Som sagt, vi overnattet på en bed and breakfast som lå i mørke da vi kom, men unntak av et lite lys i et rom. Det så lukket ut, men Sigbjørn gikk inn, for i brosjyren vi hadde funnet stod det at de hadde god landsens frokost. Som det viste seg at de hadde.
Vi bare et menneske der, en kulerund, liten og hyggelig mann. Huste så ut som om noen skulle flytte, esker og kasser lagret overalt, men på veggene hang spesielle quiltarbeid og anna handarbeid som mamma spurte om hun fikk fotografere.
Da det om morgenen nærmet seg frokosttid var det intet livstegn i huset unntatt oss. Tilslutt gikk mamma for å se etter. Dette var et langt smalt hus, og hun gikk gangene til ende. Senere gikk jeg der, esker langs veggene og handarbeid på veggene. I så måte kunne det ligne boklageret i kjelleren hos oss. I enden av en lang, stille og folketom gang kjente mammas kaffetørste nese en svak kaffelukt, og hun fulgte den ned en smal trapp til kjelleren. Der var det en stor spisesal – selvsagt pappesker langs veggene – flott dekket frokostbord med frisk juice og – hol dere fast – en spekulasi som starter. Verten satt ved en spesiell ovn og ventet i stor ro på oss, og da vi kom, kom eggerøre og kjøttretter på bordet, pluss pluss, og alt heimelaget etter bestemors oppskrift. Det var forresten bestemor som hadde laget alt det som hang på veggene.
Den kjempehyggelige verten anbefalte oss å se Little Grand Canyon, og vi så lovte og gjorde. Man sier ikke nei til en slik person, ikke sant? Han bad oss stikke innom på rfeturen om vi rakk det.
Kveld i Canada:
Sorry folkens. Vi er nå i Canada og ikke i USA som planlagt. Nåja, planlagt og planlagt fru Blom. Det eneste vi har planlagt er flybilletter og Family Hope. Ellers lever vi romanis glade dager, hvis da mitt folk har noen glade dager for tida.
Vi forlot altså det meget spesielle bed & ebreakfast med den lille trillrunde verten med buksesler etc og dro til little Grand Canyon. I skrivende stund er det ikke Grand Canyon som huskes best, men naturen rundt generelt. Frøken GPS sendte oss videre oppover og oppover da vi skulle dit, og da vi skulle tilbake og hun var programmert til sende oss videre til Olean, som er fjellby mot grensen til Canada, sendte hun oss en snarvei jeg ikke ville trodd var registrert i satellitten der oppe. At det bar bakke opp og bakke ned i krok og sving var nå ett. Det andre var at planterhaugveien blir rene brede autostradaen i sammenligning. Der kan i alle fall to biler møtes. Slik var det ikke her. Noen steder var det åkrer man kunne kjøre ut i om en pickup - som det var fullt av på de små hauggårdene vi passerte – om en slik pickup kom fresende mot oss. 3-4 km. senere kom vi på en veg i god standard a la planterhaugveien. Da hadde vi surret i highlands hele formiddagen og gått innom gårdsbutikker og etc her og der, så da vi fant en liten lokal kafe med lokale matretter, tok vi middagen der. Jeg er ennå skrivende stund overmett av den overdådig store porsjonen med ekte highland-landsens kost.
For å gjøre en lang og begivenhetsrik dag litt kortere: vi stoppet ikke på USA-sida av Niagara, men freste inn i Canada. Her er vi på et ganske elegant hotell, et lite og eksklusivt et med kuskinn til golvtepper og en vert som tok mot oss som hovmesteren i en engelsk overklassefamilie. Hyggelig og profesjonelt underrettet han oss at alle hotellets gjester samles i spisesalen kl. 9 til frokost. Ikke bare å komme slengende katdi som helst.
… men nå må jeg sove i den fasjonable senga som venter meg –
- fremdeles heldige romanitrener -
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar