Det er litt deprimerende å ikke passe verken her eller der.

Her en dag da jeg passerte garasjen på tur til den elendige postkassen – det er min jobb å hente posten om jeg vil det eller ikke selvom noen må gå med meg og hjelpe til – ok, jeg kan godt innrømme det, jeg liker det. Godt å være nyttig, men mest liker jeg å være nyttig når mamma har det travelt og skal skrivet et forord eller noe annet, og hun har alle fakta, men får ikke skrevet det, da presenterer hun fakta for meg, og jeg skriver det. Deler av forordet til boka Samiske stedsnavn i Skánik / Skånland har jeg skrevet.

Gad vite hvorfor jeg sporet av fra den åpne garasjedøra til boka Samiske stedsnavn i Skánik / Skånland.  Vel, egentlig skjønner jeg det. Hjernen har sine finurlige krokveier fram til noe, og hjernen gjør sine avkrokinger hit og dit på disse krokveiene.  Det var det som skjedde akkurat nå, men det skal jeg komme tilbake til.

Egentlig burde jeg skrevet på engelsk, kommer jeg på akkurat nå, enda en avkroking fra krokveien, for jeg har som program fra Family Hope Center i Philadelphia å en gang i måneden skrive en fortelling omkring noen av de luktene jeg har i programmet. Lukt er som kjent en sans, og lukter går rett opp til hjernen. Sansene er veiene inn til hjernen. Her havner man igjen på hjernens avkrokinger. Antagelig siden hjernen kom inn i pennen min fulgte lukteprogrammet (olfactory-program) med, og jeg husket disse måendlige fortellingene . Damn shit burglar hell. Jeg har ikke skrevet en eneste en siden siste evaluering i april og er slik pr. i dag på minus 6. Nå må jeg skjerpe meg, men jammen må hertingene det også som har glemt as well.

Men altså, jeg gikk forbi den åpne garasjedøra og så min avgud, ATV-en / Røsslynget stå ved siden av Blåbærlynget, min blå Berlingo, og huslet de flotte turene vi har hatt på seinsommeren etter at ATV.en kom hit til huset i skogen.

Her vurderer jeg om jeg skal gjøre en avkroking til før jeg fortsetter på krokveien. Jeg har nylig lest en del om samisk førkristen religion og hvor man havner etter sin død – hvis man da har vært et ordentlig og skikkkelig menneske – og det har jeg dessverre stort  sett vært. Hvem vil nå være altfor skikkelig? Unnataket er de siste 4-5 år før vi begynte domantreninga. Jeg var frustrert over min situasjon, forbitret, forbannet og negativ og gjorde det som dessverre er vanlig. Jeg lot det gå ut over mine nærmeste og var i de åra ikke den enkleste å leve med. Men foruten det er jeg streit, som man sier på liberalt norsk.

Men altså, jeg passerte garasjen og så min røde ATV, husket turene, filosoferte omkring dette med livo g død, hadde lest samisk mytologi- og minste felles multiplum, ble selvfølgelig  Svartvatnet.

I samisk mytoligi er noen vatn sáivu-jávrrit. De har dobbel bunn. I vatnene er det kilder som spruter opp. Siden vatnene har kilder, er temperaturen i vannet ujevn, og det kan danne seg råker eller tynne islag. Vatnene er fiskerike med fet fisk som ikke biter om man ikke vet hvordan å fange den.  Sáivu-vatnene er de dødes paradis i samisk mytologi. Dit kommer vi gode menensker (!) når vi setter staven mot gammeveggen, og der lever vi samme slags liv som her på jorden, bare lykkeligere. Akkurat det liker jeg ikke, for i paradis hadde jeg tenkt å gjøre noe helt annet enn her i livet. Klatre i fjelltopper, gå på elgjakt, danse swing, kjøre bil etc. Nå er det jo ikek sikkert at dette er så mye bedre, gresset er som sagt ikke alltid grønnere på den andre siden av gjerdet, men det er nå uanasett på den andre siden. Og siden jeg er inne i frasenes språk, kan jeg si at forandring fryder. Og dette er ikke den store forandringa. Tvert om, dette er et skomaker-bli-ved-din-lest paradist. Dermed er jeg usikker på om Sáivu er noe for meg. Spørsmålet er bare om jeg har noe valg. Det andre stedet er Jámehiid áibmu. Dit kommer de andre (!). Der rår sykdomsguden, og det er absolutt ikke noe alternativ for meg omdet enn hadde vært mulig. Jeg kan ikke forstå at det gamle samiske samfunnet kunne utkrystallisere et paradis der man bare skal fortsette med det samme.

Nå er jeg jo som dere vet 100 % same og 100 % germansk, og 100 % + 100 % = 100 %. Følgelig kan jeg forholde meg til den gamle norske førkristne mytologien om jeg ønsker det. Slik jeg ser det har jeg ikke noe særlig til valg der heller. Enten dør man i kamp og kommer til lykkelige Valhall der man kan fortsette å sloss og drepe hverandre. Neste dag våkner døde til Vallhalllivet igjen og kan fortsette neste dag og neste dag og neste dag å sloss og drepe hverandre. Nå er det jo slik at døde som står opp blir døde-levende _ zombier, så i Vallhall er det en rekke zomier som sloss og dreper hverandre, Det er liksom ikke noe for meg. Nå er jeg jo ikke av den fysiske beskaffenhet at jeg kan fly rundt og sloss og slik ende mitt liv i kamp. Nå er jo kamp et ord som kan inneholde varierte betydninger. Likevel tror jeg nok her er ment fysiisk sloss og drepe. Om jeg nå hadde hatt fysisk beskaffenhet til det, tror jeg jeg mangler mental beskaffenhet. Derfor holder jeg det for usannsynlig at jeg som 100 % nordmann ville falle slag og kommetil Valhall.  Men det er et populært sted skal man dømme etter alle de Vallhall-navnene som finne i dag. Da gjenstår det andre norske alternativet; å dø på sotteseng av sykdom eller alderdomssvakhet. Da kommer man til Helheimen der Hel styrer, og der er det heller ikke noen dans på roser.

Konklusjonen må bli at akkurat hva etter-døden angår føler jeg meg ikke bekvem verken som same eller nordmann. Det er litt spønky å ikke føle seg heime i egen kultur i noe så viktig som liv og døød. Jeg har før antydet at jeg muligens er adoptert. Det er så mye som ikke passer. Nå skal det visstnok starte en serie på en av TV-kanalene om nettopp emnet liv-død i de ulike religionene / kulturene, så der skal jeg følge med og se om noe treffer meg.

Jeg har min vane tro tatt noen avstikkere og avkrokinger fra den veien jeg kroker meg fram på. Hovedelementet i bloggen, tråden, er den refleksjonen som kom da jeg så min røde ATV stå i garasjen og assosiasjonene omkring det.

Da kroker jeg meg tilbake til hovedtråden som egentlig er de sáivu-vatn vi har her i området. Jeg har allerede satt Svartvatnet på den lista.  Det mangler bare en sjekk på om vatnet danner råker eller tynn is her og der, men selv om det ikke gjør det, fyller det likevel mange nok kriterier. Så vet jeg om et vatn til som jeg leste om i boka Samiske stedsnavn i Skánik / Skånland  Der var et vatn beskrevet som ingen innløp hadde, bare utløp. Det må altså ha en kilde = sáivu-vatn.  Sikkert finner man flere slik vatn her i området – og da skulle det altså være dit mine forfedre dro i førkristen tid.

Så som same og nordmann kan jeg i følge tradisjonen velge om jeg i neste liv lever lykkelig i Sáivu og gjør det samem som her, bare lykkeligere. Kommer ikke på tale. Eller jeg kan havne i Valhall og bli en zombi som sloss dag etter dag. Kommer ikke på tale. Jeg holder for usannsynlig at jeg, prektig som jeg er, havner i den samiske Jámehiid Áibnu med sykdom å ellendighet. Kommer ikke på tale om så skulle være. Så kunne jeg javne hos Hel i Helheimen siden jeg ikke sloss. Hun tar alle de som ikke dør i slag og blir zombier i Vallhall.  Kommer ikke på tale.

Det er litt deprimerende å ikke passe verken her eller der.

...mer enn å bare gå opp en trapp...

Da går jeg i gang med en  ny uke – og slike begivenheter må markeres – det at man har en ny uke, mener jeg. Ikke alle er gitt en ny uke foran seg, ei heller er alle gitt en uke med aktiviteter. Selv om jeg noen ganger tenker mas, mas, jobb, jobb, jobbe så jævlig sier jeg det ikke høgt. Det er likevel godt å ha denne jævlige jobben såpass at man har noe som driver en opp av sofaen for annet enn mat og do. Når jeg tenker slik ser jeg for meg to personer.

(Jeg er rystet her jeg sitter over alle de personene jeg kjenner og har i mitt register et eller annet sted ovenfor adamseplet. Men sånn er det bare. Aldri undervurdere den som sitter og ser ut som om han gir blaffen i verden. Her ser jeg plutselig en utfordring.  Noen og hver kan plutselig bli redd for hva den jævelen der i Planterhaugen kan ha sett og hørt i ulike situasjoner. Frykt ikke. 1) Jeg anonymiserer. 2) Jeg har sensur. 3) Dere er med på å formidle menneskekunnskap. 4) Man blir deltaker i litteraturen. 5) Ja, hva med 5? Tips meg? )

Digresjon over. Tilbake til de to personene fra mitt personarkiv. Personarkiver er ikke noe nytt. Stasi, KGB, CIA, Sikkerhetspolitiet, POT, you name it har arkiver over personer og aktiviteter. Deres arkiver er ikke så godt beskyttet som mitt. Hackere kan bryte seg inn hos dem. Men ikke her – dvs om noen kunne hacke seg inn på min harddisk, den over adamseplet – og rote litt rundt i den delen som produserer klare ord ut, vel, da skulle hacking vært ok.

Men altså, tilbake til de to personene. Den ene pleier i blant å skaffe seg en sykemelding når vedkommende er lei det “jævla helsikes jobbmaset” rett sitat og mener seg å ha andre viktige ting å gjøre enn akkurat det. Den andre er en type som ikke får seg til å hjemsøke fastlegen med sine ondter og herdertittet (les: her og der titt). Men også denne vedkommende kunne tenke seg en pause fra det daglige maset og sa en gang Når æ bli pensjonist skal æ sove, æ skal ligge så lenge æ vil kvær dag. Nu har man i samisk en talemåte på hva som kan skje om man påkaller slike ting. Bahas bealjji gullá. Det onde øret hører. Man skal ikke rope på Fanden, for det er ikke gitt at man er prestegårdsdreng og har en klarsynt prost Andersen til å hjelpe seg med å bli kvitt de onde maktene man påkaller.

Her må jeg blande noen flere personer inn i bloggen. Prost Andersen, meget spesiell og meget alternativ prest i Evenes fra 1878. Hans dreng som jeg ikke vet hvem, men som man sikkert kan grave fram – opplysninger fra protokoller mener jeg selvsagt. Jeg vil ikke for mitt bare liv en gang våge å antyde noe annet, og min mor som i flere anledninger har fortalt diverse historier om denne presten. Han hadde blant annet Svarteboka som han oppbevarte på sitt kontor. En Svartebok er spennende. Hvem ville ikke i dag gjerne hatt klørne i en slik en. Jeg melder meg. Jeg skulle gjerne lest Svarteboka. Så også med prestegårdsdrengen. Derfor lurte han seg opp på prost Andersens kontor under en gudstjeneste og bladde i den. Jeg vet ikke om det var tilfeldig at han kom på stedet der man kunne løse ut Fanden til hjelp for seg, men det var i alle fall der han leste. Drengen var ikke så bevandret udi lesekunsten. Visstnok er det slik at det da er lettere å lese høgt, ikke innad, så drengen stagget seg halvhøyt gjennom teksten om hvordan å løse ut Fanden. Noe han klarte. Der stod Fanden og krevde å vite hva drengen ønsket av ham.

Nå er vi kommet til den delen der jeg er imponert over drengens snarrådighet. Han skjønte at han hadde påkalt noe han ikke rådde med og sa Du skal gå i kirken til presten.   Følgelig kunne menigheten mens presten stod på prekestolen høre noen komme opp kirkegolvet. Tung – lett, tung – lett siden han hadde hov på bare den ene foten: Men de så ham ikke. Det gjorde imidlertid prost Andersen. Også han var snarrådig.

Her må jeg bare ta en liten digresjon. Jeg har alltid lurt på hva som er riktig. Ulikheter tiltrekker hverandre  eller Krake søker make.  Vil man omgi seg med folk som i noen henseende gjenspeiler seg selv? Ikke i klonet variant naturligvis. Eller de totale ulikheter? Akkurat nå kom jeg på en historie som ville belyse nettopp det, men da skulle jeg måtte blande to til inn i bloggen, så jeg tenker jeg dytter den historien tilbake til arkivet. 

Men altså snarrådighet. Snarrådige prost Andersen ansatte en snarrådig dreng eller en snarrådig dreng søkte jobb hos en snarrådig prest? Eller tilfeldigheter? Eller utvikling av en del fellestrekk sammen? Hva vet vel jeg her jeg sitter i sofakroken og ser ut som om jeg gir fanden i hele verden.

Stikkord Fanden som trampet tung – lett, tung – lett opp mot prekestolen til snarrådige prost Andersen som ikke bare skjønte hvordan Fanden var løst ut, men også løste deler av problemet der og da. Gå ned i fjæra og lag meg solid tau av fjæresanden, sa han, og ut for Fanden tung – lett, tung – lett ned i Evenesfjæra og begynte på jobben sin. Presten avsluttet gudstjenesten ekstra fort, dro heim etter Svarteboka og ned i fjæra der Fanden svettet over arbeidet som til da hadde resultert i en stor haug tvunnet sand som kunne ligne en haug kokt spagetti, og sendte ham tilbake.  Nå forteller ikke historien noe om hva presten og drengen etterpå snakket om eller hvor prost Andersen etter dette oppbevarte Svarteboka. Neppe om snarrådighet. Eller hvem vet?

Poenget er at man ikke skal rope på Fanden i utide. Dette er en rop på sommer’n så kommer’n  eller som man roper i skogen, får man svar.  Det ligg generasjoners livserfaringer i de talemåtene.  Altså skal man ikke klage på seg noe man ikke har, for da kommer det.|

Så da er jeg tilbake ved person nummer to. Dere husker den som ikke hjemsøkte fastlegen like ofte som man stemplet tippekupongen, men som høglytt ønsket seg muligheter til å hvile, til å ligge lenge.  Fanden var løs og kom på påkalling. Vedkommende fikk en sykdom og gikk god tid til å ligge, bare ligge. Men den gikk heldigvis fort over.

Da er vi tilbake til meg som sier at en ny aktiv uke skal markeres som noe flott. Egentlig synes jeg litt synd i Fanden som må jage overalt der noen enten har en Svartebok eller på andre måter påkaller ham.

Nå er det jo slik i livet at ting trigger ting, og denne bloggen ble trigget av at vi i går, søndag, fikk uventet og hyggelig besøk, en kjærkommen gjest. Gjesten hadde god tid. Vi også. Søndag jobber vi ikke.  Det ble skumringstime mens vi satt der og pratet om ditt og datt, løst og fast, smalltalks som det heter på dagens fagspråk. Men også om andre ting. Det ble mørkt. Ingen lys ble tent. Det eneste lyset var garasjelyset som ga litt gjenskinn inn. Det er noe med skumringstimen. Den trigger spesielle samtaler omkring spesielle emner. I halen av denne stemminga blogger jeg i dag.

På en måte har jeg tre kirker jeg føler er mine. En av dem, Evenes kirke, er allerede med her. Så er det Kvitfors kapell, Skal den inn, må jeg grave i arkivet etter noe som passerskumringstimens stemming. Det kom en historie opp, men sensuren slo til. Så er det Skånland kirke som er min hovedkirke og som er den kirka der jeg oftest har gått opp kirketrappa selv om jeg kanskje ikke har gått så ofte som jeg burde. Som jeg har fått høre står den nåværende kirka der den gamle kirkegården var og området rundt kirka er egentlig kirkegård. Under trappa på Skånland kirke ligger en av mine tipp-tipp-tipp oldemødre. Etter at jeg hørte det er det å gå opp kirketrappa på Skånland kirke mer enn å bare gå opp en trapp.

domantrener

Det onde i det godes tjeneste

Da jeg så på Ođđasat i kveld (23.10.), som jeg vanligvis gjør, så jeg omtale av filmen omkring raseforsking. Det fikk meg til å tenke på de tre første åra jeg domantrente på IAHP / Domaninstituttet. En del av deres evaluering var å hver gang måle hodeomkretsen min med samme slags redskap som jeg i kveld så på Ođđasat. Jeg husker at jeg en gang  der spøkte med at jeg følte meg som de gamle samene. Nå skjønte nå ikke Elaine som målte meg, den spøken, så den falt på steingrunn. Årsaken til at IAHP / Domaninstituttet målte var The brain grows by use. En hjerne som brukes vokser.

De første åra hadde jeg et intensivt intelligensutviklingsprogram på lesing., matte, språk, you name it. Blant annet husker jeg alle synonymrekker og fagrekker vi leste. Eksempel på synomymrekker kunne være synomymer til f.eks. intens. Fagrekker kunne være elver i Europa, byer i Norge, samiske bygdenavn, stoppesteder langs den trans-sibirske jernbanen...  

Her jeg sitter lurer jeg på hvor det er blitt av de bunker på bunker med lesekort på synonymrekker og andre rekker. Kastet? Båret opp på kvisten? Jeg ser dem for meg. Hver bunke på 10 kort buntet emd strikk rundt.

Tilbake til hodeskallemålingen på IAHP. En gang jeg kom hadde hode-omkretsen vokst med – jeg husker i dag ikke hvor mye, men jeg husker at min advocate der, fantastiske Rumiko, sa det var det beinharde intelligensprogrammet som var årsaken til dette. Jeg reagerte aldri på den målinga, og når jeg sammenligner med det jeg så i dag, er forskjellen stor. Jeg ble målt i det godes tjeneste og sammenlignet med meg selv. Samene før ble målt i – tja, i alle fall ikke i det godes tjeneste og sammenlignet med den målende rasen som mente de var den perfekte modellen med det perfekte intellektet. Da gir resultatet av målingene seg selv – og man kan si at ting ikke var i det godes tjeneste.

Og så all den fotograferingen av folk. Blyge mennesker uvant med nakenhet skulle altså kle seg naken – og så attpåtil bli fotografert.

domantrener

Alt for Norge...

Det er lørdag morgen – og i dag stenger vi geskjeften ca kl. 14.00, spiser, hiver på oss litt presentabelt antrekk og kjører til Salangen. Sjøvegan det vil si. Hvorfor? Jeg er Jeppe på Berget – fan, og Hålogaland teater viser en moderne oppsetting av Holbergs stykke. Handlinga er lagt til Tromsø, og det er en opp-poppet versjon. Jeg gler meg, men holder i mente at jeg kan bli skuffet. For noen år siden så vi en versjon på Kulturhuset i Harstad. Husker ikke hvem som satte det opp. Ellers har jeg sett Jeppe eller deler av det på TV. Faktisk har jeg aldri lest hele skuespillet eller noe annet av Holberg for den del. Jeg har lest sammendrag og kan handlinga i grove trekk, men uten de nyansene man får ved å lese hele stykket.

Stykket gikk i Harstad i går, men da glapp det for oss. Dermed drar vi til Salangen i dag. Nå er det jeg som er Jeppist her i huset. De andre er bare hyggelige og drar med.

Jeg klarer ikke helt forstå hvor Jeppe og Nille fascinerer meg. Jeg husker at da stykket ble vist i Harstad, lo noen siden første del av stykket stort sett var en overdrukken Jeppe som handlet slik en overdrukken stakkar vil gjøre, antar jeg, og jeg skar mentale tenner over alle de som flirte, ikke humret, flirte av hans elendighet. I alle fall slik jeg så det. Jeg skal i dag i tillegg til å se en moderne versjon i nordnorsk ham, også prøve å skjønne hvorfor han appellerer til meg. Sånn umiddelbart kunne man si at det er de store klasseforskjellene – synliggjort av Jeppe og godseieren – som engasjerer. Men da burde nyhetene daglig engasjere. Man ser folk gå fra en jobb med svimlende lønn + fallskjerm, til en jobb med astronomisk lønn, mens man på Facebook kan se hjerneskadde få skåret ned en allerede mager tildeling.

Selvfølgelig kan man dra andre konklusjoner eller moral av dette stykket. Skomaker bli ved din lest. Man så hvordan det gikk da Jeppe trodde han hadde baronens makt. En eller annen forsker har sagt: Gi et undertrykt folk makt, og de blir undertrykkere. Man kan sikkert si: Gi et undetrykt menneske makt, og han blir undertrykker. Man bruker det språket man kan og de handlingene man har observert. Derfor sier vel pedagoger (antar jeg) at man lærer av eksempelets makt og ikke bare av ord. En styggere måte å si det på er talemåten Når skit kommer til ære. Vet den ikke hvordan å være.

Det dekker likevel ikke- Både Jeppe og Nille er sympatiske figturer på en sær måte.

Mens jeg er inne på det man ser på TV, synes jeg det er mistenkelig stille omkring OL i Oslo, eller rettere sagt om IOC-pampene etter nei til statsstøtte. Jeg har i tidligere blogg undret meg over at de slipper unna med det sine baron-skier i land etter land og har applaudert India som nekter å hoppe når IOC sier hopp. De oppfører seg som Jeppe i baronen seng + baronen himself. De burde tilstrebe seg å være mer som Nilel, hardtarbeidende, en som holder ting sammen. Tidligere ville IOC ha kronprinsen med i skuta som norsk gallionsfigur. Men kongen sa nei, og jeg var spent på om det norske folk denne gang ville – slik man gjorde i 1940 – følge kongens nei. Men så gjorde man det altså. Fulgte kongens nei. Nå lurer jeg på om kongen sa noe da Norges fremtidige dronning, Ingrid Alexandra, begynte i en engelsktalende internasjonal skole. Han burde etter mitt syn ha sagt nei der også. Jeg mener, gud og hvermansen kunne sette sine barn i engelsktalende internasjonal skole, men ikke kongehuset. Vi har gitt dem en status som forplikter slagordet Alt for Norge.

