Hvis noen tror man får gjort mer i jula eller når man har fri, da tar jeg gjerne mot tips fra vedkommende, for jeg får gjort mindre enn minst av å ha fri. I alle fall gjelder det blogging. Joda, joda, jeg har hatt muligheter, men har ikke giddet. Muligens fordi jeg et eller annet lugubert sted i hjernen assosierer blogging med jobb/trening og da…. Nei, forresten jeg tror ikke det er slik - det lugubre stedets vurderinger mener jeg – for jeg blogger jo gjerne når vi er i USA og det er jo ferie.
Da må det være andre årsaker til at jeg ikke giddet å blogge i jula i år.
· De andre var jo heime i jula, og da er det hyggeligere å ikke sitte og blogge.
· Jeg sov litt lenge om morgenen – noe alle unntatt pappa og Ronald gjorde. Men så uhedensk lenge sov vi nå ikke.
· Måltider tar lang tid i slike settinger.
· Alt går liksom langsommere kan man kanskje si.
· Oppsummert: julemodus.
Nå vet jeg ikke når mine siste sanne, delvis sanne, delvis usanne eller helt usanne rapporter her fra Elgeskogen sist ble skrevet. Men uansett. Av de helt sanne ting kan jeg nevne at vi også i år hadde et trivelig julebord sammen med de i den andre skogen, og at vi nyttårsaften dro på nattgudstjeneste i Evenes kirke takket være Inger Anna som kom på besøk og ga meg ideen om å foreslå at vi skulle dra på det.
Av delvis sanne ting kan jeg nevne at da vi kjørte heim fra Evenes, kjørte vi gjennom et fargesprakende fyrverkeri som noen av oss beundret mens en av oss (i baksetet) murret at det ødela freden for skogens dyr. Der har man igjen for å være nærmeste nabo til elgene. Litt er det i det, for da hunden vår, Fanta, levde, var nyttårsaftens raketter et mareritt for den. Og derfor sikkert også for skogens dyr.
Av delvis usanne ting kan jeg nevne At jeg ikke synes om verken kongens, statsministerens eller sametingspresidentens oppblåste og forsvulmende taler.
Så var det de helt usanne ting. Der har jeg en stor utfordring, for bloggene mine inneholder alltid en kjerne, om enn en liten sådan, av sannhet. Skal det komme helt usanne ting må det bli en novelle eller de olfactory-historiene jeg skriver som et ledd i olfactory-programmet. For øvrig er jeg en sanndru og edru person.
Jula her i skogen har foregått i samme spor som ellers. Det å stadig tråkke i samme spor kalles tradisjon av mange. Av andre kalles det tredemølle. Vi har jo et år for massevis av år siden feiret jul oppe i fjellene i Aspremont. Vi leide et hus der samt at vi for første gang i historia leide en bil. Sigbjørn hadde kjørt opp det året og var sjåfør. Dette var før GPS’ene kom, og pappa var kartleser og tronte i forsetet som den rettigheten en kartleser har. Vi tre andre satt sammenpresset i baksetet i den lille Clioen vi hadde leid. Mamma satt med jakka over hodet når vi tråklet oss fram i Nice. For ikke å snakke om Monaco som virkelig er en lilleputtstat der alt er så tettpakket at man knapt kunne møte en annen bil i gatene. Jeg vet ikke om jeg husker det, men jeg har jo hørt om da bilen bak oss fulgte på og passerte en parkert bil. Vi slapp unna, men stakkaren bak oss tok døra til den parkerte bilen da føreren åpnet den.
Ett er sikkert, noen badeferie var det ikke. Det var beinkaldt der, og jeg erfarte at i de landa (vel, i alle fall i Aspremont) var innetemperaturen en helt annen enn man er vant til her nord om den skjellsettende polarsirkelen. Vi frøs, men heldigvis fantes det to gassvarmere der stuet bort til bruk i skikkelig kulde, når det nå enn var, og vi brukte ganske store summer på å kjøpe gass og kjøre de to varmerne på fullt. Etter hvert som steinveggene ble varme, begynte forskjellige insekter å våkne. De trodde vel det var sommer. Og plantene gjorde tegn til å skifte årstid, de også. Men jeg antar både de og insektene fikk noe å undre seg over, for deres korte sommer tok slutt da vi reiste en av de første ukene i januar.
Det er vel her i Norden man har det så varmt innomhus. Jeg husker en gang vi var på Domaninstituttet at en av hertingene der antydet noe sånt som at vi sikkert frøs i vårt bosted under Nordpolen. Denne runden hadde det vært ekstra kaldt innomhus både på Silverstone der vi bodde og på klinikkdelen av Dominainstituttet. En av oss, jeg husker ikke hvem, repliserte at vi sjelden hadde frosset og kulset så mye som her denne runden. I Norge har vi det varmt innomhus. Der er vi tynnkledd. Når vi skal ut, kler vi på oss. Vi fryser ikke.
Merkelig nok var det 2 grader (antar jeg) varmere påthe Chlinic dagen etter. Men hos Yolanta på Silverstone var det liker kaldt. Har nesten glemt dette, for der vi har bodd senere, har vi styrt innetemperaturen sjøl, og på Family Hope Center er det bra innetemperatur, målt etter en inne-kuldeskjær nordlending.
Merkelig. Når man begynner å rote i en sak i hjernen, kommer man over litt av hvert – som når snyen forsvinn og det er mykkje som kjem fram. Yolanta var en spesiell pensjonatvertinne m,an burde skrive en epistel om. Rommene hadde ikke lås, frokosten laget man sjøl. helt ok det. I kjøleskapet lå det alle kunne bruke, vaffelrøre, sirup, syltetøy, egg og bacon. Den gangen onkel Per var med, stekte vi svære hauger med egg og flesk til frokost. Men så er vi jo etterkommere av Flesk Anders. Historien om Flesk Anders er en selvstendig sak jeg ikke presser in her. Man skal ikke skvise slekta, men gi dem spesiell omsorg. Flesk Anders kommer senere. Da vi kom neste runde, var det ikke mer egg og fleks i kjøleskapet. Nå bestod frokosten av vafler med en eller annen slags seig syltetøy. Ikke det at frokosten trenger å være så overdådig som på norske hoteller….Da vi bodde på Chestnut Hill Hotell var det litt mer til frokost, men dette litt mer var sukker og mel; donuts, muffins, kaker. Og kokte egg. Heldigvis var Farmers’ Marked nærmeste nabo. Vi bunkret ordentlig mat der og dekket oss DET frokostbordet i en vindusnisje, om vi da fant vindusnisjen ledig. Ok, jeg må tilstå at jeg i blant heiv i meg noe av den junken de hadde også.
Når vi er i Oslo på ABR, bor vi på p-Hotel. Der er frokosten en pose med sandwicher utafor døra ca kl. 6.30.
Den frokosten jeg husker aller best på våre reiser ar den på Kaltenbach Bed and Breakfast – a little bedder – et sted i fjellene nord i USA på grensen mot Canada. Vi skulle til Niagara, forlot highway og kjørte rett mot nord, mot fjellene for så å heade vestover derfra. Helt fantastisk. Så skulle vi ha den første overnattinga der. Mamma mumlet om et pensjonat i en liten landsby, men Sigbjørn, som satt ved rattet, hadde sett en brosjyre for nettopp Kaltenbach, så han hørte dårlig. Vi kjørte gjennom mørke skogsområder etter anvisning fra frøken GPS før vi kom til noe som syntes å være en delvis nedlagt farm i skogen. Det så stengt ut, bare et lite lys i et vindu. Baksetet mumlet at vi kanskje skulle snu, men Sigbjørn dro for å sjekke, og av alle ting var den mørklagte ytterdøra åpen og han forsvant inn – og ble der så lenge at baksetet gjorde seg klar til å bryte seg inn der. Jo da, han hadde betalt for bed and breakfast. Inne møtte vi en liten rund mann. Huset var langt og smalt, og langs alle veggene stod det stabler med pappesker. Ligner litt på kjelleren her i huset der bokesker står stablet langs alle veggene. Den lille runde mannen spurte når vi ønsket frokost, og jo da, kl. 8 var flott for ham. Neste morgen fikk vi vasket oss på ett eller annet vis. Klokka nærmet seg 8. Huset var helt stille. Ingen tegn til den lille runde mannen. Klokka ble over 8. Da tok mamma seg en tur for å se etter ham. Som nevnt var huset laaaangt og smalt, og hun kroket seg bortover gangene mellom pappeskene. Ikke tegn til frokost eller noe annet. Ved enden av den siste gangen, rett før hun skulle snu, kjente hun en svak kaffelukt, gikk etter lukta, fant en dør som førte til en trapp ned til kjelleren.
Og der satt den lille runde mannen i stor ro ved siden av en gedigen svartovn i en rimelig stor spisesal og ventet på oss. Frokosten var slik hans bestemor laget den – og alt var heimelaget. Blodpølser, brød, marmelade, skinker – han hadde til og med spekulasi. Han hadde laget alt sjøl. Vi har bilder fra den frokosten. Da vi skulle dra, så vi at han i gangen hadde en tipsskål med mynter. Vi hadde ikke amerikanske mynter enda, hadde bare vært der ett døgn og brukte visakort. Flaut, særlig etter den gedigne frokosten. Men vi fikk en sjanse til å reise kjerringa, for ved utgangen lå ting han solgte med hans logo. Kopper, gensere, etc. Det var ikke akkurat myke priser, men vi handlet såpass at jeg antar han fikk bra med tips likevel. ¨
Tilslutt da vi skulle dra, insisterte han på at vi bare MÅTTE dra til Pennsylvania canyon som lå et stykke unna. Og vi dro. Oppskrytt tenkte jeg da vi kom dit, men da vi kom til Niagara som var vårt mål, forventet jeg et fossefall som skulle styrte ned fra himmelen omtrent. Oppskrytt.
Neste frokost var på Hotel Prince Charles i en liten by i Canada. Lite og luksuriøst hotell der ”vertskapet hadde den glede å invitere til frokost kl. 9.00. Her kunne man ikke komme slengende til uansett tid og forvente mat. Kl 9 var man invitert til frokost. Da vi sjekket inn, ble vi spurt om matallergier. Fornemt lite hotell med antikke ditt og datt, kuhuder på golvet etc.
Neste overnatting var på et av disse drive-in motellene man har sett på amerikanske filmer. Der var det ikke frokost.
Ja ja, så ble dette en frokostkavalkade. Man vet aldri hva som dukker opp når man graver i hjernen.
domantrener
Siden de andre har reist til sine tralter, er vi nå også tilbake i traltene våre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar