Gi Klatremus et skikkelig spark i ræva
Torbjørn Egner var på mange måter en forutseende mann. Og han var i tillegg så kløktig at han lærte opp unger om sin versjon om framtida. I hans bok om Hakkebakkeskogen styrer enkelte vesener. Den store, kloke og mektige elgen for eksempel vandrer i dag rundt og er stor, klok og mektig. De snille små søte musene er også her. Klatremus klatrer oppetter rør og smetter inn de minste hull. Bestemor Skogmus styrer det hele. Nå er jeg usikker på hvordan situasjonen er for de andre dyra i hans visjon. Han hadde så vidt jeg husker ikke ulven med der. Undres på hva sauebønder og andre i Hedmark mener om det. Han hadde heller ikke med insekter, og legg merke til at det blir færre og færre insekter.
Vi har fått en brist i hvem spiser hvem sirkelen. Lite insekter > lite mat til fuglene > lite fugler som skal spise smågnagere > mange smågnagere som får formere seg i fred og ro og invaderer oss mennesker. Jeg skjelver her jeg sitter. Hva lever den overmåte store smågnagerflokken vi har i dag av? De er overalt, og de blir stadig flere. Heime i skogen kunne vi se spor etter dem ute, og de hadde også prøvd seg på stabburet og dukkehuset. Et år var et reinskinn glemt igjen i stabburet. Om våren gikk det på bålet. Her står de ute og ved bilen og ved trappa og venter på en mulighet til å smette inn.
I et økosystem har alle definerte roller, definert ut av hvem som spiser hvem. Altså hvor man får næringen fra. Alle organismer trenger næring. Plantene ordner dette sjøl ved fotosyntese. I vårt økosystem er det bare plantene (tror jeg) som produserer egen energi. Vi andre er konsumenter.
Tilbake til min frykt for smågnagere som trenger Lebensraum. I Oslo er rotteplagen stor. Det er pr i dag en rotte pr innbygger. Uansett hva enkelte politikere frykter at ikke-arisk homosapiens formerer seg for fort, tror jeg rottene gjør det fortere. 3-4 måneder gamle er de kjønnsmodne og får 6-8 stykker i kullet. De går drektig i bare tre uker. Der har politikerne noe å bryne seg på !!!!
De kommer seg inn i kjellere og er klatremus oppover i vann og kloakkrør. Så åpne kloakklokket forsiktig – er mitt råd inntil politikerne har våknet. Jeg trekker den konklusjonen at de inntil nå ikke selv jager på rotter i Storting og regjeringsbygg.
I Hordaland søker man etter flere medarbeidere til skadedyrkontrollen, og det er ikke bare der. Ifølge VG er Stavanger hardest rammet av gnagere. Radiumhospitalet ble invadert av rotter, og skadedyrkontrollen hadde en svær jobb der. Et av deres påbud var nettopp at man lukket dolokket etter bruk.
Så derfor: Konklusjon. Når du ser en smågnager, så glem dyrene i Hakkebakkebakkeskogen og gi Klatremus et skikkelig spark i ræva i stedet for en klapp på hodet.
onsdag 30. januar 2019
tirsdag 29. januar 2019
I gammen satt mor og far og ventet
Språket er i rivende utvikling. Talemåter endrer seg, og til og med forståelsen av en talemåte. En bjørnetjeneste har jeg sett brukt som eksempel på en gigantisk stor tjeneste. Når man ser ordet skulle man tro det er det, men en bjørnetjeneste er en tjeneste som er velment, men ikke lur. Den sterke bjørnen slo i hjel en flue på sin herres hode. Velment og fatalt resultat.
På den andre siden har vi språket i facebook. Jeg rotet litt rundt i cyber og fant flere studier på facebookspråket. Det er blitt den tredje språkvarinaten. Først har vi talespråket som er flyktig involverende og personlig, men hverken skriftspråket eller talespråket er hamret i stein hva enkeltpersoners språk angår. Her i huset skriver vi tre ulikt. Pappa skriver korrekt sånn midt mellom riksmål og samnorsk. Mamma skriver en samnorsk som er dratt så mye i retning av dialekt at det nesten er på grensen. At pappa ikke gjør det, skyldes antagelig at han snakker riksmål. Skriftspråk og dialekt ligger nær hverandre. Jeg liker – eller kanskje jeg skal si likte? - formelt og ordentlig språk. Riksmål ++. Hjem og ikke heim. Men etter en del år som skrivende merker jeg at skrivespråket mitt trekkes mot folkedypet og får et slags bønder-på-byen trekk. Jeg prøver å unngå det, men opplever å se at jeg har skrevet heim, sjøl… Om dette fortsetter er jeg snart en samnorsk type, de der som roter sammen hummer og kanari og trur (hva faen! det heter TROR) og tror det blir noe velsmakende av det.
Så har vi den tredje språkvarianten, det digitale språket man ser på blant annet facebook. Det er blitt slik at man venner seg til å se språk som er symbolaktig ved emojis og rare dialektord. Smilefjes, tommelen opp, tommelen ned….. Symboler som enkelt og greit forteller hva man føler. Man får meldinger som avsluttes med smilefjes. Det er egentlig ganske hyggelig. Ord erstattes av symboler. Et symbol for sult pluss et for å spise pluss en tommelen opp. Tre symboler forteller en masse. Symbolspråket er om ikke på vei inn, så brukes det mye. Ikke av meg. Jeg har liksom ikke fått det inn i hendene ennå.
Så brukes det mye dialekt som jeg prøver å venne meg til å se, men mange av dialektorda er så spesielt gjengitt at jeg tviler på at jeg leser det jeg leser. Hva er for eksempel athe? Man må ha konteksten for å skjønne ordet. Det skrives mye på dialekt på sosiale medier. Audhild Rotevatn skriver i sin mastergradsoppgave at ungdommers språk på digitale media gjenspeiler at de har flyttet deler av privatlivet sitt over dit. Hun sier at de står i spagaten mellom det private og det offentlige. Da får vi også et språk i spagaten.
Det er forresten et meget godt bilde, et språk i spagaten. Den ene foten på det formelle den andre på det private.
Sånn helt til slutt en søndags morgen må man ha en kontekst for å forstå hva seff, deff og serr betyr.
domantrener
Mandag morgen.
Et kjapt googlesøk har bestyrket meg i troen (NB! Ikke trua!) på at jeg har rett i at man skal være forsiktig med å hive dialekt og skriftspråk i en gryte og lage en språklig lapskaus av det. På min side finner jeg selveste The Finn Erik Vinje som er språkets mann ++. Han og Arthur Sandved har angrepet språket i bibeloversettelsen av 2005 og sier «dagligspråksvermeri i forening med overdreven forandringslyst har medført mange unødvendige endringer». De viser til en god del endringer som er gjort, og bruken er ikke konsekvent, Man har endret det litt høytidelige språket. Man har ønsket å tilnærme Bibelen folkespråket (beundringsverdig nok) og herunder særlig ungdomsspråket. Mitt google-søk omtaler en svensk raggar-bibel fra 50-åra og den norske sms-bibelen fra 2003. Har ikke hørt om noen av dem, og faktisk kan man bli nysgjerrig av mindre. Hvordan ser en raggar-bibel ut? Eller en sms-bibel?
Mens jeg er på tråden om språk i Bibelen må jeg ta med historien om de to markebygdungene fra 1950-åras folkeskole som glad og fornøyd ofte sang salmen Milde Jesus du som sagde: «La oss gå vår gang til gammen. All min tid for far og mor.» Enkel og grei salme selv om det var meget få om noen gammer i Markebygda på den tida. Det var nok slik at far og mor satt i hus og ventet på at ungene skulle komme gjennom gangen.
På den andre siden har vi språket i facebook. Jeg rotet litt rundt i cyber og fant flere studier på facebookspråket. Det er blitt den tredje språkvarinaten. Først har vi talespråket som er flyktig involverende og personlig, men hverken skriftspråket eller talespråket er hamret i stein hva enkeltpersoners språk angår. Her i huset skriver vi tre ulikt. Pappa skriver korrekt sånn midt mellom riksmål og samnorsk. Mamma skriver en samnorsk som er dratt så mye i retning av dialekt at det nesten er på grensen. At pappa ikke gjør det, skyldes antagelig at han snakker riksmål. Skriftspråk og dialekt ligger nær hverandre. Jeg liker – eller kanskje jeg skal si likte? - formelt og ordentlig språk. Riksmål ++. Hjem og ikke heim. Men etter en del år som skrivende merker jeg at skrivespråket mitt trekkes mot folkedypet og får et slags bønder-på-byen trekk. Jeg prøver å unngå det, men opplever å se at jeg har skrevet heim, sjøl… Om dette fortsetter er jeg snart en samnorsk type, de der som roter sammen hummer og kanari og trur (hva faen! det heter TROR) og tror det blir noe velsmakende av det.
Så har vi den tredje språkvarianten, det digitale språket man ser på blant annet facebook. Det er blitt slik at man venner seg til å se språk som er symbolaktig ved emojis og rare dialektord. Smilefjes, tommelen opp, tommelen ned….. Symboler som enkelt og greit forteller hva man føler. Man får meldinger som avsluttes med smilefjes. Det er egentlig ganske hyggelig. Ord erstattes av symboler. Et symbol for sult pluss et for å spise pluss en tommelen opp. Tre symboler forteller en masse. Symbolspråket er om ikke på vei inn, så brukes det mye. Ikke av meg. Jeg har liksom ikke fått det inn i hendene ennå.
Så brukes det mye dialekt som jeg prøver å venne meg til å se, men mange av dialektorda er så spesielt gjengitt at jeg tviler på at jeg leser det jeg leser. Hva er for eksempel athe? Man må ha konteksten for å skjønne ordet. Det skrives mye på dialekt på sosiale medier. Audhild Rotevatn skriver i sin mastergradsoppgave at ungdommers språk på digitale media gjenspeiler at de har flyttet deler av privatlivet sitt over dit. Hun sier at de står i spagaten mellom det private og det offentlige. Da får vi også et språk i spagaten.
Det er forresten et meget godt bilde, et språk i spagaten. Den ene foten på det formelle den andre på det private.
Sånn helt til slutt en søndags morgen må man ha en kontekst for å forstå hva seff, deff og serr betyr.
domantrener
Mandag morgen.
Et kjapt googlesøk har bestyrket meg i troen (NB! Ikke trua!) på at jeg har rett i at man skal være forsiktig med å hive dialekt og skriftspråk i en gryte og lage en språklig lapskaus av det. På min side finner jeg selveste The Finn Erik Vinje som er språkets mann ++. Han og Arthur Sandved har angrepet språket i bibeloversettelsen av 2005 og sier «dagligspråksvermeri i forening med overdreven forandringslyst har medført mange unødvendige endringer». De viser til en god del endringer som er gjort, og bruken er ikke konsekvent, Man har endret det litt høytidelige språket. Man har ønsket å tilnærme Bibelen folkespråket (beundringsverdig nok) og herunder særlig ungdomsspråket. Mitt google-søk omtaler en svensk raggar-bibel fra 50-åra og den norske sms-bibelen fra 2003. Har ikke hørt om noen av dem, og faktisk kan man bli nysgjerrig av mindre. Hvordan ser en raggar-bibel ut? Eller en sms-bibel?
Mens jeg er på tråden om språk i Bibelen må jeg ta med historien om de to markebygdungene fra 1950-åras folkeskole som glad og fornøyd ofte sang salmen Milde Jesus du som sagde: «La oss gå vår gang til gammen. All min tid for far og mor.» Enkel og grei salme selv om det var meget få om noen gammer i Markebygda på den tida. Det var nok slik at far og mor satt i hus og ventet på at ungene skulle komme gjennom gangen.
fredag 25. januar 2019
Gjentagelsens kunst
Jeg er endelig ferdig med Jon Michelets 6-binds serie om krigsseilernes situasjon. Jon Michelet gjorde siste bind ferdig en uke før han døde. Imponerende innsats.
Jeg har før blogget om krigsseilernes situasjon, og jeg legger den bloggen under her. Jeg mener: Vil man noe, må man gjenta og gjenta det. Tenk bare på Cato den eldre som i det romerske senatet gnog på at Kartago burde ødelegges. Til slutt ble Kartago ødelagt.
Noen kaller det kverulering. Jeg kaller det gjentagelsens kunst.
domantrener
PS
...men de gikk ikke i seierstoget...
Vi lytter for tida på en meget innholdsrik bok både av volum og temaer. En sjøens helt. Skytteren av Michelet. Hovedtemaet er krigsseilernes situasjon. I seg sjøl både nifst og interessant. Krigsseilerne var sjøfolk som i krigstid utøvde militære funksjoner uten å stå under militær beskyttelse. De var sjøfolk som gjorde jobben sin i en meget risikofylt tid.
For norske sjøfolk begynte krigen i 1939 mens gjennomsnitts –nordmannen trodde på nedrustning. Ikke bare gjennormsnitts-nordmannen, også våre styrende sov godt – de fleste – i 1939, mens sjøfolk gikk i krigsfrakt. Så våknet vi andre etter 9. april 1940, og 22. april la den norske regjeringa beslag på handelsflåten, dannet rederiet NORTRASHIP, verdens største rederi med over tusen skip og 35 000 sjøfolk, satte Øyvind Lorentsen til sjøfartsdirektør, opprettet kontorer i London og New York --- og senket hyrene til norske sjøfolk! Øivind Lorentsen fikk etter krigen en ekstra bonus da han fikk giftet en sønn inn i kongefamilien – hvis det var noe bonus.
Norske sjøfolk hadde i 1939 fått forhandlet seg et krigsrisiko-tillegg til lønna. Så er saken at britiske sjømenn hadde lavere lønner, og for jamnstille sjømenn ble norske hyrer senket. Denne nedgangen i lønna ble avsatt på et fond NORTRASHIP opprettet, sjøfolka skulle få overskuddet, restlønna tilbake etter krigen - det de hadde betalt inn på fondet.
I 1945 ved krigsslutt var fondet på 4,5 milliarder 1945 kroner.
Så kommer freden. Gutta skauen og gutta fra Vestkanten marsjerer som symbol på norsk innsats under krigen. Krigsseilerne er ikke der. De er spredt rundt på alle hav. Krigen var for øvrig ikke slutt for dem før Japan kapitulerte. Partisanene er heller ikke der. De blir offer for den Sovjet-frykten som nå eksploderer. De tyske slagskipene Tirpitz og Scharnhost ble senket i nord etter omfattende spaning og videreformidling om deres bevegelser. Har ikke sett det på hjemmefrontens CV.
