Da har vi for siste gang kjørt bilen inn i Ankas hage der
hun skal bygge sykehjemmet og der det i dag bare er planert jord. Hadde vi
kommet en uke, før hadde vi sett en hage, et fjøs, trær etc. I morgen skal
leiebilen leveres i Pleven, og så kjører Ankas venn oss til Burgas på onsdag.
Torsdag grytidlig bærer det heim med Balkan air.
Vi er nettopp kommet tilbake fra Obnova centrum etter en
kjøretur sammen med Ankas mor. Kjøreturen avsluttet vi på vanlig vis med å
sitte og se på livet. Sitte på en utekafe. Denne gangen var også Ankas mor der
siden hun var med på kjøreturen, og de
to mødre slo til med å drikke vin mens vi andre holdt oss til kirsebærssaft og
vann. Hvis et glass vin kvalifiserer til å være alkoholavhengig, har Anka og
jeg slike mødre. Nå må jeg si at det går måneder mellom hvert glass vin, men
likevel.
Anka satte i gang denne kjøreturen for å vise oss et område
i Obnova som var ennå i dag bebodd av tyrkere. Helt fram til i 1977 beholdt de
sine tyrkiske navn. Men i 1977 var det kniven på strupen av kommunistene. Enten
forlot de for Tyrkia, eller de nasjonaliserte sine navn, eller de ville få
besøk en natt. Noen forlot visstnok for Tyrkia, deriblant en del av Ankas
tanter og onkler. Ankas besteforeldre valgte å bli og de kjøpte seg hus mer
sentralt i Obnova, det som i dag er Pionerska 62. I 1976 fikk Ankas far beskjed
om at passene måtte endres hvis han og hans familie skulle ha fred. Han het
Hussein og ble Julian. Ankas mor het Kamele og ble Katia. Slik ble Atidže til
Anka, og han vi kjenner her som Asen, var Hassan. Anka forstår ennå i dag
tyrkisk. Foreldrene og besteforeldrene brukte tyrkisk, gjerne når ungene ikke
skulle skjønne hva de snakket om. Høres det kjent ut? Man hadde og har ennå i
dag ikke tyrkiskopplæring på skolen. Den tyrkiske befolkninga kom med
ottomanernes styre fra 1396 og da ottomanerne ble drevet ut i 1878 valgte noen
av tyrkerne å bli i Bulgaria. I 1946 ble Bulgaria et Østblokkland til det i
1989 hadde det første flerpartivalget/demokratiet. I 1989 ble 350.000 etniske
tyrkere tvangssendt eller tvunget til å flykte til Tyrkia i løpet av få
månedere for å gjøre Bulgaria til en mono-etnisk stat.
Dagen etter.
Da er leiebilen vel levert i Pleven. Vi er tilbake i Ankas
hus. Søren klype så fort denne tida har gått. I dag inviterte vi Ankas familie
på middag. De har ordnet så godt med oss mens vi har vært her. Mens vi ennå
satt ved middagsbordet, filosoferte jeg litt småirritert at jeg ikke hadde hatt
noe å bruke penger på - sånn ekstra utenom livets opphold, for å si det slik.
Jeg har jo det jeg trenger og vel så det. Like etterpå så vi en litt loslitt
mann gå att og fram på plassen utenfor kaferekka Det viste seg at han solgte
kniver. Jeg gikk dit og kjøpte de fem han hadde til fem leva pr. stykk. Ca. 150
kr totalt. Ikke har jeg bruk for kniver, og antagelig har heller ikke de som nå
vil få dem i gave, bruk for dem, men jeg hadde det rimelig godt med meg sjøl
etterpå. for han hadde gått att og fram lenge uten at noen gjorde tegn til å
handle med ham. Ankas familie sa det var en fattig mann og at jeg betalte for
mye. Det bryr jeg meg ikke om. Tvert om, jeg hadde kjøpt flere kniver om han
hadde hatt det.
Da vi kjørte heim fra Pleven i dag, betraktet jeg «slåttemarkene».
Innhøsting av blant annet solsikker er begynt. Så langt jeg kunne se var det dyrket
og beplantet mark, og jeg tenkte på lille Norge som gror igjen fordi vi ikke
trenger dyrke og beplante den. Jeg har før nevnt at maten vi spiser her er
meget kortreist. Unnataket er fisk. Jeg bestilte fisk til middag en gang, og heldigvis
var de franske potetene som fulgte med gode. Den stakkars lille fisken var
helstekt og lå der på fatet og betraktet meg. Jada, jada, jeg vet at torsken og
seien også har hode og øyne, men jeg slipper å øyekommunisere med dem mens jeg
spiser dem.
Nå har vi de siste år vært borti en del leiebiler, og
forskjellene på for eksempel den leiebilen vi nyss hadde i Danmark, og denne
var at denne var ribbet for for eksempel ekstra lommer i forsetene eller ekstra
lommer for å sette kaffekoppene eller noe annet. Her utmerker de amerikanske
leiebilene vi har vært borti, segt med plass til å sette et helt barskap like
for handa om man så skulle ønske.
Når vi reiser er havregryna like selvsagt som billettene og
visa-kortene. Den har vært vårt faste og uunnværlige følge overalt og har berget
oss som lever glutenfritt. Selvsagt var havregrynposene en del av bagasjen vår
hit til Obnova, pluss et par pakker glutenfritt knekkebrød. Vanligvis har vi
bare en pakke knekkebrød, men i frisk minne var det at vi i Hillerød ikke fant
glutenfritt brød man syntes var godt – da vi endelig fant noe. Stor
overraskelse her. Obnova har eget bakeri og baker blant annet brød av et
naturlig glutenfritt produkt. I følge hertingene det beste glutenfrie brødet de
noen ganger har spist. Mamma har flere ganger antydet en oppskrift, og det vil
jeg si: jeg har ikke for ofte hørt henne spørre etter oppskrift – sånn stort sett. Nå har hun så vidt jeg vet
ikke fått noen.
Da er det bare å sette punktum herfra. I morgen tidlig
kjører vi til Burgas med Anka og hennes venn. De skal rekke tilbake til Obnova
før det blir mørkt. Anka liker ikke å kjøre over Stare Planina-fjellet i mørke.
Vi tre andre har bestilt hotellrom i Burgas.
Kjenner jeg hertingene rett blir det nå en stund til vi
høres.
domantrener
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar