Ut bar det med oss i full fart

Det er viktig å illustrere sine utsagn her og der med bilder som understreker det en sier. Her er første utsagn: Det er grusomt varmt – 38 grader om dagen. Illustrasjon: Jeg dusjer som vanlig om morgenen. Så drar vi ut, og gjett hvem som når vi er tilbake i fem-tida sier ja takk når det er snakk om en kald avriving? Med kald avriving menes at blandebatteriet står på det kaldeste, men temperaturen på vannet er bare litt kaldere enn lunken. For første gang i mitt liv setter jeg pris på en kald dusj.

Apropos dusjing, så har Anka et sted i hagen der hun dusjer på tradisjonelt vis – en vannslange. I morges dusjet også mamma der, og i morgen har jeg som plan å gjøre det samme. Plan sier jeg, så får man se om planen kan settes ut i livet.

Det er allerede blitt mandag kveld. Vi skal snart ta neste runde ut, for mot kveld er det behageligere å sitte ute. Det har vært en liten bursdagsstim på to bursdager. Torsdag, den dagen vi reiste hit, var min bursdag, og i går var det Anka sin mor som feiret år. Vi laget et lite bursdagsselskap i Obnova sentrum for Ankas familie og oss i går. Kjempehyggelig er det eneste ordet jeg finner for det. Selvfølgelig var det et lite Bete-Marja opplegg i forkant. Vi hadde tatt ut en del leva på Evenes og hadde også noen euro. Det mest av euroen gikk til tannlege og leiebil. Ingen av dem forresten dyre. Så viste det seg at vi ikke kunne betale med kort her i Obnova, og minibanken var tørr. Da slo Bete-Marja genene til. Har vi nok cash til å betale for selskapet? Selvfølgelig hadde vi nok, men alle som kjenner til Bete-Marja-effekten vet at man må ha nok + nok +  nok. Siden mini-banken her i Obnova var tom, kjørte vi de 17 kilometrene til Levski som er en slags hovedstad for regionen (tror jeg, for overadministrasjonen for Obnova ligger der selv om Obnova har eget kommunehus). Levski syntes å være en rikere by etter utseende å dømme, men Anka liker seg ikke der og vil ut derfra straks ærender er gjort. Dette er kjeltringer og lommetyvers sted, pluss en del råskap. Vi dro dit, tok ut penger og pilte tilbake i full fart. Med stopp ved kilda i Balgarene. Der fyller folk drikkevann, så også vi. I bilen ligger to vannballonger vi fyller opp og refyller når vi passerer Balgarene. Og hvis noen skulle være i tvil: vi hadde cash mer enn nok for middagsselskapet.

Det var en såpass heftig dag i går at jeg ikke orket ut om kvelden, men stupte i seng. Nå er den beste tida å sove på her på tidlig morrakvisten. Da er temperaturen å leve med.

Derfor var det en trøtt og surøyet domantrener som sleit seg opp kl. 7 i dag, for vi skulle til Levski igjen. Anka var fast bestemt på å få oss inn på sanatoriet, så hun hadde snakket med en legevenninne som i sin tur snakket med kolleger på Levski sykehus. Og der skulle vi altså møte i dag kl.9.30 for klarering til sanatoriet. Det første som var spesielt sammenlignet med norske sykehus, var at gangene svært vide og legens kontor desto mindre. Men legen og sykepleieren var skikkelig hyggelige og ville gjøre alt de kunne. De mente dette sanatoriet ikke var det beste tilbudet. Faktisk ikke engang et godt tilbud, og ville sende oss til et senter utafor Sofia. De skjønte jo at vi ikke kunne dra nå, registrerte oss og ba oss bare ta en telefon og si når vi ville dra dit, omså om noen år. Noe som slo meg når vi møtte folk i gangene som tydelig hadde ærend til sykehuset, var at de så syke ut – de aller fleste. I Norge synes jeg de aller fleste ikke ser syke ut.

Siden vi ikke bor på et av badehotellene i Burgas, er vi ikke registrert som bosatt noen steder i Bulgaria. Følgelig var vi innom politiet i Levski og ble registrert som turister på Ankas adresse, og hun signerte på å fø oss – jeg antar det var det hun signerte på. Det var selvfølgelig en av Ankas mange venner, denne gangen en politinabo, som anbefalte oss å gjøre dette.

Jeg er jo handlesyk, og i 38 grader slepte vi oss i Levski til noen butikker der jeg handlet gaver til Ankas nye hotell. Ting jeg så hun ennå ikke hadde rukket å kjøpe. En pussig episode skjedde i den siste butikken. Anka fikk husjet oss ut derfra og til bilen i alminnelig stor fart - og ut av Levski bar det med oss. Årsak: Anka hadde sett et par kvinner bak i køen glo i min lommebok mens pappa hjalp meg å betale. En lommebok på vis vegg er ikke rette tingen i Levski. Selvfølgelig fylte vi opp vannballongene i Balgarene før vi spiste middag i Obnova. Det kom ikke på tale å bli noen ekstra tid i Levski for å spise middag der. Nå var det i Levski mamma var til tannlege, men han holder til i et trivelig utkantområde.

Obnova ligger ganske langt mot nord til grensen til Romania. Dette er desidert ikke noe turistområde, så tre norske turister som hamler seg fram på bulgarsk når ikke Anka ikke er med, er visstnok ikke hverdagskost.

Nå har sola gått ned, vi kan som Gollum forlate hulen og krype fram i dagen. Nå bærer det til Obnova sentrum for å sitte med et glass og glo på livet. Det er kjempehyggelig, og så kommer aller Ankas kjente og hilser på sånn etter hvert.