Rekapitulerer

Canada:

Ting foregår ordentlig og viktig når vi ferdes rundt. Vi suser rundt i vår leide Kia. Sigbjørn er pilot og leder oss gjennom 8-felst, 16-felts, mener jeg, 8 i hver retning, og på små bygdeveier. Han sitter med sin Kaltenbach-kopp, kjøpt hos den lille runde mannen på bed. breakfast i Tioka nord i USA, og jeg, som den gode co-pilot sitter i annenflyverens sete med and beina på dashbordet og en Kaltenbach-kopp fra samme bed and breakfast, men jeg har vann i min. Slik gjør vi områdene. I baksetet huserer mamma og pappa. Den meget viktige femte person, frøken GPS, leder oss vennlig og bestemt dit vi skal. Og like vennlig rekalkulerer hun om vi kjører ut av hennes planlagte rute. Chestnut Hill:

Nå er det like før vi forlater Chestnut Hill. Til oss landeveisnomader å være har vi vært fastboende her i tre dager på Chestnut Hill hotell. I disse dagene har vi tatt farvel med diverse:

1. Den kinesiske restauranten. Takk og pris at de er ferdig med den.

2. King of Preussia. Takk og pris at vi er ferdig med den.

Ellers har vi spist to ganger hotellets trapp. De kaller det patio og sier patio når jeg sier trapp. Herlig. Jeg hadde lyst til å spise om kvelden på trappa, men da vi i går kom tilbake hit etter en runde på King of Preussia – noen med verkende rygg og bein og noen med verkende lommebok – da var det ikke dekket på trappa. Ok, det var litt kaldt i deres målestokk, men mildt nok i vår til å spise utendørs. Siden vi er heime her og folk kjenner oss, fikk vi dekket på ute for kveldsmiddag. Den hyggelige serveringsdama var bekymret for om det begynte å regne. Dette er jo saksøkerlandet, så vi sa: Our responsibility. Vi foreslo at hun kunne ta inngangsbillett hos de som betraktet oss der vi tronte alene og spiste. Etter hvert ble det kaldere, men vi gjorde som engelskmenn, hold the upper lip stiff og spiste ufortrødent middag. Etterpå bestilte vi dessert. Serveringsdama prøvde å holde the upper lip stiff. Hun syntes nok det var vel kaldt ute og is til dessert, vel mango således, gjorde det ikke varmere. Sigbjørn tok en kaffe etterpå for å forhale det mer. Til slutt slentret vi sakte inn på hotellet som om vi hadde all verdens varme i kroppen. Straks vi var inne på Sigbjørns og mitt rom smøg jeg lynfort under tre, fire tepper og håpte på å bli varm.

Akkurat nå sitter vi i hallen i andre etasje og blogger. Om en halv time drar vi til Hyatt. Resten av dagen går til detox test.

Som tidligere nevnt kjørte vi litt nordover i Canada før vi headed østover. Dette for å se noe annet enn 16 rekker med biler, 8 i samme retning som vi, 8 i motgående rekke. Frøken GPS ledet oss over i de indianske markebygder der folk stort sett lignet oss. Vi tok sikte på å ta natt nær reservatet nær enden av Ontariosjøen. Men før vi kom dit, lodet vi og trødde litt i områdene lenger inn i Canada. Blant annet spiste vi på en liten kafe med – etter det vi så, og jeg tror vi så rett for “kjøkkenet” var like innfor disken det maten ble laget – var betjent av en kvinne i 50-årene. Dette er kun kvalifisert gjetting fra min side da jeg ikke har noen stort nok sammenligningsgrunnlag for å tippe alder på kanadiske landsbykvinner. Årsaken til at jeg husker henne og stedet er at om noen maste på henne og ville bestille noe, sa hun gjerne kontant: I only have two hands.

Men nå drar vi til Hyatt og i morgen på Family Hope.

Høres

romanitrener