Busy days are here

Jeg har hatt en travel dag. Først til Johannes for ABM, så raste vi non stop til Retro Shopen for å treffe Camilla Holm som residerer der sammen med mann og datter. De sistnevnte var i full sving i bakgården med restaurering av en eller annen gjenstand. Camilla, eller Retrodamen herself, tok imot oss med åpne armer bokstavelig talt og spanderte kaffe til pappa og Anja og sannelig banan til meg. Hun er et funn. Tenk å treffe noen som trakterer meg også. Det er slett ikke noe jeg er vant til når vi er ute og reiser i den store verden. Men verden blir liten når man treffer slike mennesker som ønsker en hjertelig velkommen. Og det er jeg sannelig hos Retrodamen, Camilla Holm herself. Hun sa strengt at jeg ikke måtte reise til Danmark uten å besøke henne i Retro Shopen. Så dermed vet vi det. Og på toppen av alt fortalte hun at hun hadde drømt om meg og at jeg i drømmen førte en samtale med ord. Det er jo noe jeg også drømmer om i alle fall når jeg er våken. Men Camilla Holm sier at hennes drømmer går i oppfyllelse, og hun lurte på hva jeg kom til å si som mitt første ord. Da før det en djevel i meg og jeg sa at det ble kanskje ”fanden”. Dermed overrasket jeg henne, og på elegant vis trakk fram min bok om nettopp fanden. Så nå fikk hun den å studere. Pappa passet på og smette inn å si at når det sto om gamle Erik i boka var det synonym for fanden i den nordnorske talemåten.

Tilbake til Scandinavian Center of Neurodevelopmental Movement ble jeg kastet rett inn i det svære nevene til Johannes uten å ha fått tid til å få igjen pusten. Han var i storform og la meg flat på benken og ville at jeg skulle heve meg opp etter armene. Jeg var på forehånd ganske matt, så der ble jeg nesten sjakk matt. Likevel klarte jeg å komme gjennom denne sesjonen også og var heldigvis ikke gått helt opp i liminga.

Etterpå var jeg skrubbsulten og spiste en stor porsjon av Anjas havregrøt med rikelig innslag av svisker og ved siden av enkelte godsaker som hun pleier å servere slik som avokado, kokte rødbeter og litt tomat og egg. Hun insisterer på at jeg selv skal fylle skeia med grøt og bruke gaffel mest mulig selv når jeg forsyner meg av det andre. Hun er også streng når det gjelder at jeg selv må åpne bildøra. Jeg prøver å gjøre meg svak og hjelpeløs, men hun viser ingen nåde. Skal jeg inn i bilen må jeg selv åpne døra. Jeg vet at du kan, sier hun. Det vet jeg også, men viljen er jo ikke alltid der. Men når det gjelder Anja så vet jeg at det ikke finnes noen snillisme i slike situasjoner, så jeg kan likeså godt åpne bildøra først som sist. Ja slik går nå dagene.

domantrener