Konklusjon og moral: å komme på gamle tomter kan noen ganger være en skuffelse.

Det er blitt kveld her i junaiten. Merkelig, for siden alt er så stort her skulle man ikke tro at mørket senket seg, men jammen gjør det det. Aldri så stor at ikke mørket i blant senker seg. Det er moralen i kveld. Snart skal jeg også senke meg (les: krype inn i konvolutten i senga). Jeg klarer ikke forstå hvorfor man i USA når man reiv seg løs fra The Ccommonwelth og alt det der ikke også reiv seg løs fra det håpløse sengesystemet med konvolutter.

Siden vi er i den verdensdelen der «the buffalo roam» har vi også roamet litt i dag og beæret en matvarebutikk + noen små dill-dall butikker med våre solide norske visakort. Noe de burde være glad for siden økonomien ikke ligger høgt her.

Alltid når vi er her oppsøker vi gamle kjente og kjære steder, samt etablerer noen nye sådanne. En av de nye fra forrige gang vi var her, er et rolig spisested med alminnelig god mat og hyggelig betjening. Følgelig tok vi et stopp der forleden på tur til Summit.  Spisestedet lå der det lå, og vi fant oss plasser, noe som ikke krevde noe særlig siden vi var de eneste der da vi kom. Etter oss kom en mann.  Spisestedet hadde byttet innehaver. Ii alle fall var ingen av de gamle småkoselige der mer. Den nye, som jeg antar var innehaveren, og hans litt småsure kone (antar jeg) betjente folk. Ta Richard Nixon og gjør hakepartiet enda litt mer framskutt, gi ham en litt mer mørk hudfarge og litt mindre atletisk kropp. Da har dere han som kom til bordet vårt og skulle ta opp bestilling. Etter en del parlamentering at og fram kom vi til at vi hadde forstått hverandre og kunne være sikker på at bestillinga ble forstått. Lillesøster og jeg tok fish and chips, pappa ett eller anna kjøtt og mamma ett eller anna annet. Da maten kom fikk pappa og lille Emma Margret først en suppe. Merkelig. Nå er ikke jeg suppespiser, så akkurat det gjorde ikke noe, men underlig uansett. Da han kom med hovedretten spurte vi hvorfor jeg ikke fikk suppe. Først prøvde han å leke monkey-business med oss og ikke forstå, men etter atter nye parlamenteringer ga han opp og forsto likevel. Deretter ble han så til de grader jovial og tilbød meg dessert på huset, noe vi jo måtte takke ja til selv om jeg var stappmett. Så hver gang framskutt-hakeparti-mannen eller kona ikke så i vår retning skyndte de andre seg å spise litt av gulrotkaka. Han ble så påhengslig jovial at det var en plage. Blant annet konverserte han Emma Margret om hvorfor hun ikke ville jobbe og bo i USA. Tilslutt sa hun smilende avvæpnende «I like the health system in Norway».

Konklusjon og moral: å komme på gamle tomter kan noen ganger være en skuffelse.

domantrener

PS: Alt er klart til å dra til Family Hope i morgen.