Da har vi endelig kommet oss til ro i sofakroken her i skogen og kan ta en av klarende oppsummering og gjennomgang av skogsfolkets liv og levnet – og leven.
Vi forlot altså Hyatt mandag etter å ha spist Hyatts siste frokost og tatt omelettene med som niste siden, jeg siterer: «Det e berre skit å få kjøpt på flyplassen». Hvilket er en sannhet med alle slags modifikasjoner, for der vi innstallerte oss business loungen på Newark hadde de både salater og desslike. Under desslike regner jeg alle de drikkevarene med prosentstyrke over vannets som sto til fri benyttelse. Man kan altså først pimpe der, så pimper man seg over Atlanteren (pøh, jeg bryr meg ikke om at noen her sier at ordet pimpe antyder noe annet enn et glass kvitvin.
Da vi etter hvert hadde kommet oss inn i systemet på Newark, viste det seg at direkteflyet New York – Oslo var kanselert denne dagen - og vi ble booket om til et fly til Stockholm og så videre til Oslo.
Her må jeg gjøre et hopp litt tilbake i tid. Jeg hadde nemlig spøkt med at hvis vi gjorde noe innmari dumt i USA, skulle jeg si at «we are from Sweden, you see». Nå er det slik at bahas beallji alo lea gullame, man skal ikke si slike ting for det onde eller vriene øret hører, sier et samisk ordtak. Nå tror jeg egentlig at det er minst et par varianter av hva slags øre som hører det man slenger ut i all sin eplekjekkhet. Det er nok ikke bare det onde øre som lytter. Personlig mener jeg det er flere ører i systemet, og et av dem er erteøret, ertekrokens øre. Dette øret slo til siden jeg vitset om at jeg skulle si vi var fra Sverige om vi gjorde noe dumt. Denne ertekroken sendte meg så til Sverige. Jeg er helt overbevist om at det er årsaken til at flyet til Oslo ble kanselert. Ertekroken mente jeg trengte en tur til Sverige.
På flyet hørte jeg noen fra en konferanse si at noen av deltagerne som skulle til Norge, var booket om via Frankfurt. Takk og pris sier jeg at jeg ikke hadde slengt med leppa om tyskerne. Ellers hadde vi faen meg havnet i det helvetes Frankfurt. I valget mellom Sverige og Frankfurt må jeg si at jeg er fan av Sverige.
Ja, altså, alle medaljer har en bakside, og så også den medaljen jeg nettopp tildelte Sverige. Personalet på flyet fra Newark til Stockholm var etter det jeg kunne høre på språket svensker. For det første var cabinpersonalet ok og ikke et gram mer, for å si det slik. Det er ikke enøyd nasjonalisme når jeg sier at det var en annen ånd på flyet Stockholm – Oslo. Der snakket personalet norsk, så jeg antar de var norsk.
(Akkurat nå husker jeg hvordan det var da vi skulle på flyet i Newark. Da sto assistansepersonalet klar og skulle hjelpe meg om bord mens en av flyvertinnene sto i flydøra og gneldret at de skulle gjøre det slik og slik.) Jeg kom meg nå om bord og til Stockholm og Oslo – og til Evenes og heim uten noen flere viderverdigheter. En kjapp kveldsmat og rett i seng.
domantrener
Ps: En annen sak er det samiske som hele tiden dukker opp overalt. Jeg har fortalt at vi på Chestnut Hill Art Museum fant de der Maze-aktivistene med en stand der de meldte at de ticket og gikk: ”Æda, bæda, vi er ikke under vann.” På flyet fra Newark maste de over høytaleren om en Biti og ett eller annet. Nå uttalte de det riktignok feil og sa Bitti, men jeg forventer ikke all verden av svensker som skal uttale samiske navn. De sa f.eks- i morron Bitti. Og jeg tenkte: i overmorron kanskje Anti.
Ps2: P.S. Da vi forlot flyet i Stockholm så jeg flere skilt med smørgås og forundret meg over dette med at man så veldig annonserer denne smøråsa. Her i Markebygda har vi smørkatt, og vi setter nå ikke opp skilt for å annonsere at vi har det slik svenskene gjør det med smørgåsa. Tvert om, vi holder kjeft om det.(Dersom du ikke er kjent med smørkatt, send meg en mail, og jeg sender en kulturell redegjørelse).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar