…dette med skyld og ansvar

Det er lenge siden vi har vært ute på havet. Dette skyldes dels at vi de siste år ikke har hatt tid, dels at båtfestet på hytta rak av en eller annen gang de siste år og dels at undertegnede ikke liker seg på havet. Men i går var vi på havet. Det ble en plutselig bestemmelse. Anja dro på moltetur, og hertingene og jeg lurte på hva vi skulle finne på. Vi sjekket litt ATV muligheter, men alle forslag som kunne realiseres hurtig falt pga. mammas for tiden dårlige ledd.  Dermed ble det en full-fart ordning om å kjøre til Offersøy, leie båt og dra ut på havet. Bestemmelsen ble gjort på den glovarme og solopplyste lørdagen om å dra dagen etter. Jeg inviterte sporenstreks Vigdis med, og hun heiv seg på.

Avtalen med Vigdis var at vi skulle plukke henne opp klokken 10 sondag. Der begynte ting å skjære seg. Jeg sto riktignok opp i god tid til den avtalen. Men etter frokost – vel pappa og jeg heiv oss i sofaen og sofaen liksom limte seg fast i baken, så da mamma kom etter å ha gjort noen delvis unødige småting som å pakke pluss, pluss, ble hun pottesur da vi enda satt der som Ol-Jonas i underbuksa og så på TV. Oppsummert plukket vi opp Vigdis en time forsinket, og den timen sleit vi med hele dagen. For eksempel da vi kom til Boazovázzi og lurte på om vi skulle ta en liten kaffepause, da knurret det fra baksetet at hvis vi hadde startet i rett tid, kunne vi ha hatt tid til og stoppe der.

Det pøsregnet, og da vi kom til Offersøy, kunne man, om man tolket stemninga i bilen, finne at lysta til å dra på havet ikke var stor. Ingen ville være den som sa at vi skulle dra. Det er jo et ansvar for den som sier det, for man får skylda for det om det går galt. Alle fant på unnvikende manøvrer som å gå på do, drikke kaffe, etc. Til slutt (og det må jeg si imponerte meg selv, for jeg er en fredselskende og konfliktsky person som absolutt ikke ville bli blandet inn i noe slikt) sa jeg at jeg syntes at siden vi hadde kjørt så langt, burde vi dra ut. Dermed var skyld og ansvar klart plassert, og vi lastet alt vår bagasje ut av bilen og dro for å leie en båt. Pappa fikk den til halv pris sikkert på grunn av pøsregnet. Fyren som hjalp oss med båten spurte om vi skulle ha alt det der med oss. Selvsagt, vi hadde jo det som skulle til for et herremåltid ombord, pluss selvfølgelig andre nødvendigheter. Båten lå i molo eller hva det nå heter, og vi måtte gå “planken” noen meter før vi kunne gå om bord. På den andre sida av planken var havet. Vel, vi kom oss om bord med alt pikk pakk.

Denne båten var større enn den vi har på hytta og som pappa var vant med å kjøre. Kjølvannet etter oss så ut som elegante krokliser fram mot det som skulle være et godt sted for fiske. Der stoppet vi og heiv fram redskapen. Pappa satte seg godt til rette i skipperstolen og sovnet. Vigdis heiv ut dorgen. Mamma og jeg tok fiskestanga og fulgte nøye kort-kurset til ham på Offersøy. Når kroken gikk mot botn skulle vi holde litt p på snella for å unngå at den surret seg til,   man skulle bremse litt av med venstre hånds fingre. Det er derfor jeg har tynnslitt hud på fingertuppene i dag.

Her må jeg lage en innskutt betenking omkring mani slik jeg ser det. Dere vet dette med at ”neste gang”. Neste gang jeg legger mynter på automaten og spiller, da vinner jeg kanskje. Neste gang jeg spiller på hester… Bare en gang til ! Det er denne manien som gjør at man kan spille seg til ”fra gård og grunn” eller man kan sitte i båten til man er blåfrossen. Neste gang jeg hiver ut smøret… Bare en gang til… 

Da vi hadde sittet slik i et par timer, var vi sultne og tok fram luksusmaten vår. Drikke trengte vi ikke ta fram. Vi bare så opp og åpnet kjeften. Faktisk sluttet det å regne etter dette som om noen antok at vi nå ikke var tørste eller noe slikt. Vi fortsatte et par timer til selv om skipperen og han med tynnslitt hud på fingrene antydet at vi kanskje skulle gå på til lands nå, men de andre to svarte bare at nå regnet det jo ikke. Heldigvis begynte det igjen å regne etter et par timer, og vi satte kursen mot land. Nå hadde skipperen fatt taket på styringa av denne litt store båten, så kjølvannet var rett som en snor.

I pøsregn skulle vi inn i den trange båsen der båten skulle ligge. Forsøk 1) Litt inn og litt på tverra. Forsøk 2) Vigdis satt med knepte hender, mamma holdt pusten, vi kom oss inn og fikk slått noen gode kjerringknuter og festet fartøyet. Pappa gikk på land langs den smale planken med alt pikk pakket. Så gikk Vigdis og deretter jeg. Som god markebygging og landkrabbe fikk jeg skjøvet båten såpass fra at jeg havnet på ræv på planken med føttene i Vestfjorden. Slik ble jeg halt opp mot moloen mens Vigdis var høytlytt forskrekket, pappa ropte at vi måtte være forsiktig, og mamma kjeftet at dette gikk bra og at de fan ikke måtte rope sånn. Utrolig nok var jeg den eneste som holdt kjeft. Tro det eller ei. Jeg kom da opp på moloen til alles glede og gikk mot bua der vi skulle henge flytevestene mens Vestfjorden plasket inne i mine romslige støvler. Mamma ble glemt igjen i båten – (vel, det er nesten sant. Alt det andre er helt sant). Så hun krøp opp på planken og fram mot moloen. Vi er alltid beredt og har kriseløsninger i bilen. Pappa og jeg skiftet det nødvendige inne på bua. Imens skyndte Vigdis og mamma seg til enstemmig å vedta at vi skulle spise i bilen i ro og mak. Følgelig fyrte de opp bilen og der spiste vi mens eksosen sto ut på parkeringsplassen. Merkelig nok banket ingen på ruta og bad oss skru av motoren. Som en kompensasjon ble for at vi spiste i bilen, ble vi enige om å drikke kaffe på Boazovázzi, men da vi kom dit, var undertegnede i dyp søvn etter dagens strabaser og ikke til å få ut av bilen.

Vi fikk fisk, men vi snakker ikke om hvor mange og hvor store. Rundt oss mens vi fisket lekte makrellen seg i en halv times tid.

Vel heime var Emma Margret og Anja kommet, så det var mat, men undertegnede var så stappmett av opplevelser at maten ikke fristet.

domantrener

PS: Alle var enige om at det hadde vært en fantastisk dag – og det hadde det virkelig vært, men alle medaljer har en bakside, så også denne. Mamma hadde glemt at hun elsket å ligge på fjorden med en dorg. Nå drømmer hun om å vinne en klekkelig sum i et lotteri og få et slags vinsj-opplegg på hytta som gjør at vi lettvint kan vinsje båten inn og ut. Dermed skal vi vende tilbake til livet slik det var før: dra fredag kveld på hytta. Herje på havet og komme heim sondag helt utslitt.

Det verste av alt er at det er min skyld, Hadde ikke jeg foreslått at vi skulle dra ut på havet selv om det pøsregnet, hadde ikke hun fått gjenopplivet dette med å like seg på havet.  Det er det jeg mener med at ansvar og skyld følger alle beslutninger.

Tid til utpust

Altså, da sitter jeg i sola og hutrer i boblejakke, og den som undrer seg over det, skal bare ta en tur med ATV-en etter veien. Frisk luft kan være ganske så kaldt, og optimistene, Skåden sr og Skåden jr. hadde denne gangen ikke iført seg bobledresser. Optimister, sier jeg bare.

I dag kom jeg til å høre ordet sykemelding. Nå er det jo et høyst fungerende og oppegående ord i Norge, men jeg har liksom ikke sett dette ordet og dets konsekvens som noe for meg. Plutselig gikk det opp for meg at det kunne gjelde meg i min arbeidshverdag. Nå må man stikke fingeren i jorda, noe jeg gjorde teoretisk, og innså at det måtte være varianten egenmelding jeg kunne benytte meg av. Da jeg først hadde latt den tanken slippe inn i hodet, hektet andre tanker seg på.

Følgelig, da det som heter Magnes pause her i huset, min halvtime der jeg sitter uforstyrret og pønsker på skit og ingenting, en rettighet jeg måtte be om. Uhørt i Norge der Arbeidstilsynet i blant løper beina av seg for det som virkelig er skit og ingenting. Faktisk kjenner jeg til et tilfelle der de gjorde ubotelig skade og løp en psykot’s ærende. I mitt tilfelle klarte jeg det sjøl, så takk og pris for at de ikke var innblandet.

Som sagt, da Magnes pause var over og jeg hadde pønsket på skit og ingenting, var jeg kommet til den konklusjonen at jeg ikke ville reise på ferie og være pumpa. Man trenger ikke være himla syk for en egenmelding. Man må bare hevde at man trenger tid til utpust. Jeg vil ikke bruke ordene ”møte veggen”. Man skal ikke rope på sommer’n, for så kommer’n. Eller som man sier på samisk; bahás beallji álo gullá. Derfor er det kun dette med å finne igjen pusten som er knaggen jeg henger egenmeldinga på.

For om en og en halv uke reiser vi på hele to hele dagers ferie i forbindelse med at vi skal møte på Family Hope i Svendborg og ABM i en annen borg, Fredensborg. Straks Márkomennu er over, hiver vi oss på flyet til Oslo. Denne gangen jager vi ikke videre til Kastrup med fly. Vi drar inn til byen og tar Stena Line til Fredrikshavn. Så leier vi bil og kjører gjennom Danmark til Fredensborg. Men vi skal gjøre et stopp i Silkeborg (alle de borgene de har i Danmark. Levninger etter de nordiske kriger?)  En danske vi traff i juni over et glass øl på Aker brygge anbefalte oss å stoppe i Silkeborg. Der var nemlig verdens eldste hjuldamper ifølge han, den var tre uker eldre enn Skibladner. Jeg har ikke giddet sjekke sannhetsgehalten i dette med eldst, bare at denne hjuldamperen går til den humpen som kalles Himmelbjerget. I tillegg har de visstnok et myrfunn der. En mann som sannsynligvis er flere tusen år og er funnet i en myr. Bare for å understreke det så vandret denne myrmannen rundt i gammeltestamentlig tid.

Egentlig ligger her flere tankekors. I tur og orden: 1) Det er interessant dette med at en liten hump – sett med mine øyne – blir kalt Himmelbjerget når man vet at ikke engang Babels tårn nådde opp til himmelen. Derfor heller jeg til den oppfatning at ordet ”himmel” ikke betyr ”opp der” i denne settinga. 2) Men hvis det er slik at ordet ”himmel” i Himmelbjerget betyr ”opp der”, hvorfor har man så ikke i Norge, et fjelland, noe man tilnærmet mener er så nær himmelen at det ble beæret med det navnet. 3) Her må jeg gjøre en liten avkrok, men som vanlige avkroker henger den sammen med noe. Anja er fra en fjelldal i de Slovenske alper. Mektige fjell. Og jeg undres på hvorfor dansker som ellers er så kreative ikke har kalt Himmelbjerget De danske alper. Jeg har sansen for danskene. Den dansken vi ble å dele en kveld med på Aker brygge. Han hadde bodd 18 år i Norge, og når mora spurte når han skulle flytte heim igjen, pleide han si at det var godt å være dansk i Norge. I Norge kunne en danske til og med bli konge.

Etter at Anja kom hit lukter det ofte bakverk i dette huset. Hun er ekspert på veganmat og tryller fram den ene kaken etter den andre – den ene sundere enn den andre. Men i dag har det luktet god gammeldags usunn mat, for noen har laget litt klappakaker. Når jeg sier litt er det fordi jeg sammenligner det med de vel tusen som ble laget for to år siden. 

