TAKK i Tromsø

Endelig er jeg i gang med en blogg etter en aktiv og flott helg. vi dro nemlig lørdag til Tromsø og returnerte på mandag. Emma Margret sitt kor hadde samisk-bulgarsk aften, og vi dro for å høre på dem. Egentlig ble helga kortere enn planlagt siden Anka valgte å ikke dra med. Vi hadde opprinnelig tenkt å kjøre fredag hvis hun ville fintrø i Tromsø lørdag. Nå ble det ikke slik. I vår framdriftsplan lå at vi skulle ankomme Fagerliveien til ferdig middag hos Sigrid og Sigbjørn til et visst klokkeslett. Da skulle hele bølingen samles der.

Så hadde den del av bølingen som kom E6 dit planlagt en halv times pause et eller annet sted. Nå er ikke dette så enkelt hvis man med en pause inkluderer en kakesmule. Det går nesten ikke an å stoppe og ta pause verken i Bogen, Bjerkvik eller på Lapphaugen. For nær. Familiehistorien inneholder en fortelling om da vi var barn og skulle kjøre til Kautokeino. Vi spiste et dugelig måltid før vi dro og hadde med oss en like dugelig matsekk med ferdig påsmurt mat. Planen var matpause i Kiruna. Slik ble det ikke. Første rast var i Evenesmark, en mil hjemmefra. Der satt vi og koste oss med matpakka.

Det er klart det kunne vært mulig med en rast i Bjerkvik, men siden jeg ikke er barn, har jeg ikke den gjennomslagskraft et barn som holder på å sulte i hel har. Dessuten, vel også jeg har endret meg.

Da ligger Setermoen i løypa eller Andselv. Nå er det slik at noen av oss, jeg nevner ikke navn, har et spesielt syn på akkurat de områdene og mener seg ikke berettiget til å stoppe der. I et jubileumsskrift der de feiret X antall år siden det kom folk til det dalføret, anførte de samtidig at de måtte ha tolk til å snakke med dem som var der. Ja, og noen av oss er følgelig i den definisjonen ikke folk. Og siden man må anta at kafeene der er for folk, er følgelig vår posisjon usikker. Vanligvis kjører vi forbi og tar kaffepausen lenger nord, men ikke så langt nord som Vollan, for går man inn på Gjestehuset der, lukter kjøttkakene så godt at det blir vanskelig å ta en kakesmule bare. Dessverre er det nå slik at kafeer har lukket på strekningen, og vi måtte om vi skulle ha pause, stoppe på Setermoen. Vel, siden vi nå sitter her i skogen og skriver skjønner dere at vi overlevde det – denne gangen.

Uvisst av hvilken grunn kom vi likevel for seint til avtalt tid i Tromsø, men gryta var varm og heimelaget potetmos flott. Vi slo oss til der i Fagerliveien med alt vårt pikk-pakk.

Dagen etter på søndag hadde fru herting et forslag om å ta en runde på Kvaløya. Konserten skulle ikke være før om kvelden. Vi pakket oss inn i Yeti’en og la i veg over Sandnessundbrua via Eidkjosen til Kaldfjorden der jeg ville fotografere en del. Jeg er tross alt født der og har bodd der knapt ett år og er døpt i kirka der. Jeg antar siden jeg ikke kan huske noe av min korte tid der at årsaken til at Kaldfjord har en helt annen posisjon enn andre fjorder er at hertingene trivdes der. Og gode minner smitter – i dette tilfellet til meg. Vi fulgte Kaldfjorden utover, passerte Tromvik og Grøttjord mot Rekvika som er endestasjon.  Der skulle vi sitte i snøen en halv times tid, men også her hadde tida forvrengt seg og vi måtte heade mot Fagerliveien siden yours sincerely måtte sove før konserten. Dette med tid er et merkelig fenomen som NRK 2 fått oppleve disse dagene. Reinflyttinga minutt for minutt kunne ikke starte på gitt dato og gitt klokkeslett, antagelig fordi reinen verken kunne klokka eller forsto viktigheten av en fastsatt sendeplan. 

Nå har jeg ferdes litt, men bare litt på Ytre Senja men hadde nok et bilde av at Ytre Kvaløya ville være omtrent slik, noe den ikke var. Fjellene var mer forrevne og kvassere noen steder som skåret med en kniv. Neste gang vi er i Tromsø skal vi kjøre andre veier til Ytre Kvaløya. Man kan visstnok dra til Kattfjord og derfra til Sommerøya.

På Ytre Kvaløya så vi folk gå på ski både på flatene og end fjellsidene. Pudderføre. Det minner meg om noe jeg har hørt. Mens man i  Kristiansand spiser reker på kaia, går man på ski i shorts og singlet i Tromsø – og alle er såre fornøyd med sitt liv.

Før Emma Margrets kor begynte måtte jeg duppe meg litt. Så bar det ned til Verdensteateret der de skulle ha konserten. Jeg har vært der en gang før og husker kafeen ved inngangen før salen. Den gangen var saken å se verdensfjern og livstrett ut. Et ansikt som fortalte at man ikke kunne bli imponert.

Jeg forventet samme sak denne gangen, men slik var det ikke. Nå var saken å være delvis levende. Kanskje det skyldes en annen type publikum enn forrige gang vi var der. Faktisk tror jeg det. Den konserten var virkelig flott selv for meg som ikke kan mye om korsang. De bulgarske tonene imponerte og jeg følte at koret burde ha hatt en pause og spist en halsepastill, for dette måtte ta på halsen. De fikk virkelig applaus for hvert innslag, og jeg la merke til en fyr noen rader foran oss. Etter enkelte sanger klappet han enormt med hendene nesten over hodet. Jeg antok han med det signaliserte til noen i koret: her er jeg og ser på flott. Lille Emma Margret hadde solo på sangen Abifrouva. Det er Karen anne Buljo sin – Samisk forfatterlag s eminente leder.

Etter konserten stoppet sikkert mange i kafeen, men vi dro rett til Yeti’en og til Sigbjørn og Sigrid. Dagen etter på mandag heimsøkte vi lille Emma Margrets arbeidsplass på Sametingets Tromsøkontor. Sametinget virkelig breier seg midt i Tromsø i gå-gata. Fy fasan, de samene. Nå er de i Nordens Paris også med avdeling av deres parlament.

Jeg må hoppe bare litt tilbake. Mamma og jeg begynte å gå til Sametinget mens pappa parkerte, og jeg regnet med at hun s om har bodd i årevis i Tromsø måtte kunne finne stedet om så i blinde.  Nix. Vi måtte i stedet sette oss på en benk og ringe til Emma Margret. Mens vi satt der stoppet en fyr og spurte ka som feilte han. Før vi rakk å summe oss til svar og hvilket svar det skulle bli svarte han sjøl: Parkinson. Så gikk han da vi satt halvt numne og ikke kunne svare for vi måtte grave opp blokka som lå i lomma. Dette ventet han ikke på. Følgelig fikk jeg ikke svart  og det var like bra for hva skal man egentlig svare på slikt.

På heimtur stoppet vi på Vollan selvfølgelig og spiste middag der. Så bar det heim til hverdagslivet.