Kronologissk reise

Riimiin ramiin forlot vi fredag formiddag. Dro til Oslo og innom Smartbrain før vi installerte oss på Radisson Blue. Dit kom etter hvert lille Emma Margret direkte fra Tromsø. Radisson er forberedt på gjennomganger av, blant annet familier, så rommet vårt hadde en nostalgisk køyeseng. Dagen etter var vi over Atlanteren igjen for – jeg vet ikke hvor mange ganger at og fram – på business class. Vi reiste business class forrige gang også, da var det stil over den. Nå var det ikke bare vi av bermen som hadde flyttet framover. Noen eplekjekke menn i 50-års alderen pratet med hverandre i en tonestyrke så alle skulle høre hvor eplekjekke de var. Jeg så han ikke, men pappa hadde sett sjakkspilleren på verdensnivå, Magnus Carlsen i en krok av business class, der han prøvde å gjøre som om han sov for å beskytte seg mot en kjendis’ oppmerksomhet antar jeg. Dessverre skjedde det ikke noe mer interessant i de timene jeg trodde jeg skulle være blant høgklassefolk og muligens lære litt høgklassemanerer. Jeg prøvde på alle vis å virke som om jeg hørte til blant den øvre klassen. De velkledde og velsoignerte selv om det ikke var mange av dem denne gangen. Som sagt hadde bermen flyttet framover i flyet.

Jeg må her innskyte at med høgklasse mener jeg kun utvendig staffasje. Nå er det jo ikke lett å få det til og se ut som om man tilhører klassen med høg sigarføring hva utvendig staffasje angår når man reiser i følge med en far som ikke gidder knyte skolissene på sine gamle joggesko og en mor som klipper av armene og halsen av t-skjorta for å lage seg en singlet.

Men vi kom nå fram til USA selv om det mamma hadde insistert på å kjøpe på Gardermoen for å ha med til Eby, familien i Amishland – tre poser tørrfisk, en pose tørket elgkjøtt, ett glass molte og to sjokolader – ble et problem. Problem ikke utfordring som det heter i dagens positive og oppdaterte språk. Det hersket delte meninger om hva man kunne ta med inn i USA og siden en av flyvertinnene fikk 1000 dollar – ca 6000 kroner – i bot for ett gjenglemt eple i ryggsekken, ja, dere skjønner sjøl. Etter mye att og fram og drøftinger om det vi hadde var verdt å sjanse med for en bot på 6000 kroner endte det med at 1) mamma – og delvis pappa – spiste opp tørrfisken. 2) Emma Margret spiste opp elgkjøttet. 3) Den ene sjokoladeplata ble hurtig spist, den andre lagt igjen på flyet til flyvertinnene på retur sammen med molta som jeg ikke klarte spise, stappmett som jeg var.

Jeg tier om hvorvidt den der hunden som i ankomst snuser på folks handbagasje var på jobb akkurat der vi kom – i TO rullestoler. I den ene satt jeg, som en konge, i den andre satt mamma og prøvde å krype sammen. Hun var tydelig ikke vant til sånt, men hennes fastlege hadde insistert på null lange gåinger pga en betennelse. På Gardermoen prøvde hun å showe bort ubekvemhetsfølelsen ved å si at nå var hun som bestemor på julehandel og da måtte den som trillet lese alle priser høgt og tydelig. Men lille Emma Margret, som hadde den jobben, nektet.

Alt var som normalt på Newark. Vi flytoget oss fram til Hertz, fikk leiebilen, heiv fram frøken GPS og la i vei i retning Philadelphia og Hyatt der vi bor nå under oppholdet.

Siden dette er en stram kronologisk beretning er neste sak at vi søndag sov mye før vi igjen la oss på hjul til Summit. En trivelig liten by i New Jersey. Der hyret vi oss inn på Murray Inn for en natt.

Dagen etter hadde vi en konsultasjon med en lege klokken 10, og her blir det nødvendig å snakke litt om gener. I familien er det i enkelte situasjoner to gentyper som er aktive. Den ene er Skåden-genene. Dem har pappa, Sigbjørn, onkel Kåre og Håvard. De kommer alltid akkurat i tide til det de skal på, ikke ett minutt før tida. Den andre gentypen er Bete-Marja-genene. De har mamma, Emma Margret, jeg og Ingvar. Ingvar har antagelig de mest dominante av dem. Denne gentypefolk må alltid ha GOD tid til det de skal på. Oldermor Bete-Marja kjenner jeg bare av omtale, og hun startet alltid i god tid. Da vi skulle opp om mårran for å rekke legetimen, ble ting avgjort ved at jeg ble hevet ut av senga, slept inn i dusjen, fløy gjennom frokosten og satt plutselig i bilen. Vi hadde GOD tid, men søren klype. Dette er USA der vi ikke er borgere og følgelig ikke får alle opplysninger opp på en skjerm ved å oppgi fødselsnummer. Derfor fylte vi ut en del papirer, og vi rakk i ro og mak å bli akkurat ferdig til legen kom. Her må jeg skyte inn at pappa og jeg ruslet rolig på do, ca 10 minutt før legetima. Og ca 2 minutt før tida var løpt, ut kom lille Emma Margret på bærføtter og lette etter oss. Hun påstår hun var sendt ut for å hente oss av mamma. I det øyeblikk vi kom inn på venterommet kom legens assistent og hentet oss. Dette er typisk for Skåden-genene. Pappa kaller det full kontroll. For husfredens skyld nevner jeg ikke hva mamma kaller det.

Mens vi likevel var i Summit, mallet vi, og jeg mallet meg en treningsjakke, og Emma Margret mallet seg joggesko. De andre to mallet ingenting, men det hadde jeg heller ikke ventet.

Så – da vi igjen var i bilen og nå skulle tilbake til Philadelphia – var det lille Emma Margret som kjørte, og det pøsregnet. Med pøsregn mener jeg ikke et lite uskyldig norsk regn. Jeg mener det regnet man får som om noen der oppe har skrudd dusjen på fullt. I det været smekket hun oss fram til Hyatt. En gang kom hun og frøken GPS i klammeri. Frøken GPS sa «ta til høyre», mens kartet viste til venstre og vi tok til venstre og hun rekalkulerte oss i en stor bue tilbake til samme omtalte kryss og denne gangen sa hun «ta til venste». Antagelig var hun enten utslitt eller hadde tatt seg en liten skarp en og var derfor ikke helt observant.

Nå sitter vi og daller på Hyatt etter en god frokost i Amerikansk målestokk. NB! Slik jeg har opplevd det. Jeg kan ennå huske frokostene på Chestnut Hill Hotel (der jeg likte å bo siden det lå på nettopp Chestnut Hill). Det eneste man kunne spise av frokosten var de kokte egga. Resten kjøpte vi inn på Farmers Market og dekte vårt private frokostbord i spisesalen. Jeg vet ikke om noen gjerne skulle sette seg ved vårt bord der de spiste waffles, bagels, søtt + søtt + søtt. Slik er det ikke her, man har valg.