Genetisk forhold til elg

Da er vi kommet heim og vel så det.

Selvsagt hadde vi noe annet med i kofferten enn det vi dro med. Glutenfri pumpernickel er en klar vinner og er alltid med heim. Men denne gangen hadde vi med en del økologisk diverse fra butikken i et økologisk kollektiv vi besøkte. Men det viktigste – ha, ha, ha – er en eske med glutenfrie sjokolademuffins. Riktignok en liten eske, men den inneholdt fire rimelig store muffins. De andre tre trodde det var en gjentagelse fra dagen før. Da handlet jeg kaker til vår felles dessert, men jeg understreket dette var noe jeg skulle ha med meg heim og kose meg med heime. De trodde det ikke, kakemonsene, men nå er kakene i kjøleskapet og stor-kakemonsen sjøl eter av dem her og der. Noe annet vi hadde med oss heim var en forkjølelse – ikke av den verste sorten – men dog en forkjølelse vi plukket med oss fra ABM-senteret. Noen var syke der. Den slo oss litt ut alle fire da vi kom heim.

Det er merkelig at ingen av oss blir syke her heime og plukker opp viruser her, men straks vi beveger oss til utlandet, hvis man da kan kalle Danmark utland, står virusene der med åpne armer. Det er ikke første gangen vi har kommet heim med blindpassasjerer i kroppen.

Vi reiser til Hasselt i Belgia om to uker via Brüssel, og jeg håper det eneste som vil plage oss der er små, uskyldige virus.

I dag satt vi ute ved bålet og sløvet på reinskinn. Vanligvis er det en fredelig syssel, i alle fall skjer det ikke så mye der bak huset – noe uventet i alle fall. Men i dag satt jeg ikke helt bekvemt på reinskinnet. Her må jeg gå litt tilbake og fortelle at da mamma i går morges grytidig, gad vite hvorfor hertingene orker stå opp så tidlig helt frivillig, det overstiger min fatteevne, - men i alle fall grytidlig i går satt mamma med kaffekoppen og sudokoen, vanlig morrasyssel, da et hode stakk fram og kikket inn gjennom det stuevinduet som vender mot øst. Det vinduet ligger rimelig lavt mot bakken. Dere vet, når man ser noe uventet må man først romstere i hjernen og sjekke om man ser det man ser. Derfor tar det gjerne noen sekunder etter at man ser noe uventet før man virkelig ser det. Det var de sekundene mamma trengte for å registrere den elgkua som sto ved vinduet og kikket inn. Pappa satt og leste og ble alarmert av dette, og han hadde selvsagt også sine to-tre sekunder på først og se, så og virkelig se. Elgkua giddet ikke reagere da de sto ca. en halv meter fra hverandre med vinduet mellom seg. Hun bare betraktet dem og kameraene overbærende før hun tok et par steg og åt av ripsbuskene i stor ro. Så skrittet hun elegant over gjerdet og luntet nedover veien. Heldigvis var det brøytet, så hun hadde grei vei og gå på.

Ved bålet i dag var det ikke til å unngå at dette dukket opp i hodet. Like ved bålplassen er det en skråning mot vest. Den er nesten skogløs nå siden vi snauet den for noen år siden. Ned denne bakken kom to sett elgspor. Det kunne se ut som om de hadde kommet spaserende i lag, de to elgene, men jeg tror egentlig ikke det, for ved foten av bakken noen få meter fra bålplassen delte sporene seg. Det ene settet gikk mot øst og om hushjørnet, og det var nok sporene til den elgkua som i går kikket inn til oss. Det andre settet, den andre elgen, hadde gått mellom lavvoen og bålplassen, passert mellom huset, stabburet og varka – en rimelig trang passasje - og så luntet videre. Men enda trangere var passasjen til den tredje elgen. Det kom nemlig et spor ut av skogen i nordvest over gjerdet som er et par meter fra bålplassen, så luntet sporet over potetåkeren og videre nedover mellom stabburet og gjerdet, og der er det trangt. Men elgene er atletiske dyr. Et fjerde spor kom fra øst og krysset mellom huset og garasjen.

Bålplassen lå altså i en trekant av elgspor, noe som fikk meg til å føle at jeg satt som i en atomtrussel. En gang hørte jeg om lagring av atomvåpen og at vi i en krisesituasjon befant oss i en farlig trekant med et hemmelig lager på Andøya og militære baser i området her. En eventuell bombing ville rette seg mot dette – og der satt vi i trekanten. Jeg må si jeg stadig så etter om noen kom luntende ned bakken. Hva skogen angår satt jeg med ryggen til. Og så var det dette med at vi satt på reinskinn, og reinen er elgens frende. Hvis dyr tenker og vurderer som jeg tror de gjør, ville neppe elgen like dette synet. Og siden reinen er atskillig mindre enn elgen, kunne skinnet vi satt på bli tatt for skinn av elgkalv.  Men ingen elg kom mens vi satt der.

Tenk at elgene er ny her i området. De første kom på 70-tallet og var en kuriositet. Det å se en elg var spesielt. I dag har de tatt over, og så mye elg som i år har jeg aldri sett før, særlig ikke så husnært, så ofte og så mange. For oss er det i alle fall slik at huset ennå i alle fall er et trygt reservat for homo sapiens. De har ennå ikke kommet inn, elgene, men her må jeg banke i bordet, for det er fullt mulig for dem å steppe innom gjennom vinduene mot øst. Og der har de jo allerede vei, så et steg til sides, og de er inne.

Nå er jo elgene egentlig med i min familiehistorie, som bjørnen er det. En av mine tipp-tipp- kanskje en tipp eller to til – var bjørnejeger. Når det ryktes at det var bjørn, dro han ut med spydet sitt. Jeg tror det var slik at folk i området betalte ham en slags bjørneskatt for hvert felte dyr. En gang ryktes det igjen at bjørn var observert øverst oppe i Skjomdalen, og han la i veg med bjørnespydet. Et sted hørte han det braste inne i krattskogen, og han gjorde seg klar med bjørnespydet. Nå kjenner jeg ikke alle enkelthetene, detaljene, rundt hvordan han forberedte seg til å ta imot den bjørnen som nå ville komme brasende mot ham. Men det som kom mot ham, var verre enn bjørn. Det var han Tykje sjøl med klover og horn. Gubben hadde bare bjørnespydet å verge seg med da han Tykje la imot ham. Men på et vis fikk han felt ham. Så dro han ned til Skjomen sentrum for å fortelle dette, for det var jo litt av en fangst han hadde gjort. Og fortelle gjorde han. Han skulle visstnok være en mann som likte å fortelle og kanskje spissformulere seg litt. Akkurat der kjenner jeg meg igjen og har nok noen av hans gener. Hva er vel en fortelling uten salt og pepper til? Gubben ble selvfølgelig utflirt da han beskrev sin kamp mot han Tykje, men han lot seg ikke stoppe av det. Han gjentok stadig det som hadde skjedd og endte alltid opp med å beskrive stedet der han Tykje lå og si at hvem som helst kunne sjøl dra og se. Til slutt var det noen unggutter som la i veg oppover Skjomdalen og til det omtalte stedet. Ikke fordi de trodde på historien, men mest for å stoppe kjeften på «den finnkallen». Men de fant han Tykje på omtalt sted. Der lå han med klauver og horn. Guttene dro tilbake, og nå var det de som oppøst beskrev han Tykje. Det ble mannvandring dit, og de fikk fraktet han Tykje ned til sentrum der han ble beglodd. Han lå på en slags lid de parade. Så kom øvrigheten som den gang var mer belest enn allmuen – muligens – i alle fall visste lensmannen at dette var en elg. Den første elgen man i det hele tatt hadde sett i området. Jeg vet ikke om lensmannen rapporterte dette videre i systemet eller om han sjøl visste at det var fellingsforbud på elg. Min forfar kom så på fengsel i Trondheim for dette. Der var han i ett år. Nå var det jo ikke vanlig at folk i Skjomen ferdes i Trondheim på den tida, så da min forfar kom tilbake derfra, hadde han virkelig et helt arsenal å øse av når han nå fortalte. Og fortalte gjorde han visstnok om alt han hadde sett og opplevd i Roandem, det samiske navnet for Trondheim. Til slutt ble folk så lei av det at de bare kalte ham Roandem. Visstnok er det Roandem som i dag er blitt Ronte.

På mange vis kjenner jeg Ronte-blodet suse og bruse. Også jeg driver å forteller fra her og der. Jeg vil tro min forfar hadde vært en ivrig blogger om han hadde levd i dag.

Noe annet: vet myndighetene montro at fellingsforbudet mot elg er opphevet? Hvis jeg hadde vært av den beskaffenhet at jeg kunne tatt et spyd og gått ut, hadde jeg vært fristet nå.  Jada, jada, jeg vet at miljøavdelingene hos myndighetene har et ord med i laget hva felling av elg angår. Slik jeg ser det må disse være etterkommere av de myndighetene som sendte min forfar i fengsel for å ha felt en elg.

Nå er det jo så mange Ronte-etterkommere her i området at man skulle kunne gå ut mot han Tykje slik vår forfar gjorde det. Noen kan gjøre det med våpen, noen med sprøyter og noen av oss med ord. Så ronter, gå ut og gjør som dokkers forfar !