En virkelig
hubavo den her i Obnova.
Det er
tidlig kveld, og vi har nettopp kommet tilbake til Ankas nye hus der vi bor.
Det som holder på å ta form til et lite hotell.
Vi kom hit
til Obnova i går kveld, men for å gripe fatt i tauenden der jeg slapp den i går
på Evenes flyplass: Balkan Air fraktet oss kjapt til Burgas. Bare fire timer,
og muligens var vi de eneste med alt medbrakt. Ellers spiste og drakk de
fleste. Men vi orket ikke betale for flymat vi antagelig ikke kunne spise. Pytt,
pytt, vår matpakke duger. I Burgas ble vi fraktet i en spesiell flyplassbuss
jeg husker fra Pula da vi besøkte Anja og kom med fly dit. Også da fikk vi den
spesielle flyplassfrakten jeg ikke har opplevd før. Og også da med to tilknappede
assistenter. Senere anslo Anjas familie at de var så mutte fordi pappa spralet
i t-skjorte med «I love Slovenia» og de der i Kroatia elsker absolutt ikke de
flinke slovenerne – storebroren. Men denne gangen hadde pappa en nøytral
t-skjorte – Tårsdag-dagens t-skjorte - og jeg må formode de ikke visste hva
Tårstad-dagen er og at de ikke var tilknappet av den grunn, for tilknappet var
de der de kjørte oss fram til bagasjeinngangen og lempet oss av der – ok, med
en medbrakt rullestol. Vi hamlet oss da fram til bagasjen som sistemann siden
vi måtte bruke litt tid på do. Følgelig var vi de siste gjennom passkontrollen,
og da vi fikk passene tilbake sa mamma kjekt «blagodareh». Hun i
passkontrollenkom med en tirade på bulgarsk og så forbløffet ut da mamma på
engelsk og bulgarsk måtte si at kunne «malko bulgarski», bare litt bulgarsk.
Selvsagt sto
Anka og ventet på oss da vi kom gjennom tollen, men hun måtte vinke og rope,
for ingen gjenkjente den elegante kvinnen i skjørt og høyhælte sko.
Anka hadde
egen sjåfør, hennes gode venn Lotcho. Jeg har aldri kjørt eller sittet på
verken moped eller motorsykkel men jeg har hørt at man må ligge med i de knappeste
svingene. Følgelig når svingene ble knappe, og jeg fra baksetet så sjåføren legge
seg mot siden, gjorde jeg det samme der vi fløy over den fjellkjeden som deler
Bulgaria. I alle fall måtte vi over den for å komme til Obnova som ligger ganske
langt mot nord i landet. Den første timen fra flyplassen kjørte vi gjennom
flatt, steppeaktig terreng, men da vi svingte av for å fly over fjellkjeden,
ble terrenget et annet. Obnova er også flatt, men likevel ulik terrenget på den
andre siden av Stare Planina (fjellet). Ankas familie hadde kveldsmat klar da
vi kom skymninga. Hyggelig å få ansikt på folk man bare har hørt om, samt se
huset Anka har drevet og restaurert før hun kjøpte hus nr. to som hun nå gjør
om til et lite hotell. Hun skal bygge sykehjemsavdeling på samme tomta. Og vi
bor altså her i hotellavdelinga som også blant annet er sykehotell mens det
jobbes for fullt rundt oss. En ekstra opplevelse å se innredninga ta plass. I
morges prikket og gikk vi til sentrum av Obnova for å spise frokost før vi
prikket tilbake hit for husinnvielse etter bulgarsk tradisjon. Anka hadde satt
på en hane til det bruket. Denne hanen ble slaktet på trappa, og Anka gikk
rundt huset med den etterpå. Da var huset innvidd. Dette får meg til å tenke på
samisk tradisjon om å sove på tomta før man bygger hus for å vite om man har
tillatelse til det. Tante Amalie kom og gikk rundt muren da vi bygde hus, og
det blir en for lang historie og hører ikke denne bloggen til om følgene av
dette. En ganske spesiell historie.
Etter
innvielsen kjørte Ankas venn oss til Pleven der vi leide bil – en prosess som
tok litt tid, men ikke verre enn at vi rakk mammas tannlegetime i Levski. Jeg
våger påstanden om at det ikke var bare varmen som drev svetten fram der i
baksetet hos fru Tannlegeskrekk. Vi andre ventet i skyggen ute i hagen mens hun
svettet på venterommet. Da det ble hennes tur, gikk Anka inn som translatør, og
det var bra, selv om jeg nok tror at denne tannlegen ikke uten videre trekker
11 tenner slik sen tannlege i fjor gjorde med hjerneskadde Marcus mens han lå i
narkose og familien ikke hadde kontroll av den grunn. Og apropos tannleger så
har vi en kjenning som pleier gjenta det folk sier. Han kom fra tannlegen og
gikk rundt og sa «En idiot skulle ikke hatt tenner, en idiot skulle ikke hatt
tenner». Hans eldre TV-bror var heime akkurat da og heiv seg i bilen til den
tannlegen. Jeg vet ikke om han ville gjøre et intervju for nyhetene eller noe
slikt, men denne tannlegen mamma var hos, var visstnok en helt annen type, og i
løpet av prosessen lærte han tre ord på norsk. Han ba mamma åpne munnen, Anka
oversatt, og neste gang brukte han «åpne» på norsk. Det samme ned «spøtt». Fru
Tannlegeskrekk kom dansende ut på tærne. Hun hadde null hull og var pusset og
stelt. Dette fikk frøken Tannlegeskrekk til å bestille time, og hun møter 4.
september. Da er det påatt med svetting.
Neste stopp
var et slags sanatorium der Anka hadde tidligere spurt om vi kunne få
mineralvann-behandling eller noe slikt, og hun hadde også spurt om vi trengte
papirer med fra Norge. Neida, de hadde egen lege som undersøkte og skrev
prosedyren, ble det sagt da. Det var da. Da vi nå kom, hadde saken endret seg,
og man var vanskelig og krevde epikrise, som vi selvfølgelig ikke hadde med.
Ellers kunne vi ikke bruke deres tjenester. Anka som kjente lusa på gangen,
visste at her var det snakk om å smøre systemet godt først. Da ville man ikke
trenge epikrise. Et spørsmål fra Anka til legen der om hun ville kunne lese en
norskspråklig epikrise gjorde at hun satte opp et froskeansikt og smelte døra
igjen etter seg da Anka i tillegg også antydet at vi ikke betalte annet enn
tjenesten. I Markebygda har vi et
uttrykk om å gompe og gå, og det passet egentlig godt på denne legen, for hun
gompet inn på kontoret sitt.
Og her
sitter vi mens det begynner å skymres ute etter en meget innholdsrik dag i
Obnovas og omegn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar