Jeg hører gjerne fra deg om dine familiære talemåter

Så feil kan man ta og så ubevisst kan man bruke språket. Nå akkurat sa jeg: «Æ e ikkje i modus tel å skrive om krigen i Markebygda.» Og det var sant. Jeg var ikke i modus til det, men jeg er i modus til en blogg. Så gjorde jeg det galtestykke å google ordet modus for å få en presis definisjon av det. Da finner jeg at det er en svensk TV-serie. et grammatikalsk uttrykk pluss et sted i Narvik. What!!! Nytt søk i Bokmålsordboka/Nynorskordboka. Der var det litt mer uten at det legitimerte min bruk av ordet. Datamaskinen kan stå i modus …etc Altså må jeg konkludere med at jeg bruker ordet feil. Vel, feil og feil – om datamaskinen kan stå i et modus kan vel jeg også gjøre det. Konklusjon: Jeg fortsetter å bruke ordet modus om min tilstand for øyeblikket.

Språket endrer seg og betydning av talemåter likeså. Ordet bjørnetjeneste er en velment tjenste med fatal utgang. Bakgrunnen er bjørnen som ville slå i hjel en flue på sin herres hode og klasket til flua med et fatalt resultat. I dag forstås dette av mange som en stor tjeneste siden bjørnen er stor og sterk og man ikke kjenner til talemåtens bakgrunn. Kanskje man assosierer til ordet bjørneklem som er en stor klem.

Noen ganger blander man uttrykk. Velkjent er å bøye seg i hatten. Der endrer dog ikke innholdet seg, men når man snakker om Pandoras krukke blir det galt uansett. Pandoras eske var en utrivelig sak. Ifølge gresk mytologi var Pandora den første kvinnen på jord, Skapt som en straff –ha, ha, ha. Hun fikk med seg en eske som hun ikke fikk lov til å åpne. Alle skjønner hva som skjedde. Hun, som Bibelens Eva, klarte ikke å motstå fristelsen og åpnet esken og ut føk pest, sorg, fattigdom og kriminalitet. Resultatet ser vi ennå i dag her vi sitter corona-fast. Hadde ikke den šŋagga gáiča, den nysgjerrige geita Pandora, åpnet esken hadde vi i dag ikke hatt pest. Her må jeg bare gjøre en liten omkrok og undre meg over den forskingas som sier at kvinner har en suprim hjerne. Det tror jeg må være bestilt forskning.

Tilbake til uttrykket Pandoras eske som ofte kalles Pandoras krukke og forveksles/blander sammen Sareptas krukke. I Bibelen kan man lese om enken i Sarepta hvis melkrukke og oljekrus aldri ble tomme. Litt ala det man tror om oljen og oljefondet. Pandora og enken i Sarepta står ikke for det samme.

Og i disse skammens tider der man skal skamme seg over utrolig mye har man ordet skamros. Det betyr ifølge Språkrådet å rose noen ufortjent – ikke å overøse noen med fortjent ros.

Så har man spesielle familiære talemåter og uttrykk. På pappa sin side snakker man om at det var mor skikka meg til ler-gøk. Betydninga tok det lang tid før jeg skjønte. Det betyr at ting holder akkurat. I blant spiser jeg luksus i forhold til de andre, og da må jeg minnes min gudfar-onkel og hundevalpen de hadde en gang. Bestemor dulla med den bortskjemte valpen som ikke spiste hva som helst. En gang hadde hun stekt en kotelett til den, men det bortskjemte hundesvinet bare lukta på det. Da kom det tørt fra min gudfar-onkel: «Hvis hunden ikke spiser det, vil ha det.» Noen ganger er jeg som den valpen og får spesial forpleining. Allerede mens jeg spiser sier mamma: «Hvis det blir noe igjen vil æ ha det.» Det ligger en historie bak det men den går ikke gjennom sensuren.

Språk påvirker også språk. Man skal ikke gå langt tilbake i tid før det gikk et språkskifte over deler av Norge, særlig Nord-Norge. Man ble norsktalende i stedet for samisktalende.

I den prosessen tok man med seg enkelte samiske strukturer og delvis samisk tonefall, er min påstand. I Nord-Norge sier vi «ka du sei». Vi setter subjektet først der slik er på samisk. I andre deler av landet sier man «hva sier du». Et eller annet sted har jeg lest (men nu orker jeg ikke google mer) at nordnorsk har et annet tonemønster i spørrende setninger. Med den store flommen av innvandrernorsk kan man på nært hold studere det samme fenomenet. Man kan få unorsk ordstilling, aksent og uttale. Om hundre år vil dette kunne være en del av akseptert norsk. Så har man ord som kebab-norsk der ungdomsgrupper adopterer deler av det. Mens akademia adopterer engelsk. Google sier at cirka 10% av doktorgradsavhandlinger blir levert på norsk. Hva gjør det egentlig med engelsk som språk når så mange klodrer i det?

Her i Markebygda har vi gått gjennom et språkskifte som er nyere i tid enn språkskiftet i de gamle sjøsamiske områdene. Det betyr at det knytter seg ennå levende minner om pussige ting som kanskje i den prosessen. Men dette er hemmeligstemplet enn så lenge hva angår min bruk av det i en blogg. I dag går det delvis et skifte mot tospråklighet – norsk/samisk. Også her er sikkert pussigheter å finne.

Helt til slutt må jeg si at jeg ser på min egen språkutvikling at språk ikke er statisk. Tidligere da jeg begynte å skrive ser jeg en annen ordstilling her og der enn den mine foreldre har i skrift. Men jeg holder på å miste det om jeg da ikke allerede har gjort det. Jeg ser også at jeg ikke er påvirket av den samnorsken som brukes mye her i huset i skriftlig arbeid. Samnorsk er ikke min greie. I blant opplever jeg at facebook-språket påvirker meg når jeg skriver på facebook – dialekt og forkortninger. Et språk jeg ikke ville drømme om å ta inn i generelt skriftlig arbeid.

domantrener

PS! Det er interessant, dette med familiære talemåter der innhold og betydning bare blir forstått av en engere krets. Et eksempel hos oss er «ballkjole» som har en betydning i tillehh til den generelle.

Jeg hører gjerne fra deg om dine familiære talemåter.