En mann uten en mann

Mannen i gata så seg fortvilet om der han gikk rundt i en fremmed by. Han kjente seg ikke igjen. Han visste ikke hvor han var eller hvorfor han var der han var. Han visste faktisk ikke hvem han var i det hele tatt. Han var en fremmed, fremmed i tid, fremmed i sted, fremmed i årsak, en fremmed person. Han betraktet seg sjøl i et butikkvindu, så en middelaldrende mann der, alminnelig utseende. Alminnelig kledd Alminnelig på alle måter. En som kunne forsvinne i mengden.

Mannen hadde ingen mål for sin vandring. Hvordan kunne han ha det? Han visste ikke hvor han var, han kjente ingen steder å gå mot. Han bare kjente det han så i øyeblikket.

Mannen hadde ingen mening med sin vandring. Hvordan kunne han det? Han visste ikke hvorfor han var der han var, og det han så, ga ham ingen mening.

Mannen visste ikke hvem han var. Speilbildet i butikkvindu ga ham ingen gjenkjennelse. Hans lommer var tomme med unntak av en ganske stor rull penger, for stor til at han skulle være så alminnelig kledt.

Mannen satte seg ved et vindusbord i en kafé og så ut. Sulten var han ikke. Maten forble urørt på bordet. Hvorfor var han ikke sulten? Hadde han spist nylig? Han visste ikke hvor lenge han hadde gått om kring her i byen. Han vurderte nølende det til max to timer. To timer visste han om av sitt liv. To timer! Ingen syntes å kjenne ham der han satt ved vindusbordet. Ingen hilste gjenkjent. Ingen tok notis av ham. Han sjøl tok notis av alle. Kunne noe rundt ham, noen fjes, noen kroppsholdninger, hva som helst gi ham et glimt av gjenkjennelse? Han kjente ingen.

Lenge satt han i kafeen. Det ble etter hvert slik at kafeen med disken, bordene og stolene var hans identitet. Han kjente og gjenkjente dem. Han kunne se seg rundt, og han visste hva han kom til å se. Han visste hva som stod på nabobordet, han kjente og gjenkjente formen på stolen ved siden av, han betraktet serveringspersonalet med gjenkjennelse. Han gjenkjente dem hver gang han så på dem.

Derfor torde han ikke forlate kafeen. Utenfor den hadde han intet han kjente. Han ville igjen være en fremmed i fremmede omgivelser. Her inne var han en fremmed i kjente omgivelser.