Hvor jeg er nå? Jeg vet ikke. Jeg må se på det kartet vi
ikke har. Men her sitter vi i alle fall og venter. Hva vi venter på? Politiet,
tror jeg.
Det begynte i morges. Vel, det begynte lenge før det. Siden Obnova
bare er 6-7 mil fra Donau og Roma-nia
(det uttales slik her) mente pappa at vi kunne svippe en tur dit. Til Roma-nia
altså. Det syntes tydeligvis ikke bilutleieren var noen god ide. Bilen kunne
ikke tas til Roma-nia. Derfor står den nå parkert i Nikopol, bulgaria-sida av
Donau. Mens vi er - ja, det var det med
å se på kartet…
Det syntes ikke som Roma-nia var det store ønskemål her for
noen. Anka skulle likevel slenge seg med. Hennes venninne har kjente i Nikopol
som sjekket at Ferry-Boat gikk over til Roma-nia kl. 12 hver dag med retur
16.00. Helt ok. Kvelden før vi skulle dra, fikk Anka telefon om at hun kunne få
kjøretime neste dag. Hun ville si at hun var opptatt, men vi insisterte på at
hun skulle ta kjøretimene. Førerkortet er viktig. Vi tre har reist alene før og
ville nok klare oss i Roma-nia. Blant annet var vi 16 dager i Albania uten noen
kjente og uten å kunne et ord albansk. Følgelig ble vi enige om å dra og sa
høflig nei takk anmodninger om at den og den kunne ledsage oss til Nikopol på
bulgarsk side av Donau og vente der mens vi svippet over elven til Roma-nia.
Anka forlot kl.1/2 8 om morgenen. En time etter det hadde
noen jeg ikke nevner navn på, husjet pappa og meg ut i bilen for at vi skulle
ha god tid til Nikopol, og søren klype var det bra, for veien var ikke magistral. Vi programmerte GPS-en til en
tilfeldig adresse i Nikopol – og det heftet oss nok en del. Da veien så svingte av mot sør, ble vi
betenkte siden vi skulle mot nord, så vi stoppet første bil og spurte om
Nikopol og Roma-nia. vel, mamma gikk ut av bilen og spurte. Fyren i den andre
bilen hoppet lettbeint ut og gikk til vår bil og forklarte en masse til pappa i
full fart (kvinnfolk skal man ikke forklare til, de forstår jo ikke) – og ganske
sikker som jeg er på at pappa forstod like lite som jeg, sa han høflig da da her og der. Til slutt ble det
klart at vi skulle henge på dem i pet kilometer- noe vi gjorde. Det bar mot
sør, slik frøken GPS hadde villet sende oss. Så lysnet det. Mamma hadde funnet
grenseoverganger på GPS-en og programmerte den til overgangen Bulgaria-Roma-nia
i Nikpol. I vei bar det med oss. Da ble jeg så lettet at jeg sovnet der jeg
satt i det andre forsetet med føttene på dashbordet. Jeg reiser rundt i verden
med skosålene først. En liten time før
ferga skulle gå, parkerte vi ved Donaus bredd på bulgarsk side og skuet
over til rumensk side.
Her kombinerte vi to ting. 1): Vi skulle kjøpe vann og
drikke, noe som er viktig i denne varmen, og 2): Vi skulle snakke med en som
jobbet på restauranten på kaia, Ankas venninnes kjenning, og hun var tydeligvis
bedt om å holde utsikt etter oss samt hjelpe oss. I rasende fart forklarte hun
på bulgarsk det vi trengte vite uten at vi forstod annet enn at vi skulle ta
ferga over. Greit å få ting bekreftet. Hun hadde også fått beskjed om å veksle
oss 100 leu, rumensk mynt.
Om kvelden heime hos
Anka.
Med bilen godt parkert, ryggsekkene, en stav, passene, pluss
leu, pluss euro startet vi mot passkontrollen. Der antok jeg det gikk kjapt a
la å krysse grensen mellom Norge og Sverige, men fyren i kontrollen betraktet
passene våre grundig og lenge før han endelig scannet kodene og ga oss dem
tilbake. Senere fikk vi forklaringen på hvorfor. Her pleier det komme
flyktninger og andre for illegal innreise nordover. Dette er en utsatt
grenseovergang der pass ikke alltid er det de ser ut til å være. Siden vi kom gående og ikke i bil,
kvalifiserte vi for ekstra kontroll. I tillegg var det jeg. Politiet i
passkontrollen lurte nok på om jeg var en god skuespiller (der tok han ikke
feil) eller hvorfor jeg i det hele tatt beveget meg her.
Deretter sleit vi oss videre i steikvarmen mot neste stasjon
– kjøpe fergebillett. Det gikk kjapt, og vi fortsatte å slite oss mot selve
fergeleiet. Der måtte vi selvsagt vente en stund før vi så ferga legge over fra
romansk side av Donau. Nå var det ikke
bare vi som ventet, men vi var de eneste til fots. Vi hørte noen i en stor
folkevognbuss - 8 seter - snakke tysk, og pappa pilte bort til dem for å spørre
om de visste når Ferry-Boat-en returnerte fra Romania. Vi hadde nemlig fått
divergerende opplysninger om tidspunkt - og vi forventet ikke å få forståelige
opplysninger i Romania. Det er jo en helt annen språkgruppe enn bulgarsk som vi
etter hvert hamlet oss rimelig godt fram på. Tyskeren var usikker, men skulle
spørre på båten, for han bodde i Romania og snakket også rumensk.
Årsaken til at det ble viktig for oss å vite det, var at når
skuet over til Romania, så vi bare gamle industrianlegg og ikke noe annet.
Siden vi ikke hadde bil, ville vi ikke risikere å bli stuck der i det gamle industrianlegget.
Da ville vi heller bli med ferga tilbake til Nikopol og Bulgaria – hvis den da
snudde straks. Hvis den det ikke gjorde, ville vi måtte vente i timesvis på
andre sida, antok vi.
Her vil jeg bare ta et logisk steg til side. Ferga var ok. Gammel,
men grei, og man kjørte om bord på skinner a la dem man legger her og der for
rullestolbrukere. Vi ruslet ned og sto klar da bilene hadde kjørt på land, og
da kom den store overraskelsen. Fergemanskapet, to sterke, unge menn, kom og tok
pappas sitterryggsekk og meg og mamma med staven sin og støttet oss om bord. Så
ble vi plassert på dekket. Der det var sitteplass, og de kom med to glass og en
flaske kaldt vann til oss to hjelpesløse reisende. Pappa fikk ikke noe glass.
Han så vel ikke hjelpesløs nok ut. Men han stakk over til tyskerne for å få dem
til å spørre på rumensk om når ferga snudde. Vi fikk beskjed om at det var halv
ti om kvelden. og nå var klokka 12. Det ville bli mange timer og sitte på andre
siden av Donau og vente på retur. Tyskerne tilbød oss å sitte på med dem til
nærmeste by, ca 6 kilometer unna, og de mente vi derfra kunne ta drosje til
ferga. Mamma gnog om att og om att på at vi måtte dobbeltsjekke denne
opplysninga om halv ti om kvelden siden vi også hadde hørt at den siste returen
var kl. 4. Og om den opplysninga var riktig og vi satset på halv ti om kvelden,
ville vi få en natt på Donaus bredder. Sikkert ikke så romantisk som det høres
ut som. Nå var vi allerede installert i
tyskernes meget velbrukte 8 seters folkevognbuss. Pappa hadde avgjort at vi
skulle bli med til nærmeste by. Vi måtte selvsagt stoppe i både toll og
passkontroll, og mamma gnog om dobbeltsjekk av avgangstid. Den hyggelige rumeneren der sa at siste båt
gikk 16.00. Det gikk uhyre greit å komme inn i Romania. Og snart suste vi forbi
de gamle industrianleggene jeg hadde sett der jeg sto på bulgarsk side og skuet
over til Romania. De så ut som en etterlevning av kommunismen, og jeg tenkte
forutinntatt at slik var nok resten av området. Men plutselig var arkitekturen
en annen. Rimelig flotte og velholdte hus.
Den kjempehyggelige tyske hippiefamilien med fire halvvoksne
barn kjørte oss til et greit sted i nærmeste by der vi kunne sitte litt og in
due time ta taxi tilbake til Ferry-Boat. Jeg kjente fordommene falle, for de
var veldig trivelig. De bodde i Transilvania, og jeg tenkte på at jeg visste om
en annen som også bodde der. Den neste fordommen falt da vi kom inn i et
trivelig og velutstyrt kafelokale, og de ansatte snakket godt engelsk. Der rauk
den om det til bakestående eks-kommunistiske Romania.
In due time – og de som kjenner oss vet at due time virkelig
er due time, forlot vi kafeen og hamlet oss fram til drosjene og fikk en drosje
til Ferry.Boat. Sjåføren tømte oss ut i god avstand fra passkontrollen. Altfor
god avstand, tenkte jeg surt der vi sleit oss fram til den der kontrollen, og
jeg visste at fra den var det 300 m og kakken til ned til ferga. Joda, en
politimann kom og fortalte at vi var for tidlig ute og måtte vente i nesten en
time til de åpnet. Mamma prøvde seg på at vi trengte lang tid til å gå, og om
han kunne sjekke passene våre, så vi kunne begynne å hinke mot ferga. Den
politimannen var øreløs så der ble vi sittende.
Og der startet min blogg.
Etter hvert kom det biler til som fikk samme beskjed om å
vente. Notabene; der var det humant en benk vi kunne sitte og vente på. Så kom
det en elegant tyrkiskregistrert bil, og plutselig begynte passpolitiet å
registrere dem. De andre bilene kjørte optimistisk inn i i køen da de så dette,
og vi heiv oss optimistisk opp av benken og plasserte oss der vi mente vår
plass i køen var – etter den der elegante tyrkiske bilen. Egentlig var nok vår
plass før den bilen, for vi satt allerede der da den kom. Men vi innså at her
måtte vi bli nummer to. Vi holdt søren klype meg på å rykke lenger tilbake i
køen, for passpolitimannen gikk til neste bil, en rimelig stor campingbil. Men
da stoppet mamma han og veivet med passene våre, og han tok dem uinteressert og
kastet et svært så flyktig blikk på dem før han veivet oss mot neste stoppested
– billettkontoret - før han sjøl gikk til husbilen. Vi la i vei fort som faen
til billettkontoret for å ikke miste vår plass i køen - vel vitende om at vi
enda hadde en god marsj til ferga. Her gjaldt det å stå på. Følgelig ble vi
også her nr. to etter tyrkerne. Bak kom husbilen som nr. 3. Da vi hadde betalt og fått passene tilbake -
for vi måtte vise dem her også, og her ble de mer gransket - snakket plutselig
nr. 3 i køen, kvinnen fra husbilen til oss på engelsk og spurte om vi snakket
engelsk. Joda. Hun spurte om vi ville ha
skyss ned til ferga. Om! Følgelig entret
vi glade husbilen til en familie på 6 fra England. Slik kom vi oss suverent ned
til ferga og suverent om bord, og da fergemannskapet sjekket husbilen og
sjåføren sa 9 personer, nikket fergemannskapet hyggelig til oss. Jeg tror de
kjente oss igjen, og jeg mener de så glade ut for at vi hadde fått skyss om
bord.
Ved den bulgarske passkontrollen i Nikopol takket vi for
oss. De skulle videre til Pleven, vi skulle hente bilen og kjøre til Obnova. Og
selvsagt – før vi var kommet så langt som til den parkerte leiebilen, stoppet
en rumener i en personbil og spurte om vi trengte skyss noen steder.
Det er helt fantastisk hvor hjelpsomme folk er. Folk er
fantastisk.
domantrener
P.s. Anka hadde hatt flere kjøretimerunder i dag og var
strålende fornøyd med resultatet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar