Hørt om den tyske soldaten
- han som var nazist i sitt hjerte – og kom til Norge i 1940 for å
frelse landet og rense det opp? Han kunne ikke skjønne at man ikke flagget når
de kom, og dette mælte han da også om. En nordmann sa: Nei, men bare vent til dere
forlater. Da skal vi flagge. Dette tenkte jeg på da flyet landet på Kastrup.
regn og tåke pluss snøbyger mens vi kjørte hit til Fredensborg. Sånn var det
forrige gang også da vi var her – tåke så tett som våt ull, is, hålke, snø… Men
da vi gikk om bord i flyet på Kastrup på tur heim, skinte plutselig sola som om
man flagget for at vi dro. Jeg skjønner ikke dette med at det er godt sånn
værmessig å være norsk i Danmark.
Masse annet er flott. ABM, Ørredfiskeriet er supert, det
lille jeg ser av butikker etc.
All denne flaggpraten gjorde at jeg fikk lyst til å google
flagging slik man av matprat får lyst på mat. Jeg googlet flaggdager. I Danmark
fant jeg at her var mange – med mange mener jeg mange – militære flaggdager til
minne om slag, muligens vunne slag. Det vet jeg ikke. Men tilsvarende har ikke
Norge disse samme militære flaggdagene. Disse var mens vi var i union med Danmark,
og siden vi ikke flagger dem, betyr det vel disse ikke regnes som våre slag.
Men kom igjen i 1814. Da flagget vi for 17.mai, noe vi ennå
gjør så det suser, mens Danmark kom med sin grunnlov 5. juni 1849. Faktisk fikk
de grunnloven etter Norge. Feiringa av den avviklet de etter hvert. De har ingen offisiell nasjonaldag – og
følgelig snyter de skoleungene for en ekstra fridag med is, brus og pølser.
Samtidig redder de ungene for overspising, kvalme og mageknip. Ikke vet jeg hva
som er best.
'
En annen interessant dag er nasjonaldager og flaggdager
generelt. Og det ble ekstra, ekstra interessant da jeg leste at Danmark avviklet å feire sin
grunnlovsdag. Hvorfor i all verden det? Mens lille Norge feirer to
nasjonaldager, 17.mai og 6.februar. Andre ting jeg fant som forundrer og morer
meg er for eksempel at Finland feirer noe de kaller «Svenskedagen», og det er
ikke på «Svenska flaggans dag» 6. juni. De har en egen dag for det. Ganske så
raust å feire et land man var i union med der man var lillebror i unionen. Men
jeg fant ikke at de feiret Sovjetunionen-dagen. Vi i Norge var jo i union med
Danmark og burde om vi var rause, feire en Danmarksdag. Dette er de tøffe sisu-finlenderne. Dyktige folk. Så
googlet jeg Islands nasjonaldag og fikk – vet ikke om det var hakeslepp eller
artighet som steg opp – men Islands union med Danmark skulle revideres i 1943.
Da lot det seg ikke gjøre siden Danmark var okkupert av Tyskland mens Island
ikke var det. Følgelig slo de luringene på Island til og proklamerte at Island
nå var uavhengig og selvstendig siden unionen ikke kunne revideres. Så i 1944,
17. juni, var de selvstendige, luringene. Dette må man kunne kalle å se sitt
snitt.
Så var det dette med bursdager. Pappa briefer med at på hans
bursdag kom kronprinsen tilbake til et fritt Norge, og mamma på sin side
skryter av at hun og han Gamle-Erik, Dyret i Bibelen , har samme dato. Her står
jeg svakt. Jeg googlet min dato og fant selvfølgelig en masse jeg ikke
tillegger verdi annet enn at det er Moldovias frihetsdag. Da løsrev de seg fra
Sovjet. Men en annen pussig sak var oppført på min dato – at Ole Gunnar
Solskjær la opp i 2007 på den datoen. Hvis ikke det er noe å slå i bordet med
så vet jeg ikke. Kronprinsen og Fanden kan ikke måle seg med Solskjær. Der har jeg virkelig noe å flagge med.
Tilbake til tråden.
Jeg sov dessverre mer eller mindre fra trappa heime til
flyet landet på Gardermoen. Slik gikk jeg glipp av viktige deler av reisen –
observasjonene. Forskjellen på meg og i alle fall mamma er at for henne er
reise å komme fram til målet, intet annet. Hun sier hun kunne tenke seg å reise
som en e-post: et tastertykk heime, og så ankomst. Det kan jeg ikke tenke meg
til. Å reise er en egen opplevelse som ikke kan sammenlignes med opplevelsene
når man er geografisk fast i et punkt, det være seg stort eller lite. Derfor
var jeg frustrert da jeg våknet til bevissthet da flyet landet på Gardermoen.
Men deretter tok jeg det igjen i fullt monn. Det var ikke så
mye å hente hos de som steg av før oss med sine store flybagasjer, annet enn at
jeg observerte at luer er på tur inn for ungdom. Og ikke hvilke som helst luer.
Strikkede. Og ikke på hvilken som helst måte på hodet. Dratt godt ned over
ørene. Så dermed dere med lua kjekt øverst oppe: Det er ikke in. Ved utgangen
til København ble ting litt mer interessant hva observasjoner angikk. Der satt
nemlig en buddistmunk i rullestol. Han var kledd som Dalai Lama og hadde samme
utstråling, om jeg skal dømme etter TV, da jeg aldri har truffet Dalai Lama
eller noen annen buddist-munk for den del. Det første jeg la merke til ved siden
av klærne og alt det ytre som signaliserte en buddhistmunk, var dette med å se
så vennlig ut - om jeg kan si det slik.
Pappa fikk øyeblikkelig det ansiktet som fortalte at han hadde tenkt å ete seg
inn på denne munken. Pappa er god på å ete seg inn på hvem som helst. Husker en
gang på gamle Domaninstituttet. Han gikk på do og ble borte i det som føltes
som timesvis. Da hadde han ett seg inn på Kathy og Glenn Doman.
Jeg fulgte nøye med for å se angrepsvinkelen, for jeg visste
det ville skje noe. Joda, munken hadde også assistanse, så vi ble sittende litt
igjen etter at flyet var parkert i Køben. Da var pappa frampå med en gang. Så
allerede før vi var manøvrert ut i flyplassbilen, hadde pappa en solid
posisjon. I bilen var det plass til fire å sitte, og vi overlot plassen framme
ved siden av sjåføren til munken. Der var det best plass. Mamma og jeg
plasserte oss på setet bak med ryggsekkene til alle mellom beina. Sjåføren av
flyplassbilen – en ungdom med lua godt trukket ned – var redd jeg skulle falle
av. Dette sa han et par ganger – at vi måtte passe på gutten. Nå var det
to ståplasser bak på bilen, og Marsha sto på den ene. Pappa ville ikke det. Han
ville gå ved siden av for å passe på gutten. Så la vi i veg. Sjåføren
kjørte sakte så gutten ikke skulle falle av. Samtalen gikk på engelsk, og han
spurte flere ganger om vi passet på gutten. Til slutt sa han irritert
til pappa som selvfølgelig gikk attmed setet det buddhistmunken satt, og
pratet. Jeg kunne falt av flere ganger for den del, og sjåføren sa: Du skulle
jo passe på gutten, og går bare der og prater. Det prellet av på pappa. Jeg
tror ikke han engang hørte det. Da vi kom til transfer-senteret, skulle munken
av, men det hadde han ikke tid til, for nå var han og pappa inn i en dypsindig
samtale om meditasjon, og mens sjåføren prøvde å påkalle deres oppmerksomhet,
utvekslet de e-post adresser. Jeg hadde en følelse av at den unge sjåføren var
glad han var kvitt munken og oss.
Dette førte i alle fall til at jeg skal google og lese litt
om buddhismen og dette med å utstråle vennlighet. Jeg har ikke truffet mange
buddhister, men de jeg gar truffet, har hatt dette til felles.
Endelig hadde vi da fått parkert oss ved leiebilskranken til
Hertz. Pappa og Marsha gikk for å hente leiebilen og kjøre den fram – dette
pleier ta litt tid. Mamma og jeg satt der med pickpakket og ventet imens. Vel,
jeg telte antall ungdom i luer som gikk forbi. Mens jeg gjorde det, kom en
eldre mann og ville ha 20 kroner til en billett til Malmø – noe han ikke fikk
enda han ikke ga seg med første nei. Til slutt gikk han videre, og etter en
stund kom han tilbake og sveivet oppunder nesene på oss med en 20-kroning og sa
at han hadde fått det. «Thank you», la han så til. En annen jeg begynte å telle
mens jeg talte passerende luer, var en mann i boblejakke og vide bukser snørt
igjen nede. Han spankulerte att og fram mens han snakket i telefonen. Han
passerte oss 23 ganger. 23. Mamma sa hun
ikke likte dette, men at vi heldigvis satt ved leiebilskranken. Jeg var også litt
ubekvem med dette.
Vi skulle bo første natt på Hillerød hotell siden det ikke
var plass i hus E her på Ørredfiskeriet før dagen etter. Hotellet hadde slått i
bordet med et inklusive som var helgetilbud: Tre retters middag. Jeg var
skrubbis da vi sjekket inn, hadde ikke spist siden morgenen. Klokken 18 satt vi klar for 3- rettersen.
Etter en halv time fikk vi forretten: noe gress og noe rødt som så ut som det
var malt på tallerkenen. To basale behov slo inn: Sult og trøtthet. Trøttheten
vant, så da hovedretten kom etter en ny halvtimes venting, satt jeg og mer
eller mindre sov og bare ville i seng. Så den hovedretten ble urørt.
domantrener
PS. Nå er vi altså innlosjert her på hus E I vannkanten på
Ørredfiskeriet og er i gang på ABM. Vi har rukket å ta den obligatoriske
middagen hos kineseren. I dag er dag 3, og vi er kvartveis i oppholdet her.
PSS! Vi er nettopp kommet tilbake etter å har spist middag i
toppetasjen i den italienske restauranten her. Jeg liker den måten vi lever på.
Heime lever vi som rever. Jakter på halvprisvarer og nesten, går i søppelboksene
for å overleve. Ok, den var litt drøy. Når vi reiser, spiser vi ute ca annen
hver dag, koser oss lenge med middagen på en restaurant etc. Helt super
livsstil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar