Vårt farvel til USA 1

Ja, da er vi i alle fall i yttergrensen av byen New York. Vår første overnatting var en kriseovernatting da en av oss – jeg nevner ikke navn – var falleferdig og vi måtte bare ta kvelden kl. 17 lokal tid. Den samme av oss – jeg nevner fremdeles ikke navn, men kan avsløre at det er den eneste av oss som er romani – har sovet fram til morgen, fremdeles lokal tid, og er nå klar for å raide videre mot Canada etter at vi har spist det man kaller frokost her på Western Hotel.

Vi har ingen andre faste planer enn Niagara og Canada før vi møter på Family Hope neste onsdag. Jeg har jo lagt inn ønske om noen dager på Chestnut Hill før det braker løs på family Hope. Vi får se.

Vi har leid en Kia og Sigbjørn freser oss nordvestover på femfelts motorvei i en retning. Sigbjørn og jeg har oppført oss normalt og sovet fram til normal tid. De andre to har tullet oppe om natta og er snart klare for en dupp, antar jeg. Så om vi rekker Canada i dag vet jeg ikke, men vi er jo på løse vilkår og skal i natt ligge litt mindre hotellaktig. Kjenner jeg noen rett blir det ganske så lite hotellaktig. De mener det gir mer og at ferieovernatting ikke bare er en seng. Vi får se. Jeg mistenker Sigbjørn for å mene det samme, men han tier solidarisk med meg som er et luksusdyr.

Vi fløy Continental air hit, og det var jammen noe annet enn Lufthansa som vi før har fløyet. Flyet var lite - størrelse SAS Evenes – Oslo. Litt forsarvet, velbrukt kan man ve si. Ingen fløy med varme vaskekluter før mat. Ingen fløy og fallbød folk annet å drikke enn kaffe, te, vann og juice. Maten var enklere. Rimelig nok ble jeg sittende og fundere på at Tyskland var bombet i ruiner i 1945, USA ikke. Men se nå. Forstå det den som kan. Joda, joda, jeg vet at man sprøytet trøstepenger inn i Vest-Tyskland i 1945, men for meg ser det ut som om man sprøytet vel og vore. Giverne er nå fattige i sammenligning.

Her kom Sigbjørn, og nå skal det være en herregud-for-en frokost, men jeg vet at vi kommer til å finne oss et marked på tur nordvestover, så neste frokost blir en annen.

Høres

-fremdeles romanitrener som nå er etter veien-

I dag er jeg co-pilot når vi header vestover. Jeg plasserer mine lange tynne fotlabber opp på dashbordet og pløyer vei vestover. I går var pappa co-pilot. Han mente Sigbjørn trengte det, noe som bare var en unnskyldning for å sitte foran og breie seg. Men nå er det min tur.