Siden vi
ikke nyter Svartehavets gleder, nyter vi andre ting. Vi er kommet til dag X –
klarer ikke å holde regning med tida. Ting går i ett – og er nettopp kommet
tilbake til Devet September 4, Ankas hotell. Om morgenen er det supergodt å
sove, for da er det litt kjølig, hvis man da kan kalle noe her kjølig – men i
alle fall: jeg strekker meg litt godt utover morgenen hvis jeg kan. Klokka var
over ti før vi dro ut. Vi har faktisk ikke handlet i Obnova før, så i dag var
dagen for å stikke innom noen butikker her før vi – hold dere fast – stakk
innom rådhuset og hilste på ordføreren i Obnova. den Anka, den Anka. Ankas
beste venninne hadde invitert oss på middag klokken to. Det må jeg si, alt vi
spiser her i Obnovsa er kortreist, og hos Ankas venninne var det virkelig
kortreist. De dyrker alt de trenger, pluss har fjøs og dyr, så det var kanin
til middag og alt tilbehøret fra deres store gradina. Og surprise, surprise, de
hadde air condition som holdt en meget behagelig temperatur. Da vi forlot derfra,
møtte varmeveggen oss som et sjokk. De to hadde beinjobbet. Hun i Hellas, han
her og restaurert huset og gjort den store hagen slik at den i dag leverer det
de trenger. Typisk for noen her. De drar til utlandet for å skaffe kapital og
vender hjem og lager seg sin arbeidsplass slik Anka gjør og han bilutleieren i
Pleven har gjort. Mannen i huset var forresten påfallende lik bestefar, syntes
mamma og pappa.
Da vi i jula
var i Albania, ble jeg mandarin- og appelsin-spiser, for der smakte
sitrusfrukten himmelsk. Det samme er det her med frukt og grønnsaker. Druene er
ubeskrivelige og salaten – jeg er jo heime ingen salatspiser, men her med
tomater, agurk, løk som smaker sol og sireneost strødd over - da spiser jeg
også salat. Klærne som har hengt ute til tørk, lukter sol og varme.
Her må jeg
sette er lite pausetegn. De andre skal strekke seg ut og kjøle ned kroppene så
vi er klar for en runde ut i kveld.
Dagen etter
Man er sjøl
forsynt med det meste her. I Obnova har man en ostefabrikk som leverer ost og youghurt
til store deler av Bulgaria og en oljefabrikk som presser solsikkeolje. En
annen fabrikk lager hvetemel, og jammen har de en møbelfabrikk også. Nå er ikke
fabrikk en gitt størrelse og man trenger ikke automatisk ha størrelse
Borregaard for å være en fabrikk.
Dessuten har
jeg ikke kunnet unngå å legge merke til en del likheter mellom Obnova og mitt
nærmiljø. Like lite som det hjelper å surke over været heime, hjelper det å
surke her. Man må bare kle seg etter været og ellers gjøre som gode nordlendinger:
ordne seg etter forholdene. I den varmen her – 38 grader celsius - gjør vi som
de andre her prøver å holde oss mest mulig i skyggen. Og i den verste hetetida
på dagen kry innomhus for å kjøle seg litt ned. Så kan man som Gollum krype ut
om kvelden og sitte på en av de åtte spisestedene som ligger på rekke og rad
her. Obnova har til og med en fotballpub med alminnelig stor skjerm. Dit skal
vi alle i morgen for å se kampen Norge-Bulgaria. Jeg har prøvd å instruere
pappa som pleier rope og huie under fotballkamper at han må gjøre som obnoverne
når Bulgaria scorer. De roper sikkert et eller annet og stråler, og jeg har
sagt at han også må stråle, men kan heller rope «faen også». Anka og jeg er
ikke fotballinteresserte, men sammen med mamma som synes det er rett og slett
gørr, skal vi likevel gå på kampen og rope gledesstrålende når de andre roper.
Hva man roper, er underordnet siden de ikke forstår norsk.
Enda et
fellestrekk med mitt nærmiljø: I dag tok vi for første gang fram GPS’en for å
prøve den her. Da skjedde det samme som en gang vi brukte den til Harstad til
en adresse vi ikke kjente. Vi fikk programmert den til rett adresse i Harstad,
men deretter sto den og hakket på «finner satelitter» noe den tydeligvis ikke
fant. Det samme skjedde her. Vi programmerte den lett til Bulgaria, Obnova og
Pionerska 11. Deretter viste den bare «finner satelitter» uten at noe mer
skjedde. Nå har vi riktignok ikke oppdatert GPS-en på vel ett år, men jeg ville
tro at både Harstad og Obnova ligger der de lå for vel ett år siden.
Men ting er
jo ikke alltid som man mener de skal være. Vi har jo pugget en del tall på
bulgarsk sånn for en første nødhjelp, og da vi var ute en gang uten Anka og gjorde
som romerne gjør: satt i skyggen med noe å drikke, kom tida til å betale. «Kololstrova»
spurte vi kjekt. Og svaret var «viasi-pet». Vaisi-pet!! Det tallet kjente vi
ikke og måtte krype til korset og få tallet skrevet – 25. Hva? Vi hadde pugget
at 25 var va dvedeset-pet, og her kommer hun og kan ikke en gang tallene på
sitt eget språk. Deretter kalte de andre meg bare vaisi-pet siden jeg
storflirte på min måte og ikke klarte la være å erte.
I dag hadde
Anka sin første kjøretime – og det skal jeg si, det var ikke småtterier. Rett til Pleven, en rimelig stor by, for
bykjøring og 90 km/t etter landeveien.
domantrener
PS. I morgen
blir det travelt. Først skal hertingene til øyelege i Pleven. Deretter skal vi
bese den byen – og så er det fotballkampen Norge - Bulgaria.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar