Vi er med i en underlig byttering, om jeg kan kalle den det. Den er ganske uformell, og ikke vet jeg hvordan den er oppstått.
Den fungerer slik at det plutselig kan dukke opp ting hos oss sånn uten videre, grønnsaker, blad, molter, plantesiruper, geeler, spesielle brød, spesielt syltetøy, you name it. Noe går ut herfra, antar jeg. En annen funksjon av bytteringen er at det plutselig kan dukke opp en sms. ”Er på tur dit og dit. Det og det er billig der. Hva trenger dere?” Av en slik dukket det opp moltebær her i midt i Markomeannu.
Vi har vært i Sverige på det man kaller prinse-handel. Vi sendte ut sms-er og handlet inn til bytteringen, om enn i små kvanta sammenlignet med de kvanta vi lagret bak i bilen til vinteren. Det blir nemlig ingen flere prinse-turer dette kalenderåret. Snart reiser vi til USA, slik går oktober – og november er Fotens måned. Da sitter jeg med føttene opp og kan ikke trø på dem. I desember drar man desiedert ikke på prinse-handel til Riksgrensen. Derfor er det vinterforsyning av glutenfrie produkter, laktosefrie sådanne, kjøtt, flesk, bær, you name it, som ble transportert over grensen fra Sverige. Egentlig burde det vært over grensen fra Russland. Da hadde det vært perfekt siden vi lytter til Asbjørn Jaklins lydbok Nordfronten, og er kommet til siste CD – frigjøringa av Finnmark og kampene i Russland. Og evakueringa. I følge Jaklin fikk Tromsø inn over 7000 evakuerte en dag + at de måtte huse aksemakten. Men Tromsø, som ofte har vært det omtalte hestehodet foran andre, inklusive byer i sørligere deler (unnskyld, men jeg er subjektiv nasjonalist), hadde allerede opprettet et evakueringskontor i tilfelle også den byen måtte evakueres. Nå trådte dette kontoret til og organiserte mat og overnatting til de tvangsevakuerte. Det jeg spesielt la merke til, var at Hjemmefronten og regjeringa i London nektet Tromsø-kontoret å hjelpe de tvangsevakuerte. Det var å hjelpe ”fienden”. Ja ha, så vet man det, selv om sikkert alle pommerte Hjemmefrontgutter og regjeringa med ”fienden” mente tyskerne, var det nordmenn som trengte hjelp. De var allerede jaget fra heimene sine, noe Ragnar Hansen på Tromsø-kontoret påpekte da han nektet å etterkomme ordren sørfra.
Her må jeg ta inn en spørrende digresjon. Hvem styrte hvem? Var det Hjemmefronten som mente Tromsø-gjengen gjorde noe utilbørlig og påla regjeringa å mene det samme, eller var det motsatt? Uansett, både Hjemmefronten og regjeringa måtte bøye av. Tommelen opp for Ishavsbyen. Som sagt, dette var en digresjon utløst av lydboka vi lytter på.
Det er makta som skriver historia og legger inn og understreker det som passer makta, samt trekker fra ditto. Hurra for alle som har dokumentert den formidable innsatsen i Nord-Norge, og by the way, så anbefaler jeg Roger Albrigtsens bok Sepals om det som skjedde i fjellene på svensk side av grensa her like ved.
Her kommer jeg plutselig på at når man i Gressmyrskogen i forna dar dro på handel, tok man med seg ærender for naboene. Jeg liker det systemet. Det går inn i det jeg mener er samfunnsøkonomi. På retur leverte man på de ulike gårdene. Det samme gjorde vi. Hvordan jeg vet om Gressmyrskogen? Jeg har åpne ører, og vi hadde for en del år siden besøk defra.
Jeg har hørt om en fra Markebygda som når han endelig dro for å kjøpe seg et klesplagg, handlet etter engrosprinsippet. Fant han en skjorte han likte, tok han fire-fem av samme sort. Etc. Med det resultat at han en gang ble spurt om han bare hadde én skjorte som han gikk og stod i. Sånn er også jeg. En gang fant jeg treningsklær jeg likte, drakta til Medkila handballag, og jeg kjøpte fire sett. Følgelig har jeg i mange år vært en ålende reklame for det samme handballaget. Jeg har nylig fått i gave en fritidsbukse jeg sjøl valgte. Perfekt. Min stil. Akkurat passe ledig i sonen mellom trening og dress. Da har jeg følgelig skaffet meg tre til av samme sort. Til USA med fire like bukser. Det kaller man spennende klesmak.
domantrener
Jeg funderer litt over vårt behov for å negativt stemple ting, som det med å kalle grensehandel i Sverige for harry-handel. Egentlig burde jeg google ordets rot, men det er uvesentlig her. Det vesentlige er den litt harselerende betegnelsen. I går da jeg freste gjennom Sagat, la jeg ikke merke til noe spesielt, men så viste pappa til et leserinnlegg av Kjell Ballari. Nå må jeg tilstå at jeg i disse valgtider tar en harelabb på leserinnlegg, men Ballaris var ikke valgfokusert. Han er forresten en eminent skribent og turnerte i sitt innlegg nettopp dette med homo sapiens behov for å negativisere ting om det enn går på bekostning av andre mennesker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar