Å hive i en koffert er ikke bare å pakke

«Pakke ekje nåkka problem når main ska reise heim,» seies det her akkurat nu. Betydninga er, antar jeg,  at man da bare hiv i koffertene det man har her. Noe annet når man reiser heimefra og til somewhere, da tar pakking lang tid. Mener noen jeg deler suite med her på Hyatt.

Da har de ikke tatt høyde for annet enn det praktiske greia det er å hive ting i en koffert. Pakking er så mye mer enn det. Det innebærer blant annet et punktum på et supert opphold, og alle vet at det kan være vanskelig og sette punktum for noe. Jeg vil ikke bli forundret om det ville bli bruk for terapeutisk hjelp i nettopp den prosessen å sette punktum. Så ting er ikke så enkle som det framstilles her.

Jeg, for eksempel, har ikke lyst til å pakke. Derfor er pakking en tvang for meg, og enhver vet hva tvang kan utløse av nevroser, psykoser og dess like.

Men det pakkes altså rundt meg her, og i morgen tidlig spiser vi frokost og legger i vei til New York. Allerede. Jeg synes vi nettopp har kommet. Nå har det jo skjedd litt i det lille øyeblikket av evigheten vi har vært her. Vi har avviklet Family Hope Center og – det er faktisk derfor vi har reist hit – vært to runder i Summit; en for sondering av hofter, knær og ankler og neste runde for operasjon. Vi har tatt de faste rundene til Amishland, Valley Green etc, pluss en del turer til Chestnut Hill, den siste i dag. Da var vi i kirka der og spiste lunsj på patioen. Kirka ble en tradisjon da vi bodde på Chestnut Hill Hotel og den var vår nabo. Den evangelisk lutherske kirka. Sigbjørn hadde en opptelling en gang og kom fram til at det var 7 kirker på Chestnut Hill, men jeg tror det er i alle fall 8, for vi så en ny en en dag vi kjørte til Valley Green.

Apropos, det pleier alltid å være stappfullt her i helgene. Denne helga har det etter det jeg har kunnet observere igjen vært et bryllup, og en gruppe kinesere har avviklet et religiøst stevne. Etter musikken å dømme kan det muligens være adventister. Det igjen betyr fulle og livlige frokoster her på anlegget.

Jeg har i denne sekvensen tygd en del på språklige –ismer, eksempler har vi nok av i samisk, der noe er norvagismer. Ord som opprinnelige kommer fra norsk. Nå er det ikke alle norvagismer som kommer fra norsk, slik enkelte hevder. Ord som musikk, radio, etc som i samisk er musihkka og radio, kommer ikke fra norsk. Det er en del av den felles latinske språkarven, og man har for eksempel i engelsk music og radio. Så har jeg til kjedsomhet hørt at også samisk har lånt bort noen ord til andre språk. Tundra er ett eksempel på det.

Årsaken til denne funderinga over –ismer er ordet restroom, som på godt norsk betyr dass, do eller toalett. Skal man oversette ordet restroom til norsk, blir det hvilerom. Enhver kan se hvor dårlig sammenheng det er mellom ordet og det det signaliserer. Hvis det var et hvilerom, skulle man på toalettene her finne en sofa, noen gode stoler, magasinser, en kaffeautomat, et fat med frukt etc. Men det man finner er en doskål, en tørkerull og en vaskeservant. Absolutt ikke samsvar mellom ord og bruk.

Her kommer –ismen inn. Jeg tror, nei jeg vet, at dette ordet må ha vandret fra norsk over til England med vikingene da de beæret England med noen besøk, samt slo seg ned i for eksempel York. Selvsagt tok de ordene sine med. De skiftet neppe språk i det øyeblikket de steg i land i England. Og selvsagt ga de navn til omgivelsene sine, det være seg eldhus eller stedet der de la fra seg de menneskelige restene (les: avføring og urin). Dermed står det klart for meg at rest = rester. Og at rest = kvile slik det forstås nå i engelsk er feil. Da gir det mening. Restroom er der man etterlater seg sine personlige rester.

Nå har jeg en utfordring når jeg kommer heim, for vi må ha et propert navn på dodøra. Og antagelig bør det propre navnet være på samisk.

I alt det styret og alle de nevrosene denne pakkinga har påført meg, har jeg helt glemt at vi i går også spurtet til Chestnut Hill. Naturligvis, hvor ellers? Det var jo Harry Potter festival, og det ble sagt at da ville det gå bananas. Nå har jeg aldri sett hvordan det er når ting går bananas, så jeg gledet meg enormt. Vi kjørte dit i en stadig tettere trafikk, og med et par ulende ambulanser pluss en brannbil på tur dit. Parkering så ut til å bli vanskelig, for alt tettet seg til. Men høyere makter slo til – antagelig noen fra Galwort – og da vi kom til top of the hill, kjørte noen ut av den reserverte parkeringa for oss med spesiell parkeringstillatelse, og lille Emma Margret vred over bilen i en kjapp bevegelse og smatt inn på denne plassen. Bak oss i køen hørte jeg noen skjære tenner, men vi stablet oss ut med rullestol og hele pakka. Mens vi gjorde det, stoppet en annen bil bak oss, og føreren spurte håpefullt om vi skulle dra. Så delte vi oss. Lille Emma Margret og jeg trillet på Germantown Avenue og betraktet galskapen. Og mamma og pappa, skogsaper som de er, stakk 50 meter unna til en Thaikafé rett bak vinmonopolet og satt der i urskogen og tok seg en kaffe i fred og ro. Denne kaféen oppdager man tilfeldigvis hvis man går på polet for å kjøpe sprit til urtene sine. Da Emma Margret og jeg senere skulle se etter dem, fant vi dem sittende i en annen utendørskafé og betraktet livet med en kaffekopp. For en prikky, prikky dag. På heimtur stakk vi innom kunstmuseet som hadde, selvsagt, også et Harry Potter arrangement.  Det ville ikke vært verd å nevne hadde det ikke vært for to ting.

1) Ute hadde de en 30 meter lang klatrefasade for barn, laget av oppstablede firkantige, pressede høyballer. Årsaken til at jeg nevner det her, er at jeg håper noen fra Riddu Riddu leser dette slik at de kan få tips om alternativ til høyhesjene sine. I høyhesjene kan ikke unger klatre og leke.

Jeg sa to ting, men det er faktisk tre.

2) Ute på plenen på kunstmuseet hadde noen fra Maze, slått seg til med en informasjonsskranke.  Midt på plenen! Er ikke det typisk for Maze! Hadde det vært noen fra Kautokeino eller Karasjok (eller Skånland for den del) hadde de nok hatt informasjonsskranken litt i utkanten av plenen, men ikke Maze. Den sto midt på, og under skiltet sto det «tickets». «Maze tickets». Nå antar jeg at «tickets» var feilskrevet og at det skulle være «tikker» for å synliggjøre for all verden at de ikke ligger under vann. De tikker. Tror dere meg ikke? Si fra, så mailer jeg over et bilde.

3) Det tredje var inne på kunstmuseet. Det første rommet vi besøkte, var reservert en kunstner og viste skissene hans fram mot et ferdig produkt. Jeg må si meg enig med den av oss fire som mumlet: «Dette ville Solfrid gjort bedre». Vi fant selvfølgelig andre bilder og kunstarter, men jeg skal her begrense meg til tre av dem. Ett viste tegning av folk rundt et bord. Noen i min gruppe mumlet at den Sigbjørn som 6-åring tegnet til årboka for IBSS burde henge på veggen her i stedet. Et annet bilde viste maling klæsjet utover, og kommentaren var at det bildet jeg laget som barn med å grave rundt i en malingshaug på et ark, heller burde henge her, det hadde i alle fall et liv i seg. Så fant vi et bilde som så ut som om det var rotet med fargeblyanter, og kommentaren var at Emma Margrets fargestiftegning fra hun var 3-4 år var bedre. Hun laget det som en gave til pappa, og det var i alle fall ikke rotet til.

Så da vet dere. Dere som eventuelt skal en tur innom Chestnut Hill Arts Museum. Ikke verdt pengene om noen spør meg. Apropos så betalte vi ikke inngangsbillett, for vi kom 3 kvarter før de stengte, og de syntes ikke de kunne ta betalt siden vi fikk såpass dårlig tid til å utforske kunsten. Nå var vi egentlig for trette til å falle i staver foran bilde etter bilde.

Men nå må jeg sette punktum slik at det kan pakkes ferdig. Deretter skal vi tanke opp bilen og stikke på Starbucks.