Hva trigger dette med at kronprinsparet tar sine barn ut av skolen og drar på tre måneders tur til Østen for å bli dannet? Hva er beveggrunnene?  Snobber man oppover som Jeppe når man får muligheten? Kronprinsen virker da rimelig avslappet, synes jeg. Kanskje ville Jeppe også satt sine barn i en internasjonal statusspråklig skole som et steg oppover og atskillig langt steg over allmuen.

Kanskje vil kronprinsen signalisere farvel til Alt for Norge og at han er skitlei hele monarkiet og alt det krever av ham. I så fall har han lyktes i det, og jeg antar at dette er spiker nr gud vet hva i monarkiets kiste.

Er det bare jeg som synes at generasjonsforskjellene i kongehuset er større enn generasjonsforskjeller burde være? At det synes mer som om det er et tradisjonsbrudd på gang? Tenk på hva det ville betydd for mitt lille land om kronprinsfamilien tok en tre måneders dannelsesreise i eget land! Hvilke signaler og ringvirkninger det ville gitt! Jeg ser for meg bildet av Kong Olav på trikken til Holmenkollen under oljekrisen på 70-tallet. Da hadde man bilfrie helger for å spare drivstoff. Kongen hadde sikkert dispensasjon for å kjøre, men han valgte som en selvfølge solidaritet med sitt folk. Som hans far gjorde da han sa det ette hvert berømte Jeg er konge også for arbeiderne.

Kanskje det er akkurat det som er saken: Solidaritet med sitt folk.

domantrener

Det er blitt søndag, og vi er tilbake etter ekspedisjonen til Salangens nye kulturhus. Og jo da, jeg ble ikke skuffet over Hålogaland teaters oppsetting i moderne versjon. Men det var egentlig ikke Jeppe-historia jeg observerte. Hålogaland teater syntes jeg viste forståelse og respekt for Jeppe (kanskje ikke så mye for Nille) og man lo i salen, men det var ikke en nedlatende latter. Den latteren Arthur Arntsen kan framtvinge hos folk. God latter. Man kan nok si at signaturen på fremvisinga var treleddet: nordnorsk, Hålogaland teater, Oluf. Selvfølgelig var språket akkurat så nordnorsk som man kunne fovente med akkurat så mye bannskap man også kunne forvente. Stakkars de nordlendingene som ikke banner slik og ikke er passe grov i ordvalg. Jeg funderte på det i salen og lurte på om også de lo. Men jeg vet ikke. Det jeg kunne se av rekkene foran meg syntes å være at ikke alle lo, men alle syntes å befinne seg vel.

Nå har jeg jo ikke sett mye av Hålogaland teaters oppsettinger. For meg ville det være vannskille om stykket var nordnorsk og ikke hadde så mye banning. Men ville det da føles nordnorsk ettersom vi antas å være et bannede folk?

Så langt jeg observerte publikum så noen ut til å være teaterfestkledd, mens andre så ut som om de kom rett av vedskogen. En grei sammensetning, altså.

Hvorfor liker jeg Jeppe. Kanskje fordi han er så menneskelig. Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. Hvem gjelder ikke det for rimelig ofte? For meg i alle fall. Ånden er villig, men sett en søt kake på bordet foran meg når jeg er sulten – og kjødet er meget skrøpelig.

Æ står ved slekta

Som dagene går i denne ødemarken her i nord der Læstadius var En ropande røst. Hva han ropte vet jeg ikke. Jeg kunne sikkert google det. Jeg er stor fan av googling, men innser at ikke alle sannheter i  i cyberspace er sannheter. Likevel er det et hjelpemiddel når man står fast eller vil vite mer om et emne.

Som jeg nevnte i forrige blogg er jeg for tida litt opphengt i dette med arv og miljø og samspillet dem i mellom + eventuelt hvordan eventuelle tidligere liv og erfaringer der påvirker dagen i dag. Årsaken til at jeg har begynt å undres er selvfølgelig mine observasjoner – og det jeg har hørt og lagret et sted under hodeskallebeinet. Grunnen til at dette er blitt aktualisert er Sigbjørns bryllup med matlaging, komme i tide eller komme i akkurat rette øyeblikk, etc. Alt dette fikk meg til å hente opp ting jeg har hørt om arv / gener og hvordan disse følger med gjennom generasjoner og dukker opp her og der. I mange tilfelle dukker ting opp i såpass nær historie at man kan kjenne det igjen. I andre tilfeller gjenkjenner man ting ved slektsforskning etc.

I min mors familie har noen en nesten tvangsmessig handling i det å virkelig komme i tide, og noen kan være for sent ute om de bare venter ved gaten tre timer før flyavgang, Om dette er gener vet jeg ikke, eller om det er fremelsket av historier om min oldemor som var slik. I denne bryllustida obeserverte jeg hvordan denne velkjente egenskapen oppførte seg hos en del av hennes etterkommere. Et av mine søskenbarn rangerer på topp der. Min mor og lillesøster kommer som nr. 2, antar jeg. Jeg har hørt en historie fra vi var barn og forsov oss litt en morgen. Ikke mye, men nok til at det ble dårligere tid enn ellers. Min lillesøster, 1. klassingen, var lynfort ferdig og klar ved ytterdøra lenge før nødvendig og før vi andre var ferdig.

Videre omkring det genet eller den egenskapen som gjør at man måler ut den tid ting tar, for eksempel å nå et fly. Det motsatte av å vente minst tre timer ved gaten for å være i tide, kommer fra min farsslekt. Der finner man enkelte jeg kan se for meg komme sakte sigende mot utgangen 3 sekund før den lukker. De kommer aldri for seint, men heller ikke for tidlig.

Effekten av gener avhenger av miljøet, så hva vet jeg om hvorvidt miljøet har fremelsket latente gener på både irriterende tidlig og irriterende akkurat i siste øyeblikk til utgangen. Harald Eia presset pøeng omkring arv kontra miljø i programmet Hjernevask, og forskere på feltet kunne ikke alltid gi hlare og sammenfallende svar. Følgelig anser jeg det som høyst akseptabelt at jeg heller ikke kan svare på hvor min slekts særegenskaper kommer fra.

I dag synes man omforent om at arv og miljø påvirker hverandre, dvs. gener og sosialisering. Hva ville vel genene – et menneske har ca 25 000 – være uten et miljø, og hva ville miljøet vært uten gener å sosialisere? Dette siste finner jeg særlig interessant, og skal google litt omkring det. Sannsynligvis ville det ikke vært noen sosialisering om det ikke var noen gener.

Nå er det jo ikke bare i min slekt man har særegenskaper. Alle slekter har det, og noen slekter har i tillegg skjeletter gjemt i skapene, hemmeligheter man vil skal forbli hemmeligheter, og følgelig vil man holde skapene lukket. Da er det en ulempe med en feltarbeider som kjenner kulturen og kan ha sine metoder for å grave seg inn i disse skapene. En forsker som feide over området her for noe år siden sa at etter hans syn var folk mer åpne for fremmede forskere enn for noen man kjente. Han opplevde at folk fortalte ham ting de neppe ville fortelle om det ikke var en lytter utenfra. Det er nok til dels riktig antar jeg. Men jeg har også fra min forskerplass i sofaen heime eller borte, i rullestolen eller andre steder, hørt andre vurderinger av nettopp denne forskermaratonen over området. Noen hevdet at de ved en fremmed forsker stod fritt i å legge ut siden ingen kunne vite om de løy eller ikke. Mange var nok sanndru, men også mange så på dette som en kjærkommen avveksling og anledning til å tulle litt for å si det pent. Når resultatene kom ble det da også en del løftede øyebryn, blant annet på sitater og konklusjoner av gjengitte samtaler. Men så har da heller ikke mannen i gata forstått hvordan vi forskere må slite for å få fram et resultat som kan bli vår signatur i historien. Der vi er usikre og ikke tør sette egne navnetrekk under, viser vi gjerne til andre slik jeg her gjorde det med Harald Eia.

Et besøk her hos oss for noen år siden fortalte om en av sine døtre at når hun skulle hente ham til et eller annet, for eksempel handle (han kjørte ikke bil selv) tutet hun travelt straks hun nærmet seg huset. Da måtte han bare løpe ut. Det hastet. Ikke det at hun hadde så mye å gjøre. Tvert om. Men det hastet. Han pleide ikke opponere mot dette. Han kjente igjen en onkel som var akkurat slik. En annen gang hørte jeg en si at ens barn gjerne ble lik sine onkler eller tanter, foreldrenes søsken, slik at irriterende trekk ved søsken ble mildere når man så dette igjen i sine barn. Det gjaldt i alle fall han som var på besøk her hos oss. Trekk han irriterte seg over hos sin onkel dukket opp hos hans datter, og da måtte han på en helt annen måte akseptere det.

Min utfordring her er at jeg kjenner meg igjen i Agatha Christies Miss Marple som har alle tenkelige menneskelige fenomener og adferder representert i landsbyen sin, og ved å relatere til dette, løser hun de mest intrikate krimgåter. Jeg har som hun alle for meg tenkelige fenomen og adferder representert her i min utvidede landsby. Men mens hun er en fiktiv person i en fiktiv geografi, er jeg en eksisterende person i en høyst virkelig verden og kan følgelig ikke fritt relatere mine observasjoner til navngitte personer. Ei heller kan jeg bare bytte navn på folk uten at man vil kunne gjenkjenne mine objekt. 

Dessuten ligger senteret for åndelig sensur her i huset, og hvor uskyldig det enn er, må jeg trø varsomt i henhold til sensurens rigide lover og regler.

Naturlig nok må jeg i min tilnærming til emnet om arv og miljø, eller arv kontra miljø, forholde meg til det jeg kjenner. Mitt feltarbeid, om jeg kan si det slik, må løses her fra sofaen. Jeg kan ikke, hvor interessant det enn hadde vært og hvor gjerne jeg enn ville det, forflytte meg til et annet sted for mine studier i felten. En fremmed forsker ville måtte bruke tid på kulturforståelse, men vil heller ikke som jeg trenge ta hensyn til sensur, kultur-og etnisk sårbarhet og fanden og hans oldemor i hytt og pine.

Nå er det jo en del andre teorier omkring menneskelig adferd og hva som framtvinger den. jeg kan ikke huske om Eia omtalte det, så følgelig tør jeg ikke henvise til ham og la ham bære skylden for enkelte påstander i mitt prosjekt. Jeg kan ikke henge tvilsomme ting på ham. Men det finnes mange andre, og siden jeg belegegr ting med TV-serier kan jeg nevne Rune Amundsen og En reise i sjelen. Evner og interesser kan være noe man har med seg fra tidligere liv. Ting kan ha sin opprinenlse i et annet liv., og livet her er et klasserom for å jobbe videre med saken.

Jeg personlig setter ingen lit til den teorien og nevner den kun for å vise at jeg da er såpass oppdatert ay jeg vet om den og vet at den har gyldighet for mange.

Heller ikke klarer jeg feste lit til teorien om at vi menensker er marionetter i et stort fat som danser og beveger oss i henhold til de trådene noen trekker i – at høyere intelligens fra andre sfærer styrer oss. Jeg nevner denne kun for å vise at jeg har lest min Däniken.

Hvis jeg i det hele tatt skal prøve å avrunnde denne hittil konklusjonsløse bloggen, må det bli med å sitere en fjern slektning da slektsforskning åpnet noen skap med skjeletter og han ble spurt hva han syntes om det. Han svarte kontant:

-         ”Æ står ved slekta.”

Nye settinger og nye behov

Fy søren at ting er som normalt her i huset - og likevel er det ikke normalt kjenner jeg på kroppen og ser på en del tegn og merker rundt om i huset. Normalt fordi for eksempel krype-og åle utstyret er lagt ut fra her i stua og bortover gangen – yauht-belegget vi dro heim fra Danmark etter anbefaling av Family Hope. Og joda, det er flott, demper underlaget uten å ødelegge effekten av golv. Normalt fordi maskene er på plass, gassflaska står to meter unna meg, merkeskjemaet ligger på bordet foran meg. Og jeg har vært gjennom dagens program, skryteprogram ser jeg det kalles på facebook av de som trener og daglig legger ut bilder av seg sjøl i treningssituasjonen. Kanskje skulle jeg ta det opp til vurdering å legge meg utover bokstavelig talt et par ganger for dag på facebook. Da ville jeg være litt normal i en sekvens av normaliteten. Men så ser jeg på facebook alle de som ikke gjør det og som jeg vet kunne legge seg utover der flere ganger daglig. Så hvis jeg ikke gjør det, er jeg også innafor en sekvens av normaliteten. Det blir et vanskelig valg det her.

Tilbake til det normale her i huset som likevel ikke føles normalt. Vi har i to uker ikke holdt på med det vanlige styret, men har likevel styrt på en annen måte. Jeg håper virkelig dere som er på facebook har lagt merke til at min flotte storebror har giftet seg med sin flotte kone. Her i huset har vi selvsagt jobbet i kulissene for arrangementene rundt dette. De feiret i to dager, en bli-kjent-dag for familiene og selve bryllupsdagen. Nå tror jeg nok man kan si bryllupet har vært atskillig lenger hva tid angår. Jeg vet ikke når Sigrid og Sigbjørn begynte forberedelsene, men jeg vet når vi her i huset begynte å lage opp og fylle våre to frysere med klappakaker, gomba, kjøttkaker, reinkjøtt, reintunge, lefser – you name it pluss småting som kaffeost etc.

Uansett hva jeg ellers sier er jeg et religiost menneske som henter eksempler og sammenligninger fra Bibelen. I denne sammenhengen er det enken i Sareptas krukke, den som var velsignet og aldri var tom, den fylte seg opp av seg sjøl fordi eieren ga og ga til sin siste smule. Våre to frysebokser pluss den tomme i bestemorhuset var stappfulle før bryllupet. Så fraktet vi mat til bli-kjent-dagen i barnehagen der ca 100 mennesker spiste. Nå var det flere som hadde med mat dit, men jeg vet hvilke lass jeg fraktet dit på ATV og bil. Og nå kommer det underlige som gjør at jeg ser bibelske fortellinger for meg: våre to frysebokser her er ennå stappfulle og fryseboksen i bestemorhuset er heller ikke tom. En annen fortelling dukker opp: om å mette mange med to brød og fem små fisker. Jeg klager ikke når ting er slik. Tvert om, jeg legger det til lista over velsignelser. 

Her bare MÅ jeg ta en digresjon til ære for den fønikiske kvinnen, enken i Sarepta, kvinnen uten navn i Bibelen og hennes navnløse sønn. Byen Sarepta var ingen israelsk by verken den gang eller nå der den ligger i dagens Libanon. Den eneste som har navn i fortellinga er profeten Elia som ble sendt til Sarepta der den navnløse enken og hennes navnløse sønn delte sin siste mat med ham, og han velsignet deres melkrukke og oljekrus så de aldri var tomme. ”Enken i Sareptas krukke” er i dag blitt en metafor for overskudd, overflom og rikdom. Slik jeg ser det er det blitt et misbrukt symbol. Det er etter min vurdering tyveri av et uttrykk. Enken i Sarepta var ansiktet på alle navnløse fattige – også i vår tid, og metaforen burde symblisere et håp for denne verdens fattige at det skal komme noen og gi dem mat i krukkene (les; livsoppholdesesnødvendigheter). I stedet er det blitt et symbol på rikes overflod. Et paradoks. Kanskje er det derfor malplassert av meg å bruke det uttrykket om våre frysebokser.

Noe annet vi styrte med til bryllupet var klær - en stor nødvendighet. Pappa kjøpte seg ny fra topp til tå, dress, skjorte, sko. Mamma ble også ny fra topp til tå. Ann Ragnhild, Kjersti, Tone, Berit Anne og Karen Marie fornyet henne totalt. Jeg fikk min nye kofte renset for sikkerhets skyld, og Ann Ragnhild fikset meg liehppa. Perfekt, sjal duger ikke for meg. Jeg haler det fram. Jeg følte meg velkledd og klar for den viktige dagen, og jeg likte å se at de andre to også var det – i alle fall i min definisjon av velkledd.

Bryllupet var selvsagt det flotteste bryllup jeg har opplevd de siste år fordi det var så nært knyttet opp til meg sjøl. Sigrid og Sigbjørn giftet seg utendørs i Laugen ved Trondenes og himmelen strødde perler på dem. – Og vi andre strødde våre beste ønsker.

Det som var litt uvanlig var at huset her ikke var fylt opp av gjester slik jeg er vant med til konfirmasjoner og til eksempel Markomeannu. Ingen utenom oss i familien var her før på sondag. Da kom onkel Kåre og Berit pluss Kristin og Oskar siden vi dagen etter skulle raide på Nordkalotten, noe vi da også gjorde etter å ha skiftet til vinterhjul på både vår bil og de andres leiebil. Vebjørn heiv seg rundt og fikk tak i vinterhjula til leiebilen, så vi la trygt og fortrøstningsfullt i vei østover mot broder Sverige og Kiruna i første rekke. Samegården er et must. Vi sjekker boksalget når vi er der sånn etter hvert meget sjeldnere enn dann og vann. Denne gangen var vi i gruvene i Kiruna. Skikkelige turister gjør det, og for meg i alle fall, og jeg antar for pappa også, var opplevelsen bedre og sterkere fordi vi nettopp hadde lest manuset på Svein Lunds bok om gruvedrift… Gull, gråstein og gift

Eit kritisk blikk på mineralnæringa i fortid, notid og framtid.

Turen var egentlig det vi kalte mens vi planla den Oskars reise på Nordkalotten. Oskar er sønn til mitt søskenbarn Kristin. Enkelte ting bare MÅ man gjøre, og et av disse MÅ er den Goda herdens kyrka i Soppero. Der pleier vi alltid stoppe og spise. Denne gangen hadde vi bestilt overnatting der for oss åtte og riimin ramin proklamert for våre medreisende at vi skulle overnatte i kirkas kjeller. Gjett om vi ble lange i maska da vi kom og ble innlosjert i kirkas hyggelige leirbolig. Flott, men intet slår kirkas kjeller. Vi har overnattet i den før, og en gang vi stoppet der for å spise middag på tur heim fra et eller annet jeg ikke husker, så så vi antagelig slitne ut, for de ba oss gå ned i kjelleren og sove noen timer før vi kjørte videre. Vi sa vi egentlig hadde råd til å leie rom til det så vi takket nei. Det var ikke leie, sa de, det var et tilbud. En middagskvil etter middagen. Jeg håper det ikke er sant det jeg hørte om at denne dissenterkirka er konkurs. Dagen etter stakk vi innom Nils Per for en kaffekopp før vi kjørte til Karesuando der læstadianismen var tema for reisen på Nordkallotten.

Så gikk det slag i slag. I Kautokeino hadde Basia og Svein, middag klar da vi kom. I det huset er matauk en livsstil – selvfisket fisk og selvplukkede urter. Mine gudforeldre Mats og Anne Kristine var bortreist, men vi fikk nøkkel til huset deres. Der bodde vi i to dager. Jeg vurderer her om jeg skal beskrive at vi spiste hos Madam Bongoes etablissement. Eksotisk – men ikke for oss som spiser ute ved bålet i tide og utide. Det spesielle var at vi kjørte derfra i tett snødrev. Det jeg virkelig husker er at mamma, pappa og jeg sløvet og sov en hel dag hos Steinfjells mens de andre i reisefølget som ikke hadde vært i Kautokeino før, beså x Juhl’s, etc.

Så var det Karasjok der samisk litteratursenter og samisk spesialbokhandel ble åpnet. Greit å ha vært med på det. Men artigere syntes jeg det var å besøke familien Graven der det røk av lavvoen på gårdsplassen der Arne Graven røkte kjøtt. Middag spiste vi hos Strømeng, reinkjøtt med joik. Så bar det heimover via bunkring av gluten-og laktosefrie produkter i Hetta.

Siden denne bloggen er en delvis kronologisk oppramsing uten de store personlige evalueringer av annet enn bryllupet, har jeg problem med hvordan å avslutte den. Jeg har sagt det før – og med alderdommens rett til å gjenta seg sjøl – sier jeg at det var en flott tid. Jeg har sansen for skolestilers avslutninger: Alle var enige om at det var en flott tur.  Tenk om alle ikke var enige om det, tenk om det ikke var en flott tur, tenk på hva som kunne ha gått galt…

domantrener

Bryllupet står i en klasse for seg som jeg vanskelig finner ord for. Men det forteller kanskje noe når jeg sier at jeg allerede i juni begynte å skrive på talen fra oss søsken av bdrudgommen. I forjant måtte jeg gå gjennom Sigbjørns utallige album samt dagbøkene som er skrevet fra våre første år og opp til skolealder.  Og Simen skrev en nydelig sang til Sigrid og Sigbjørn.

Ikke til forkleinelse for noen av de andre talene, men min og Emma Margrets var den desidert beste jeg hørte da Emma Margret leste den.

Hvordan var nå dette eventyret om myrsnipa?

Fy søren, nå skal jeg mens jeg ligger og koser meg på ABR filosofere over hvor godt det er at man har myrsnipementalitet som en motvekt til gresset som er grønnere på den andre siden av gjerdet.

PSS! Dagene har gått og blitt en uke siden jeg begynte på bloggen. Det har i dennne bryllupstida oppstått et behov hos meg til å kunne og forstå litt om arv og miljø. Dette som et resultat ac at jeg befinner meg i en setting der man, om man inviterer 120 menesker, lager mat til 240 + har et ekstra kriselager i fryseboksen. Er det arv? Eller er det miljø? Eller bunner det i en opplevelse i tidligere liv? Uansett, jeg må prøve å få et innblikk i årsakene.