Det å like søtt

Hvem fant på talemåten «striskjorta og havrelefsa»? Vedkommende burde fått seg et rapp over kjeften, for det er et negativt uttrykk som ikke fremmer lysten til å arbeide. Striskjorta og havrelefsa signaliserer til tilbake til hverdagslig og hverdagskost. Jeg prøvde et kjapt google-søk på hvem som innførte det begrepet, men fant det ikke. Det motsatte er «Arbeid macht frei» og sannsynligvis er det Hitler eller han har lånt det fra noen, men i dag knyttes det mot ham. Men et kjapt google-søk bekrefter at Hitler har lånt det fra Heinrich Beta. Flere tyskere etter ham fant bruk for det. Blant annet var det en parole satt opp ved konsentrasjonsleirene under krigen for å stimulere til innsats.

Av en eller annen grunn tror jeg at arbeid gir frihet har vært et politisk slagord i et parti en eller annen gang, men google fant det ikke.

Og hvorfor er jeg akkurat i dag, 18. april, opptatt av dette med arbeid, frihet, striskjorta og havrelefsa? Blant annet har jeg i dag min personlige striskjorte på - molliidressen som hamrer svakt på noen av kroppens muskler. I dag åpner vi Instituttet etter lang tids lukking. Vi stengte 23. mars og dro først til Oslo på ABR så videre til Palma på ABM før vi reiste heim og tok påskeferie.  Men nå er altså varmen satt på på Instituttet og uansett om «Arbeit macht frei» eller om det er havrelefse – off I go.

Vi har hatt en fredelig påske i betydning av at vi bare har gjort et minimum for å opprettholde eksistensen. Jeg for min del har påsett at jeg har fått den teinten Matthew Newell på FHC hevder jeg skal møte med uansett årstid. Neste møte er i august, og jeg skulle ønske jeg hadde mot til å la skjegget gro, rake hodebunnen helt glatt og gni meg inn med litt skokrem. Kanskje kunne det stoppe flabben på den teint-elskeren. Mamma og jeg har ligget noen timer i en snøhule, ellers har den tida på året kommet at vi sitter ute ved de anledninger vi kan. Sesongen for å spise ute er begynt her i skogen.

Sigbjørn var heime, og han og jeg har tatt noen flotte scooterturer på min nå sukkerfrie scooter. Etter å ikke å fått start på den fant vi ut at det var helt sukker på tanken. Scooteren måtte inn til Trama som renset den grundig, og de smakte på det hvite i bunnen av tanken: sukker. En godhjertet sjel har tatt med seg sukker hit og øst av sin store sjenerøsitet noe søtt til scooteren. Neste gang håper jeg vedkommende tar en glutenfri kake og øser av sin sjenerøsitet over meg – kakemonsen. Til forskjell for scooteren liker jeg søtt.

domantrener