Fast om løst

Dette er begynnelsen på en blogg jeg ikke vet hvor langt jeg kommer på. Vi er nemlig på tur til EU for å handle det «Nei til EU» ikke synes vi skal ha billigere. Unnskyld, unnskyld. Det var en dårlig fleip – men den kan passere for en som er medlem i «Nei til EU» og har deres valgplakat fra 1994 hengende på dodøra. Det er nemlig et sikkert sted der folk bare må gå, og slik se og lese den. Om man tar inn det man leser, er noe annet. Nå er det jo mange toaletter der man må trikse for å komme seg inn, og jeg vurderer et system der man koder seg inn, og samtidig koder man seg inn i Nei til EU. Hva syns du om det, Sigbjørn+ Det kan være en videreføring av plakaten fra 1994.

Men altså, vi er på tur til EU for å proviantere blant annet vinterens behov for glutenfrie produkter, og det er ikke så rent lite det går av det her i huset med tre glutenfrie gramser.

Vi er nettopp kommet heim fra sesjon på ABM (Anat Baniel Method) og FHC (Family Hope Center) i Danmark, og man kan jo ikke starte hals over hode. Denne gangen skrev jeg et notat til FHC om hvordan min hverdag tilrettelegges og av hvem. Slik jeg ser det er det fire parter inne og har sitt ord med i laget. I alfabetisk orden er det ABM (Anat Baniel Method), ABR (Advanced Biomecanical Rehabilitation), FHC (Family Hope Center) OG Magne Skåden. Vi fire må enes om forbruk av dagen. Jeg tror jeg er blitt voksen siden jeg nå har valgt å i skrift å melde alle mine hjelpeorganisasjoner om mitt syn – sånn at man forholder seg til at det er flere aktører på feltet. Og om man ikke forholder seg til det, vil fjerde aktør – Magne Skåden – sjøl gjøre valg fra programmene til de andre tre.

Mens man er i reisemodus har vi lenge tenkt at vi skulle dra til Finnmark slik at Anja fra Slovenia kan møte også denne delen av Nord-Norge. Her må jeg prøve å ordne tankene mine, for jeg leste nettopp i  «Ságat» at en terrorsiktet (jeg tør ikke nevne navn, for om noen googler ham, kommer  min blogg opp, og jeg kan få en molotov-cocktail inn  vinduet) … at han kunne tenke seg å flytte til Karasjok i stedet for fengsel. Han anså altså Karasjok hakket over norsk fengsel. Her må jeg tenkte på en historie jeg hørte fra en av markebygdene i Ofoten/Sør-Troms. Jada, jada, jeg er som miss Marple og knytter alt til kjente omgivelser. Hun løser mordgåter ved å gjøre det. Jeg eksemplifiserer. Altså en historie fra en av markebygdene. En ungdom i 1960-åra fikk aldri bra nok hus uansett hvor ho/han bodde. Det var alltid noe som ikke var helt bra. Standarden holdt ikke. Muligens fordi ho/han var vokst opp i en rissjå. Jeg mener, man sammenligner automatisk med det kjente. Sannsynligvis kunne intet hus måle seg med rissjåen.

Nå vet jeg ikke hva slags rissjå den terrorsiktede har forlatt i sitt heimland siden fengselet ikke er bra nok, men Karasjok kan holde.  Mener han å bo i lavvo der?

Jeg er motsatt den terroristsiktede, - og lik ham. Jeg liker Finnmark. Den landsdelen har noe jeg ikke klarer definere. Skånland er i det Nord-Norge jeg elsker (dere husker dette med å være født inn i et verdisyn. Muligens er det det). Vidda er også Nord-Norge og så forskjellig fra Skånland – og så likt i mange ting. Kan det være den udefinerbare følelsen Idar Kristiansen har satt ord på i diktet Her bor mitt folk. Men jeg vil ikke bo i lavvo. Der er jeg min bestefars barnebarn. Han hadde sin egen tolking av hvordan han ville leve som same – og same var han. Man skal ikke være lenge sammen med hans og bestemors barn før skjønner hva slags heim de har vokst opp i. En lavvo er bare røykos og pjask for meg – så der er jeg ulik den terrorsiktede. Hvis det da er for dette han velger seg Karasjok. Eller vil han hive seg inn i den eviggående debatten om Finnmarkseiendommen?

Men uansett, i morgen kjører vi til Finnmark. Jeg gler meg. Jeg har ikke vært det siden 2014.

 domantrener

P.S. Jeg undres på hva den terrorsiktede kunne tenke seg av tilbud i Karasjok. I fengselet har man rettigheter. I ULOBAS utmerkede medlemsavis «Selvsagt» kan man i siste nummer i ledersida lese en sammenligning mellom fengselstilbud i Trondheim kontra tilbudet til hjerneskadde. Alle deler av fengselet skal til enhver tid være godt rengjort og vedlikeholdt. Man skal kunne bade eller dusje helst daglig. Fengselsinnsatte skal ha mulighet til fysisk aktivitet og kulturell virksomhet. De skal ha mulighet til gym og idrett. Og fengselet skal tilrettelegge for hobbyvirksomhet og for fritidsaktiviteter tilpasset innsattes behov med formål å unngå isolasjon og skadevirkninger av dette. Innsatte skal ha et aktivitetsprogram for å få tilstrekkelig menneskelig og sosial samhandling. De skal ha tilbud på dagtid i form av arbeid eller opplæring for å ha en normal arbeidsdag og samvær med andre.

Siden det er medlemsbladet for ULOBA, sammenligner man med tilbudet for hjerneskadde. Jeg siterer: Det er vanskelig å forstå at levestandarden for straffedømte som har begått alvorlig kriminalitet skal være bedre, og omtanken større, enn for funksjonshemmede som ikke har gjort annet galt enn å pådra seg eller bli født med et assistansebehov. Sitat slutt.

Når man ser hvilket tilbud som venter den terrorsiktede i fengselet – og man ser at han tydeligvis forventer et bedre tilbud i Karasjok – må man lure på hva han forventer seg der.