Både redere og sjøfolk fremmer i 1945 krav om erstatning. Rederne for tap av skip, sjøfolk på tap av hyre. Rederne får full kompensasjon pluss at regjeringa stiller valuta til rådighet så næringa kan vokse, noe den gjør. Sjøfolk da? De blir framstilt som småkjeltringer som prøver å lure til seg noe. De nektes innsyn i NORTRASHIPS regnskaper og går til sak i 1948, taper den, anker til Høyesterett. Da har stortinget gjort Nortraships fond om til et hemmelig fond. Ennå i dag tror noen det er saltet ned i Sveits. I 1954 taper sjøfolk i retten. De anker til høyesterett. Høyesterett støttet ikke sjømennene. Tvert om er deres behandling nifs arrogant. Jeg får en følelse av at vi her oppe må støtte hverandre mot mobben der nede.
Sjøfolk hadde noen rakryggede støttespillere i Stortinget. Claudia Olsen fra høyre (ingen hvem som helst), Emil Løvlien fra NKP (heller ingen hvem som helst). Men de store landsfedrene i Arbeiderpartiet var ikke krigsseilernes fedre. I deres historie er at Kong Haakon også var arbeidernes konge, Men de var ikke krigsseilernes regjering. Hvem har sagt: Gi et undertrykk folk makt, og de blir undertrykkere. Kua har glemt at den var kalv.
I 1972 bevilget Stortinget en ex-gratia sum til krigsseilerne. Den satt nok langt inne.
Så kan man til slutt skue over landegrensen til Danmark. Også danske sjøfolk fikk reduserte hyrer under krigen og redelig oppgjør etter krigen. Er det fordi danske skip under krigen var beslaglagt av britene?
Ser vi videre over Nordsjøen til England: den britiske admiral Dickens uttalte i 1941 på BBC: Hvis det ikke hadde vært for den norske handelsflåten kunne vi like godt bedt Hitler om hans betingelser. Jeg antar vår londonregjering ikke lyttet på BBC.
Og videre til Tyskland. Da muren falt ble østeuropeiske stater tvunget til å tilbakeføre eiendommer til rettsmessige eiere som hadde blitt fratatt sine eiendommer av staten, helt tilbake til før krigen. Sier google. Vet ikke om det stemmer. Ble ikke tyskere tvunget ut av Gdansk etter krigen?
I 2016 får man krigsseilerregisteret. Partisanmuseet ble opprettet i 2000 som et samarbeid mellom Vardø museum og befolkningen på Kiberg. Hjemmefrontmuseet ble opprettet i 1970 og ligger under forsvarsmuseet på Akershus Festning. Hvilke signaler gi dette?
I 2013 ba daværende forsvarsminister Anne Grete Strøm Erichsen på vegne av staten krigsseilerne om unnskyldning, Hennes innlegg er vel verd å lese.
http://www.dagbladet.no/kultur/krigsseilerne---den-vanskelige-historien/60223431
domantrener
Lavere lønn, større risiko, underkjenning av innsats, problemer etter krigen
Jeg har før blogget om krigsseilernes situasjon, og jeg legger den bloggen under her. Jeg mener: Vil man noe, må man gjenta og gjenta det. Tenk bare på Cato den eldre som i det romerske senatet gnog på at Kartago burde ødelegges. Til slutt ble Kartago ødelagt.
Noen kaller det kverulering. Jeg kaller det gjentagelsens kunst.
domantrener
PS
...men de gikk ikke i seierstoget...
Vi lytter for tida på en meget innholdsrik bok både av volum og temaer. En sjøens helt. Skytteren av Michelet. Hovedtemaet er krigsseilernes situasjon. I seg sjøl både nifst og interessant. Krigsseilerne var sjøfolk som i krigstid utøvde militære funksjoner uten å stå under militær beskyttelse. De var sjøfolk som gjorde jobben sin i en meget risikofylt tid.
For norske sjøfolk begynte krigen i 1939 mens gjennomsnitts –nordmannen trodde på nedrustning. Ikke bare gjennormsnitts-nordmannen, også våre styrende sov godt – de fleste – i 1939, mens sjøfolk gikk i krigsfrakt. Så våknet vi andre etter 9. april 1940, og 22. april la den norske regjeringa beslag på handelsflåten, dannet rederiet NORTRASHIP, verdens største rederi med over tusen skip og 35 000 sjøfolk, satte Øyvind Lorentsen til sjøfartsdirektør, opprettet kontorer i London og New York --- og senket hyrene til norske sjøfolk! Øivind Lorentsen fikk etter krigen en ekstra bonus da han fikk giftet en sønn inn i kongefamilien – hvis det var noe bonus.
Norske sjøfolk hadde i 1939 fått forhandlet seg et krigsrisiko-tillegg til lønna. Så er saken at britiske sjømenn hadde lavere lønner, og for jamnstille sjømenn ble norske hyrer senket. Denne nedgangen i lønna ble avsatt på et fond NORTRASHIP opprettet, sjøfolka skulle få overskuddet, restlønna tilbake etter krigen - det de hadde betalt inn på fondet.
I 1945 ved krigsslutt var fondet på 4,5 milliarder 1945 kroner.
Så kommer freden. Gutta skauen og gutta fra Vestkanten marsjerer som symbol på norsk innsats under krigen. Krigsseilerne er ikke der. De er spredt rundt på alle hav. Krigen var for øvrig ikke slutt for dem før Japan kapitulerte. Partisanene er heller ikke der. De blir offer for den Sovjet-frykten som nå eksploderer. De tyske slagskipene Tirpitz og Scharnhost ble senket i nord etter omfattende spaning og videreformidling om deres bevegelser. Har ikke sett det på hjemmefrontens CV.
Både redere og sjøfolk fremmer i 1945 krav om erstatning. Rederne for tap av skip, sjøfolk på tap av hyre. Rederne får full kompensasjon pluss at regjeringa stiller valuta til rådighet så næringa kan vokse, noe den gjør. Sjøfolk da? De blir framstilt som småkjeltringer som prøver å lure til seg noe. De nektes innsyn i NORTRASHIPS regnskaper og går til sak i 1948, taper den, anker til Høyesterett. Da har stortinget gjort Nortraships fond om til et hemmelig fond. Ennå i dag tror noen det er saltet ned i Sveits. I 1954 taper sjøfolk i retten. De anker til høyesterett. Høyesterett støttet ikke sjømennene. Tvert om er deres behandling nifs arrogant. Jeg får en følelse av at vi her oppe må støtte hverandre mot mobben der nede.
Sjøfolk hadde noen rakryggede støttespillere i Stortinget. Claudia Olsen fra høyre (ingen hvem som helst), Emil Løvlien fra NKP (heller ingen hvem som helst). Men de store landsfedrene i Arbeiderpartiet var ikke krigsseilernes fedre. I deres historie er at Kong Haakon også var arbeidernes konge, Men de var ikke krigsseilernes regjering. Hvem har sagt: Gi et undertrykk folk makt, og de blir undertrykkere. Kua har glemt at den var kalv.
I 1972 bevilget Stortinget en ex-gratia sum til krigsseilerne. Den satt nok langt inne.
Så kan man til slutt skue over landegrensen til Danmark. Også danske sjøfolk fikk reduserte hyrer under krigen og redelig oppgjør etter krigen. Er det fordi danske skip under krigen var beslaglagt av britene?
Ser vi videre over Nordsjøen til England: den britiske admiral Dickens uttalte i 1941 på BBC: Hvis det ikke hadde vært for den norske handelsflåten kunne vi like godt bedt Hitler om hans betingelser. Jeg antar vår londonregjering ikke lyttet på BBC.
Og videre til Tyskland. Da muren falt ble østeuropeiske stater tvunget til å tilbakeføre eiendommer til rettsmessige eiere som hadde blitt fratatt sine eiendommer av staten, helt tilbake til før krigen. Sier google. Vet ikke om det stemmer. Ble ikke tyskere tvunget ut av Gdansk etter krigen?
I 2016 får man krigsseilerregisteret. Partisanmuseet ble opprettet i 2000 som et samarbeid mellom Vardø museum og befolkningen på Kiberg. Hjemmefrontmuseet ble opprettet i 1970 og ligger under forsvarsmuseet på Akershus Festning. Hvilke signaler gi dette?
I 2013 ba daværende forsvarsminister Anne Grete Strøm Erichsen på vegne av staten krigsseilerne om unnskyldning, Hennes innlegg er vel verd å lese.
http://www.dagbladet.no/kultur/krigsseilerne---den-vanskelige-historien/60223431
domantrener
Lavere lønn, større risiko, underkjenning av innsats, problemer etter krigen
mandag 21. januar 2019
Lærer nød naken kvinne å spinne?
Hvis uttrykket Nød lærer naken kvinne å spinne skal ha et reelt innhold, må det relatert til meg bety at nød lærer tomt hode å finne noe å blogge om.
For tomt er det. Jeg har før i slike settinger vist til Petter Dass (tror jeg det var) som ble kalt inn til kirkelige høye herrer (vet ikke hvem og hvor) og ble bedt om å holde en preken. Han fikk kort varsel på å komme seg fram (til hvor vet jeg ikke), men han løste ut han Gaml-Erik og brukte han til hest (tror jeg det var). Han skulle finne ferdig preken når han kom, men et blankt ark lå foran han. «Her er intet,» sa han da han så den ene sida. Han snudde arket. «Og her er intet, men av intet skapte Gud himmel og jord.» Så holdt han en lang preken (hvis historien er riktig).
Petter Dass (om det var han) kunne kunsten å holde en lang preken ut fra to blanke ark. Det er ikke alle gitt. Kanskje en politiker kunne holde et langt innlegg om et emne man kunne lure på om konklusjonen var at Paris var hovedstaden i Bergen. Men slike politikere vokser ikke på trær lenger. Det er kunsten å gjøre mye ut av ingenting. Det prøver jeg meg på nu. Heller ikke vokser de på trær, de som kan besvare vanskelige spørsmål.
En sann historie fra området her er den vrangvriene presten som konfronterte konfirmantene med sofistikerte spørsmål der man ikke fant handfast informasjon i Bibelen. En av konfirmantene var sønn av en predikant. Man kan si mye om læstadianerne – og det gjør man gjerne – men de kan sin Bibel. Konfirmanten fortalte faren om prestens intrikate spørsmål. Faren sa: «Spør ham hva Gud sto på mens han skapte himmel og jord.» Neste dag gjorde konfirmanten så. Han spurte om han kunne få stille presten et spørsmål – noe han kunne – og da kom det spørsmålet far hans hadde bedt ham spørre presten om. Presten overhørte dette, og gutten og de øvrige konfirmantene fikk ikke svar. Etter dette ble prestens spørsmål til konfirmantene mindre filosofiske. Så kom konfirmasjonsdagen der konfirmantene tradisjonen tro satt og ble katekisert av presten. Presten hadde individuelle spørsmål til hver enkelt. Da han kom til predikantens sønn spurte han: «Hva sto Vårherre på mens han skapte himmel og jord?» Gutten svarte rolig: «Han sto på sin allmakt.»
Jeg vet hvem presten, predikanten og gutten er. Men sensuren hevder det ennå ikke er foreldet nok informasjon til at man kan frigi navnene.
Mamma husker en episode fra sin konfirmasjonstid. En av konfirmantene var dyslektiker og plagdes med den høytlesinga han måtte ta når det ble hans tur. En dag sa presten: «Jeg har fått høre at du er dyslektiker og slik har problem med å lese. Det visste jeg ikke. Jeg ber om unnskyldning for at jeg har plaget deg med lesing.» Det var sterkt i. I 1960 ba en prest en konfirmant om unnskyldning.
Tilbake til begynnelsen om nøden som lærte naken kvinne å spinne. Det gjalt ikke meg. Jeg vil fortsatt være naken ved siden av sauer med masse ull.
domantrener
PS. Nå har jeg googlet uttrykket Nød lærer naken kvinne å spinne. Google sier det er å finne løsninger når man er i en utfordrende situasjon, og det vil jeg bare si: Dette ikke bare satte rette ord på ordtaket, men utløste minst to artige situasjoner fra Markebygda der kvinner fant de meget kreative løsninger i forhold til en utfordrende situasjon der øvrigheten v/ lensmannen var involvert. Men så er det slik at her i nærheten av meg sitter sensuren, og mot sensuren kjemper selv denne nøkne skribenten forgjeves.
For tomt er det. Jeg har før i slike settinger vist til Petter Dass (tror jeg det var) som ble kalt inn til kirkelige høye herrer (vet ikke hvem og hvor) og ble bedt om å holde en preken. Han fikk kort varsel på å komme seg fram (til hvor vet jeg ikke), men han løste ut han Gaml-Erik og brukte han til hest (tror jeg det var). Han skulle finne ferdig preken når han kom, men et blankt ark lå foran han. «Her er intet,» sa han da han så den ene sida. Han snudde arket. «Og her er intet, men av intet skapte Gud himmel og jord.» Så holdt han en lang preken (hvis historien er riktig).
Petter Dass (om det var han) kunne kunsten å holde en lang preken ut fra to blanke ark. Det er ikke alle gitt. Kanskje en politiker kunne holde et langt innlegg om et emne man kunne lure på om konklusjonen var at Paris var hovedstaden i Bergen. Men slike politikere vokser ikke på trær lenger. Det er kunsten å gjøre mye ut av ingenting. Det prøver jeg meg på nu. Heller ikke vokser de på trær, de som kan besvare vanskelige spørsmål.
En sann historie fra området her er den vrangvriene presten som konfronterte konfirmantene med sofistikerte spørsmål der man ikke fant handfast informasjon i Bibelen. En av konfirmantene var sønn av en predikant. Man kan si mye om læstadianerne – og det gjør man gjerne – men de kan sin Bibel. Konfirmanten fortalte faren om prestens intrikate spørsmål. Faren sa: «Spør ham hva Gud sto på mens han skapte himmel og jord.» Neste dag gjorde konfirmanten så. Han spurte om han kunne få stille presten et spørsmål – noe han kunne – og da kom det spørsmålet far hans hadde bedt ham spørre presten om. Presten overhørte dette, og gutten og de øvrige konfirmantene fikk ikke svar. Etter dette ble prestens spørsmål til konfirmantene mindre filosofiske. Så kom konfirmasjonsdagen der konfirmantene tradisjonen tro satt og ble katekisert av presten. Presten hadde individuelle spørsmål til hver enkelt. Da han kom til predikantens sønn spurte han: «Hva sto Vårherre på mens han skapte himmel og jord?» Gutten svarte rolig: «Han sto på sin allmakt.»
Jeg vet hvem presten, predikanten og gutten er. Men sensuren hevder det ennå ikke er foreldet nok informasjon til at man kan frigi navnene.
Mamma husker en episode fra sin konfirmasjonstid. En av konfirmantene var dyslektiker og plagdes med den høytlesinga han måtte ta når det ble hans tur. En dag sa presten: «Jeg har fått høre at du er dyslektiker og slik har problem med å lese. Det visste jeg ikke. Jeg ber om unnskyldning for at jeg har plaget deg med lesing.» Det var sterkt i. I 1960 ba en prest en konfirmant om unnskyldning.
Tilbake til begynnelsen om nøden som lærte naken kvinne å spinne. Det gjalt ikke meg. Jeg vil fortsatt være naken ved siden av sauer med masse ull.
domantrener
PS. Nå har jeg googlet uttrykket Nød lærer naken kvinne å spinne. Google sier det er å finne løsninger når man er i en utfordrende situasjon, og det vil jeg bare si: Dette ikke bare satte rette ord på ordtaket, men utløste minst to artige situasjoner fra Markebygda der kvinner fant de meget kreative løsninger i forhold til en utfordrende situasjon der øvrigheten v/ lensmannen var involvert. Men så er det slik at her i nærheten av meg sitter sensuren, og mot sensuren kjemper selv denne nøkne skribenten forgjeves.
torsdag 17. januar 2019
Spekt
Samtale ved frokostbordet etter en natt der temperaturen krøp langt ned med kvikksølvsøyla si.
Bakgrunn; På kammerset her nede har vi en familieseng og en enkelt seng. I teorien er det god plass til fire å sove der. I praksis er vi to faste der: Jeg i den store underkøya i familiesenga og mamma i enkeltsenga. Pappa varierer mellom to klatrealternativ. Enten å klatre opp i overkøya eller opp på loftet. I natt var det overkøya først. Kammerset har ikke ovn, og stort sett trengs det ikke. Men i natt var det spekt, som dem visstnok sa på Hølonda. Det begrepet fulgte med oss etter to år det i indre og høyereliggende strøk av Sør-Trøndelag. Der kunne det være spekt om vinteren.
Her må jeg passe meg, for det ligger en avsporing i penna. I vårt felles familieminne ligger det mye om spekte dager på Gåsbakken. En gang fikk vi gjester fra Trondheim som ble over natta hos oss. Dagen etter var bilen deres død. Spekt. Men hølendinger er handfaste og hjelpsomme folk, så bilen ble skjøvet inn på lageret på Hølonda samvirkelag og satt til tining. Vi fikk et forlenget besøk. Vi kjørte på den tida en liten boble. Mens vi bodde i Kaldfjorden, var start på bobla noe man ikke trengte bry seg om, men da vi kom til spektland, ble saken annerledes. Pappa skulle jo kjøre 3,5 mil en vei hver dag, og en spekt bil var ikke så bra. Onkel Knut smeisa en motorvarmer på bobla. Dermed var saken løst.
Den samme bobla fikk sitt endelikt på Hølonda. Farmor var på besøk, og hun Sigbjørn, mamma og jeg hadde vært på Korsvegen og handla. Deriblant fylte vi bensin før vi startet på mila mot Gåsbakken med stappfull bil. Tilfeldigvis så mamma i speilet at det steg varme opp fra motoren bak. Slo av motoren og i et knips (sånne ting går vist lynfort), løste Sigbjørn og meg av barnesetene bak og sa spring til Sigbjørn og farmor og fikk oss alle ut. Så sprang vi. Vi var redde for eksplosjon om bensintanken tok fyr. Et eksempel på kor fort det gikk, er at bak oss kom varebilen til Hølonda Samvirkelag. De hadde sett røyken og flammene og prøvde å varsle oss da vi stoppet. De løp ut av varebilen for å evakuere oss i bobla, men da var vi ute og godt unna. Deretter skjedde ting på god hølonda-vis. Folkene i varebilen tok over, prøvde å slukke brannen, skaffet oss en bil som brakte oss til Gåsbakken og sa at de tok seg av resten. De varslet også pappa på Melhus bibliotek.
Egentlig er denne avsporinga lenger. Den kom av ordet spekt. Der kan man se hva et enkeltord kan gi av assosiasjoner.
Tilbake til samtalen ved frokostbordet etter en spekt natt. Vi er tre individuelle typer hva natt og varme angår. Jeg er på den ene sia av skalaen. Gode, varme nattklær, varmeflaske, god og varm dyne og så saueskinnsdyna mi gudmor ga meg. Den er stor, dobbel og varm og beregnet på at den skal være nok på Elverum der det også kan være kaldt. Så jeg fryser ikke for den delen av meg som stikker ut, nesetippen, tåler mye. Der har du meg. Jeg har nektet åpne vinduer om natta vinterstid. På den andre sia av skalaen er mamma som ikke tåler varme og ligger med noe hun kaller vattplata. Den var fra hennes barndom her i huset og ble tatt i bruk da vi kom hit. Likevel blir det for varm og føttene stikker ofte ut. Pappa befinner seg midt på skalaen og normaliserer dette. Han vil ha det middels varmt enten han ligger i overkøya eller han ligger på loftet.
Ved frokostbordet: Pappa: i natt måtte jeg flytte meg inne på stua for å legge meg, for det ble utålelig kaldt på kammerset. Så ble det for varmt på stua, og jeg flyttet opp på loftet. Mamma: Æ måtte også opp. Iskaldt (Magne inne i seg sjøl: Så den oppskrytte vattplata holdt ikke). Æ vurderte om æ skulle rive ulldyna av dæ og ta den. Sånn helt teoretisk
Nå er det snart tid for å ta ABR her vi sitter gode og varme på stua. Kanskje må vi begynne å sette inn en ovn på kammerset. Faktisk gjorde pappa det i dag på grytidlig morra, så da æ våkna va det godt og varmt.
domantrener
Bakgrunn; På kammerset her nede har vi en familieseng og en enkelt seng. I teorien er det god plass til fire å sove der. I praksis er vi to faste der: Jeg i den store underkøya i familiesenga og mamma i enkeltsenga. Pappa varierer mellom to klatrealternativ. Enten å klatre opp i overkøya eller opp på loftet. I natt var det overkøya først. Kammerset har ikke ovn, og stort sett trengs det ikke. Men i natt var det spekt, som dem visstnok sa på Hølonda. Det begrepet fulgte med oss etter to år det i indre og høyereliggende strøk av Sør-Trøndelag. Der kunne det være spekt om vinteren.
Her må jeg passe meg, for det ligger en avsporing i penna. I vårt felles familieminne ligger det mye om spekte dager på Gåsbakken. En gang fikk vi gjester fra Trondheim som ble over natta hos oss. Dagen etter var bilen deres død. Spekt. Men hølendinger er handfaste og hjelpsomme folk, så bilen ble skjøvet inn på lageret på Hølonda samvirkelag og satt til tining. Vi fikk et forlenget besøk. Vi kjørte på den tida en liten boble. Mens vi bodde i Kaldfjorden, var start på bobla noe man ikke trengte bry seg om, men da vi kom til spektland, ble saken annerledes. Pappa skulle jo kjøre 3,5 mil en vei hver dag, og en spekt bil var ikke så bra. Onkel Knut smeisa en motorvarmer på bobla. Dermed var saken løst.
Den samme bobla fikk sitt endelikt på Hølonda. Farmor var på besøk, og hun Sigbjørn, mamma og jeg hadde vært på Korsvegen og handla. Deriblant fylte vi bensin før vi startet på mila mot Gåsbakken med stappfull bil. Tilfeldigvis så mamma i speilet at det steg varme opp fra motoren bak. Slo av motoren og i et knips (sånne ting går vist lynfort), løste Sigbjørn og meg av barnesetene bak og sa spring til Sigbjørn og farmor og fikk oss alle ut. Så sprang vi. Vi var redde for eksplosjon om bensintanken tok fyr. Et eksempel på kor fort det gikk, er at bak oss kom varebilen til Hølonda Samvirkelag. De hadde sett røyken og flammene og prøvde å varsle oss da vi stoppet. De løp ut av varebilen for å evakuere oss i bobla, men da var vi ute og godt unna. Deretter skjedde ting på god hølonda-vis. Folkene i varebilen tok over, prøvde å slukke brannen, skaffet oss en bil som brakte oss til Gåsbakken og sa at de tok seg av resten. De varslet også pappa på Melhus bibliotek.
Egentlig er denne avsporinga lenger. Den kom av ordet spekt. Der kan man se hva et enkeltord kan gi av assosiasjoner.
Tilbake til samtalen ved frokostbordet etter en spekt natt. Vi er tre individuelle typer hva natt og varme angår. Jeg er på den ene sia av skalaen. Gode, varme nattklær, varmeflaske, god og varm dyne og så saueskinnsdyna mi gudmor ga meg. Den er stor, dobbel og varm og beregnet på at den skal være nok på Elverum der det også kan være kaldt. Så jeg fryser ikke for den delen av meg som stikker ut, nesetippen, tåler mye. Der har du meg. Jeg har nektet åpne vinduer om natta vinterstid. På den andre sia av skalaen er mamma som ikke tåler varme og ligger med noe hun kaller vattplata. Den var fra hennes barndom her i huset og ble tatt i bruk da vi kom hit. Likevel blir det for varm og føttene stikker ofte ut. Pappa befinner seg midt på skalaen og normaliserer dette. Han vil ha det middels varmt enten han ligger i overkøya eller han ligger på loftet.
Ved frokostbordet: Pappa: i natt måtte jeg flytte meg inne på stua for å legge meg, for det ble utålelig kaldt på kammerset. Så ble det for varmt på stua, og jeg flyttet opp på loftet. Mamma: Æ måtte også opp. Iskaldt (Magne inne i seg sjøl: Så den oppskrytte vattplata holdt ikke). Æ vurderte om æ skulle rive ulldyna av dæ og ta den. Sånn helt teoretisk
Nå er det snart tid for å ta ABR her vi sitter gode og varme på stua. Kanskje må vi begynne å sette inn en ovn på kammerset. Faktisk gjorde pappa det i dag på grytidlig morra, så da æ våkna va det godt og varmt.
domantrener
onsdag 16. januar 2019
Det ligger i veggene
Du skulle ikke tro det når du ser meg, men jeg er et sosialt dyr og ville vært DEN festløven om ting var annerledes.
Sett i det lys må ingen undre seg over at jeg grep muligheten til mønsåslag – riktignok på min måte – som er tilpasset det vi her på Gammelflata kan få til. Men jeg grep muligheten – det er min variant av grip dagen, carpe diem. Altså – dette var min carpediem-sak for å bli litt kjent med snekkerne på huset. Alle de andre har jeg truffet i andre hyggelige settinger. Men ikke snekkerne. Det at det reiser seg et hus er et resultat av mange fagfolk på feltet.
Ikke uventet var de den trivelig gjengen jeg antok de var. Det kan man se allerede fra veien når man betrakter huset som reiser seg. Gjengen der oppe er folk med humor. Dette fikk jeg stadfestet da de var her. Ikke at jeg trengte noen stadfestelse. Jeg visste det var slik. Likevel er det artig å se at ting er som jeg tror de er. Egentlig skulle vi dra opp til Huset og arbeidsbrakka med klappakaker, men i siste time helt bokstavelig, spurte vi om de kunne komme hit. Mens de var her spøkte den ene med at nå hadde de vasket og ryddet brakka forgjeves. På spørsmål fra oss om der hadde vært plass til oss fem i tillegg til dem, sa de at joda, de hadde ståplass langs veggene.
Og det sier jeg bare: Det blir et artig hus å flytte inn i, for som alle vet, setter stemninger seg i veggene.
Som dere vet pleier jeg google meg fram til diverse. Det er begrenset hva man klarer å ha innabords. Da er google og andre søkemotorer kjekk å ha. Jeg googlet dette med mønsås, det å markere at bygget er lukket.
Nå sitter jeg her og funderer på hvordan å overlate et bygg som er ship shape hva stemninger i veggene angår.
Det finnes faktisk en studie på det. Det som sitter i veggene. Rommet og huset. Oppsummert kan man si at samtidig som vi er i stedet er stedet i oss. Stedet innrammer oss. Det kan få oss til å føle oss heime, eller føle oss som fremmede. Det kan faktisk også få oss til å føle oss i Åndenes makt, men det er ikke mitt tema her.
domantrener
PS. Dagene har gått, og denne Askeladden blant byggherrer sier
Sett i det lys må ingen undre seg over at jeg grep muligheten til mønsåslag – riktignok på min måte – som er tilpasset det vi her på Gammelflata kan få til. Men jeg grep muligheten – det er min variant av grip dagen, carpe diem. Altså – dette var min carpediem-sak for å bli litt kjent med snekkerne på huset. Alle de andre har jeg truffet i andre hyggelige settinger. Men ikke snekkerne. Det at det reiser seg et hus er et resultat av mange fagfolk på feltet.
Ikke uventet var de den trivelig gjengen jeg antok de var. Det kan man se allerede fra veien når man betrakter huset som reiser seg. Gjengen der oppe er folk med humor. Dette fikk jeg stadfestet da de var her. Ikke at jeg trengte noen stadfestelse. Jeg visste det var slik. Likevel er det artig å se at ting er som jeg tror de er. Egentlig skulle vi dra opp til Huset og arbeidsbrakka med klappakaker, men i siste time helt bokstavelig, spurte vi om de kunne komme hit. Mens de var her spøkte den ene med at nå hadde de vasket og ryddet brakka forgjeves. På spørsmål fra oss om der hadde vært plass til oss fem i tillegg til dem, sa de at joda, de hadde ståplass langs veggene.
Og det sier jeg bare: Det blir et artig hus å flytte inn i, for som alle vet, setter stemninger seg i veggene.
Som dere vet pleier jeg google meg fram til diverse. Det er begrenset hva man klarer å ha innabords. Da er google og andre søkemotorer kjekk å ha. Jeg googlet dette med mønsås, det å markere at bygget er lukket.
Nå sitter jeg her og funderer på hvordan å overlate et bygg som er ship shape hva stemninger i veggene angår.
Det finnes faktisk en studie på det. Det som sitter i veggene. Rommet og huset. Oppsummert kan man si at samtidig som vi er i stedet er stedet i oss. Stedet innrammer oss. Det kan få oss til å føle oss heime, eller føle oss som fremmede. Det kan faktisk også få oss til å føle oss i Åndenes makt, men det er ikke mitt tema her.
domantrener
PS. Dagene har gått, og denne Askeladden blant byggherrer sier
tirsdag 1. januar 2019
E det boanes for folk?
For en kjempegod følelse det er å se Aslak Piera suse ned bakkene her på kjelken han fikk av meg til jul.
Det er en utfordring med julegaver. Man har ikke lyst til å gi gave bare for å gi. Det er artig når gaven treffer. Slik sett er det greit å kjøpe gaver til en liten unge. Jeg har en tendens til å kjøpe i forkant på et vis og trodde ikke kjelken ble noe i år. På gulvet her i stua står en brannbil jeg kjøpte i vår, men den var ikke en sak da. Nå er den aktuell. Stablet bak sofaen her er en sammenleggbar tavle som jeg kjøpte for noen måneder siden. Ser at han nå griper etter penner, så neste gang han kommer, står tavla oppsatt. Oppe på loftet er en barnegyngestol med saueskinn. Den blir nok ikke bruk her, men kommer på rommet når huset er ferdig.
«Huset» sier jeg om det bygget som reiser seg her ovenfor barnehagen. Det er mitt begrep. Ofte endrer begrep seg fordi de blir politisk ukorrekte. Åndssvak > psykisk utviklingshemmet > mennesker med utviklingshemming > forsinket utvikling > og jeg er sikker på at det er flere. Etter hvert som man oppfatter noe som negativt endrer man begrep på det og håper at det begrepet beskriver også skal endre seg i generell oppfatning. Kanskje gjør den det, kanskje ikke. Selv bruker jeg hjerneskadet som er korrekt begrep. En skade i deler av hjernen. Og jeg henger for meg sjøl på Janet Domans sak – oversatt til norsk; «Det er ingen sammenheng mellom hjerneskade og intelligens, men det er en gigantisk sammenheng mellom hjerneskade og mulighetene til å uttrykke sin intelligens.»
Begrep endrer seg hele tida. Noen begrep endrer seg i en prosess. Før var det «tomta», nå sier jeg «huset» mens de andre sier «nybygget». Ingen sier enda «heime» om det, naturlig nok. Vi må nok ha bodd der en stund før det blir heime. Jeg tenker på dette som heime og skiller mellom «heime i Borkskogen» og «heime på Gammelflata». Jeg er visst den eneste som kaller dette Gammelflata. Huset her står på en flate, og her har det vært bebygd lenge. Det er for meg Gammelflata. Onkel Per sier Gammelhuset. Andre sier «Bestemorhuset» siden bestemor var den siste som bodde fast her. Jeg bruker ikke det ordet, for her bodde jo også bestefar selv om han døde svært tidlig.
Onkel Jarle inviterte en gang bestemor og bestefar på en tur på Nordkalotten. Den ferien var en fulltreffer der og da og i etterkant. Noen av historiene har blitt sittende. Bestefar reiste på lofotfiske og finnmarksfiske, så han kjente kysten som fisker. Neppe tror jeg fiskerne på den tida hadde tid, ønske eller guts til å leke turister. De var det for å skaffe mat og levevei for familien, så jeg tipper at de fisket, sov, spiste eller kanskje var i kirka. Nå ble det en annerledes sak. Bestefar så på de små bygder som klorte seg fast på en liten stripe land mellom sjøen og fjellet. «Kan her være boanes for folk?» var en spøksom kommentar her og der. Dette tenkte jeg på på et fly engang – klarvær og god utsikt nedover. Og jeg så akkurat det; små bygder som klorte seg fast mellom fjell og fjord, og jeg husket bestefars spøk. Både bestefar og jeg elsker og respekterer det landet og folket som klorer seg fast her.
Men tilbake til historien. Da onkel Jarle og bestemor og bestefar var nesten heime og kom over Bjerkelihøgda med utsyn til Planterhaugen, sa onkel Jarle: «Se den der bygda på rabbene omgitt av myrer. Kan der være boanes for folk?»
Toppen tar den historien, vitsen, jeg hørte om samferdselskomiteens befaring i Nord-Norge, det vil si i området nord for Bodø, noe som igjen vil si blant annet her. Det var nok nødvendig med en befaring av veinettet. Dette var på den tida veiene var bygget av søle og kuskit og stort sett rant bort hver vår. Hvis man var heldig, rant ikke hele veien bort, og det ble store huller igjen. I Snubba, tror jeg det var, man samlet seg en gang med river og spader og prøvde å gjøre veien framkommelig. Veien fra Boltåsen og hit til Planterhaugen var i perioder slik at posten nektet å komme hit - for de kom ikke fram. Samferdselskomiteen ble nødt til å gjøre noe, og for å slippe å gjøre noe, bestemte de seg for en befaring av veiene. Tre stykker av dem la heltemodig i vei nordover. De tok fly til Bodø. Dette var lenge før en flyplass på Evenes. I Bodø leide de helikopter til befaringa, for veiene var jo ikke faranes for folk. Så satt de tre herrer der hoderystende og betraktet det karrige landet mellom fjell og fjord og en brun stripe søle her og der. Veiene, skjønte de. Den ene sa arrogant (det siste er min tolkning): «Hvis jeg kaster ut en hundrelapp, gleder jeg en nordlending. Den andre ville ikke være dårligere. «Hvis jeg kaster ut to femtilapper, vil jeg glede to nordlendinger.» Den tredje sa: «Hvis jeg kaster ut hundre kronestykker, vil jeg glede hundre nordlendinger.» Da snudde helikopterføreren seg og sa: «Hvis æ kaste ut dokker tre, vil æ glede alle nordlendinger.»
Tilbake til dette med begrep – og også følelser – som endrer seg i en prosess. Ting har endret seg fra jeg i sommer satt (var presset) opp i den tette bjørkeskogen av pappa som ville vi skulle se stedet. Regnvått. Man måtte se rett opp for å se himmelen. «Er her boanes for folk?» tenkte jeg mistrøstig. Fra å være en dyster og regnvåt bjørkeskog begynte ting å endre seg den dagen Fagerhaug Maskin hadde laget vei opp dit – og selvfølgelig feid ned all den skogen som var der. Men fremdeles kalte jeg den tomta også da det etter hvert var støpt mur der oppe. Så kom vi heim fra ABR i november, og der sto råbygget oppe! Med det bygget endret begrepet seg. Jeg begynte å tenke på det som huset. De andre sier nybygget. Når vi passerer der, kjører vi enten svært sakte eller stopper opp og ser oppover. Jeg opplever at jeg mentalt holder på å flytte opp dit til huset. Det er en prosess i motsetning til da vi tok inn her i november 2017. Da var det en nødsak og ingen prosess. Men huset her med alt det innebærer av fysiske og mentale minner har tatt godt imot oss. Men så er det jo heller ikke et hvilket som helst hus.
Det har også endret tankeprosessen at ting er lagret på loftet her som er tiltenkt huset. En eller annen gang i høst begynte mamma og jeg å følge med på salgsgrupper på facebook og by på ting vi trodde vi ville trenge når den tid kommer. Det vil vise seg om vi trenger det eller om vi har bydd på og kjøpt litt i tåke.
En annen ting jeg stresser med i mitt indre er garasje. Bilen har stått ute og frosset i to vintre nå, og jeg håper vi klarer stable på plass en garasje oppe ved huset. Det er jo en økonomisk sak så vel som en praktisk.
Aslak Piera kler på seg for en runde ut for å sove, og jeg tror jeg skal følge dette og kvelle meg nedpå en stund. Han har forresten begynt å bruke kildinsamisk og forkorter ord. Æ e čeahč (čeahči) og han spiser guoll (guolli).
domantrener
PS. Dager har gått. Det er nyttårsaften. Vi er invitert på kalkun hos Anka. Gler meg.
Det er en utfordring med julegaver. Man har ikke lyst til å gi gave bare for å gi. Det er artig når gaven treffer. Slik sett er det greit å kjøpe gaver til en liten unge. Jeg har en tendens til å kjøpe i forkant på et vis og trodde ikke kjelken ble noe i år. På gulvet her i stua står en brannbil jeg kjøpte i vår, men den var ikke en sak da. Nå er den aktuell. Stablet bak sofaen her er en sammenleggbar tavle som jeg kjøpte for noen måneder siden. Ser at han nå griper etter penner, så neste gang han kommer, står tavla oppsatt. Oppe på loftet er en barnegyngestol med saueskinn. Den blir nok ikke bruk her, men kommer på rommet når huset er ferdig.
«Huset» sier jeg om det bygget som reiser seg her ovenfor barnehagen. Det er mitt begrep. Ofte endrer begrep seg fordi de blir politisk ukorrekte. Åndssvak > psykisk utviklingshemmet > mennesker med utviklingshemming > forsinket utvikling > og jeg er sikker på at det er flere. Etter hvert som man oppfatter noe som negativt endrer man begrep på det og håper at det begrepet beskriver også skal endre seg i generell oppfatning. Kanskje gjør den det, kanskje ikke. Selv bruker jeg hjerneskadet som er korrekt begrep. En skade i deler av hjernen. Og jeg henger for meg sjøl på Janet Domans sak – oversatt til norsk; «Det er ingen sammenheng mellom hjerneskade og intelligens, men det er en gigantisk sammenheng mellom hjerneskade og mulighetene til å uttrykke sin intelligens.»
Begrep endrer seg hele tida. Noen begrep endrer seg i en prosess. Før var det «tomta», nå sier jeg «huset» mens de andre sier «nybygget». Ingen sier enda «heime» om det, naturlig nok. Vi må nok ha bodd der en stund før det blir heime. Jeg tenker på dette som heime og skiller mellom «heime i Borkskogen» og «heime på Gammelflata». Jeg er visst den eneste som kaller dette Gammelflata. Huset her står på en flate, og her har det vært bebygd lenge. Det er for meg Gammelflata. Onkel Per sier Gammelhuset. Andre sier «Bestemorhuset» siden bestemor var den siste som bodde fast her. Jeg bruker ikke det ordet, for her bodde jo også bestefar selv om han døde svært tidlig.
Onkel Jarle inviterte en gang bestemor og bestefar på en tur på Nordkalotten. Den ferien var en fulltreffer der og da og i etterkant. Noen av historiene har blitt sittende. Bestefar reiste på lofotfiske og finnmarksfiske, så han kjente kysten som fisker. Neppe tror jeg fiskerne på den tida hadde tid, ønske eller guts til å leke turister. De var det for å skaffe mat og levevei for familien, så jeg tipper at de fisket, sov, spiste eller kanskje var i kirka. Nå ble det en annerledes sak. Bestefar så på de små bygder som klorte seg fast på en liten stripe land mellom sjøen og fjellet. «Kan her være boanes for folk?» var en spøksom kommentar her og der. Dette tenkte jeg på på et fly engang – klarvær og god utsikt nedover. Og jeg så akkurat det; små bygder som klorte seg fast mellom fjell og fjord, og jeg husket bestefars spøk. Både bestefar og jeg elsker og respekterer det landet og folket som klorer seg fast her.
Men tilbake til historien. Da onkel Jarle og bestemor og bestefar var nesten heime og kom over Bjerkelihøgda med utsyn til Planterhaugen, sa onkel Jarle: «Se den der bygda på rabbene omgitt av myrer. Kan der være boanes for folk?»
Toppen tar den historien, vitsen, jeg hørte om samferdselskomiteens befaring i Nord-Norge, det vil si i området nord for Bodø, noe som igjen vil si blant annet her. Det var nok nødvendig med en befaring av veinettet. Dette var på den tida veiene var bygget av søle og kuskit og stort sett rant bort hver vår. Hvis man var heldig, rant ikke hele veien bort, og det ble store huller igjen. I Snubba, tror jeg det var, man samlet seg en gang med river og spader og prøvde å gjøre veien framkommelig. Veien fra Boltåsen og hit til Planterhaugen var i perioder slik at posten nektet å komme hit - for de kom ikke fram. Samferdselskomiteen ble nødt til å gjøre noe, og for å slippe å gjøre noe, bestemte de seg for en befaring av veiene. Tre stykker av dem la heltemodig i vei nordover. De tok fly til Bodø. Dette var lenge før en flyplass på Evenes. I Bodø leide de helikopter til befaringa, for veiene var jo ikke faranes for folk. Så satt de tre herrer der hoderystende og betraktet det karrige landet mellom fjell og fjord og en brun stripe søle her og der. Veiene, skjønte de. Den ene sa arrogant (det siste er min tolkning): «Hvis jeg kaster ut en hundrelapp, gleder jeg en nordlending. Den andre ville ikke være dårligere. «Hvis jeg kaster ut to femtilapper, vil jeg glede to nordlendinger.» Den tredje sa: «Hvis jeg kaster ut hundre kronestykker, vil jeg glede hundre nordlendinger.» Da snudde helikopterføreren seg og sa: «Hvis æ kaste ut dokker tre, vil æ glede alle nordlendinger.»
Tilbake til dette med begrep – og også følelser – som endrer seg i en prosess. Ting har endret seg fra jeg i sommer satt (var presset) opp i den tette bjørkeskogen av pappa som ville vi skulle se stedet. Regnvått. Man måtte se rett opp for å se himmelen. «Er her boanes for folk?» tenkte jeg mistrøstig. Fra å være en dyster og regnvåt bjørkeskog begynte ting å endre seg den dagen Fagerhaug Maskin hadde laget vei opp dit – og selvfølgelig feid ned all den skogen som var der. Men fremdeles kalte jeg den tomta også da det etter hvert var støpt mur der oppe. Så kom vi heim fra ABR i november, og der sto råbygget oppe! Med det bygget endret begrepet seg. Jeg begynte å tenke på det som huset. De andre sier nybygget. Når vi passerer der, kjører vi enten svært sakte eller stopper opp og ser oppover. Jeg opplever at jeg mentalt holder på å flytte opp dit til huset. Det er en prosess i motsetning til da vi tok inn her i november 2017. Da var det en nødsak og ingen prosess. Men huset her med alt det innebærer av fysiske og mentale minner har tatt godt imot oss. Men så er det jo heller ikke et hvilket som helst hus.
Det har også endret tankeprosessen at ting er lagret på loftet her som er tiltenkt huset. En eller annen gang i høst begynte mamma og jeg å følge med på salgsgrupper på facebook og by på ting vi trodde vi ville trenge når den tid kommer. Det vil vise seg om vi trenger det eller om vi har bydd på og kjøpt litt i tåke.
En annen ting jeg stresser med i mitt indre er garasje. Bilen har stått ute og frosset i to vintre nå, og jeg håper vi klarer stable på plass en garasje oppe ved huset. Det er jo en økonomisk sak så vel som en praktisk.
Aslak Piera kler på seg for en runde ut for å sove, og jeg tror jeg skal følge dette og kvelle meg nedpå en stund. Han har forresten begynt å bruke kildinsamisk og forkorter ord. Æ e čeahč (čeahči) og han spiser guoll (guolli).
domantrener
PS. Dager har gått. Det er nyttårsaften. Vi er invitert på kalkun hos Anka. Gler meg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
