Har du berre en skjorta?

Har du berre en skjorta?

 Den replikken kom jeg til å tenke på i går da vi var innom Stormberg i Harstad. Stormberg har klær jeg liker. For ganske mange år siden kjøpte jeg en bukse på samme Stormberg i Elverum. Nå er det at jeg kjøper klær her og der ikke noe uvanlig. Tvert om. Det er stort sett da vi har tid og ro til slike for andre trivielle ting. Jeg har kjøpt klær her og der i verden, og har et rimelig velassortert klesskap selv etter at jeg på gamle Domaninstituttet hadde som program å gjøre klesskapet mitt personlig. Jeg var begunstiget med et utvalg klær som gjenspeilte alle som ville meg vel. Alle kjøpte til meg det de mente jeg trengte – og selvfølgelig blandet kjøperens smak seg inn. Det er antagelig ganske så naturlig. Jeg likte det og så på det som omsorg. Men en gang på Domaninsntituttet ba min eminente advokat Rumiko meg om å gå gjennom klesskapet og kaste det som ikke var min stil. Deretter skulle jeg begynne å kjøpe det jeg likte. Jeg husker ikke foranledninga til dette programmet, men det fikk et artig etterslep jeg ennå husker. Det ble en offentlig tømming av klesskapet en helg. Jeg sorterte ut det jeg ikke likte, og av alle ting – noe som forundret meg – plukket Anja, Emma Margret og Sigbjørn noe av det jeg kastet som ikke min stil. Det var tydeligvis deres stil. Smak og behag og alt det der. Men det meste var i ingen sin smak. For eksempel oransje dungeriaktige pinetrange bukser og en del andre håpløse ting. Til jul pakket jeg inn noe av dette håpløse til alle og skrev at det var fra «Klekko» - klekode.

Så fulgte andre del av programmet. Jeg handlet og handlet det jeg likte i vilden sky, og snart var klesskapet igjen fullt. Riktignok var det klær jeg likte, men blant det jeg likte var noen yndlingsklær, og de ble eller blir mest brukt. Så jeg er tilbake på status quo: et fullt kleskap der jeg bare bruker litt av det som er der. Og her er jeg tilbake ved begynnelsen. Buksa jeg kjøpte på Stormberg i Elverum ble en favoritt og alltid brukt når jeg dro ut, forutsatt at den var rein. Alt og alle yndlings får navn, så den var Elverumsbuksa, og Elverumsbuksa ble etter hvert ganske velbrukt. Men i går dro vi altså innom Stormberg i Harstad for å se etter noe jeg håpte skulle ligne min gamle Elverumbukse. Wonders of wonders, miracles of miracles som man sier i Fiddler on the roof. De hadde den buksa, og den passet perfekt. Følgelig kjøpte jeg tre med en gang. Hvorfor skal man ikke det når man finner noe man liker. Så får et allerede velfylt og lite brukt klesskap fortsette å være det.

Nå er det litt på kanten å avsløre dette med yndlings-.I vår veldressede og veldresserte samfunn har man ikke favoritter eller yndlings-, det være seg offentlig altså. Hva man gjør i det private rom er noe helt annet. men så er det dette med kartet og landskapet, politikk og praksis. Jeg støtter meg til gjeldende om enn ikke offentlig anerkjente praksis når jeg har yndlings-. Men jeg må ta et lite forbehold her om dette med besjelethet – at alt er beskjelet og henger sammen.  Gitt at dette er tilfelle med innholdet i mitt kleskap. er det ubehagelig å ha yndlingsplagg.

Men så tilbake til begynnelsen. Der på Stormberg husket jeg en artig sak jeg hadde hørt fra en skolesituasjon. En småskolegutt var ikke helt fornøyd med det læreren sa da han ble rettledet. Men gutten var høflig og veloppdratt, så han fant sin måte å melde på at han ikke var fornøyd. Har du berre en skjorta? sa han til læreren.

Og her er historien lik min der jeg sto på Stormberg. Endene knyttes sammen. Denne læreren pleide når han fant noe han likte kjøpe flere stykker av det, og han hadde fem like skjorter han gikk i på skolen