Uten mat og
drikke duger helten ikke – selv ikke vi tre musketerer, eller skulle jeg si –
særlig ikke vi tre musketerer.
Da vi
forrige gang var på ABM sesjon her, bodde vi i Hillerød og hadde svare strev
med glutenfri kost både på hotellet og i nærbutikken. Nå bor vi i Fredensborg,
og hva nærbutikk angår skulle man tro det var et annet land enn der Hillerød
er. Nærbutikken vår her er virkelig velassortert hva glutenfri mat angår. De slår ut selv Coop Evenskjer som er
godt utstyrt hva glutenfri angår. For eksempel har de et mykt og godt mørkt
fiberbrød jeg elsker, og harde brød a la pumpernickel, men av mais, erter etc
som hertingene elsker. Man skal ikke ha store deduktive evner for å skjønne hva
de vil hamstre og ha med i koffertene heim. Men tilsvarende trenger man ikke
være deduktiv for å vite hva jeg vil ha med meg. Jeg har faktisk sluttet med
den villmanshandlinga jeg drev med før. Jeg antar det var et resultat av det å
plutselig sjøl kunne bestemme hva jeg skulle kjøpe. Nå er jeg nesten som
hertingene som i USA overrasket meg da de slo til og kjøpte en hel t-skjorte
hver. Jeg liker ikke å måtte innrømme det – men fan slik jeg er blitt lik dem
hva overdreven klekjøp angår. Faktisk overdreven handel i alle henseender. Vi
var fire dager i Oslo og har vært tre dager her uten at jeg har handlet, men i
morgen skal jeg kjøpe inn og lagre det nydelige glutenfrie brødet de har i vakuum-pakkede
sådanne.
På Hillerød
hotell fikk vi noen harde muffins som morgenmat-brød. Nå tør jeg ikke klage på
morgenmaden her på Ørretfiskeriet, for den lager fru Herting mens herr Herting
og jeg dusjer. Men så har vi jo den supre nærbutikken som forsyner oss med alt
vi trenger.
Når vi er
heime lever vi spartansk. Vi ikke engang kjøper verken mat eller drikke på en
bytur. Vi har med det vi trenger. Dette er et ledd i min økonomistyring. Men
når vi reiser, er vi generelt mer rause. Jeg antar at vi da er som
gjennomsnittsnordmannen, men for oss er det rein luksus. Vi spiser middag ute
for eksempel – noe som er helt uhørt når vi er heime med fryserne fulle av
råvarer. Her i Fredensborg er det en Østens restaurant eller spiseri der man
har lunsjbord. Der var vi ofte i sommer da Anka var med. Da spiste vi ved et
utebord naturligvis i den 27 grader sprengvarmen det var da. Da pleide vi
etterlate tips på bordet når vi gikk. Nå spiser vi inne, og eieren var tydelig
veldig glad for å se oss igjen. Vi hadde dessverre glemt hele greia med tips og
betalte kun det som sto på regninga. Da vi kom tredje gang, var eieren ikke
helt så forekommende som han pleide. Vi la ikke noe i det før vi så regninga
etter et godt lunsj-måltid. Der var det satt av plass til tips, i tillegg hadde
vannet vi drakk til maten økt i pris med 20 kroner. Det antok vi var den
manglende tipsen. En annen artig sak der - det var den første gangen vi var der
på denne runden – kom eieren og spurte i den fortrolige tonen han bruker, om vi
ønsket «traik». Nå visste vi ikke hva «traik» var, men vi antok det var noe
østensk han fortrolig bød oss. Etter litt att og fram, øyekontakt oss tre
imellom, ble vi enige om et høflig nei takk. Så viste det seg at «triak» var
hva ønsket å drikke.
Det er
faktisk språklige diversiteter broderlandene mellom. Neste dag bestemte vi oss
til å prøve noe GPS’en anførte som «Det gode landkjøkken», et spisested ute på
landsbygda. GPS’en anga rute og veinummer. Da vi kom dit, var det en hestestall
i dag med tydelige spor etter noe som kunne ha vært et spisested. På tur
tilbake så vi et lite spiseri og stakk innom. God landsens mat og tydelig et
sted hvor man kom innom og kjøpte med seg det man ville ha.. Men vi spurte om
vi kunne spise der, noe vi gjorde, og vi
mesket oss her på kald rødkål og kald ribbe, pluss diverse kalde matretter. I
tillegg kjøpte vi med oss noe vi kan varme her i Ørretfiskeriet. Eieren var fra
Nord-Sjælland, og ikke bare hadde vi vanskelig med å forstå henne, det var vise
versa. Vi prøvde oss på engelsk, men nei. Det synes som om dansker har en
sperre hva angår å bruke engelsk til nordmenn. De tenker vel på at vårt bokmål
er modifisert dansk, og at vi følgelig burde forstå. Min oldemor skrev dansk
når hun skrev noe høytidelig. Det samme om hun skulle snakke høytidelig. Da
dansket hun, sies det, og mamma husker fra sin barndom ordet «å danske». Med
den hyggelige kvinnen der fikk jeg et deja vue med det jeg før har skrevet om
det danske tungemål. Alle tungemål synes å bli som landskapet, for danskenes
vedkommende betyr det å legge ting like flatt ned i munnen og halsen som landet
er flatt. For oss nordlendinger med fjorder og fjell betyr det å svinge fra
sjøhøyde til fjelltopp. Det kaller andre syngende nordnorsk. Så treftes
syngende nordnorsk og dansk flatlender-språk der på Gittes mad. Vi spurte om
glutenfritt uten å bli forstått, selv ikke da vi gjentok bare ordet gluten
fritt alene. Til slutt gikk et lys opp bak disken, og hun: «å ja» - her må man
tenke danskenes langt-nede lyder der en -g legger seg langt ned og blir nesten
ustemt i strupen og -l følger med mens -t-en blir -d. Følgelig hørtes det ut
som om hun sa: hark. hark udenfri. Vel, vi forsto da hverandre, og maten var
god.
I dag lurte
fru Herting seg unna første sesjon på senteret og dro inn til Fredensborg
sentrum for å småhandle. Jaggu sa jeg småhandle. Da pappa og jeg kom to timer
senere, satt hun på «Frøkens Hansens kafe» og drakk kaffe og leste. Men siden
vi nå likevel var der i sentrum, spiste vi likegodt der.
Det er ikke
så mange alternativ, og vi havnet på en italiensk sak der vi var de eneste som
spiste oppe i andre etasje med utsikt over Fredensborg. Jeg antar at vi reddet
dagen for dem og doblet statistikken på formiddagsgjester. Så var det det der
glutenfrie, og minst like mye plunder som dagen før. Men vi fikk det til. Jeg
slo til og bestilte eplejuice til maten, og mamma tok cola light. Pappa holdt
fanen høgt og ba om vann, og det merkelige er at det ikke ble forstått. Men via
en omkrok på engelsk fikk han vann. Nå surket han litt siden han fikk et
alminnelig vannglass, mens vi andre fikk elegante stettglass. Der ser man hvor
høgt vann rangerte der.
domantrener
P.s. I
morgen må vi vel krype til korset og dra til den Østens spisestedet med en eier
som nå ikke er så forbindtlig. Men da skal vi i alle fall huske tips.
Er det
virkelig vanlig med tips i Danmark? i USA er det et krav og en del av ansattes
lønn, men her ?
Dagen etter:
Nei da, det
ble ikke i dag vi krøp til den Østens restaurant. Vi venter gjester og valgte å
lage oss noe enkelt her på Ørretfiskeriet. Da vi kom hit, ble vi naboer med en
norsk familie som bare hadde to dager igjen på ABM. Vi rakk da kaffebesøk hos
dem. Dagen etter oss kom en annen norsk familie, og nå er det vi som inviterer
på kaffe.
Pappa har
bestemt at vi skal catre et sabla dansk julebord fra Gittes Mad en dag. I
tillegg er kjøleskapet vårt her rikholdig, så jeg vil foreslå at vi ikke kryper
til Østen før vi ser at kjøleskapet ikke byr oss noe.
Apropos mat.
Det har vært lite rognebær å få tak i i år. Solvår og Vigdis reddet oss med
hvite rognebær. Fru Bærkjerring fant ut at hun skulle sjekke rognebæråret her
på Sjælland, noe hun da også har prøvd uten hell. Tips fra meg er å spørre
Gitte på Gittes Mad. Om noen skulle vite må det være hun om et rognebærtre et
eller annet sted.
Og mat.
Daglig passerer vi et epletre med røde og råtnende epler på. Det er vårt - om
ikke klagemur - så i alle fall sukke-tre. Tenk alle eplene som ble ødelagt der
framfor nesene våre. Søren at vi ikke rapset det med oss i august da Anka var
med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar