Her i Deset september nr. 14, i veien til Sofia, skjer det
ting. Anka kjøpte som sagt et gammelt
hus – ganske stort – og restaurerer det fra bunnen av. Helt ubegripelig. Det
var jordgulv og elendighet da hun overtok og i dag ser man et moderne lite
hotell vokse fram. Veien heter altså 9. septemberveien og er hovedveien til
Sofia. Den har navn etter den dagen i 1944 da kommunistene drev facistene ut.
En annen vei der Anka har «gammelhuset» heter Pionerska. Jeg er ikke typen til
å vedde, men ville tro at siden gatenavn endret seg da kommunistene overtok vil
de snart endre seg igjen ettersom kapitalismen vokser fram her og landet assosierer
seg med EU-land.
Vi sitter ute, og et nektarin-tre gir oss skygge. Takk og
pris for det for det, er fy søren meg varmt her. Heldigvis er et murhus
kjøligere så man kan rømme inn hvis det blir for ille. Det er på grensen av hva
jeg i alle fall klarer av varme. Jeg svetter såpass mye at nesten all
kroppsvæske som skal ut av kroppen kommer ut som svette. Det holder jevnt 38
grader, og er etter hva folk her sier en uventet hetebølge. På denne tida av
året skal temperaturen være ca. 25 grader og følgelig til å leve med, men
klimaendringene merkes nok her også.
I går da vi var i Pleven for å leie bil, måtte vi vente mens
bilen ble klargjort. Blant annet vasket de den utvendig med en vannslange, og
på gårdsplassen ble det små sølepytter. På et knips kom det småfugler som enten
drakk vann eller badet. Jeg tror helst det første, før de fløy opp og satte seg
på noen ledninger. Etter en stund kom de ned igjen og besøkte de små
vanndammene. Jeg vil anta at de tørket fort i heten. Jeg tror ikke det leies ut så mange biler
der. Utleieren hadde et slags verksted og utleiefirma. Han snakket litt tysk,
hadde jobbet i Tyskland og antagelig lagt seg opp penger til å starte med noe
her, for her vokser jobber jammen ikke på trær. Man må lage seg sin jobb slik
Anka gjør med det hun bygger opp her i Obnova. Han insisterte på å forklare
ting på tysk, og fort gikk det. Det tror jeg er en felle mange fremmedspråk-brukere
faller i – for fort for å vise at man kan. Heldigvis var Anka og Lochu der, så
de spurte jop også, og da måtte han
bruke bulgarsk.
I går kveld inviterte jeg ut på en kafe. Folk sitter om
kveldene med et eller annet glass på kafeer og så også vi. Noen flere kom til.
Anka kjenner hele Obnova, i alle fall kjenner hele Obnova henne synes det som.
Bak oss smeller det i spiker, pistoler eller et eller annet
redskap. Siste del av kjøkkenet settes opp. Utrolig at dette var et gammelt og
forfallent hus med jordhauger og rotter før hun heiv seg over det.
Anka spiser ikke om morgenen, og i morges dro vi alene ut for
å spise frokost. Jeg elsker det, men det spørs hvordan det blir når kjøkkenet
blir komplett. Får jeg det som jeg vil, spiser vi frokost ute slik vi gjorde på
Chestnut Hill iblant mens vi bodde på hotellet der og frokosten besto av sukker
og mel pluss melk pluss, pluss. Da enten kjøpte vi inn på Farmers marked og laget
eget frokostbord på spisesalen der eller vi gikk ut og spiste på frokost-
restauranten der. Det liker jeg når vi er på ferie. Det er min form for ferie
luksus. Og i dag var det bare vi tre som dro ut siden Anka som nevnt ike spiser
frokost. Og jeg ble nesten forbannet over at mamma så suverent bestilte alt vi
skulle ha på bulgarsk – de fleste her snakker ikke engelsk. Bare en ting ble
feil i den meget varierte frokosten vi fikk – vi fikk gulost i biter i tillegg
til den raspede hvite, men det var kanskje en bonus siden vi bestilte en så
variert frokost. Jeg satt og tenkte: Når har hun der lært seg så mye? Ok, jeg
vet jo at hun har laget seg en egen bulgarsk ordliste som hun stadig oppdaterer,
men likevel.
Klokka nærmer seg sju bulgarsk tid. Jeg har nettopp satt til
livs en eller annen slags frukt jeg ikke vet hva heter. Størrelse som druer og
i smak en mellomting mellom plommer og nektariner.
Her må jeg sette et punktum, for vi skal selvfølgelig ut –
det er lørdagskveld.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar