Dessuten mener jeg at Kartago bør ødelegges

Som jeg har nevnt snur vi opp-ned på en del ting her i huset. Ikke bare rydder vi i mine bokhyller og finner en masse interessante ting som jeg muligens kommer til å omtale mer. Vi har også gått gjennom Instituttet. Som i mine private og interessante bokhyller finner jeg også på Instituttet ting det artig å bla seg tilbake på. Hertingene har også her systematisk kopiert ut bl a mailer jeg har fått. Det er gjerne mailer som har kommet etter at jeg begynte å fasilitere, etter at Jeg er fri  kom ut og etter at dokumentaren om min domantrening gikk først i Norge og senere i en del andre land. Jeg har fått innblikk i andres liv enten ved at foresatte eller den hjerneskadde sjøl har mailet meg.

Man kan si at gjennomgangstemaet er at det ikke er noen sammenheng mellom hjerneskade og intelligens, mens det er en gigantisk sammenheng mellom hjerneskade og mulighetene til å kommunisere ut sin intelligens. Mange er fanget i det fengselet en hjerneskade kan gi uten å komme seg ut av det. Veiene inn til hjernen er de fem sansene. Veiene ut av hjernen er helt andre. Har man ikke tale, tegnspråk eller lignende – og man ikke fasiliterer – er man stuck.

Sjokkerende er det også at for fagfolk på høyere nivå i systemet synes det å være en ikke-sak at noen er stuck. Heller får noen være stuck enn at de bryter ut av sin vernede status og i alle fall lukter på fasilitering.

Et eller annet sted leste jeg at alt som ikke står in the little book of yours ikke teller. Da blir utfordringa å få enkelte sannheter inn i den lille boka  til de der den burde være. Som han som stadig gjentok at man burde ødelegge Kartago, gjentar jeg at sannheter endrer seg når nye kunnskaper kommer til ved at sta uredde vitenskapsfolk kommer med den. Som et Kartago gjentar jeg også at nye sannheter går gjennom tre stadier. Først latterliggjøres de,  så motarbeides de og så blir de akseptert som en sannhet man tror alltid har vært det. Sitat fra Schopenhauer.

Jeg må her jeg sitter og funderer etter å ha lest gjennom gamle mailer si at jeg i min situasjon er heldig. De for meg viktige personer, familie, venner, fagfolk og politikere tror på meg. Slik føler jeg at mitt fengsel er brutt opp.

Likevel er det masse annet jeg gjerne skulle sett brutt opp, masse sperrer jeg skulle ønske å komme over.

domantrener

PS. I morgen reiser vi til Oslo på ABR og så på ABM i Danmark. Tidene endrer seg. I mitt forrige liv reiste jeg til og fra Dagsenteret. Nå reise jeg på ABR, Advanced Biomechancal Rehabilitation, ABM, Anat Baniel Method og FHV, Family Hope Center.

Da sier jeg ha det, for jeg regner med at det går en stund før vi høres igjen.