En tid for alt

26.08.15

Da vi ennå var i Danmark, begynte jeg på en blogg jeg ikke gjorde ferdig. Dermed starter jeg på nytt. Jeg gruer meg på en måte alltid til evalueringer på Family Hope og ABR. Det er ikke så enkelt å evaluere seg sjøl og sin innsats synes jeg. Da har jeg skuldrene helt opp under ørene og senker dem ikke før evalueringene er gjort. Jeg er jo i min beste alder, og det å gå framover krever mer slit av meg vil jeg tro enn av jevnaldrene generelt. Likeså er det som med enhver: Det man ikke vedlikeholder, det går tilbake. Mamma pleier si at en gang kunne hun tysk såpass godt at hun klarte seg blant tyskere. I dag kan hun ikke noe, sier hun. Det var dette med vedlikehold.

Da vi møtte på Family Hope denne gangen, kom vi rett fra ABM. Vi tilbrakte ti dager på ABM senteret i Danmark. Det var helt fantastisk, og Anka påpekte at dette skulle vi gjøre mer av. Muligens var det etterslepet av ABM treninga som gjorde Matthew Newell på Family Hope svært glad. Han påpekte at jeg behersket hodebevegelsene mye bedre og var rettere i blikket.  Så evalueringen gikk flott, og skuldrene sank. Etter lunch ble jeg kalt inn til Matthew, sjefen, som sa at de i lunchen hadde snakket om meg og det de hadde sett denne gangen. Han var nesten bibelsk da han sa at det var en tid for alt, og i dette tilfellet en tid for å så og en tid for å høste.  Før hadde jeg sådd, og nå skulle jeg høste. Følgelig fikk jeg et meget spesielt program fram til neste møte i januar. Jeg skal høste. Det betyr i praksis at jeg kun skal sørge for oksygenet – maske, gass og hyperbaric. Vel, ABR er jo et eget program. Ellers skal jeg leve det glade slaraffenliv – jeg skal nyte tida, gå på kino, teater, festivaler og reiser. Det passet jo perfekt i det jeg allerede hadde planlagt. Vi skulle ta en tur til Tromsø til Emma Margret og se nyleiligheta hennes, og så skulle vi ta to uker i Obnova, Ankas heimby.

Jeg har siden vi kom fra Danmark knallet hit og dit i ATV’en. Deriblant en ny tur til Svartvatnet. Mamma og tante Millaug badet og sa vannet var deilig varmt. Nå stoler jeg ikke helt på deres vurdering av hva deilig varmt er, siden de bygger sine erfaringer på bading i Storelva straks isen gikk – og med klaprende tenner. Jeg la merke til at heller ikke pappa lot seg lokke av dette deilig varmt.

Fredag dro vi til Tromsø og hadde full klaff med at Tromsø hadde en musikkens dag. I alle corner og kvartal var det ulike typer musikk. Emma Margret sitt kor deltok også i dette. Så lærer man jo litt her og litt der. AV det akademiske mannskoret som stilte i pingvindress og studentluer lærte jeg om hvorfor denne studentlue kom i bruk. I de nasjonalistiske strømmingstider mente man at man i Norge burde ha sin egen studentuniform. Man begynte med lua – og kom ikke lenger. Derfor har man altså den svarte studentduskelua som i tidligere tider ble brukt blant annet i 17.maitoget, og nå altså av Tromsø akademiske mannskor. Tromsø har siden sist jeg var der -(eller kanskje det har vært der hele tida) – fått et nytt spisested «Hildr». Det holder til i et gammelt hus, og har også uteservering. Bord plassert rett på gresset omgitt av tromsøpalmer, reinfann og nysådde urter. Rundt var det gamle hus og nye hus om hverandre. Dette gir byen et sjarmerende ansikt og virker ikke rotet, som man skulle tro.

Jeg satt der på «Hildr» og filosoferte over dette at Tromsø også er blitt MIN by selv om jeg ikke har noen lang fartstid i den. Ti måneder for å være nøyaktig. Jeg er født der og flyttet da jeg var 10 måneder. Men hertingene har jo bodd der ganske lenge, særlig fru herting, og de elsker den byen. Jeg satt som sagt og undret meg over at jeg også elsket den. På en måte er den mitt nordnorske Chestnut Hill. Jeg elsker bydelen Chestnut Hill i Philadelpia. Det er en egen følelse å komme dit. så også med Tromsø.

Koffertene her i huset har ikke rukket å bli kalde mellom hver pakking. Nå står de klare og skal pakke for av reise til Obnova på  i morgen.

Jeg antar at neste gang jeg er i eteren, er det med noe er det fra Obnova.

domantrener