tirsdag 24. november 2015

Det bærer mot landligge


Jeg er Mr. Loose. Slik føler jeg det her jeg sitter på Ørretfiskeriet etter dagens første runde på Scandinavian Center of Neuromovement. Practioner Andrew Tarr har i dag på et besynderlig vis halt sakte i kroppsdeler og fått pelvis løs, hoftene bevegelige og rib-cage loose. Så er det opp til hjernen å huske den gode følelsen, bevare den og gjerne henge mer på den knaggen.

Vi er vel havveis i oppholdet her. Her treffer vi danske familier. Noen av dem traff vi på Domaninstituttet. Det er et voksende nettverk og ditto erfaringsutveksling. Heime er vi faglig og aktivitetsmessig ensomme. Det er bare vi i Skånland og kommunene rundt som holder på med det vi holder på med. Vi har ingen å prate jobb med. Det er når vi kommer i slike settinger som nå at vi virkelig ser hvor faglig isolerte vi er og ensomme i vårt virke.  Ikke i generelt sosialt liv, men i vårt yrke. Tidligere, for 6-7 år siden var vi to familier i Skånland, men så flyttet Jonathan.

Nå er det jo ganske ok på mange måter å være spesiell og særpreget i sitt virke, men alt med måte. Det hender jeg ynkes Kongen og hans spesielle yrke. Han kan neppe som meg blogge om det, men jeg antar han stikker over til sine yrkesfeller i Europa i blant. Et treff for de ensomme konger på haugen.

Vi kom hit i sandalvær. Jeg pleier måle været delvis etter hva mamma har på seg, og hun har gått i sandaler og lett innejakke lenge. Pappa og jeg er mer ordentlige og kler på oss, og jeg må tilstå at iblant ønsker jeg et vær som gjør at hun må skifte fottøy om ikke annet. Og så skjedde her. Det lå litt snø i lufta akkurat som det var meldt og akkurat så mye at man kunne lukte snø. På senteret her var noen dansker på sommerdekk, og de var naturligvis orientert om været og visste at det nå skulle bli 30 cm snø. Følgelig dro de i full fart heim mens de ennå hadde sommerføre. Nå er jo ikke avstandene her enorme, så de rakk nok heim. Vår lille lekre leiebil har vinterdekk, men selvfølgelig ikke hva vi nordlendinger akter og ærer – piggdekk. Det ble merkelig å stå opp neste morgen. Da lå de vel 30 centimetrene våt og tung snø på bakken. For at vi skulle komme oss her fra Ørretfiskeriet til senteret gikk pappa ut for å se om bilen. Joda, den var selvsagt nedsnødd i like med den private veien inn hit. Av alle ting måtte han veget balga – kjøre att og fram for å lage vei opp den bakken som var startpunktet vårt. Da mamma og jeg kom grunnende, hadde han kommet opp den bakken, og bilen sto på toppen. Men ikke var det den brede vei videre. Dette var søndag morgen, og det syntes som om snøfallet ikke ennå hadde utløst aksjoner overalt. Tvert om, det var dype og vanskelige spor etter hovedveien og ganske rikholdig med biler som sto fast – jeg antar på sommerdekk. Vi sneglet oss fram til der Langstrupveien begynte, siste strekket før senteret. Denne veien er smalere og var faktisk brøytet for det som ble vår venstre side mens vår høyre side av veien var ditto oppfylt. Her kom vi som inn i en diktatorstat: man har bare et valg: å følge den av myndighetene opptrukne linje og håpe på det beste. I vårt tilfelle å håpe på at vi ikke møtte noen biler. Hvilket vi ikke gjorde, og veien inn til senteret var godt brøytet.

Etter første sesjon der valgte vi å forbli på senteret og avvente avbestillinger slik at vår neste sesjon ble før 16.30 som planlagt. Joda, siden mange hadde forlatt, fikk vi time 13.00 og la oss til å sove på et av behandlingsrommene.

Da vi returnerte, var det et annet kjøreliv. Veiene var brøytet, og bilene på sommerdekk borte. Mens vi spiste i ro og mak på Østens spiseri i sentrum, fortalte mamma om da bestefar en gang skulle gjøre en meget spesiell frakt med hest og slede til et nedsnødd lite småbruk i Markebygdene. Først måtte han veget balga, kjøre att og fram med tom slede for å lage vei, og så kunne han hente sin spesielle last. Fan for den der sensuren, for denne historien er spesiell og burde fortelles.

Det var faktisk veldig koselig å sitte i ro på Østens spiseri. Gode og mette og småprate om alt.

 

Dagene har gått og gått. I morgen tidlig pakker vi inn i bilen og forlater Ørretfiskeriet. Etter endt sesjon på senteret kjører vi til København, så bærer det heim til mer snø og landligge.

 

domantrener 

- som alltid rykker i fortøyningene

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar