Hvordan skille de ekte profeter fra de falske?

Det er alltid ”i går” når jeg blogger, og så blir det ”mange dager senere” når bloggen blir sendt ut i mørket.

Men altså, i går var vi i Harstad på Lisa Williams sitt show om verden på den andre sida. Man kan mene hva man vil, så også jeg. Jeg erkjenner dess eldre jeg blir at jeg ser familietrekk hos meg sjøl fra tidligere generasjoner, denne gang generasjonen over meg. Min gudfaronkel pleide blåse til det alt alternativt, herunder dette med en verden etter døden. Jeg er likeens, men kanskje er det med min gudfaronkel som med meg. Jeg blåser i orkansstyrke offentlig, men inne i mine innerste gjemmer… vel, der er det knapt nok flau vind, om det da er noen vind i det hele tatt.

Men altså, Lisa Williams imponerte i går. Hun showet, ja, og kanskje litt for mye, men i bilen heim ble det pratet om at showet på en måte avdramatiserte dette med et liv etter døden. Jeg sa av naturlige grunner ikke noe. Jeg satt på min faste plass i bilens redersete (les; forsetet). En bra plass, men uten mulighet for å jabbe, for ingen kan fasilitere der. Men det er ikke aktuelt å avgi redersetet uten at det er skjellig grunn til det. En av de få gangene jeg gjorde det var da søskenbarn Kristin var på besøk og trengte å strekke et bein i bilen. Da følte jeg meg som verdens beste søskenbarn. Det er sjelden jeg føler det slik.

Men tilbake på sporet. Lisa Williams imponerte, og nå sitter jeg her og lurer på om man bestille en reading. Sikkert umulig å få til noe med henne, men her i Norge finnes sikkert også slike medier eller hva de kaller seg. Utfordringa er her som i alle ander sammenhenger; hvordan skille de ekte profeter fra de falske?

domantrener