Livet rusler og går her i vår avkrok av verden. Jada, jada, jeg vet mange ynder å bruke ordet sentrale deler om der man bor. Så ikke jeg. Hva finner man i sentrale deler? Bråk, søppel osv, osv. Og hva finner man i en avkrok? Det motsatte. Videre jada, jada. Jeg vet at man ynder å si at man sjøl skal definere det som er sentralt for en.  Jeg kan ikke se at dette ikke finnes i en avkrok også. Dessuten vil jeg minne på at det er avkroker som gjør ting interessante. Tenk deg en fortelling som går i rett linje militært presist fra begynnelse til slutt, kontra en som krydrer med avstikkere og avkroker.

Dette får meg til å huske da vi i 2010 bestemte oss til å ta ferie i USA. Vi leide bil og dro til Niagara. Ganske så snart ble det klart at den sentrale, strøkne rette highway fra New York til Niagara ikke var noe annet enn et framkomstmiddel. Derfor programmerte Sigbjørn og jeg om GPS-en slik at den sendte oss mot nord opp i fjellenen og derfra gjennom interessante områder å stoppe ved. Vi hadde en flott tur. Etter Niagar kjørte vi Canada-sida mot øst highway og tok avkrokene til vi igjen kjørte inn i USA. See what I mean?

domantrener

PS. Den observante leser har kanskje lagt merke til at dette er en blogg jeg har redigert. den er nemlig flere dager gammel, og jeg har stadig puttet inn og tatt ut noe. Det går an når man har en printer for handa og slik kan lese og redigere. Redigere på PC er ikke min greie.

En blogg om skit og ingenting

Jeg aner ikke hva jeg skal blogge om. Men å skrive er som en drift for meg. Eller kanskje man skal si det er som oksygen. Det er noe du bare må ha, det holder en i live.

I dag – siden vi har en litt annerledes dag – er det himla fristende å blogge uansett om man har noe å fare med eller ikke. Jeg forholder meg til talemåten eller skal jeg si ønsket: Den Gud give et embete, give han forstand. I mitt tilfelle betyr det: Den Gud give en penn, give han noe å skrive om. Først trodde jeg det var så enkelt som at når gud ga noen et embete, ga han også forstand til den som skulle skøtte dette embetet. Det var utrolig naivt og korttenkt av meg. Jeg brukte dette i en tidligere blogg i den betydningen, men heldigvis kommenterte Svein det og sa at det var: Den Gud give et embete, måtte han give samme person forstand. Det er noe helt annet og ganske så logisk. Nå trur jeg ikke dette alltid er fulgt, antagelig fordi det ikke er Gud som sprer embeter rundt til kreti og pleti. Dog må jeg si at det i embeter blant mange også finnes forstand.

Her må jeg hoppe av denne tråden for en stund mens jeg vurderer hvordan å fortsette den slik at sensuren ikke trår til. Saken er at man bare skal se seg om, lese aviser og høre på nyhetene, så ser man at det ikke er automatikk mellom embete og forstand. For eksempel er det i min familie en sterk historie om en privat persons (for å si det rundt) møte med en prest + uforstand, men dessverre kam ikke den historien fortelles her, sensur, you see.

Selvsagt er det en definisjon av både hva et embete er og hva forstand er. Jeg er den siste til å tørre prøve meg på en definisjon av forstand, og hva embete angår, har jeg bare en definisjon som er min personlig: Makt. Embete er makt. Makt, mulighet og vilje. Makt til å hjelpe, mulighet til å hjelpe og vilje til å hjelpe. Og har man ikke fått forstand utdelt sammen med embetet, kan det bli makt til å påføre andre avmakt, uvilje, vrangvilje og absolutt ikke vilje til å hjelpe. Da er man slik jeg ser det i en situasjon der makt korrumperer. 

Jeg vender tilbake til dette med at det at i systemet gjerne sitter folk med makt og vilje til å bruke denne makten positivt. I min relativt korte historie som domantrener (for meg føles det som om det er hele mitt liv og at det ikke var noe før) har jeg møtt både de med makt og vilje til å hjelpe og de med makt til og vilje til å skape avmakt hos andre.

Jeg har en tendens i mine blogger til å bli som Cicero som i det romerske senatet stadig vendte tilbake til den samme - at Kartago skulle ødelegges. Derfor nøler jeg litt med en historie jeg har vært med på å høre som to-tre åring, men som jeg selvfølgelig ikke husker. Den er en del av det jeg kaller felles familieminne. Send meg en mail fra cyber om dere ikke har hørt / lest meg fortelle historien om Per Borten og hans forhold til å bruke vett mellom paragrafene. Har man makt har man også makt til å bruke vett mellom paragrafene.

domantrener

PS. Jeg er sulten, men tar meg tid til en liten fysisk situasjonsbeskrivelse slik jeg ser det her fra mitt skrive-kammer, som er venstre hjørne av sofaen. I høyre hjørne av den samme sofaen ligger bøker jeg skal lese. På golvet står en eske med diverse jeg trenger nå og da slik at vi ikke må fly etter det hver gang. Jeg kan nevne at i den eska foruten en hårbørste noen torturerer meg med jevnt for å få blodsirkulasjon i hodebunnen,  er der også to grønne gummisticks. De hører med i ABR-programmet og brukes til å stimulere dannelsen av brunt fett i knoklene.

På bordet rett foran meg ligger aviser og magasiner, herunder siste nummer av VOF. En kurv på samme bord inneholder en stor menge uspesifiserte ting som ingen aner hva er, tror jeg. Jeg bare vet at der ligger timerne vi bruker + en zapper. Anja sitter og skriver inn bloggen på den andre sida av bordet. Foran seg har hun har en kopp med noe suspekt veganisk, jeg aner ikke hva. Da er det lettere med mamma sin kopp. Hun er som Reodor Felgen og går på svart kaffe. Foran meg står et glass med heimepresset frukt- og grønnsakjuice. Pappa er ikke her nå, men koppen hans - som mamma kaller veltepetter - står på bordet. Det er en gave fra meg, og pappa bruker den alltid. Det er en termos-kopp beregnet for å stå i ett stativ tror jeg, for det er smalest nederst og velter for et godt ord.

Ved siden av mitt skrivekammer/sofaens venstre side er et hyllesett, hvor vi har lagret nødvendige og unødvendige ting å ha for handa. Laptopen, laseren, forbrain, I-paden, light-writter … Mellom denne hylla og toseteren står et tøft sammenrullet matteopplegg vi bruker på ABM-trening, + noen løse gym matter for bruk på golvet. I den samme toseteren ligger akkurat nå noe som er uvanlig – vel, i den betydninga at det ligger ikke der hver dag: skinnsømarbeid. Noen holder på å reparere noe av skinn.

Da forlater jeg sofakroken og ser rett fram. Der står Smartbrain-opplegget med PC og høgtalere. På vinduskarmen ved siden av og under bordet der skjermen står, ligger en stor haug med diverse som pappa jobber med når det høver. Der ligger, ser jeg, bøker han leser i og bøker han bruker til å skjerpe hukommelsen. Suspekt alternativ litteratur. Der ligger også et Davvin-kurs. I kroken ved siden av har mamma etablert seg med sine «bibler», det vil si bøker om gress og anna uting hun henter inn og slik tar maten fra de husdyrene vi ikke har. Dessuten vet jeg at der ligger en korrektur på siste Qvigstad ordliste.

Så skråblikker jeg bortover til spisebordet. Der har pappa etablert seg med korrektur og annet på den ene sida av bordet, og Anja med gud vet hva på den andre sida. Inni mellom alt dette er det frosker av ulik størrelse samlet i ulike land. Jeg kan nevne noen sånn i farta. En stor frosk fra USA, en liggende lesefrosk fra Danmark, en frosk fra Russland og noen frosker jeg ikke vet hvordan har kommet til oss.

Dette var bare litt av huset – det jeg ser herfra.

Velkommen til oss!

PS II:

Pappa kom akkurat inn, og noe han sa skal jeg fan tute meg, surre litt rundt med i hodet og blogge om ved en senere anledning.

Fra min vinduspost, i min verktøykasse

Vindusposten, bygde-aviser, forklær, nyheter, verktøykassens innhold, det som går gård-i-mella…

Jeg satt ved frokostbordet og laget synonymer på nyhetsutveksling – den som gjerne foregår her og der – så også ved frokosten i dag, og jeg husket de fantastiske synonymkorta noen laget til meg første året vi domantrente. Hvor er det blitt av dem, montro? Må være flere pappesker med det om det ikke er kastet. Jeg tror disse synonymrekkene var med på øke ordtilfanget mitt. Det var forresten ikke bare synonymrekker. Det kunne også være emnerekker. X : Store elver i Europa, hovedsteder, fjellkjeder, norske forfattere, etc. Pappa og Elena laget et opplegg hvor vi i kryping krøp stoppesteder på den transsibirske jernbanen.

Tilbake til sporet. Ikke jernbanesporet, men frokostens synonymrekke. Nå er jo grensen mellom nyhetsformidling og sladder hårfin. Når TV-nyhetene formidler en del av det som skjer politisk føler jeg at grensen mellom sladder og nyheter er flytende. Det er et slags ingenmannsland mellom disse to ting. Og ofte beveger nyheter seg over i dette ingenmannslandet. Sosiale medier er et sted der nyheter kanskje ikke flyter sånn i ingenmannsland. Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg føler at der legger man smørsida til. Der er det tjo og hei. Kanskje er dette en kamuflasjeteknikk.

Jeg pleier jo å sitte som ráigebeallji - den som sitter og lytter og gjør som om man ikke følger med i det som fortelles og prates om. Ráigebeallji får med seg utrolig mye.I så måte har jeg det som den generasjonen i markebygda som vokste opp på norsk, det vil si foreldre brukte norsk til dem, men samisk seg i mellom. Denne generasjonen ble norskspråklig - men de lærte å forstå samisk. Det var en ny situasjon i bygda, dette med et passivt språk. Det festet seg ikke helt at unger som ikke snakket samisk, forstod det. De voksne snakket fritt på samisk om ting som ikke var for ungers ører. Og unger lyttet. Mamma sier hun er vokst opp som ráigebeallji. Hun ynder å eksemplifisere dette med en hending fra sin barndom – første gangen hun skjønte at voksengenerasjonen ikke visste at de norskspråklige ungene deres hadde lært å forstå samisk.  De bodde i gammelhuset da, det var i adventstida. De hadde ikke elektrisk lys. Gammelhuset hadde lohpu der ting var lagret slik det visstnok var for vinteren, tønner med salt torsk, salt sild, salt uer, salt kjøtt… Over denne tønneraden gikk det høgt oppe på veggen en hylle. Min bestemor hadde vært på julehandel. Julehandelen var blant annet nødvendige klær kamuflert som julegaver + 1 appelsin til hver. Årets appelsin som man nøt julaften. Bestemor og hennes mor drøftet på samisk hvor de skulle gjemme viktige deler av handelen så ikke ungene fant den. De ble enige om øverste hylle i lohpu. Dit opp nådde ungene ikke. Mamma husker ikke om de ble sendt ut for å leke. I due time, når de antok at alt det hemmelige var lagret på hylla, stormet hun og eldste broren inn i lohpu.  Småungene hengte seg på. I lohpu klatret de opp på tønnene for å rekke opp til hylla. Småungene gjorde det samme. Og i en lohpu  uten lys i mørketida ramlet en av småungene ned i saltlaken i en tønne. Det ble skrik og skrål og de ble oppdaget. Derfor husker hun det så godt. Jeg har regnet ut at mamma ikke kan ha vært mer en max 7 år.

En god ráigebeallji skal bare lytte og ikke falle fristelsen og spørre om mer informasjon. De finnes i dag enda en del historier omkring det. Unger har sittet bak et ludobrett eller noe slikt og lyttet helt til én var så ubetenkt å spørre litt - blandet seg inn i den samiskspråklige samtalen. Da skjedde gjerne følgende - som det skjedde på en av gårdene i bygda: ”fan unga, æ dokker våken endå? Gå og legg dokker!”

Anja skal reise til Tromsø i dag med hurtigbåten. Samtidig lager mamma gomba i dag. Gjett hva Anja har med seg til Tromsø til de markefinnan der? Jeg skulle gjerne vært ráigebeallji når fersk blodklubb-lukt fyller hurtigbåten.

domantrener

For en gudbenådet situasjon det må ha vært å vokse opp slik at man kunne være ikke alt man hørte var like artig.

PS. Dagene går og går. I dag henter vi Anja etter at hun har gjort Tromsø.

Fordelen med å blogge heime er en printer. Man kan printe ut, lese og redigere. Jeg redigerer ikke på PC. det er vanskelig å få helheten.

Takk og pris og medalje til NRK, TV 2 og andre for at de hjelper oss

Takk og pris og medalje til NRK, TV 2 og andre for at de hjelper oss til holdningsendringer hva vær angår. Vel, egentlig er ikke holdningsendring det rette ordet. Rett ord er egentlig en slags bevisst holdning eller kanskje bare en holdning. De lager en holdning til noe man egentlig bare trenger å forholde seg til. For eksempel:

·        Regn: Noe man forholder seg til. Kle deg regntett, ta inn klevasken, etc.

·        Nå blir det slik: regn: Noe de pr. dato ikke har i Stavanger f. eks.

Vi sitter nemlig ute og blogger en fredelig søndag. Vel, ute og ute, fru Blom. Vi sitter under tak på verandaen siden det begynte å regne. Jeg antar forfattere før meg har sagt et eller annet lyrisk om regnet som trommer på taket, for det trommer i alle fall på taket, om da tromme er rett ord. Vel, jeg tror det ordet enten må ha sin opprinnelse fra samisk – og tromme på en runebomme – eller fra et annet usivilisert område der man trommer og danser og ikke har forstått hva kultur er. For ikke å snakke om hva sivilisasjon er.

Men det var dette med været. Om jeg nå skulle åpne facebook på min splitter nye i-phone, ville jeg muligens finne en del oppgitte sukk over været, men jeg antar – jeg håper at jeg også finner flegmatiske innlegg.  NRK og TV 2 setter standarder i kongeriket for hva vær er. Jeg vil våge den påstand at definisjonene av vær er etter hva man ser utafor sine vindu. Norge er langt og smalt og et nord-sør land. Sitter man sørst i landet, har man andre klimatiske forhold enn nordst, selvsagt. Det er så logisk at selv jeg skjønner det. Så definerer man godt vær utfra det man ser i sin egen lille brønn på disse TV studioene – en eller annen litterat har sagt noe slikt som «snakk ikke om hav til en frosk i en brønn». Resultatet er at når jeg her i min lille brønn får kringkastet flere ganger om dag at jeg har dårlig vær, vel så etter hvert begynner jeg jo å tro det. Bare ting gjentas ofte nok…..

Et tankeeksperiment: sett at vi hadde et ikke bare Europas forente stater, men et klodens forente stater med sentrum der det da ville være naturlig, ved ekvator. Satt at man i Vest eller Øst-Afrika og kringkastet og definerte godt vær – tja, enhver kan tenke seg hvordan Norden inklusive sørlige deler av Skandinavia ville falle ut.

Det interessante er om man da kreerte værsyke og higen etter ekvator-vær. Herunder higen etter det som vokser og gror ved ekvator.

Nå har det plutselig slutter å tromme på taket. Jeg tolker det som et signal fra oven om at jeg skal slutte å sitte her og tromme sammen bullshit. Da har jeg to valg. Enten slutter jeg å blogge eller jeg skifter emne.

 domantrener

Mange dager har gått, og jeg har googlet denne frosken i brønnen. Det er Wildenvey, selvsagt Wildenvey. Flause, flause, flause å ikke kjenne sin skolelærdom. Selv om jeg kan surke over at jeg ikke lærte sånne ting på skolen (jada, jada, jada, jeg hadde det alle inklusive hertingene mente var tilpasset opplæring, hva det ble ut av det i praksis er noe annet) – men som sagt, selv om jeg kan surke over manglende allmennopplæring, har jeg senere lest meg opp hva pensum på ulike skoleslag angår. Følgelig burde jeg vite det. En mester i rim, rytme og innhold. Det kan ikke være lett å få de tre ting kombinert til et fullkomment produkt.

Enda flere dager siden:

Akkurat nå fløy tanken ”se det fikk fanden kun fordi han var dum og ikke beregnet sitt publikum” gjennom hodet. Det passer ikke helt til det at jeg ikke kunne min allmennlærdom, men noe må man jo si.