Uden mad og drikke

 

Uten mat og drikke duger helten ikke – selv ikke vi tre musketerer, eller skulle jeg si – særlig ikke vi tre musketerer.

 

Da vi forrige gang var på ABM sesjon her, bodde vi i Hillerød og hadde svare strev med glutenfri kost både på hotellet og i nærbutikken. Nå bor vi i Fredensborg, og hva nærbutikk angår skulle man tro det var et annet land enn der Hillerød er. Nærbutikken vår her er virkelig velassortert hva glutenfri mat  angår. De slår ut selv Coop Evenskjer som er godt utstyrt hva glutenfri angår. For eksempel har de et mykt og godt mørkt fiberbrød jeg elsker, og harde brød a la pumpernickel, men av mais, erter etc som hertingene elsker. Man skal ikke ha store deduktive evner for å skjønne hva de vil hamstre og ha med i koffertene heim. Men tilsvarende trenger man ikke være deduktiv for å vite hva jeg vil ha med meg. Jeg har faktisk sluttet med den villmanshandlinga jeg drev med før. Jeg antar det var et resultat av det å plutselig sjøl kunne bestemme hva jeg skulle kjøpe. Nå er jeg nesten som hertingene som i USA overrasket meg da de slo til og kjøpte en hel t-skjorte hver. Jeg liker ikke å måtte innrømme det – men fan slik jeg er blitt lik dem hva overdreven klekjøp angår. Faktisk overdreven handel i alle henseender. Vi var fire dager i Oslo og har vært tre dager her uten at jeg har handlet, men i morgen skal jeg kjøpe inn og lagre det nydelige glutenfrie brødet de har i vakuum-pakkede sådanne.

På Hillerød hotell fikk vi noen harde muffins som morgenmat-brød. Nå tør jeg ikke klage på morgenmaden her på Ørretfiskeriet, for den lager fru Herting mens herr Herting og jeg dusjer. Men så har vi jo den supre nærbutikken som forsyner oss med alt vi trenger.

Når vi er heime lever vi spartansk. Vi ikke engang kjøper verken mat eller drikke på en bytur. Vi har med det vi trenger. Dette er et ledd i min økonomistyring. Men når vi reiser, er vi generelt mer rause. Jeg antar at vi da er som gjennomsnittsnordmannen, men for oss er det rein luksus. Vi spiser middag ute for eksempel – noe som er helt uhørt når vi er heime med fryserne fulle av råvarer. Her i Fredensborg er det en Østens restaurant eller spiseri der man har lunsjbord. Der var vi ofte i sommer da Anka var med. Da spiste vi ved et utebord naturligvis i den 27 grader sprengvarmen det var da. Da pleide vi etterlate tips på bordet når vi gikk. Nå spiser vi inne, og eieren var tydelig veldig glad for å se oss igjen. Vi hadde dessverre glemt hele greia med tips og betalte kun det som sto på regninga. Da vi kom tredje gang, var eieren ikke helt så forekommende som han pleide. Vi la ikke noe i det før vi så regninga etter et godt lunsj-måltid. Der var det satt av plass til tips, i tillegg hadde vannet vi drakk til maten økt i pris med 20 kroner. Det antok vi var den manglende tipsen. En annen artig sak der - det var den første gangen vi var der på denne runden – kom eieren og spurte i den fortrolige tonen han bruker, om vi ønsket «traik». Nå visste vi ikke hva «traik» var, men vi antok det var noe østensk han fortrolig bød oss. Etter litt att og fram, øyekontakt oss tre imellom, ble vi enige om et høflig nei takk. Så viste det seg at «triak» var hva ønsket å drikke.

Det er faktisk språklige diversiteter broderlandene mellom. Neste dag bestemte vi oss til å prøve noe GPS’en anførte som «Det gode landkjøkken», et spisested ute på landsbygda. GPS’en anga rute og veinummer. Da vi kom dit, var det en hestestall i dag med tydelige spor etter noe som kunne ha vært et spisested. På tur tilbake så vi et lite spiseri og stakk innom. God landsens mat og tydelig et sted hvor man kom innom og kjøpte med seg det man ville ha.. Men vi spurte om vi kunne spise der, noe vi gjorde, og  vi mesket oss her på kald rødkål og kald ribbe, pluss diverse kalde matretter. I tillegg kjøpte vi med oss noe vi kan varme her i Ørretfiskeriet. Eieren var fra Nord-Sjælland, og ikke bare hadde vi vanskelig med å forstå henne, det var vise versa. Vi prøvde oss på engelsk, men nei. Det synes som om dansker har en sperre hva angår å bruke engelsk til nordmenn. De tenker vel på at vårt bokmål er modifisert dansk, og at vi følgelig burde forstå. Min oldemor skrev dansk når hun skrev noe høytidelig. Det samme om hun skulle snakke høytidelig. Da dansket hun, sies det, og mamma husker fra sin barndom ordet «å danske». Med den hyggelige kvinnen der fikk jeg et deja vue med det jeg før har skrevet om det danske tungemål. Alle tungemål synes å bli som landskapet, for danskenes vedkommende betyr det å legge ting like flatt ned i munnen og halsen som landet er flatt. For oss nordlendinger med fjorder og fjell betyr det å svinge fra sjøhøyde til fjelltopp. Det kaller andre syngende nordnorsk. Så treftes syngende nordnorsk og dansk flatlender-språk der på Gittes mad. Vi spurte om glutenfritt uten å bli forstått, selv ikke da vi gjentok bare ordet gluten fritt alene. Til slutt gikk et lys opp bak disken, og hun: «å ja» - her må man tenke danskenes langt-nede lyder der en -g legger seg langt ned og blir nesten ustemt i strupen og -l følger med mens -t-en blir -d. Følgelig hørtes det ut som om hun sa: hark. hark udenfri. Vel, vi forsto da hverandre, og maten var god.

I dag lurte fru Herting seg unna første sesjon på senteret og dro inn til Fredensborg sentrum for å småhandle. Jaggu sa jeg småhandle. Da pappa og jeg kom to timer senere, satt hun på «Frøkens Hansens kafe» og drakk kaffe og leste. Men siden vi nå likevel var der i sentrum, spiste vi likegodt der.

Det er ikke så mange alternativ, og vi havnet på en italiensk sak der vi var de eneste som spiste oppe i andre etasje med utsikt over Fredensborg. Jeg antar at vi reddet dagen for dem og doblet statistikken på formiddagsgjester. Så var det det der glutenfrie, og minst like mye plunder som dagen før. Men vi fikk det til. Jeg slo til og bestilte eplejuice til maten, og mamma tok cola light. Pappa holdt fanen høgt og ba om vann, og det merkelige er at det ikke ble forstått. Men via en omkrok på engelsk fikk han vann. Nå surket han litt siden han fikk et alminnelig vannglass, mens vi andre fikk elegante stettglass. Der ser man hvor høgt vann rangerte der.

domantrener

P.s. I morgen må vi vel krype til korset og dra til den Østens spisestedet med en eier som nå ikke er så forbindtlig. Men da skal vi i alle fall huske tips.

Er det virkelig vanlig med tips i Danmark? i USA er det et krav og en del av ansattes lønn, men her ?

Dagen etter:

Nei da, det ble ikke i dag vi krøp til den Østens restaurant. Vi venter gjester og valgte å lage oss noe enkelt her på Ørretfiskeriet. Da vi kom hit, ble vi naboer med en norsk familie som bare hadde to dager igjen på ABM. Vi rakk da kaffebesøk hos dem. Dagen etter oss kom en annen norsk familie, og nå er det vi som inviterer på kaffe.

Pappa har bestemt at vi skal catre et sabla dansk julebord fra Gittes Mad en dag. I tillegg er kjøleskapet vårt her rikholdig, så jeg vil foreslå at vi ikke kryper til Østen før vi ser at kjøleskapet ikke byr oss noe.

Apropos mat. Det har vært lite rognebær å få tak i i år. Solvår og Vigdis reddet oss med hvite rognebær. Fru Bærkjerring fant ut at hun skulle sjekke rognebæråret her på Sjælland, noe hun da også har prøvd uten hell. Tips fra meg er å spørre Gitte på Gittes Mad. Om noen skulle vite må det være hun om et rognebærtre et eller annet sted.

Og mat. Daglig passerer vi et epletre med røde og råtnende epler på. Det er vårt - om ikke klagemur - så i alle fall sukke-tre. Tenk alle eplene som ble ødelagt der framfor nesene våre. Søren at vi ikke rapset det med oss i august da Anka var med.