Tid for fugleperspektiv

Kanskje det ikke har gått lang nok tid til at man kan se ferien i Bulgaria i fugleperspektiv. Jeg vet ikke. Men Obnova virker allerede som en fjern drøm, så kanskje er tida inne for fugleperspektivet.
Det første som slår meg her jeg sitter en fredelig lørdags morgen og gjør null skitt siden vi har harvest-programmet, er at jeg i Obnova eksisterte på lik linje med de andre to. Jeg ble sett. Folk hilste like naturlig på med som på de andre. Kanskje kom det av de fleste der fort visste at vi var Ankas norske familie. Ikke vet jeg.
Nå ferdes vi jo litt utenom Obnova i Levski, Pleven og Nikopol, og selvfølgelig i Romania – der visse bilder fra Nicolae Ceausescus styre og behandlingen av hjerneskadde ennå ligger på netthinnen. Det skal litt til å glemme det, som det skal litt til å glemme bildene fra konsentrasjonsleirene. Noe annet er at det foruten meg i blant ferdes en ung mann med gangvansker. Litt CP antagelig,
Vi dro onsdags morgen til Burgas siden flyet til Evenes gikk ukristelig tidlig torsdag. Vi måtte møte på flyplassen klokken 4 om morgenen, så selv hanen sov da vi slet oss opp i 3-tida om natta. Men så var det en reisestrekning Burgas - Evenes i alle fall hertingene syntes var perfekt. Alternativet ville vært Sofia – Munchen-Oslo-Evenes. I Burgas tok vi inn på et hotell. Det flotteste med hele hotellet var et lite svømmebasseng ute, og vi spiste middag ved det. Det ga en liten smak av ”Syden”. Selv mamma orket ikke gå de fem trappene opp til toppen der vi bodde for å hente badetøy selv om vannet visstnok var varmt, eller tåblå, tåblå som vi peste i Obnova der temperaturen lå like under 40 grader. 
Hotellet hadde også air condition, men det trengte vi ikke bruke der, for faktisk var det kjølig. Enten hadde temperaturen sunket noe eller Svartehavet kjølte. Helst tror jeg det første, for vi hørte på flyet at det hadde regnet og tordnet en natt ved Svartehavet, og slikt vær var vi ikke i nærheten av der oppe i nord. Jeg fikk en liten smak av Svartehavet siden vi fra balkongen i 5. etasje kunne se en flik av det. Dessuten tok pappa og jeg en gåtur menns vi ventet på middagen, og da så vi Svartehavet bre seg ut. Det pluss svømmebassenget kvalifiserer til at jeg kan si at vi var i ”Syden”. I Obnova hadde jeg ingen følelse av Syden. Ikke fantes det for eksempel postkort, suvenirer eller noe slikt. Ei heller folk som hadde lært seg turistengelsk, det vil si det man trenger for å betjene turister. Der var det motsatt. Det var vi som måtte kunne litt bulgarsk for å bli forstått, og det gjorde vi til sammen ganske bra. Vi hadde en språkbase da vi dro, og den utvikla seg lynkjapt der. Aktivisten fru Herting sa at hun ikke kunne skjønne annet enn at samiske institusjoner måtte kunne være totalt samisk-språklige og at nye som kom til skulle få en base, pluss oppfølging – og de ville fort lære seg nok til å hamle seg fram på samisk. I stedet er det slik at kommer det en enspråklig norsk inn i systemet, blir talespråket norsk selv over kaffekoppen. Vi fikk i alle fall i praksis oppleve på kroppen noen av de språkopplæringsteoriene vi kunne fra før.
 I Obnova spredte det seg raskt – tror jeg – at de tre der kunne bulgarsk. I alle fall om jeg skal dømme etter endringene i deres språkføring til oss. De første dagene snakket de sakte og i enkeltord, litt slik vi gjorde, men etter at de tydeligvis mente vi forsto, økte tempoet og lengda av setningene. Følgelig forsto vi mindre da vi reiste enn da vi kom. Hadde vi skullet vært der lenger, hadde vi nok måttet be folk gå tilbake i måten å snakke til oss.
Apropos språk, på hotellet i Burgas snurpet hun i resepsjonen munnen surt sammen da vi prøvde oss på bulgarsk og spurte på engelsk om vi ikke kunne engelsk. Hennes engelsk var det jeg tenker på som turisttilpasset språk, og slik er det jo med språk. Man lærer seg ofte det språket man trenger i gitte situasjoner – om man da bare beveger seg i de samme situasjonene. Vi for eksempel ville ikke kunne forstå bæra eller si noe sjøl om det var snakk om ulike fag eller politikk. Vi kunne dagligdagse ting. Men uansett, hun på hotellet ville ikke ha noe av at man trodde hun ikke kunne engelsk, så da vi slo om til engelsk, sa hun surt I don’t understand your English. En helt annen reaksjon fikk vi da vi som de siste forlot flyet i Evenes. Da sto flyvertinnene der som vanlig for å si ha det etc. Og vi sa at vi hadde tilbrakt tida nord i Bulgaria og der lært å si priaten den når man forlot. Da endret det profesjonelle smilet hos en av flyvertinnene seg og hun sa I also prefer the North og så kom hun med en masse på bulgarsk som vi bare kunne si da, da til.
Tollen i Evenes fryktet vi ikke. Vi hadde vår kvote med røyk som Anka sendte med oss. Verre var det med vekta, for hun hadde stappet gud vet hva i koffertene og i alle fall en hadde overvekt – noe hun på innsjekk i Burgas valgte å overse. Så hadde vi en stor flaske vin, eller er det vin når prosenten blir 48? Og selvsagt en del bulgarsk sjokolade, pluss mine kniver.
Og helt til slutt: ”stille flyter Donau”, tenkte jeg da vi kjørte fra Obnova til Burgas – en kjøretur på ca. fire timer. Vi kjørte i samme strekning som Donau, tenkte jeg. Også Donau ferdes fra vest møt sørøst i retning Svartehavet. Så også vi der vi suste mot Burgas.  An der schønen, Blauen Donau» sa Strauss. Jeg vet nå ikke. Da vi dro over til Romania, krysset vi Donau og så selvsagt alle den industrien som lå ved Donau på rumensk side. Jeg vil tro at fra den stakkars Donau starter frisk ut i Schwartwald i Tyskland og header not Svartehavet skjer det litt av hvert når den anrører de ti land og fire hovedsteder den flyter igjennom. Donau flyter ikke stille og upåvirket. Tvert om er ganske mye tømt ut i den elva, blant annet to cyaniduhell. Tror neppe man kunne slenge ut fiskekroken der da vi krysset Donau og få etanes fisk.  Dette var andre gang i livet jeg sto ved Donau, men første gang jeg reflekterte over hvordan denne stakkars elva hadde det egentlig. En tredje gang har jeg på en måte anrørt Donau. Det var da vi besøkte Anja i Jesenitse og elva Sava rant i utkanten av hagen demmes. Savas kilde lå i det området, og den elva headet mot Beograd der den kastet seg ut i Donau. Så noe av det vannet som fløt forbi der vi krysset over til Romania, har også flytt forbi Anjas hus. Det gir en smak av gammel kjenning og er nok årsaken til at jeg lurte på hvordan denne min gamle kjenning egentlig hadde det.
Og helt til slutt (jeg har sikkert fortalt om da mamma som unge fulgte sin bestemor på samling og bare satt og ventet på ”helt til slutt” så hun kunne springe ut for å leke i pausen, men det var mange ”helt til slutt” - så også med meg. Det bor en liten predikant i meg. Vel, jeg tror nok også vi predikanter har endret oss eller mamma husk er barnets husk).
Altså: helt til slutt: for å komme fra Obnova til Burgas måtte vi krysse fjellet Stare Planina. Det ligger ca, halvveis og danner naturlig stopp for tissepauser etc. På fjellets høgste punkt ligger naturlig nok en kafe. Der stoppet vi og spurte etter toalett. Eieren, en kvinne, ga oss nøklene med et steinansikt som uten språk sa at her var det ikke snakk om å tisse gratis. Jeg tenkte på at i det området vi nå var i, var ulv og bjørn, og at folk her nok kunne takle disse dyra. En kunnskap vi heldigvis ikke trenger lenger. Jeg så for meg at hun hadde et bjørnespyd innafor disken, og at om vi bare gikk uten å handle, kom bjørnespydet fram og traff et av dekkene på bilen. Sikkert urettferdig, men fantasiene finner sine egne veier, og det var ikke bare jeg som skjønte at toalettet ikke var gratis. Vi tok den vanlige kaffe-vannpausen, og i tillegg kjøpte vi noen av de produktene hun solgte: skogsbærsyltetøy, solsikke et eller annet etc. Så smilet kom da vi betalte.
Nå sitter vi her med to glass oversukret syltetøy pluss to krukker oversukret et eller annet. Noen som har lyst til å smake det?

domantrener

PS ! I morgen skal vi lufte ATV-en.