...og alle var enige om at det hadde vært en flott dag....

Da er det trygt å melde at vi er tilbake i skogen etter en liten utflukt til Vesterålen i går. Skániid girjie hadde en bokutstilling samt orientering om stedsnavn for Vesterålen sameforening på deres medlemsmøte på Inga sámi siida. Selvsagt fikk ikke Skániid girjies allmektige leder dra alene dit. Vi tre andre satt i bilen klar lenge før avspark – sånn mentalt. Det skal en hardere leder til enn den Skániid girjie har for å motstå dette kravet.

Jeg har fått hard konkurranse i økonomistyring. Anka er mer beinhard enn meg på den måten at hun kan praktisk tilrettelegge for god økonomi der jeg bare kan ta administrative grep. Hva angår dagen i Vesterålen betydde det at hun og mamma laget middag og diverse vi skulle ha med oss og klargjorde for en billig picknic – etter Ankas hyggelige og høflige anmodning. Vanskelig å motstå det. Jeg – økonomisk og sparsom som jeg er – må tilstå at jeg var litt ambivalent i forhold til det opplegget. Været hadde ikke vært noe særlig picknic-vennlig, og det var ingen grunn til å tro at rotthollene i Vesterålen hadde bedre vær enn rotthollene her, heller tvert om, fant jeg ut i min sofasittende visdom. Følgelig faciliterte jeg en god og varm påkledning beregnet for en alminnelig kald vinterdag – for eksempel tykke stillongs i tillegg til min dobbeltforede bukse. etc. Den andre ytterkanten Anka kledde seg først som for en dag på stranda ved Svartehavet, men tok dog med seg andre klær. Hertingene gikk som de pleier i det de går og står i, noe annet hadde jeg ikke ventet.

Man kan si at første runde ble min da vi optimistisk stoppet i et forblåst rottholl for å ha picknic. Foruten oss var det fullt av bobiler der – biler, ikke folk. De kuret sammenkrøkt innomhus, nei, innombil, og så på oss som dekte vårt picknicbord ute i blåsten med voksduk og alt det andre. Selv jeg som var hyrt for å krysse Artic syntes det var hustrig, for hendene var ikke kledd for dette arrangementet. Men siden vi hadde så mye publikum fra bobilvinduene, gjorde vi som engelskmennene: keep the upper lip stiff. Så vi spiste og koste oss med dødsforakt, og Anka tok seg en blås og mamma en ekstra kaffekopp før vi langsomt ryddet sammen. Jeg betraktet disse bobilene mens vi spiste og vurderte om jeg skulle slå til og kjøpe en slik – rik ungkar som jeg er. Men svaret ble det samme som det tidligere har blitt: klart det er praktisk og alt det der, og skulle jeg feriere gjennom Europa for eksempel, ville det sikkert være praktisk å ha senga, kjøleskapet, TV’en og barskapet på hjul med seg. Men på slike små turer som vi gjør her, ville jeg med en bobil miste for eksempel slike ting som å campe i blåsten. Hadde vi hatt bobil der og da hadde vi sikkert sittet inne og spist. Så foreløpig i alle fall er jeg en rik ungkar uten bobil.

Sa jeg at det ble et poeng til meg godt påkledd som jeg var der vi pricnicet? Uansett, jeg mistet det poenget litt senere. Da vi kom til Sortland, byen som bærer sitt navn med rette i alle fall da, forblåst og svart som den var, dro vi på Museum Nord med de bøkene de skulle ha. (Joda, joda, jeg har vært i Sortland før og da i anna vær, men dette er samtidslitteratur, og som sådan beskriver den samtida uten å forherlige fortida.) Det pussige – og jeg ble ikke en gang overrasket – er at så godt som overalt hvor vi ferdes her i Nord-Norge dukker det samiske opp. Denne gang i skikkelse av en bibliotekar som fortalte at hun var av de sjøsamiske slektene i Vesterålen og sto i samemanntallet. Hun hadde et etternavn jeg kjenner igjen fra en meget spesiell historie her for generasjoner siden.  Men sensuren slo til her. Min digresjon ble sensurert. Men jeg klager ikke. Jeg lever i et regime som sensurerer, bare sensurerer, mens mine kolleger i et naboland opplever mer enn sensur. Jeg funderte der jeg satt og hørte på småpraten at det søren klype godt kunne hende at vi i det indre Kongo plutselig fant noen å sameprate med. Jeg husker jo godt da vi i 2010 i Canada stakk innom en indianerbutikk for å se oss om. Kvinna som for øvrig var alene der uten andre kunder enn oss, spurte hvor vi kom fra, og da vi sa at vi var norske, spurte hun uten videre om vi var samer. Dermed ble vi i mange timer der. Satt i teepe-en og snuste inn brent tobakk og anna hun la på bålet og handlet masse mer enn planlagt. Mannen hennes var musiker, og det året fikk mange CD’er i julegave av oss.

Digresjon over. Tilbake tilkulturhuset på Sortland. Den hyggelige bibliotekaren så til at vi kom inn på utstillinga Er vi her ennå? om samer i Vesterålen. Der mistet jeg det stakkars poenget jeg hadde kassert inn påkledd som jeg var i den forblåste hollet.  Kulturhuset hadde en trivelig og varm kafe med utsikt til sundet – uten at det betydde noe for meg. De hadde nemlig en kakedisk. Der mistet jeg poenget mitt.

Jeg vender stadig tilbake til Jeppe på Bierget, og jeg tror det bor en Jeppe i de fleste av oss. I alle fall i meg, og kakedisken på kafeen på kulturhuset i Sortland ble min Jakob Skomakers ølbule. Fanden at jeg ikke kan gjenkjenne meg sjøl i baronen som drakk, turet og levde vellystig og var svært så baronsk likevel, men så er det jo forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Selv om jeg sannelig ikke vet om det er det. Selv om han var visdommens konge, eller kanskje nettopp derfor, hva vet vel jeg, begynte han på sine gamle dager å tjene andre guder. Og var likevel kong Salomo og ikke Jørgen Hattemaker. Kanskje var og er det slik at noen kan gjøre hva som helst og likevel være baron, men andre blir Jeppe for et godt ord. Vel, nå gjorde dette at kong Salomos rike etter hans død ble delt. Sammenligner man det til i dag tror jeg vår utmerkede konge ville blitt Jørgen Hattemaker om han holdt seg med flere hustruer og gammel som han er, begynte å tjene fremmede guder. Da tror jeg nok mer enn kongeriket Norge ble delt. Et interessant tankeeksperiment er hvor delelinjen skulle gå. Fra Richard Hermanns bok om Elisabeth 1 lærte jeg at hans hellighet paven i Roma etter ønske fra Spania og Portugal tok en rettferdig deling mellom de to lands kolonier. Han bare trakk en rett strek, og dette gjorde at Brasil som stikker nesen sin ut i Atlanterhavet, kom på den sida av strekken som ble poortugisisk mens de andre landa ble spansk.
Nå har jo vi ingen pave til å trekke en hypotetisk strek her i Norge, og bra er det. Snørr-paver og viktig-skit-paver har vi riktignok mange av, men de duger ikke i denne saken. Kong Salomos rike ble delt nordlig og sørlig del. Det ville være lite utfordrende hva Norge angår. Det ville ikke føre til noe nytt for oss her i nord. Hellesviker og andre –(s)viker ville herje i media – slik de allerede gjør og Sametinget ville rope opp om urfolksrett – som de allerede gjør. Nei, jeg går for en østlig og vestlig del.
Siden vi ikke har noen pave til å trekke en rett strek med en linjal, kan de hypotetiske strekene gå i sikk-sakk. Jeg kan se for meg den aktiviteten som vil oppstå når man skulle vurdere hva som skulle ligge i Sikk og hva i Sakk. Og hvor skulle skolen til kronprinsbarna ligge? Egentlig er det en ikke-sak om det skulle bli slik at de bodde i Sikk mens skolen lå i Sakk. Det er status quo det også. Muligens kan Major Schnitlers arbeid være delvis veiledende. Han gjorde jo en grundig jobb ved grenseoppgangen mellom Norge og Sverige i sin tid. Og takk og pris for at Abisko kom på den andre sida, så får man ikke her så lang vei til grensehandel. Nå tviler jeg på at denne delinga vil føre til så store konsekvenser som i gamle DDR eller Nord-Korea for den del.
Takk og pris for at vi har en konge som ikke surrer rundt som mange av kongene i GT.

I alle fall. Ankas plan om at vi ikke skulle sløse til dyr mat på turen når vi hadde billigere og bedre variant heime, sprakk hva meg angår på Sortland. Det ble Sortland på andre ting enn været. Som en trøst, om enn fattig så dog en trøst og noe som gjør at min livsvekt holder seg i balanse, er at jeg klarte få bukt med et kjør som plaget meg da vi startet. Da vi kom til picnicen hadde jeg kontroll i alle fall over den. Man kan kanskje ikke forvente å ha stålkontroll over alle forhold i livet heller.

Neste stopp var Inga sámi siida hvor vi satte opp utstilling og mamma orienterte om stedsnavnprosjektet til Skániid girjie. Etterpå skulle det være en konsert med «Will med venner», og vi hadde på forhånd bestemt oss til å kjøre heim før det. Snille som de andre er, ble vi likevel der for jeg hadde lyst til å høre på konserten. Det angret ingen på. Det var en blanding av myke trommer og didgeridoo. Akkurat den musikken var som laget for en trelavvokonsert. Myk og rytmisk.

Med lydboka om Mamma Karasjok  kjørte vi heim i minst samme blåst og regn som da vi dro. Det finnes altså et område som heter Svineng i Karsjok, og skal jeg dit til høsten, håper jeg GPS-en leter det opp. Klokka viste langt over leggetid for oss alle og gjorde at vi suste direkte heim uten den planlagte picnicen  på heimturen. Den tok vi rundt stubordet her før vi stupte i seng.

Og jada, jeg vet at man smiler litt av fortidas skolestiler om en god dag og endinga Alle var enige om at det hadde vært en flott dag.  Jeg smiler ikke til det. Det er en perfekt måte å summere opp en god dag på. Heldig er den som kan gjøre det slik.  At dagen hadde vært god (tenkt på alt som kunne ha gått galt så dagen slett ikke ble god, ulykker, hva som helst) og at alle syntes det. Ingen hadde følt at det ikke var noe for dem. Merkelig at man kan dra på smilet av det.

Altså: Alle var enige om at dette var en flott dag.

Putetrekk, værtrekk og andre trekk

For en nedtur og så helt uventet. Jeg ble tatt på senga. Altså etter en alminnelig hard dag foreslo jeg at vi skulle ta oss en halvtime ved bålet – som vi gjorde før vi spiste min yndlingskveldsmat, vafler. Jeg var mentalt forberedt på en koselig avslutning på tampen av dagen med victor-reader som leste oss i søvn. Og så sier pappa helt uventet at han skal gå og gjøre den helvetes trykktanken klar for nå er det ikke så glovarmt i været. Slik det har vært før, har det vært for varmt å gå u hyperbaric.

 Jeg hadde egentlig en mild og fønvindaktig blogg klar da trykktanken ble annonsert akkurat så bombastisk som pappa kan gjøre det. Men alt forsvant i sjokket.

 Her skulle jeg blogge litt om gutteturen pappa, Einar og jeg skal ta. I år deler vi opp ferien som vanlig, og siden det ikke er Márkomeannu i år – den uka pleier vi ta ferie – tar vi det fra 15. juli og ca en uke. Siden det er guttetur skal mamma rydde garasjen mens vi turer. Den har ikke vært ryddet på 4 år, så det er godt hun har noe å holde på med mens vi turer rundt i Lofoten, Værøy og Røst. Hun sier hun gler seg til å rydde i fred og ro, og det er ikke grunn til å tro noe annet.

Dager senere

Alle som stusler og steller med politikk, vet at lokaliseringer føder hard debatt. Det er et trekk ved det. Nå er forhandlingene her i skogen over hva angår lokalisering av frokost en sur lørdags morgen. Jeg er gått over i en sit-down streik og sitter i sofaen med bloggen. Så får det heller rive i magen, men akkurat i dag er den dagen jeg ikke akter å la magen styre politikken. Det kan være så mye dekket på til frokost ute på verandaen som det vil. Jeg sitter her og har stakkars Jeppe på Bierget i frisk minne. Dere husker han som fikk noen slanter av kona og ordre om å kjøpe såpe. Men veien gikk forbi Jakob Skomakers hus, en skomaker som ikke bare fikset sko, han fikset også øl. Dit hadde Jeppe lyst til å gå, men ryggen husket ennå riset til kona sist han var der, så ryggen holdt igjen. Men så kom føttene på parti med magen, og inn bar det med ham. Det jeg ikke skjønner er at han ikke gikk til sit-down-streik. Vel, egentlig skjønner jeg det på et vis. Man vet jo at er man tilstrekkelig undertrykket, eller la oss kalle det oppdratt av overmakta, så applauderer man alle utspill fra den kanten. Det synliggjør bare hvor undertrykt han var. På en skala fra 1- 10 vil jeg si 7. Var han kommet til 10, ville ikke føttene fått ham inn til Jakob Skomakers kombinerte verksted og bule.

Jeg innser at det er mange momenter jeg ikke kjenner. Kanskje var Jeppe i tillegg til fordrukken en råttstokk av en mann, og Nille pisket ham i vei til det hun fikk pisket ham til. Kanskje var Nille egentlig en person som gjerne ville danse mazurka, men livet bød henne opp til en annen dans. Hva vet jeg. Det er litt for enkelt å bare si at alle vet at Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor. Det gjelder jo også Nille. Alle vet at Nille gneller, men ingen spør hvorfor.

Nå rotet jeg meg igjen ut på de mentale vidder. Sånn rent fysisk er jeg ennå i en sit-down-streik og beveger meg ikke noe sted før maten er her jeg er og ikke ute i nordavindenstrekken. Vanligvis er jeg en tålmodig og samarbeidende person som strekker seg langt for husfreden. For eksempel spiser jeg uten å kny – vel, uten for mye kny – det som serveres av underlige tillegg til alle måltider bestående av noe kjørt i food prosessor. Til nå har jeg, antar jeg, spist meg gjennom diverse som vokser der vi før hadde potetåker + andre steder.

Men nå er nok nok. Jeg kan spise alt det rare, men nå krever jeg et måltid med et minimum av plussgrader uten sur vind.

Hva angår morgendagens middag som jeg antar skal være ute ved bålet, har jeg ennå ikke valgt aksjonsform. Jeg må først se om det blir nødvendig med aksjoner. Kanskje blir det såpass varmt at man kan spise ute uten den saueskinnspelsen jeg arvet etter min gudfar-onkel som jobbet på Svalbard og brukte den tidvis der, antar jeg. Jeg er arkitekten bak at vi i morgen har hyggelige middagsgjester. Einar og Unni kommer. Derfor opptar morgendagens værtrekk meg.

Det er litt merkelig det der. I min diagnose står det bl.a. ”autistiske trekk”. Autister er vanligvis gløgginger uten de generelle sosiale antenner og uten sosialt samspill. Det gjelder ikke meg. Derfor undrer jeg meg litt over dette med autistiske trekk og hva nevrologen kan ha ment i de to timene han observerte meg på dagsenteret. Nå furtet jeg riktignok da han var der. Hvem ville ikke ha gjort det, må jeg nå bare spørre. Noe annet er at han burde såpass skolert uti diagnostikken at han inkluderte reaksjoner på hans blotte nærvær.

Dæsken, der kom jeg på en historie jeg har hørt, og nå blir det visst en digresjon fra digresjonen. En heimedøpt unge var til dåpsbekreftelse i Skånland kirke da hun var 8-10 måneder. Det foregikk ikke uten høglytte og langvarige protester. Til slutt sa presten oppgitt: - Hvorfor gråter barnet? Gudmora svarte kontant: Ho e jo redd dæ, må du forstå. Vel, egentlig hadde gudmora en god nordnorsk avslutning på sin setning. Det er derfor den ennå huskes.  Men den tar jeg ikke med her. Klart en såpass gammel unge er redd en svartkledd framtoning et fremmed sted. Utrolig nok hadde ikke presten att dette med i sin helhetsvurdering av situasjonen.

Digresjonen over. Tilbake til forrige digresjon og de autistiske trekk nevrologen brakte inn. Nå er jeg jo sosial som en sosial-ist, så jeg antar at det trekket ikke kunne ha vært et dynetrekk. Kanskje et putetrekk, og da av de minste til bruk for små sofaputer etter kanskje en babypute. Hva vet vel jeg hva han hadde og har i bagasjen når han ferdes rundt. Det er et trekk ved nevrologer at de har et trekk.

Digresjonen over. Tilbake til sit-down-streiken som jeg antar snart er over pga:

1)    Hertingene kan være bløthjertet

2)   Jeg streiker uhyre sjelden, og det forsterker nok viktigheten av min sak

3)   Noen lock-out frykter jeg ikke

domantrener

PS: denne bloggen ble lengre enn jeg hadde trodd, vel, i alle fall hva fasilitator hadde trodd, og atter en gang måtte jeg høre om …

-         her ble det bråstopp for alle mine digresjoner og desslike.

Å slikke skosåler samt sunn sjel i sunt legeme

Nylig har man opplevd at man på offisielt norsk politisk høgt hold valgte å slikke kinesernes fotsåler i stedet for å ta i mot fredsprisvinner Dalai Lama på en verdig måte. Heldigvis hadde sametingspresident Aili Keskitalo både politisk folkevett og politisk mot og tok i mot Dalai Lama profesjonelt og verdig.

Nå har man avviklet en fotballkamp mellom Norge-Russland der norske homofile ville entre tribunene med deres regnbueflagg, men fotballforbundet nektet. De var nemlig opptatt av å slikke Putins og Russlands fotsåler. Heldigvis hadde man der også en Aili Keskitalo. En byråd grep inn og viste til at man i Norge har ytringsfrihet. De akutte politiske utfordringer i Europa i dag ligger langs grensen til Russland, men man kan kanskje ikke forvente at Fotballforbundet skulle være med på å markere etiske grenser. De skal jo løpe etter ballen.

Og nå skal stakkars Brasil, som riktignok har en raskt voksende  økonomi, men også en raskt voksende fattigdom, arrangere fotball VM 2014. Så leste jeg at det internasjonale forballforbundet er misfornøyd med arrangementslandets forberedelser. Ting gikk både for seint og for lite elegant. Byen Rio må selvsagt tilpasse seg krava, og ca 50 000 fattige tvangsflyttes for å gi plass til arrangementet. Det protesteres for døve ører.  Men dette er ingenting mot det som venter i 2016 når Brasil skal arrangere sommer-OL. Gutta i IOC er allerede begynt å bli nervøse og har jammen sendt egne eksperter for å få fart i sakene, eller vel, ansetter eksperter for å piske. Nå er det uklart hvem som skal betale disse ekspertene, vel, egentlig er det vel ikke uklart, for IOC vil ha mest mulig uttelling av arragementa, og det er ikke idrettsprestasjoner det her er snakk om. Rios tøffe ordfører sier IOC stiller for mange krav. Han regner med at IOC kommer til å surke hele veien, for han er ikke innstilt på å yte mer enn høyst nødvendig for få arrangementet i havn.

Her er en som ikke slikker skosåler.

Så leser man samtidig at Davos, Munchen, Stockholm og Krakow har hoppet av IOC-karusellen mens farta ennå ikke er så stor. Man kan komme helskinnet fra et hopp. De har altså trukket sine søknader til vinter-OL - 2022. Høvelig for dem her på berget som slikker tunga sår og rød for å få den samme vinter-OL.

Akkurat nå kommer jeg på at jeg ikke vet om IOC har lyktes med å få det norske kongehuset med som gissel eller gallionsfigur, alt etter som man ser det. De prøver nemlig det, luringene. Sist jeg visste noe hadde Kongen sagt nei. I 1940 sa også vår daværende konge nei, og nasjonen fulgte ham. Så gjenstår det å se hva som nå skjer.

Idretten profilerer seg som en sunn sjel i et sunt legeme, men for meg synes mye av den å være en usunn sjel i et antagelig sunt legeme.

Nå må jeg understreke at det ikke gjelder idrett på det nivået man ikke ser på TV. Her stabler ingen gullklosetter under rompa på lederne. Idrettsutøvernes selger lodd og driver arrangement. I alle fall var det slik før, i alle fall i de to åra jeg ble klubbmester på ski i Fjell Skilag. (Ha, ha  det visste dere ikke, hva?) Jo da, to år på rad, og i en eksklusiv tilpasset løype gikk pappa og jeg på ski med plass til to. Jeg tror vi har bilde av det, men det ble ikke noen gullkantet avtale på verken pappa, meg eller de andre som har stått på for sunn sjel i sunt legeme. Det kan se ut som om den usunne sjela sniker seg inn dess høgere nivå idretten har, som fotball-VM og OL.  

Så kjenner jeg i alle fall en av en annen type idrettsutøver. Han samlet sponsorer som sponset hver meter han gikk, og pengene gikk til et barnehjem i Manila. Jeg fikk forespørsel om å delta og heiv meg på. Mener å huske at jeg sponset 1 krone pr. meter han gikk i sin domantrening og kalkulerte at ut fra den tidsperioden jeg skulle sponse ville det bli et par hundre kroner. La så den luringen i vei og gikk og gikk, og da perioden var over, var min andel løpt opp til flere tusen kroner, men med handa på hjertet; det var penger jeg likte å betale. Han er et godt eksempel på en idrettsutøver med en sunn sjel i et sunt legeme.

For en del år siden hadde vi et besøk som ennå i dag som en meget godt voksen mann, husker et skoleskirenn han deltok i. På den tida hadde man visstnok årlige skoleskirenn. Besøket vårt gikk i 4. klasse da og var etter det jeg forstod kjapp på ski. Man konkurrerte klassevis og etter kjønn. I 4. klasse var det tre gutter og to jenter. Besøket vårt startet som nr. 3, sist, i gutteklassen, og han kom i mål før de to medelevene sine. Det skal ikke store logikken til for å skjønne at han måtte bli nr. 1 av de tre. 

Men så enkelt var det ikke. Da resultatet kom, samme dag naturligvis, var han nr. 3 med de to andre som nr. 1 og 2. Han protesterte og sa at siden de to startet før ham og han kom i mål før dem, var det klart at han var best. Men neida. Tidtakeren sto på sitt. Besøket vårt forble på 3. plass. ¨

Det hører med til historien at de andre to guttenes familier var gode venner med tidtakeren.

Hørte jeg noen nevne korrupsjon i utviklingsland og i innvandrermiljø?

    

D-dagen, Dyret, Diversiteter og Davidstjernen

Da er det 6. juni, en dag med store merkelapper eller hva det nå heter når man legger huskeliste i favoritten på internett.

6. juni 1944 gikk allierte tropper i land i Normandie, og i dag er det stort jubileum der. 6 er også Dyrets tall i Bibelen, 66. Som for meg er 6.06.. Da feirer Bibelens Dyr sin dag. Også vi her i skogen feirer uten at vi har noe dyr å

feire, og uten at den vi feirer er med på det. Men det er slik at en ekte 68-er fyller 68 i dag. Og hele Sverige flagger for det. For jeg vil tro at de neppe flagger for Dyret, men hvem vet egentlig med de frigjorte svenskene.  Det kan jeg trygt si som har minst ¼ av genene fra Sverige og iblant kjenner disse genene herjer i meg, som gener vanligvis gjør. Det er det normale og det som er deres oppgave, antar jeg. Men tross alt tror jeg ikke svenskene flagger for Dyret. Mine ¼ svenske gener sier det tydelig. Så er det invasjonen i Normandie. Flagger de for den? Tja. Nå var jo ikke svenskene med der. De gjorde svenske av seg. Mine ¼ gener er i litt tvil hva just det angår, men jeg velger å tro at noen av flaggene i Sverige er for Normandie.

Så må jeg i parantes si at alt har mange sider. Livet er som en rubix-kube og har mer enn de seks sidene man i øyeblikket ser. Bare prøv å dreie på den. En av sidene er at man fra Norge kunne rømme over til Sverige og søke asyl der under krigen. Så får heller alt det andre være. Jo da, jeg tror avgjort at en del av flaggene som i dag vaier i Sverige er for Normandie. Så vaier nok noen fordi det er Svenska Flaggans Dag. Og lanskje noen for Bjørn Borg som fyller år i dag. Men de aller fleste vaier for at en sta, pågående, viljesterk på rette steder, gir blaffen andre steder 68-er fyller 68 år i dag. En sta jævel som sammen med en annen sta jævel som er et år eldre, så likt til å starte et krevende opplegg for 9 år siden. Takk og pris for det.

Gratulerer

Selv om jubilanten ikke vil vite av feiring og oppmerksomhet, har hun invitert til bacalao rundt bålet i ettermiddag. Så gjenstår det å se om gjestene oppdager at det er en slags feiring det der.

Anka, pappa og jeg har nå gitt blaffen og gjør som vi vil. I går kveld spiste vi bursdagskake. Intet smaker så godt som på-forskudd-mat. Julekaker for eksempel er best før jul. I morges har vi hatt gavedryss. Anka hadde kjøpt en spesiell handduk, og det var bra. Den er ulik resten av våre utvaskede handduker. Nå kan det kanskje bli slutt på mistanken om at pappa og jeg sånn i farta har tatt hennes handduk. At det går an! Er man så redd for det, får man gjøre som man gjør med det man er redd for; låse det inn i den safen vi ikke har. Men nå har hun en handduk ingen kan unnlate så se er hennes, så da blir det kanskje ørfred, for pappa og jeg kan tydelig se forskjellen. Nå lover jeg ikke at vi ikke sånn i farta kan ta feil…

Pappa og jeg hadde også fikset en gave. Vi har i årevis hørt at jubilanten har vært jøde i et tidligere liv og kjenner seg igjen i deler av kulturen, så vi slo til med en Davidstjerne. Jeg tror ikke det var skuespill at hun ble glad for den.

Men nå er min tilmålte skrivetid over, målt ut som den er mellom masker, gass, voice, sound, bodytalk, short-time og what so ever, så jeg sier foreløpig Hei sitten o9g går over i andre deler av min arbeidsdag.

domantrener

Da er det blitt kveld. Bålet er slokket. Ting ryddet inn i lekehuset som nå fungerer som bål-lager.

Og det ble som jubilanten ønsket det, en fredelig feiring rundt bålet med god mat og gode venner.

Arbeidslivets finesser og desslike

Heime igjen.

De siste bloggene har visst blitt observasjonenes blogg. Jeg observerte intet av betydning på flyet til Oslo, merkelig nok, men fra Gardermoen begynte ting å leke seg igjen. Vi bare jaget fra det ene flyet til det andre, men siden det siste var forsinket, ble det tid til å henge i køen og se på det som skjedde. Vi hadde som vanlig assistanse der, så jeg hang først i køen. Dermed kunne jeg følge med i både det som skjedde ved innsjekkinga og i køen. Dere vet hvordan man i en kø av en masse som grøt, plutselig ser noe stikke ut i grøten – noe jeg gjorde der ved avgang til Evenes. Der stod selveste Gelius i kø, og i ryggsekken hadde jeg VictorReader med lydbokversjonen av hans bok Sex i Bibelen. Jeg ble sittende og prøve å forutse reaksjonene om jeg heiv opp VictorReader og satte den på full styrke. Et lite øyeblikk lurte jeg på om han eller jeg var i feil tidssone, om han var på tur til Ibestad eller noe slikt før jeg koblet ham til Lom der han jobber som prest. Men han er jo også forfatter, og i Lom kommer han i godt selskap hva dette angår. Det er bare å nevne Olav Aukrust og Vera Henriksen  + flere. Hva kirkens arbeid angår kan han i det dalføret finne forbilde. Dale Gudbrand ble kristnet så bestemt at han fikk plass i historia. Akkurat det skal bli vanskelig for Gelius å gjøre etter.

En annen viktig observasjon var kunsten med å få det til å se ut som om man jobber. Vi var en halv time forsinket, og hun i innsjekk prøvde på en rolig og avbalansert måte å få det til å se ut som om hun gjorde noe. Hun hadde et ark i handa, og i blant trykte hun på en knapp på en av de fire (eller var det fem?) maskinene der. Kroppsspråket fortalte at hun var ubekvem med å bare henge.

 3 stk menn og 1 stk kvinne iført de refleksvestene som signaliserer at man jobber, gikk att og fram mellom flyet og innsjekk der de i blant trykte på en knapp. Fikk en assosiasjon til tegneserienes Billy der Billy gikk med jevne mellomrom forbi Sjantens kontor med en stige på skulderen slik at Sjanten med selvsyn så at han jobbet og var opptatt.  For meg så det ut som om de dotet, drev på med å få tida til å gå, ikke arbeidet, i motsetning til hun i innsjekk som absolutt ikke dotet om hun enn ikke gjorde så mye. Nå dotet ikke Billy. Han hadde bare funnet en måte å få det til å se ut som om han arbeidet. Den som doter, må ha et arbeid å dote fra.

Dette var Norwegian, det stressede flyselskapet med de lnappe stoppetider, for å tjene mest mulig, antar jeg. Flyet var nesten fullt, og allerede da man gikk om bord på Gardermoen ble det, høflig riktignok, påpekt at man måtte komme seg fort ned i setene så man fikk ta av. Gjaldt ikke meg. Jeg satt allerede på min vindusløse plass. Sparetiltak antar jeg. Det var vindu på den andre sida. Det norske selskapet med engelskspråklig navn, svenskspråklig kaptein, innvandrernorskspråklig kabinleder og kabinpersonale med asiatisk utseende. Jo da, det var en som var innfødtnorskspråklig. Vedkommende hørtes nesten ut som om han bad om unnskyldning for det.

Da vi nærmet oss Evenes kom kabinlederen og over høgtaleren og minte på at vi var forsinket og at bakketid på Evenes måtte bli så kort som mulig. Han gjentok dette en gang senere. Vi har pleid å være de siste som i ro og mak forlater skipet (vi pleier fly SAS), men skjønte at vi fikk endre prosedyrene. En gang tidligere med Norwegian fikk vi påpakning for at vi var seine med å pakke oss ut på Evenes. Straks sikkerhetsbelteskiltet var slokket, karret vi oss opp i full fart og fikk bagasjen ned av hattehylla. Det samme gjorde alle andre så det ble minimal plass i midtgangen. En svær brande prøvde å presse seg fram for å få seg en bit midtgangplass. Men mamma sa til ham at dette var som matkø under krigen. Hadde man fått seg en plass, måtte man holde på den, så vi rikket oss ikke.  Følgelig forlot vi flyet før branden, men han passerte oss på landjorda.

Og jo da, Emma Margret hentet oss, og Anka hadde bulgarsk middag klar.

Mandag er det same procedure, og da kan det kanskje bli en stund til vi høres.

domantrenr

PS: Det er blitt mandag morgen og mas, og jeg var i gang med morgenpakken som er maske, gass, lesing, skriving og voice da det ringte på her. Det er noe så uvanlig at det ringer på her på en tidlig formiddag, så jeg gjorde meg klar til å hive meg opp for å komme først for se hvem det var. Dere vet, når man bor slik vi bor, er det at det ringer på døra en stor nyhet. Kinck har en av sine noveller Her går vegen så mesterlig beskrevet oss ødemarksboeres definisjon av hva som er nyhet. For oss som sjelden ser et annet menneske, er det en stor nyhet at noen passerer på veien et stykke unna eller ringer på døra en tidlig formiddag. Men pappa vant kappløpet og fikk den store glede å åpne til to unge vitner. Siden de ikke kom inn, antar jeg at han sa at vi jobbet. Synd, for jeg kunne tenke meg å høre hva de mente om Gelius’ bok og diverse annet i Bibelen. Jeg vurderte et øyeblikk om jeg skulle hive meg opp og be dem komme tilbake, men innså at jeg hiver meg fortere opp i tankene enn i virkeligheten og følgelig ikke ville rekke dem. Men det vil jeg bare ha sagt: der glapp jeg en sjanse jeg tror blir en stund til kommer tilbake, og så akkurat nå når jeg leser Gelius.

Akkurat nå kommer jeg på at jeg allerede har glippet en skanse. Vi var nemlig på besøk hos Marit i går, og jeg kunne ha spurt henne og Ulrikke.

Onsdag

Triptelleren går ubønnhørlig. I dag er det onsdag. Sigbjørn har vært heime for å delta på et møte og dro nettopp til Tromsø for neste sak.

PSS; Klarer ikke dy meg. Legger ved denne. Selvros stinker sies det, men det er ikke jeg som har skrevet anmeldelsen.  Pappa så den helt tilfeldig i et Š-blad fra 2013 da han skulle lese om den samiske fotballspilleren Tom Høgli som var portrettert der.