En for eller to gjør ikke noe - så langt man evner å forstå

En fot eller to gjør ikke noe – så langt man evner å forstå

Akkurat nå dro pappa bordet nærmere seg, og holdt på å knuse ett av mine og ett av mamma sine bein. Men pytt, pytt, en pølse i slaktetida, hva gjør vel det?

Jeg mistet tråden totalt. Hadde laget bloggen klar i hodet, men så kom den der pølsa i slaktetida og rotet det hele til.

Ting er normalt her i Borkskogen, og hvorfor skulle det ikke være det? For eksmpel, her jeg sitter og blogger. Sitter. Jeg prøvde meg på en behagelig halvtliggende posisjon, men ble korrigert fort av mamma som faciliterer med meg. Ganske så normalt å bli korrigert av facilitator, mener jeg. Pappa sitter og skriver inn på data etter hvert som jeg skriver og mamma leser høgt. Ganske så normalt at en blogg blir til ved et triumvirat-arbeid. Anka sitter i skredderstilling midt på gårdsplassen ute med PC’en på fanget og skyper til Bulgaria. Ganske så normalt. Vi har spist stekt fisk til middag – evindelig normalt med all den fisken. Gjennom gangene og inn i stua går et kvitt «teppe» som et gulvbelegg. Det er luksusbåt-matter fraktet fra København og danner et godt krypeunderlag. Normalitetens normalitet. Og slik kan jeg fortsette, men det er ikke det som er er poenget her. Poenget er at enhver kan telle opp ting som skjer innafor de rammer som livet har og som er normalt for DEG – om enn det ikke er normalt for ANDRE.

Det er normalt å prøve å tilpasse seg og leve innafor eksisterende rammer, men det er også normalt å ville opponere mot eller sprenge eksisterende rammer. Nettopp dette synliggjør hvordan totale motsetninger begge kan være normale, og da antar jeg at alle avskygninger mellom dem også er normale. Den lydboka vi lytter på nå kan eksemplifisere dette (vi pleier ofte ha en lydbok vi lytter på om kveldene. For tiden er det Nordfronten av Asbjørn Jaklin). Når jeg lytter på den, slår det meg hvor motsatt og variabelt normalt er. Norge var i krig, og Nordfronten, inklusive vårt område, var sentral. Det var ganske så normalt at man tilpasset seg den situasjonen at man var i krig – med alt det det medførte av endringer og krav. Samtidig var det svært normalt å oppnere mot den og ville endre den.

Jeg vil forresten anbefale den boka. Eller rettere segt; Jeg anbefaler de tre CD-ene jeg har hørt, dvs 1/3 av boka. Det er i lys av opplysningene i denne boka jeg ironiserer over at mamma og jeg fikk skubbet et bein. Man hører om krig, så og så mange falne, og det går over ens evne til å forstå dette. Asbjørn jaklin bringer dette uhyggelig nærmere. Og likevel, hva man opplevde gjennom somre og vintre ved frontene mot Murmansk kan man ikke evne å forstå.

Det er merkelig hvordan ting legger seg til i rekkefølge. Vi hadde begynt på lydboka da vi hørte om NRKs program. Se nder. Og visstnok skal vi her i huset ha en CD med et NRK-program sendt i 1995, der en kvinne fra området her beskriver sitt liv som flyktning i Tyskland etter krigen. Den skal vi høre på etter Nordfronten.

Men nå krever naturen sitt. Jeg må spise litt før jeg kryper inn i min normale seng, trykktanken.

domantrener

Forresten har det her i huset vært et evig gjennomgående tema / innlegg / sarkasme hver gang de velpolerte gutta på skauen ble rost opp i skyene; ”g hvor er den nordnorske innsatsen, og hvor er partisamenes innsats i dette bildet?” Joda, jeg vet at Kongen en gang i en tale trakk fram og roste partisanene for deres innsats under krigen. Før det ble de nærmest sett på og mistenkeliggjort som spioner for Sovjetstaten. Jeg klarer ikke dy meg, men legger ved en del av omtalen fra NRK-nyhetene. Man er jo et eple som ikke har falt så langt fra stammen, og når man er oppvokst med de betraktninger som kommer under her, er det fristende å legge det inn. I så måte er jeg i godt selskap. Forskere henviser jo stadig til andre forskere (muligens for å ha ryggen fri, en måte å toe sine hender på. Det er ikke jeg som mener dette, det er den typen der). Men altså; her kommer sitatene:

 http://www.nrk.no/nordnytt/_-motstanden-i-sor-var-en-fiasko-1.7054782

– Motstanden i sør var en fiasko

Historiker mener man nå bør tone ned noe av det som foregikk av motstandsarbeid i Sør-Norge under andre verdenskrig.

Med få unntak hadde motstandsarbeidet i Sør-Norge under krigen ingen betydning, og bør derfor tones ned, sier historiker og tidligere sjef for Alta Bataljonen, oberstløytnant Svein Erik Larsen Ramberg.
Han mener det nå er på høy tid at historien om motstandsarbeidet og krigen i Nord-Norge får sin rettmessige plass i krigshistorien.
Sammen med andre allierte styrker var Alta BN den første avdeling i verden som fikk overtaket over tyskerne på sitt frontavsnitt. Det siste slaget mot fienden rakk de ikke å utkjempe, fordi Norge kapitulerte.
Det fortalte gamle krigsveteraner i TV-programmet «Kampen om Norge» onsdag kveld

– Motstanden i sør var en fiasko

Men denne militære bragden, som vakte internasjonal oppsikt, får liten plass i den norske krigshistorien. Det er påfallende og skammelig, sier historiker og tidligere sjef for Alta BN, Svein Erik Larsen Ramberg.
– Jeg vil si det. I forhold til den oppmerksomheten dette får, både i sentrale medier og fra det offisielle Norge, så synes jeg det er skammelig. Sett i sammenheng med det som foregikk i Sør-Norge er forskjellen påfallende.
Med noen få unntak var motstanden i Sør-Norge en fiasko, mener Larsen Ramberg.
– Hele avdelinger brøt sammen. De som deltok forsvant ut av avdelingene – og man sto igjen med rene skjeletter. Hele avdelinger ga opp og marsjerte over til Sverige. Hele avdelinger avfyrte faktisk ikke et skudd, etter at krigen brøt ut.
– Det var påfallende mer og bedre organisert motstand i Nord-Norge enn i sør. Man lyktes, og var i stand til å gå over i offensive operasjoner – og slå Tyskere. Det klarte man aldri i sør.

– Bare to viktige aksjoner

Det var liten, og i mange tilfeller ingen, motstand i Sør-Norge der det meste av de norske infanteristyrkene var stasjonert.
Men i Nord-Norge møtte tyskerne militær motstand, og i okkupasjonsårene ble det utført spionasjeoppdrag i nord som fikk betydning for utfallet av krigen.
Spionasjeoppdraget mot krigsskipene Scharnhorst og Tirpitz, som ble utført av en gruppe mennesker i Alta, var sammen med tungtvannsaksjonen i sør det viktigste av all motstandsarbeid i Norge under krigen, mener Larsen Ramberg.
– Jeg vil påstå det, ut fra graderinger jeg har gjort av operasjoner er dette de vesentligste aksjonene. Det øvrige som foregikk forårsaket svært liten skade og var uten betydning for krigens gang – både i Norge og i Vest-Europa.

Hørte knapt noe som helst

De som gjennomførte tungtvannsaksjonen ble av den norske stat hedret på alle måter av den norske stat for sin innsats.
De som var med på å sette de livsfarlige slagskipene Scharhorst og Tirpitz ut av spill fikk ingen anerkjennelse for det de gjorde.
Halvor Opgår sloss på Narvikfronten i 1940, og senere var han med i spionasjegruppa mot de tyske krigsskipene. I et radioprogram i NRK i 1993 sa han blant annet dette.
– Jeg vet at de sendte telegram til regjeringen og Kongen og berømmet oss for det vi hadde gjort. Ut over det har ikke vi hørt noe fra den norske regjering.
– Hvordan oppleves det?
– Nå har man begynt å venne seg til situasjonen, at vi nærmest er et folkeslag som lever litt for langt mot nord.

– Blir nærmest latterlig

Nå er det på høy tid at krigshandlingene og motstandsarbeidet i Nord-Norge under den andre verdenskrigen får sin rettmessige plass i historiebøkene, sier Larsen Ramberg.
– Man burde kanskje begynne å tone ned noe av det som foregikk i Sør-Norge. En del av det blir nærmest latterlig – når sentrale personer gjentar og gjentar og gjentar hendelser og forhold som er av omtrent ingen betydning.