Mye teoretisk vann har rent under de bruene vi ikke har her i skogen. Veldig mye vann, faktisk. Uansett sommer renner det alltid vann under de bruene man ikke har. Sånn er det bare. Og nå er det høst, antar jeg, Stueplantene har i alle fall flyttet inn igjen, og det er et tegn på at sommeren er over – der ute, mener jeg, for de har fått seg en indian summer her inne. De slår til og vokser og blomstrer. Anka og mamma flyr rundt og kniper vekk blomstene etter hvert. De påstår begge to at de er allergiske mot blant annet det. Nå er de allergiske mot hund også, og bare de ser en hund på et bilde, begynner Anka å klø og mamma å nyse. Pappa og jeg er heldigvis ikke allergiske og holder fanen høgt her i huset.
Forresten er det blitt tomt her i huset etter Fiestaen som er solgt og flyttet til noen andre. Heldigvis var der flotte mennesker som lørdag kjørte ut med den. Jeg sa tomt huset, og jeg mener det; huset. En bil eller noe annet trenger ikke være fysisk tilstede innomhus for å være til stede. Sånn er det med den saken.
Ting pleier fylle seg på, og det har begynt å fylle seg på til avspark USA. I morgen begynner vi, pappa og jeg, å ta nødvendig video til revisit report, og mamma og jeg begynner med rapporten. Lista over spørsmål til Family Hope er hengt opp og fyller seg på. Det fyller seg også på med ting vi ikke har hatt på mange år. I kjelleren står en splitter ny rullestol som skal med til USA. Her i stua står en heve-seg-opp-å-stå-rullestol som vi har lånt hos Jørn Petter. Han brukte den etter fotoperasjonen han tok i fjor høst. Vi har også lånt et løftebelte av ham. Det er hans fysioterapeut-søster Rovena som er arkitekten bak disse praktiske hjelpemidlene.
Det finnes utalølige variasjoner av å sove; det være seg hvor man sover, hvordan man sover og når man sover. Alle disse hovedemnene har utallige underemner. Så kommer det å sovne, som også har mange underemner. De mest kjente er kanskje ingen kaffe etter kl. det og det, og alternativet; må ha en kaffekopp for å sovne. Kjenner begge typer. Så har vi selvsagt noen typer her i huset- slik det er i alle hus. Pappa leser seg i søvn, mamma tar en lydbok på øret, Anka setter på en film, og jeg får ikke sove uten å høre enten ABR maskinen surre eller trykktanken brumme. Vel, det er egentlig nesten sant. Jeg sover sonm en stein på ABR med en Mozart i bakgrunnen.
domantrener
Noen dager senere
Da fyller denne kroppen år i dag. Jeg er kommet til skjellsord og alder. Jeg elsker enkelte lands tradisjoner, som den Anka har med seg, at bursdagsgaver skal kjøpes / fikses på dagen. Derfor skal vi til Harstad i dag for hun vil kjøpe bursdagsgave til denne kroppen.
Kroppen har allerede fått noen gaver selv om vi ikke er så gavete av oss her i skogen. Vigdis, som jo vet at vi er i skogen, har sørget for at jeg skal forstå hva skogens fugler sier. I førte omgang skal jeg gjenkjenne en fugl på stemmen. I neste omgang forstå det den sier. Derfor har hun sørget for en fuglelydbok som skal lære meg første del av prosjektet: gjenkjenne fugler på lydene deres. Siste del av prosjektet blir en spennende utfordring, men siden det er 150 fugler i fuglelydboka, tar det nok en stund før trinn to kommer. Men jeg skal uansett etter hvert kunne bringe mine tolkinger av hva fugler sier – for de sier noe, de kommuniserer.
Pappa har kjøpt en Markomeannu t-skjorte i gave, så da er to gaver allerede i hus. Mamma har – som vanlig – sagt at hvis hun i USA ser noe som passer skal hun kjøpe meg en gave. Foreløpig har ikke USA kunnet framvise noe hun mener passer, så enten er hun ikke der «det som passer» er, eller hva vet jeg. Jeg regner det ikke som gave at spesielle lokale oljer fraktes heim fra Pennsylvania, selv om jeg også bruker av dem. Men jeg håper at man i USA har utbedret sine assorterte tilbud slik at hun når vi kommer dit i oktober finner noe.
Dagen etter
Da ble det en flott bursdag, og jeg trekker tilbake den surmulinga over at mamma ikke hadde noen gave til meg. Vi hadde en super dag i Harstad, og hadde mamma kjøpt inn i all hemmelighet og vi laget et bursdagslabberas om kvelden – så da blir det litt flaut med den surkinga – selv om det ikke er surking. Jeg er bare som enkelte av mine slektninger, jeg liker å spissformulere ting med alltid en kjerne, om en liten, av sannhet i spissformuleringa.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar