lørdag 9. april 2011

Surpompen skriver

03.04.2011


På flyet ved Evenes flyplass.


Det er et merkelig fenomen, det med å føle at man er delaktig i noe og stolt av det man egentlig ikke har noen andel i. Da vi var i Frankrike, var jeg så mektig stolt av Sarkozy og Frankrike som så overraskende tok føringa i forhold til dette med opposisjonen i Libya. Jeg var jo i Frankrike da, og følgelig hadde jeg en del av æren for dette, ikke sant?


Og nå har jeg sittet på Evenes flyplass. Jeg har interessert fulgt med i Norwegians gjentatte forsøk på å lande før de gav opp og vendte seg mot Bodø i håp om å komme ned.


Noen av oss som satt der og ventet på Widerøe, regnet med at det ble gjentagningstegn her og at vi skulle snu heim og prøve å komme oss til Trondheim senere. Men nei. Plutselig hadde Widerøes lille fly kilt seg mellom stormkastene og kom elegant glidende mot flyplassbygget. Jeg var imponert, og nå sitter vi om bord. Kapteinen har nettopp sagt over høytaleren at vi nå skal smette oppover mellom to stormkast. Når stormkastene drar etter pusten, er vi der og smetter gjennom (min tolkning av kapteinens info).


Jeg kommer tilbake senere. Nå skal jeg ha all min konsentrasjon på oppstiginga.



Tomatis-senteret tirsdag 05.04.:


Altså, jeg satt på flyet og følte meg så stolt og delaktig i det at lille Widerøe som har trafikkert sentrale strøk smøg seg både opp og ned mellom stormkastene.



Nå er vi i Trondheim og bor på et av hotellene i på Torget siden vårt gamle hotell ikke hadde ledig allergirom for hele perioden vi skulle være her. Vi fikk et alminnelig godt allergirom med plass til to. Men tre? Ja ja, tenkte jeg. Det går vel for en liten uke selv om man må klatre over delvis sammenleggbare senger her og der. Så gikk pappa og jeg et nødvendig ærend på et unevnelig sted et som begynner med d- og ender på –o. Da vi kom ut derfra var mamma borte, også hun i et nødvendig ærend, viste det seg. Vi var blitt forflyttet til et stort – virkelig stort – allergirom på toppen, og det koster bare litt mer. Så nå bor vi øverst på Augustin hotell i juniorsuiten. Hotellet er for øvrig røykfritt. Nå ser jeg fram til røykfri uteluft. Det hadde gjort seg, gitt!


Denne gangen er Simen også her, og han og foreldrene lærte oss en snarvei til Tomatis-senteret gjennom en port i et gjerde. Supert!



Det er vår her nå, og selv pappa og jeg har satt bort vinterskoa, men hva hjelper det at vi spaserer så elegant i joggesko når den tredje av oss går i sandaler. Sandaler! Atter en gang ønsker jeg et lite snøfall såpass at det fyller sandalene, men ikke joggeskoa.


Tusen takk alle dere som har gitt meg innspill på bloggen om Paris. Nå må jeg jo si at jeg i slike ting ligner en tante som er god på spissformuleringer og å få et snøfnugg til å bli et snøvær. Der har dere meg. Jeg har det i blodet. Det er et korn av sannhet i det jeg beskriver litterært i bloggen, som nå, og så lager jeg historien rundt det sannhetskornet. Altså var alt fra Paris sant, også da kulturminister Mitterand ikke kom med alle sine livvakter forbi mamma og meg i trengselen. Og det sier jeg bare, jeg har en mor som ikke slipper taket og lar en drukne og bli trødd ned av sikkerhetsvakter. Tøff samisk kvinne, sier nå jeg. Der lærte kulturministeren noe om oss urfolk.


Trondheim smuldrer, ser jeg. Det er ruinhauger overalt, og store maskiner prøver å rydde opp i kaoset. For meg ser det ut som et symbol på offentlig forfall, og jeg lar meg ikke fortelle at det skal bli så bra, bare de tunnelene kommer. Jeg lar meg ikke høre det politikere sier at det er forbedringer. Hvem har ikke hørt slike ting før? Jeg vil i alle fall først se av hvilken art en slik forbedring er før jeg tar stilling til om det er en forbedring. Alt forfaller. I går dro vi til jernbanen for å spise middag. De har nemlig kjøttkaker i brun saus, noe pappa og jeg liker. Der møtte vi samme forfall. Der det en gang var kjøttkaker, var det nå bare ruiner.


Samtidig legger jeg merke til at menneskene blir mørkere og mørkere. Da vi i dag morges ventet på en buss til tomatis-senteret, tok jeg en vurdering av de som entret og var i den stappfulle bussen. Foruten oss tre var det fire blekansikter til, og de fire var sikkert svensker eller russere. Kan det være slik at blekansiktene ikke kjører buss i Trondheim? Eller er det slik at bare vi i prekariat-klassen kjører offentlig transportmiddel? Eller er det med dem som med samer her og der – de dør ut. Det er en interessant sak, dette med å dø ut? Jeg vet om mange steder hvor folketellinger viser stor samisk befolkning. I dag ingen. Er de dødd ut? Hva er i så fall dødd ut i denne sammenhengen? Bokstavelig talt dødd ut? Gener dødd ut (kan det gå an?)? Identiteten dødd ut? Når jeg relaterer dette til Trondheim, blir jeg svimmel. Skal Trondheim dø ut? Er alle ruinene jeg ser her bare begynnelsen?


(Senere)


Noe annet som er merkelig er at så mange vi treffer på i servicenæringer snakker et ikke-innfødt norsk. Norsk som andrespråk. For noen generasjoner siden var det stort sett bare vi samer som gjorde det (jeg sitter nå på en kiosk-kafe og lytter til innehaveren slik jeg har lyttet til drosje-og buss-sjåfører, servitører etc. En gang var det en ung drosjesjåfør som snakket kav trøndersk, og han er for meg beviset på at den opprinnelige trondhjemmer ennå fins. Akkurat som jeg hørte om en av småøyene i Hebridene. Der var det enda noen som snakket det gamle språket. Det får meg til å fundere over hvordan muntlig norsk vil høres ut om noen generasjoner. Vil det endre seg? Vil tonefallet endre seg? Jeg vet ikke.



06.04.2011


Da er det igjen pause her på Tomatis-senteret. Det er blitt onsdag, og jeg er blitt BankoLa, noe som har en forklaring.


I går spiste vi middag i den spesielle vegetarrestauranten Persilleriet. Der er det et bord som er en fjøl langs vinduene ut til gata. Her kan sitte der på de krakkene som er til disposisjon. I tillegg er det to små gamle kjøkkenbord. Det er plass til max ti gjester, og da er det trangt. Glassene er som hentet av en diverse-kurv på et loppemarked, servietter er tørk man henter seg sjøl, en vannkaraffel står framme. Jeg hadde ikke blitt overrasket om vi vasket opp etter oss. Maten er god og variert, miljøet er spesielt. Ingen kommer flyende og spør om maten smakte. Det er andre gangen vi spiser der. Forrige gang vi var i Trondheim, var vi også der. Maten er billig, og det sammen med den spesielle atmosfæren trekker. Man er innom og spiser, reiser seg og gir plass til neste gjest om man er ferdig. Et fantastisk sted. I dag har vi ingen planer for middag hvis da ikke pappa og jeg får kjøttkake-abstinens.


Her på Tomatissenteret lytter vi til musikk, jeg har musikk som ligger på 750 hz nå. De underliggende frekvenser er fjernet, og høyre og venstre øre får ikke alltid samme ting inn. Min stakkars hjerne må da prøve å skaffe det musikken mangler. Pappa får sin musikk, mamma sin. Vi lytter og sover, lytter og leser, lytter og prater, lytter og sløver. Etter hver sekvens er vi pumpet. Senteret har en bokhylle med svært spesiell litteratur. Vi tar derfor ikke med oss lesestoff.



Hotell Augustin om kvelden:


Da vi kom slepende tilbake til hotellet etter Tomatis, hadde en hotellet en konferanse gående, og softis og popcorn til konferansedeltakerne. Vi spurte hvordan det var med oss som bodde her. Det viste seg at det kun var et konferansetilbud, men så sa hun i resepsjonen så hyggelig: ”Akkurat nå ble dere konferansedeltakere. Vær så god, forsyn dere.” Så satt vi der og spiste dobbel (eller tredobbel kanskje) porsjon med softis mens vi gjorde som hester i travløp etter målstreken: Vi skrittet ned, om enn mentalt. Jeg går alltid med en bok eller to i min nye ryggsekk, den jeg nå bruker fast. Er ikke en liten ryggsekk like norsk som ostehøvelen? I alle fall, jeg har alltid et par bøker der, og jeg bestemte meg til å gi en til resepsjonen som så hyggelig gjorde oss til konferansedeltakere. Da fikk jeg en bonus i tillegg til softisen. Hun i resepsjonen spurte om jeg var gutten fra dokumentaren. Jeg elsker ubeskjedent å bli gjenkjent, og det sa jeg da også. Her er det ikke solbriller og løsskjegg. Ok, det er ikke så ofte jeg blir gjenkjent, men når det skjer, gler det meg. Sannsynligvis er det fordi uansett hvor mye jeg gjorde av meg før domantreninga, følte jeg meg usynlig og usett. Jeg vet jeg ikke var det, men jeg følte det slik. Derfor nyter jeg hver gang jeg blir positivt sett nå.


Vigdis på Tomatis sa etter evalueringa mandag at nå hakker musikken mot frekvenser der frustrasjoner ligger lagret i et bestemt alderstrinn hos meg og at jeg nå ville bli utagerende en stund. Hun hadde ikke trengt si det, for jeg følte meg allerede utagerende, og det skal bli verre en stund framover… Det er verst å være utagerende når vi reiser, føler jeg, men når vi kommer heim søndag, skal vi ikke reise noe før vi i slutten av mai igjen reiser hit.


Og apropos neste gang vi er her i Trondheim, da skal mamma og jeg leite opp en forfar her. Mamma og pappa har virkelig påsett at vi har slektskunnskaper. Jeg har vært i Innvik der jeg har min farfars slekt og i Dalsland der jeg har min farmors slekt. Vi har i tillegg til å besøke slektninger besøkt kirker, kirkegårder og slektsforskere. Vi har slektsbøker fra Innvik og Ed pluss slektsutkjør kjøpt av slektsforskere. Min morsslekt har vært atskillig mer kjent og nærmere geografisk. Likevel har jeg ferdes der Rillo Market og Goidnu Duomis bodde i Gratangen, og jeg vet hvor Ronte Magge ble født, etc. Neste gang vi er i Trondheim skal vi leite opp en tipp-tipp-tipps etc gravplass. Da er det mildere og man heres å ferdes og leite.


I morgen har vi en ekstra spennende og oppfylt dag, så da sier jeg bare hasta la vista.


08.04.2011


Sukk. Da sitter vi for siste gang i denne runden ved frokosten. I dag har vi så god tid, for vi skal ta drosje til Tomatis herfra med pikk-pakket vårt, og så tar vi flybussen til Værnes etter dagens program. Vanligvis busser vi. Vi går til Munkegata gjennom et smug. Det tar litt tid. Så busser vi til Saxenborg alle og går gjennom det hullet i gjerdet Aabrekk-familien lærte oss om. Deretter er det en koselig (synes noen) spasertur til Lorchs gate som er en liten grusvei. Men i dag har vi god tid ved bordet.


Tomatisfrekvensen hamrer mot spikre i hodet rundt 750 hz og henter opp gamle frustrasjoner slik at de slipper løs og kan fly sin vei. Mens det pågår skjer ting. Akkurat nå hamres det mot frustrasjoner fra da jeg var ca 4 å., og jeg er så ufattelig sur. Kan ikke huske jeg har vært en sånn surpomp før. Alt er galt, og hvis dette slipper når frustrasjonen slipper, er det jammen bra. Ellers forblir jeg den jeg er nå.



Hilsen surpompen


2 kommentarer:

  1. Magne, du gläder mig så med det du frikostigt delar med dig! Surpomp eller ej. Jag känner mig så glad av dig. Ditt språk är som frisk luft och jag andas i stora tag. Tack. Och jag undrar hur det nu går med hz'en och frustrationerna.
    Toryn

    SvarSlett
  2. Tusen takk. Så hyggelig å høre.Ofte føler jeg at jeg roper i mørket og vet ikke om noen hører. Hils Ros.

    domantrener

    SvarSlett