Jeg er Mr.
Loose. Slik føler jeg det her jeg sitter på Ørretfiskeriet etter dagens første
runde på Scandinavian Center of Neuromovement. Practioner Andrew Tarr har i dag
på et besynderlig vis halt sakte i kroppsdeler og fått pelvis løs, hoftene
bevegelige og rib-cage loose. Så er det opp til hjernen å huske den gode
følelsen, bevare den og gjerne henge mer på den knaggen.
Vi er vel
havveis i oppholdet her. Her treffer vi danske familier. Noen av dem traff vi
på Domaninstituttet. Det er et voksende nettverk og ditto erfaringsutveksling.
Heime er vi faglig og aktivitetsmessig ensomme. Det er bare vi i Skånland og
kommunene rundt som holder på med det vi holder på med. Vi har ingen å prate
jobb med. Det er når vi kommer i slike settinger som nå at vi virkelig ser hvor
faglig isolerte vi er og ensomme i vårt virke. Ikke i generelt sosialt liv, men i vårt yrke.
Tidligere, for 6-7 år siden var vi to familier i Skånland, men så flyttet
Jonathan.
Nå er det jo
ganske ok på mange måter å være spesiell og særpreget i sitt virke, men alt med
måte. Det hender jeg ynkes Kongen og hans spesielle yrke. Han kan neppe som meg
blogge om det, men jeg antar han stikker over til sine yrkesfeller i Europa i
blant. Et treff for de ensomme konger på haugen.
Vi kom hit i
sandalvær. Jeg pleier måle været delvis etter hva mamma har på seg, og hun har
gått i sandaler og lett innejakke lenge. Pappa og jeg er mer ordentlige og kler
på oss, og jeg må tilstå at iblant ønsker jeg et vær som gjør at hun må skifte
fottøy om ikke annet. Og så skjedde her. Det lå litt snø i lufta akkurat som
det var meldt og akkurat så mye at man kunne lukte snø. På senteret her var
noen dansker på sommerdekk, og de var naturligvis orientert om været og visste
at det nå skulle bli 30 cm snø. Følgelig dro de i full fart heim mens de ennå
hadde sommerføre. Nå er jo ikke avstandene her enorme, så de rakk nok heim. Vår
lille lekre leiebil har vinterdekk, men selvfølgelig ikke hva vi nordlendinger
akter og ærer – piggdekk. Det ble merkelig å stå opp neste morgen. Da lå de vel
30 centimetrene våt og tung snø på bakken. For at vi skulle komme oss her fra
Ørretfiskeriet til senteret gikk pappa ut for å se om bilen. Joda, den var
selvsagt nedsnødd i like med den private veien inn hit. Av alle ting måtte han
veget balga – kjøre att og fram for å lage vei opp den bakken som var
startpunktet vårt. Da mamma og jeg kom grunnende, hadde han kommet opp den
bakken, og bilen sto på toppen. Men ikke var det den brede vei videre. Dette
var søndag morgen, og det syntes som om snøfallet ikke ennå hadde utløst
aksjoner overalt. Tvert om, det var dype og vanskelige spor etter hovedveien og
ganske rikholdig med biler som sto fast – jeg antar på sommerdekk. Vi sneglet
oss fram til der Langstrupveien begynte, siste strekket før senteret. Denne veien
er smalere og var faktisk brøytet for det som ble vår venstre side mens vår
høyre side av veien var ditto oppfylt. Her kom vi som inn i en diktatorstat:
man har bare et valg: å følge den av myndighetene opptrukne linje og håpe på
det beste. I vårt tilfelle å håpe på at vi ikke møtte noen biler. Hvilket vi
ikke gjorde, og veien inn til senteret var godt brøytet.
Etter første
sesjon der valgte vi å forbli på senteret og avvente avbestillinger slik at vår
neste sesjon ble før 16.30 som planlagt. Joda, siden mange hadde forlatt, fikk
vi time 13.00 og la oss til å sove på et av behandlingsrommene.
Da vi
returnerte, var det et annet kjøreliv. Veiene var brøytet, og bilene på
sommerdekk borte. Mens vi spiste i ro og mak på Østens spiseri i sentrum,
fortalte mamma om da bestefar en gang skulle gjøre en meget spesiell frakt med
hest og slede til et nedsnødd lite småbruk i Markebygdene. Først måtte han
veget balga, kjøre att og fram med tom slede for å lage vei, og så kunne han
hente sin spesielle last. Fan for den der sensuren, for denne historien er
spesiell og burde fortelles.
Det var
faktisk veldig koselig å sitte i ro på Østens spiseri. Gode og mette og
småprate om alt.
Dagene har
gått og gått. I morgen tidlig pakker vi inn i bilen og forlater Ørretfiskeriet.
Etter endt sesjon på senteret kjører vi til København, så bærer det heim til
mer snø og landligge.
domantrener
- som alltid
rykker i fortøyningene
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar