...en slags ghetto man kunne lukte seg fram til...

Long time no hear, og årsaken er at jeg har følt meg presset til å frigi administrasjonen til andre presserende oppgaver som jeg fikk da vi besøkte Torny og Sigurd for vel en uke siden. Egentlig ikke en oppgave, men et fantastisk tilbud jeg ble meget glad for. I den anledning måtte noe gjøres her hjemme – og derfor friga jeg administrasjonen til dette var gjort. Nå er det egentlig ikke helt ferdig, men såpass i mål at jeg synes jeg kan presse meg til en blogg. (faens kalt her, noen har slengt opp verandadøra. Muligens for at det skal bli såpass kalt at bloggen fryser til is. En nediset blogg hadde egentlig gjort seg, så kunne man bare bryte seg et stykke hver gang man trenger noe, slik vi gjør med sevje som vi blant annet har frosset i isposer. Og mens jeg er inne på det der feltet, så har mamma og Vigdis vært på seminar med Laila Spik. Pappa og jeg skjelver, selv om jeg må tilstå at ting kan ha noe for seg. Pappas neglrotbetennelse er blitt behørig doktorert med blant annet groblad i både tørket tilstand og på sprit –tinktur som det visst kalles. Den rapporten jeg fikk etter det Spik-seminaret er at det ikke lenger holder å smugle vodka fra USA til disse tinkturene, og ikke har vi råd til å skaffe oss dem via polet. Løsninga var visst å sjøl ikke bare lage tinkturen, men også lage spriten man skulle legge urtene på. En hel liten fabrikk er under planlegging. Om den skal meldes til Brønnøysundregisteret, vil jeg foreslå et dekkende navn til bedriften. En slik bedrift må nok ha et meget dekkende navn. Det holder ikke med Heimbrent as, eller gjør det det? )

 

Tilbake til saken. Torsdag skal jeg til tannlegen, og da skal jeg høytidelig overlevere noe til Sigurd. Nå er jeg jo i den for dette heldige situasjon at selv om tannlegen har ramponert kjeften  så den er stiv og uformelig, kan jeg ubesværet likevel snakke på min måte.

 

I blant undres jeg storligen over disse nordlendingene og deres gjøren og laden, fakter og påfunn. Dette er tida da de surker og klager over været i nord. Enten er det for lite snø og derfor barfrost, eller det er for mye snø og snøføyke og skavler, eller det er speilholke og uframkommelig for folk, og er det ikke speilholke, er det slaps og sporete veier pluss at elgene er der de ikke skal være.

 

Men så siger skreien inn – og med et sveip er alt dette borte. Skreien inn og surkinga ut. Nå gjelder det å få tak i denne skreien. Livet dreier seg nå kun om skrei, lever og rogn. Mølje. Nordlendingene jager til sine biler, pusser seg et kikkhull i nedfrosset frontrute, legger med dødsforakt ut på isete eller slapsete veier, tuter iltert til de stakkars elgene som fort lærer å holde seg unna i denne sesongen. Dette er skreiens årstid, ikke elgenes. De jager til nærmeste utsalgssted for skrei, fyller opp plastposer med skrei, lever og rogn,  og med det drivet lysten på mølje gir, raser de heimover. Snart spiser de mølje så fettet renner nedover kjakene. Og om noen,  som jeg, ikke synes det er verdens lykke å spise mølje, blir man såpass mobbet at man pirker i seg litt og prøver å late som om man spiser mer enn man spiser. De andre skjemmes ikke og auser slike mengder med lever over fisken at det for meg hadde vært nok å se for å bli mett og kvalm.

 

Kvalm blir de andre også – forspist og elendige. Alle vet at for mye lever gjør at man må i seng – og enda det holder ikke. I dagevis kan man på utpusten til folk lukte hva de har spist. Samt høre stønn om at det ble for mye lever.

 

Straks denne tilstanden gir seg, får man same prosedure, ut i nedfrosne biler og ut til skreiutsalgssted. Same prosedure på alt.

 

Jeg tror jeg har knekket koden bak de ikke for så svimlende lenge siden annonsene om hybler i Oslo, Nordlendinger ønskes ikke. Jeg vil bare si at jeg vil se den huseieren som frivillig tar noe slikt inn i huset på en hybel – uten avtrekksmuligheter. Selv med en kjøkkenvifte er lukta av møljekalaset helt utålelig og hvordan det er på en hybel …. Hvis husverten var ekstra uheldig ville denne nordlendingen i tillegg være same og jage rundt ikke bare etter skrei, men etter blod og talg, reinkjøtt og margebein – som selvfølgelig skulle kokes på denne hybelen uten avtrekk.

 

Jeg i alle fall hadde betakket meg for det der.  Jeg orker ikke her gå inn på steiking av sild. Mange her steiker det utendørs på grunn av lukta, men på en hybel….

 

Løsninga tenker jeg i de dager var hybelhus kun for nordlendinger. En slags ghetto man kunne lukte seg fram til.

 

domantrener