Bør man rote for mye i gamle arkiv?

En erfaring har yours sincerely gjort i det nye året: man skal ikke rote for mye i gamle ting. Eller skal man? Bare tida vil i mitt tilfelle vise det. (denne maska jeg sitter med nå er gjenstridig og vil ikke gå skikkelig).

 

Årsaken er at under den sedvanlige skapma-gjennomgangen av ting her i huset, ble noen av «mine gamle saker» lagt til kasting. Faktisk egentlig bare én sak da alle permene på meg  - barnehage, skole, voksen, syk, you name it – står sirlig i hylla på rommet mitt. Spør man seg hvorfor - som jeg jo har undret – er svaret enkelt – som jeg er enig i. Kanskje vil framtidas forskere se på ulike sider ved hvordan hjerneskadde og deres foreldre blir omtalt og tiltalt både positivt og negativt fra offentlige etater. I mine hyller ligger det materiale til et hovedfag. Nja, det heter vel master nå. Nå tror jeg nok ikke disse permene blir å forlate huset uansett om de blir etterspurt, men de er nå der. Enn så lenge. En dag går de kanskje i en skapma-opprydding.

 

Tilbake til start. En plastmappe av «mine ting» skulle kastes, og jeg, dum som jeg var, svarte at kast, men jeg vil gjerne sjekke før kast. Mappa gjaldt en bilsak for 15-20 år siden. Og for å ikke trø i noens rosebed uansett hvor kunstige og malplasserte de enn er, nevner jeg ikke hva på bilen og hvor og hvem som var involvert, men resultatet kunne jeg lese i mappen: Brev til hvem. Møter med hvem der man etterstreber en minnelig løsning. Nye brev fra ufeilbarlige hvem som ikke ser noen minnelig løsning, da hvem er ufeilbarlig. Nye brev herfra til hvem med melding om at saken en gitt dato sendes Forbrukerrådet dersom hvem ikke vil ta ansvar. Hvem skriver kort tilbake og understreker sin ufeilbarlighet. Herfra huset går et brev med vedlegg til Forbrukerrådet. Så går brev at og fram mellom forbrukerrådet og hvem pluss her i huset. Klarer ikke å si oss her i huset, jeg var i utkanten av alle mine saker da. Etter en del korrespondanse gir Forbrukerrådet oss medhold i klagen.

 

Dette er årsaken til at jeg har bestemt meg til å ikke lese gjennom de permene som står på rommet mitt. Ikke fordi jeg ikke tåler innholdet av dem. Det har jeg erfart på kropp og sjel gjennom aktuelle år – både positivt og negativt.

Det er heller det at jeg ikke klarer bli påmint på hvor mye arbeid mine foreldre har lagt i ting RUNDT meg i tillegg til sammen med meg. Mye av dette må jeg tro skulle ha vært unødvendig hvis ting fungerte som de skulle.

 

Så håper jeg at situasjonen for dagens unge hjerneskadde og deres foreldre er lettere byråkratisk og helsemessig. Jeg er født i 1977. I 1976 kom den store reformen som ga hjerneskadde heimstandsrett. Tenk det, bare 35 år siden man i Norge fikk en slik rett, og av historien vet jeg jo at den ikke kom av seg sjøl som manna fra himmelen. Den var kjempet fram millimeter for millimeter av pårørende privat og handicaporganisasjoner. Som nevnt er jeg født i 1977. Tidligere, men også etter 1976, var regelen at hjerneskadde av min type ble skrevet inn på en «åndsvakeheim» og så tilbakeført til familien med pleiepenger betalt av «åndsvakeheimen». Dette medførte også at alle tjenester, f. eks. helsetjenester var institusjonalisert. Man hadde ikke heimstandsrett som enhver skulle ha. Mange heimer var økonomisk presset og måtte gå denne veien om pleiepenger, men i forkant av reformen av 1976 var en aksjon som jeg tror startet i Oslo og spredte seg, blant annet til Trøndelag der vi bodde. Foreldre nektet å gå veien om ”åndsvakeomsorgen” både økonomisk og helsemessig og krevde at deres barn skulle ha ytelsene via rikstrygdeverket som det da hette og ikke fra noen «åndsvakeomsorg». Da jeg ble født, gikk mine foreldre naturlig inn i denne gruppa har jeg skjønt og nektet enhver befatning med «åndsvakeomsorgen». Man krevde hjemstavnsrett, man krevde samme rettigheter som enhver annen hadde. I dag er mye av det en selvfølge. Da jeg var født, var det en kampsak. Jeg vet husker det ikke, naturlig nok, men i 1982 ga staten etter. Da hadde flere familier i Oslo levd på sultegrensen mens de nektet å ha med «åndsvakeomsorgen» å gjøre. Jeg var født midt i den kampen. Man kan si at vi gikk rett inn i den og hang på den gjennom flere år for å sikre seg at retten til heimstavn – og for å sikre at de rettigheter heinmstavn ga – ble overholdt.

 

Jeg vil anta at de mange permene på rommet mitt ville kunne fortelle en del om denne kampen.

 

Så understreker jeg at jeg ikke vet noe om hvordan man under «åndsvakeloven» drev institusjoner. Jeg vil tro at man der som i mye annet – også i dag - har hele spennet fra pluss til minus. Det er SYSTEMET som staten Norge hadde, jeg her snakker om.

 

Og jeg skal her ikke komme inn på systemet den samme staten Norge på den tida drev overfor taterne.

 

domantrener