Solen stod lavt på himmelen heter det i etablerte romantiske beskrivelse av at det holdt på å bli mørkt. Slik var det ikke for meg. Solen hang i synsranda og geipte til meg. Den visste at jeg visste at straks den ikke var i synsranda mer, var min tid ute. Jeg var nært knyttet til det gule gliset, og det gule gliset visste det. Derfor geipe den der til meg, også fordi den visste – som jeg visste – at den kom igjen. I motsetning til meg som ikke – om noe – kom igjen. Jeg visste ikke om jeg i det hele tatt var noe kom etter at den gule jævelen forsvant.
Hvem hadde satt denne styrkefordelinga mellom oss og bestemt at jeg skulle være avhengig av den gule jævelen? Hvorfor kunne det ikke like gjerne ha vært omvendt, at den gule jævelen kunne ha vært avhengig av meg? Og at det hadde vært den som fryktet sin videre skjebne avhengig av hva jeg gjorde? Jeg bestemte meg der jeg stod og betraktet gliset at jeg ville ha en endring på det, og jeg visste at jeg hadde dårlig tid på meg. Målt etter den tidsangivelsen som fantes hos meg.
Derfor var jeg en liten stund senere – tid er et relativt begrep – i nærheten av den gule jævelen uten at den hadde lagt merke til at jeg hadde forflyttet meg. jeg hadde vært nøye med å forfalske meg, duplisere meg, slik at jævelen skulle tro det var jeg som stod og betraktet den med forsmedelse. I stedet befant jeg meg like i nærheten av den uten at det hadde voldt meg noen anstrengelser overhodet å komme dit.
Jeg var klar til aksjon. I ett nu hadde jeg stukket en nål inn i jævelen og begynte å tappe den for kraft. Kraften akkumulerte jeg for senere bruk. Jeg satt og betraktet jævelen bli blekere og blekere uten at den syntes å skjønne det sjøl. Jeg lo. Faktisk Kan jeg ikke huske at jeg hadde ledd før. Men nå lo jeg, og latteren fikk den gule – blekhvite mener jeg – jævelen til møysommelig å snu seg.
Jeg nyter ennå tanken på uttrykket da den fikk se meg sitte der med kraftmagasinet. Først nå syntes den å begynne å forstå noe, og langsomt forstod den at makten hadde endret seg. Nå styrte jeg, og jeg hadde akkumulert kraft.
Mye senere, tid er som nevnt et relativt begrep, var jeg lei av å styre og ha makt. Det var faktisk en gørr og lite givende oppgave. Krafta. Krafta. Hva skulle jeg gjøre med den? Jeg hadde møysommelig akkumulert den, og nå var den verdiløs for meg.
Jeg åpnet kranen og lot kraften sive ut.
Ragnarokk.
Armageddon.
Enschluss.
domantrener
fredag 24. august 2012
torsdag 23. august 2012
Pest og pyton frra asken til ilden
Å, fy fasan, det er kaldt og hustrig å tilhøre familien Skåden. Stikkordet er fryse. Uansett om man kler på seg er det en kroppsdel som fryser. Jada, jada, jeg vet at jeg er en frossenpinn, men likevel. Jeg har måttet akseptere at vi spiser alle måltider ute på trappevarandaen nesten uansett vær. Ombestemt meg: uansett vær. Jeg har ikke kommet på en eneste gang vi har spist inne, vi tre. Når de andre er heime er det lettere å kreve sin rett: spise inne som folk.
Men alt er relativt, og for tiden står det å spise på trappeverandaen som luksus. Der er tross alt stoler, tak over hodet, bord og et jevnt golv / dekke. Luksus. Luksus. I den siste tida har den stakkars domantrener robocop måttet hinke ut til bålet for å få en matbit krydret med sur røyk, ustø campingstoler, ingen bord. Alt elendighet. Det verste er at Anka som bor på gjesterommet her, er like gal som de andre to og spiser alle måltid ute ved bålet. Jeg kan fastslå at jeg er den eneste normale i denne familien. Jeg har tidligere spurt meg sjøl om jeg montro kan være adoptert siden jeg ikke ligner de andre. Det er ikke bare det med den faens utespisinga. Når vi er på reise for eksempel i USA kommer forskjellene tydelig fram. Jeg liker å spise elegant, og vi gjør det i blant, men like ofte spiser vi som slusker på med kinesiske rallar-barer og diverse andre ikke-elegante etablissementer. De andre to handler detfamilien trenger på Fretex. Jeg gremmes, men er glad Fretex ikke selger resirkulert frukt og grønnsaker, smør, ost, melk og diverse slike produkter. Noe har man da å være glad for.
De siste ukene har pappa og jeg vært nesten heimløse, jaget fra rom til rom. Mamma og de andre har herjet og vasket og ryddet rom etter rom. Mamma påstår det ikke er gjort på tre år. Pappa og jeg stakkars har ikke før fått satt våre mødige kropper ned før noen kommer herjende for å rydde og vaske. Og brent! Gud vet hva de egentlig har båret på bålet bak våre rygger. Om jeg hadde tort hadde jeg foreslått for pappa at vi to skulle rydde mammas kontor og Ankas rom, for i de to rommene flyter det virkelig. Men da hadde vi nok måttet rømme med matpakke lenger unna enn bålet.
Et lite lyspunkt finne det dog: et lyspunkt som gir pusterom for ordentlige folk. Mamma er avhengig av å se Hotell Cæcar, og Anka er avhengig av å se en film på rommet sitt om kveldene. Er jeg heldig får jeg fred da hvis ikke pappa presser meg til å ta det fordømte detox-badet med epson-salt og bikarbonat.
Heldigvis tok jeg det i går, så siden det ikke skal være en hverdagslig sak får jeg fred i kveld.
domantrener
P.s. Lørdag er Tårstad-dagen, og vi drar dit som tradisjonen er her hos oss.
Men alt er relativt, og for tiden står det å spise på trappeverandaen som luksus. Der er tross alt stoler, tak over hodet, bord og et jevnt golv / dekke. Luksus. Luksus. I den siste tida har den stakkars domantrener robocop måttet hinke ut til bålet for å få en matbit krydret med sur røyk, ustø campingstoler, ingen bord. Alt elendighet. Det verste er at Anka som bor på gjesterommet her, er like gal som de andre to og spiser alle måltid ute ved bålet. Jeg kan fastslå at jeg er den eneste normale i denne familien. Jeg har tidligere spurt meg sjøl om jeg montro kan være adoptert siden jeg ikke ligner de andre. Det er ikke bare det med den faens utespisinga. Når vi er på reise for eksempel i USA kommer forskjellene tydelig fram. Jeg liker å spise elegant, og vi gjør det i blant, men like ofte spiser vi som slusker på med kinesiske rallar-barer og diverse andre ikke-elegante etablissementer. De andre to handler detfamilien trenger på Fretex. Jeg gremmes, men er glad Fretex ikke selger resirkulert frukt og grønnsaker, smør, ost, melk og diverse slike produkter. Noe har man da å være glad for.
De siste ukene har pappa og jeg vært nesten heimløse, jaget fra rom til rom. Mamma og de andre har herjet og vasket og ryddet rom etter rom. Mamma påstår det ikke er gjort på tre år. Pappa og jeg stakkars har ikke før fått satt våre mødige kropper ned før noen kommer herjende for å rydde og vaske. Og brent! Gud vet hva de egentlig har båret på bålet bak våre rygger. Om jeg hadde tort hadde jeg foreslått for pappa at vi to skulle rydde mammas kontor og Ankas rom, for i de to rommene flyter det virkelig. Men da hadde vi nok måttet rømme med matpakke lenger unna enn bålet.
Et lite lyspunkt finne det dog: et lyspunkt som gir pusterom for ordentlige folk. Mamma er avhengig av å se Hotell Cæcar, og Anka er avhengig av å se en film på rommet sitt om kveldene. Er jeg heldig får jeg fred da hvis ikke pappa presser meg til å ta det fordømte detox-badet med epson-salt og bikarbonat.
Heldigvis tok jeg det i går, så siden det ikke skal være en hverdagslig sak får jeg fred i kveld.
domantrener
P.s. Lørdag er Tårstad-dagen, og vi drar dit som tradisjonen er her hos oss.
søndag 19. august 2012
Spisfinnligheter
O du allmektige!
Nå har jeg mast på blogging i det som for meg synes som evigheter, men som antagelig ikke er det generelt. Hva vet jeg egentlig om det generelle, hender det at jeg spør meg sjøl om. Men jeg antar på den andre sida at det er mange som ikke vet hva det generelle er. Antagelig bare de som har definert det, og da må jeg si at om en snever forsamling har definert ordet generelt, er definisjonen kun gjeldende for dem og ikke for andre. Følgelig konkluderer jeg at jeg står fritt til sjøl å definere hva generelt er.
Det samme gjelder ord som religiøs, kristen og personlig kristen. Hvem i all verden har hatt definisjonsrett på de orda? Og hva må til for at man er religiøs, kristen eller personlig kristen? Ok, hvis det er som motstykke til andre religioner kan jeg forstå ordene kristen og personlig kristen. Religiøs omfatter vel alle religioner og trosretninger?
Der fikk jeg noe å fundere over. Jeg må prøve å lage et begrep som passer meg og det jeg tror på, for jeg er også troende hva det nå enn vil si å være troende.
Der rotet jeg meg ut på viddene igjen. Egentlig skulle jeg surke over at jeg ikke kunne blogge på slaget når jeg ville. Det er morgen, og mamma og jeg sitter med morgen-programmet som inkluderer diverse spisfinnligheter som må trenes på mens vi masker og tar gass. Dersom det blir tid etter disse diverse spisfinnlighetene, leser eller blogger jeg alt ettersom jeg er i modus til det. Etterpå går pappa og jeg over i en annen type spisfinnlighets-program.
I morgenens spisfinnlighet ligger olfactory-programmet – og det er ganske artig, faktisk. Min omtåkede limbic skal lære å gjenkjenne lukter, derfor lukter jeg – og mamma – jevnt i morgenprogrammet og konkurrerer om hvem som gjetter rett i de flaskene vi lukter på. Ikke uventet taper jeg vanligvis, men det hender faktisk også at jeg vinner. Mamma gir ikke ved dørene, og jeg må virkelig skjerpe meg for å gjenkjenne lukta. Det antar jeg er fordi hun regner med at jeg ville skjønne det og at jeg ikke er en unge som man gir lure-vinne-muligheter til. Helt ok for meg. Jeg slår henne på andre felter. Blant annet har jeg skrevet deler av forordet til en bok, for mamma sleit med å formulere en del av det klart og konsist. Sånn er det bare.
Samtidig reflekterer jeg over de ulike luktene. Denne uka har vi blant annet rosmarin, og med det navnet burde det lukte godt. Det lukter kattepiss, synes jeg, men gir rom for at enkelte kan synes kattepiss er god lukt. Det var det med det generelle.
En annen lukt er myrra som ikke lukter noe som helst. Jeg antar myrra må være mer verdifull enn det lukter som, ellers ville det være underlig at det produktet var noe å komme draganes med til Jesubarnet. Gull, røkels, myrra ofret de. En tredje lukt er Unterberg som visstnok ligner gammel-dansk. Mamma sier hun skal ta det til kaffedoktor etter at den er ute av olfactory-priogrammet.
Så er det det forunderlige med lukt og smak. Jordbær er ukens lukt og smak. Skulle jeg dømme etter lukta var det ikke noe å jage etter, mens smaken er fantastisk. Kanskje det er slik med myrra? Spiselig? Jeg må google det i kveld.
Der nærmer det seg slutt på morgenens program, og jeg avslutter med dagens sjuende maske.
domantrener
PS. Det er blitt søndag kveld. Jeg rir ikke samme dag som jeg saler, og den bloggen jeg skrev for en del tid siden ble ikke sendt da.
Mye har skjedd siden da, og når jeg sier mye, mener jeg mye i min målestokk. Jeg har bestemt meg til å la min barnebok gå til layout. Da er den muligens ferdig til jul. Tips til julegave hvis dere da ikke heller vil bruke storebrors bok om samer eller lillesøsters bok med fortellinger. Det har i så måte vært et produktivt år for Skåden-søsknene.
Sola slo til i dag, og vi med den. Etter at vi hadde vært i Vuopmegeahči / Trøssemark dro vi madrasser ut på den nye “skogverandaen” og la oss der. Så godt man sover i skogkanten! Lydboka vi hører på nå, Uskyld, surret og gikk mens vi sov. Pappa våknet først og laget middag. Mamma og jeg sleit oss opp til ferdig mat.
Nå har jeg mast på blogging i det som for meg synes som evigheter, men som antagelig ikke er det generelt. Hva vet jeg egentlig om det generelle, hender det at jeg spør meg sjøl om. Men jeg antar på den andre sida at det er mange som ikke vet hva det generelle er. Antagelig bare de som har definert det, og da må jeg si at om en snever forsamling har definert ordet generelt, er definisjonen kun gjeldende for dem og ikke for andre. Følgelig konkluderer jeg at jeg står fritt til sjøl å definere hva generelt er.
Det samme gjelder ord som religiøs, kristen og personlig kristen. Hvem i all verden har hatt definisjonsrett på de orda? Og hva må til for at man er religiøs, kristen eller personlig kristen? Ok, hvis det er som motstykke til andre religioner kan jeg forstå ordene kristen og personlig kristen. Religiøs omfatter vel alle religioner og trosretninger?
Der fikk jeg noe å fundere over. Jeg må prøve å lage et begrep som passer meg og det jeg tror på, for jeg er også troende hva det nå enn vil si å være troende.
Der rotet jeg meg ut på viddene igjen. Egentlig skulle jeg surke over at jeg ikke kunne blogge på slaget når jeg ville. Det er morgen, og mamma og jeg sitter med morgen-programmet som inkluderer diverse spisfinnligheter som må trenes på mens vi masker og tar gass. Dersom det blir tid etter disse diverse spisfinnlighetene, leser eller blogger jeg alt ettersom jeg er i modus til det. Etterpå går pappa og jeg over i en annen type spisfinnlighets-program.
I morgenens spisfinnlighet ligger olfactory-programmet – og det er ganske artig, faktisk. Min omtåkede limbic skal lære å gjenkjenne lukter, derfor lukter jeg – og mamma – jevnt i morgenprogrammet og konkurrerer om hvem som gjetter rett i de flaskene vi lukter på. Ikke uventet taper jeg vanligvis, men det hender faktisk også at jeg vinner. Mamma gir ikke ved dørene, og jeg må virkelig skjerpe meg for å gjenkjenne lukta. Det antar jeg er fordi hun regner med at jeg ville skjønne det og at jeg ikke er en unge som man gir lure-vinne-muligheter til. Helt ok for meg. Jeg slår henne på andre felter. Blant annet har jeg skrevet deler av forordet til en bok, for mamma sleit med å formulere en del av det klart og konsist. Sånn er det bare.
Samtidig reflekterer jeg over de ulike luktene. Denne uka har vi blant annet rosmarin, og med det navnet burde det lukte godt. Det lukter kattepiss, synes jeg, men gir rom for at enkelte kan synes kattepiss er god lukt. Det var det med det generelle.
En annen lukt er myrra som ikke lukter noe som helst. Jeg antar myrra må være mer verdifull enn det lukter som, ellers ville det være underlig at det produktet var noe å komme draganes med til Jesubarnet. Gull, røkels, myrra ofret de. En tredje lukt er Unterberg som visstnok ligner gammel-dansk. Mamma sier hun skal ta det til kaffedoktor etter at den er ute av olfactory-priogrammet.
Så er det det forunderlige med lukt og smak. Jordbær er ukens lukt og smak. Skulle jeg dømme etter lukta var det ikke noe å jage etter, mens smaken er fantastisk. Kanskje det er slik med myrra? Spiselig? Jeg må google det i kveld.
Der nærmer det seg slutt på morgenens program, og jeg avslutter med dagens sjuende maske.
domantrener
PS. Det er blitt søndag kveld. Jeg rir ikke samme dag som jeg saler, og den bloggen jeg skrev for en del tid siden ble ikke sendt da.
Mye har skjedd siden da, og når jeg sier mye, mener jeg mye i min målestokk. Jeg har bestemt meg til å la min barnebok gå til layout. Da er den muligens ferdig til jul. Tips til julegave hvis dere da ikke heller vil bruke storebrors bok om samer eller lillesøsters bok med fortellinger. Det har i så måte vært et produktivt år for Skåden-søsknene.
Sola slo til i dag, og vi med den. Etter at vi hadde vært i Vuopmegeahči / Trøssemark dro vi madrasser ut på den nye “skogverandaen” og la oss der. Så godt man sover i skogkanten! Lydboka vi hører på nå, Uskyld, surret og gikk mens vi sov. Pappa våknet først og laget middag. Mamma og jeg sleit oss opp til ferdig mat.
Det er kveld, og vi har vært ute i lavvoen og røkt oss. Snart kommer Miss Marple på TV. Og da er det sofaen.
mandag 13. august 2012
Å holde seg flytende
Jeg har aldri tenkt på at man kan holde seg flytende på vann bare ved å gjøre visse bevegelser – visse spesielle bevegelser, rytmisk og jevnt. Men man kan visst det. Jeg forundrer meg over at det går an. Om jeg hadde kommet i vann, antar jeg at jeg ville ha plasket desperat og likevel gått under som en stein. Noe må det altså være med de bevegelsene, ikke sant?
Det er neppe bare på vann at visse rytmiske bevegelser holder en oppe og driver en framover, ikke sant? Gjør at man ikke går under. Neppe bare på vann. Sikkert i andre fysiske situasjoner der man trenger å holde seg flytende. Og neppe bare i fysiske sådanne. Hva med mentale situasjoner der man kan ved visse rytmiske bevegelser holde seg oppe og unngå å gå under?
domantrener
Jeg trenger tenkehjelp her. Hvilke situasjoner kunne det montro være?
søndag 12. august 2012
Blodbad i Borkskogen
I dag er søndag og vi har fri. Vel, noen av oss har fri. Andre har i god tradisjon sovet fram til visse andre har middagen klar på det som er ekte middagstid – kl 12. Jeg har aldri forstått dette med middag til ulike tider på døgnet. Middag betyr midt på dagen. Punktum. Ok at midt på dagen er variabel etter hvilken ukedag det er. På søndager er min morgen midt på dagen. For de andre to som står opp grytidlig av ukjent grunn er midt på dagen midt på dagen. Jeg har aldri skjønt at ikke folk sover lenger når de kan det og har absolutt ikke sans for den nå avdøde lestadianerpredikanten som reiste rundt og holdt samlinger og aldri hadde fri. Når han ble spurt om han ikke trengte hvile, var svaret at i graven kunne man hvile. Ja, ja, hver sin smak sier jeg nå bare.
Denne helga har vært et blodbad en gross her i domantrenerstua i Borkskogen. Ikke et blodbad slik man møter det i historiebøkene eller i reportasjer på TV (riktignok går det vilt for seg her i blant, men…) Et blodbad like fullt.
Det er masse jeg ikke forstår i denne verden, det må jeg tilstå, og jeg vet ikke om det skyldes hjerneskaden min eller bare manglende evne til å sette seg inn i andres tanker og prioriteringer. Hvis så, er jeg ikke alene her i verden, da er vi mange.
Sidespor forlatt. Tilbake til saken - blodbad. Plutselig satt vi her i huset med masse blod som burde brukes. I så måte har noen her lært av Anja da hun bodde her og sa at enkelte ting i skapene burde brukes. Jeg husker ennå de gode muffinsene som ble et av resultatene. Takk, Anja. Etter deg ble det slutt med muffinser her.
Uffda, jeg er på sidespor igjen, men når jeg nå først er på det sidesporet, må jeg si at jeg savner alle de som har bodd her over litt lengre tid, min polske lillesøster Magda, min slovenske søster Anja og Aleksandr. Senere har mange bodd i kortere perioder på det rommet.
Tilbake til hovedsporet som er blodbad. Noen fant altså blod som burde brukes, og jammen er det brukt sier jeg bare. Jeg har ikke ytt noe særlig til den saken, for siden den gangen mamma og jeg forspiste oss på steinharde glutenfrie gombaer er liksom piffen gått ut av den retten hva meg angår. Vi har hatt gomba senere, normale sådanne, men min mage og det totale fordøyelsessystemet har godt langtidsminne, så jeg har bare smakt litt på dem. Jeg konstaterer at det bare er mitt fordøyelsessystem som har langtidsminne. Kan jeg skylde på hjerneskaden montro? Neppe, for da siterer pappa Janet Doman som i et foredrag sa at de hadde den erfaring at 95 % av unotene var reelle unoter man som hjerneskadd hadde fått lov til å utvikle. 5 % skyldes hjerneskaden. Her i huset henger diverse sitater fra Domaninstituttet på veggene. Heldigvis ikke den. Ikke emda i alle fall. Og nå står helga i blodmatens tegn. I går hadde vi blodpannekaker til kvelds, noe de andre spiste med synlig andakt i fjeset. I dag er det gomba til middag, en gigantisk kasserolle, og i kjøleskapet står en annen gigant, en bolle med røre til blodvafler. Heldigvis er Anka her, og vi har reinkjøttsuppe også til middag.
Nytt sidespor fra den tida da noen av oss måtte stå i bingokomiteer. Mamma gidda ikke lære seg bingospill og verdier og var derfor fast vaffelsteiker og kjøkkenarbeider i de sammenhengene. Pappa jobbet et nivå over det, han var kupongselger og iblant bingoleder. På den tida var det bingoarrangement også på Boltås skole der mamma var kjent. På vaflene var det visstnok alltid ost, men enkelte ønsket seg sukker. Hjalmar Vindal var en av dem. Han og mamma snakket alltid samisk sammen og hadde det visstnok utrolig trivelig i vaffelsalgspratet. En for mamma ukjent kvinne spurte Hjalmar hvorfor han hadde sukker på vaflene. Da hun handlet var det bare ost. Hjalmar var kjapp i replikkene vil alle dere som kjente ham nok huske, og han svarte prompte:
- Jeg spurte ho der, men ho forstår ikke norsk, man må spørre på samisk om man skal ha noe annet enn det som står framme.
Sa Hjalmar og skred tilbake til sin bingoplass med vafler med sukker på.
En annen gang hadde vi hatt blodvafler her heime, og mamma tok med litt røre for å steike noen på bingo, blant annet til Hjalmar. Same procedure.
- Kor har du fått det der?
- Hos ho der. Peiking mot kjøkkenet. Men ho kan berre samisk. Ho forstår ikkje anna.
Sidespor slutt. Nei, forresten. Visstnok ble heile røra brukt, for noen lærte seg mállevaffal. Senere ble det slutt med blodvafler, noen grinte over det griseriet.
For å fortsatt holde meg på hovedsporet. Nå er det middag, og den er selvfølgelig ute på verandaen der vi spiser til vinteren setter inn. Jeg er en enslig svale hva angår å spise ute, og som alle vet gjør ingen enslig svale sommer, dvs får forandring på noe, hvis man da ikke er en Martin, Martin Luther eller Martin Luther King. Eller Gandhi eller… Jeg er ingen av delene og må nok kle på meg ytterklær for å spise.
domantrener
PS. Nå er middagen fortært, og jeg har rukket å filosofere over dette med ” å bruke opp noe”, i dette tilfellet blod. Et jævla stress for å bruke opp hva som helst. Jeg forstår det absolutt ikke, kanskje fordi jeg er motsatt. Jeg liker ikke å bruke opp, ikke penger i alle fall, og spinker og sparer det jeg kan, og må derfor høre spørsmål og insinuasjoner jeg ikke svarer på:0
- Hva er det du sparer etter?
- Det er ikke lommer i likklærne. Etc, etc.
Men i dag da jeg var ferdig med middagen visste jeg hva jeg skulle svare om noen igjen kom med slike spørsmål og antydninger:
- Jeg skal få min usle bankkonto vekslet inn i rede penger som jeg tar med meg. Jeg skal ikke kvile (det gjør jeg på søndagene). Jeg skal ligge og telle penger.
Denne helga har vært et blodbad en gross her i domantrenerstua i Borkskogen. Ikke et blodbad slik man møter det i historiebøkene eller i reportasjer på TV (riktignok går det vilt for seg her i blant, men…) Et blodbad like fullt.
Det er masse jeg ikke forstår i denne verden, det må jeg tilstå, og jeg vet ikke om det skyldes hjerneskaden min eller bare manglende evne til å sette seg inn i andres tanker og prioriteringer. Hvis så, er jeg ikke alene her i verden, da er vi mange.
Sidespor forlatt. Tilbake til saken - blodbad. Plutselig satt vi her i huset med masse blod som burde brukes. I så måte har noen her lært av Anja da hun bodde her og sa at enkelte ting i skapene burde brukes. Jeg husker ennå de gode muffinsene som ble et av resultatene. Takk, Anja. Etter deg ble det slutt med muffinser her.
Uffda, jeg er på sidespor igjen, men når jeg nå først er på det sidesporet, må jeg si at jeg savner alle de som har bodd her over litt lengre tid, min polske lillesøster Magda, min slovenske søster Anja og Aleksandr. Senere har mange bodd i kortere perioder på det rommet.
Tilbake til hovedsporet som er blodbad. Noen fant altså blod som burde brukes, og jammen er det brukt sier jeg bare. Jeg har ikke ytt noe særlig til den saken, for siden den gangen mamma og jeg forspiste oss på steinharde glutenfrie gombaer er liksom piffen gått ut av den retten hva meg angår. Vi har hatt gomba senere, normale sådanne, men min mage og det totale fordøyelsessystemet har godt langtidsminne, så jeg har bare smakt litt på dem. Jeg konstaterer at det bare er mitt fordøyelsessystem som har langtidsminne. Kan jeg skylde på hjerneskaden montro? Neppe, for da siterer pappa Janet Doman som i et foredrag sa at de hadde den erfaring at 95 % av unotene var reelle unoter man som hjerneskadd hadde fått lov til å utvikle. 5 % skyldes hjerneskaden. Her i huset henger diverse sitater fra Domaninstituttet på veggene. Heldigvis ikke den. Ikke emda i alle fall. Og nå står helga i blodmatens tegn. I går hadde vi blodpannekaker til kvelds, noe de andre spiste med synlig andakt i fjeset. I dag er det gomba til middag, en gigantisk kasserolle, og i kjøleskapet står en annen gigant, en bolle med røre til blodvafler. Heldigvis er Anka her, og vi har reinkjøttsuppe også til middag.
Nytt sidespor fra den tida da noen av oss måtte stå i bingokomiteer. Mamma gidda ikke lære seg bingospill og verdier og var derfor fast vaffelsteiker og kjøkkenarbeider i de sammenhengene. Pappa jobbet et nivå over det, han var kupongselger og iblant bingoleder. På den tida var det bingoarrangement også på Boltås skole der mamma var kjent. På vaflene var det visstnok alltid ost, men enkelte ønsket seg sukker. Hjalmar Vindal var en av dem. Han og mamma snakket alltid samisk sammen og hadde det visstnok utrolig trivelig i vaffelsalgspratet. En for mamma ukjent kvinne spurte Hjalmar hvorfor han hadde sukker på vaflene. Da hun handlet var det bare ost. Hjalmar var kjapp i replikkene vil alle dere som kjente ham nok huske, og han svarte prompte:
- Jeg spurte ho der, men ho forstår ikke norsk, man må spørre på samisk om man skal ha noe annet enn det som står framme.
Sa Hjalmar og skred tilbake til sin bingoplass med vafler med sukker på.
En annen gang hadde vi hatt blodvafler her heime, og mamma tok med litt røre for å steike noen på bingo, blant annet til Hjalmar. Same procedure.
- Kor har du fått det der?
- Hos ho der. Peiking mot kjøkkenet. Men ho kan berre samisk. Ho forstår ikkje anna.
Sidespor slutt. Nei, forresten. Visstnok ble heile røra brukt, for noen lærte seg mállevaffal. Senere ble det slutt med blodvafler, noen grinte over det griseriet.
For å fortsatt holde meg på hovedsporet. Nå er det middag, og den er selvfølgelig ute på verandaen der vi spiser til vinteren setter inn. Jeg er en enslig svale hva angår å spise ute, og som alle vet gjør ingen enslig svale sommer, dvs får forandring på noe, hvis man da ikke er en Martin, Martin Luther eller Martin Luther King. Eller Gandhi eller… Jeg er ingen av delene og må nok kle på meg ytterklær for å spise.
domantrener
PS. Nå er middagen fortært, og jeg har rukket å filosofere over dette med ” å bruke opp noe”, i dette tilfellet blod. Et jævla stress for å bruke opp hva som helst. Jeg forstår det absolutt ikke, kanskje fordi jeg er motsatt. Jeg liker ikke å bruke opp, ikke penger i alle fall, og spinker og sparer det jeg kan, og må derfor høre spørsmål og insinuasjoner jeg ikke svarer på:0
- Hva er det du sparer etter?
- Det er ikke lommer i likklærne. Etc, etc.
Men i dag da jeg var ferdig med middagen visste jeg hva jeg skulle svare om noen igjen kom med slike spørsmål og antydninger:
- Jeg skal få min usle bankkonto vekslet inn i rede penger som jeg tar med meg. Jeg skal ikke kvile (det gjør jeg på søndagene). Jeg skal ligge og telle penger.
torsdag 9. august 2012
Aksjer i hår
Mens ingen har noen som helst formening om mine bein, fotblad, har man desto mer mening om toppen av meg, håret især. Merkelig nok.
Jeg må stadig stålsette meg for å ikke bli overkjørt hva håret angår. Ok at håret er litt langt. Jeg liker det slik. Jeg gyser når jeg ser bilder av meg fra den tida da jeg var klippet ned til hårrota. Det kan jeg takke mamma for - om det da er noe å takke for. Nja, kanskje, for intensjonen var at det skulle være greit å sjekke meg for lus da lusepidemiene gikk over skolene i Skånland. Gad vite om de enda gjør det, og om det er årsaken til at enkelte korthårete individ er på skolene.
Hvem er så disse alle som bryr seg med håret mitt?
1. Leonid Blyum er leder av ABR. Han er nesten hårløs sjøl og synes nok alle skulle være halvskallet som han sjøl er. Han unnser seg ikke for å påpeke at jeg kler kort hår. Han har sett bilde av meg da jeg var snauskalle. Jeg treffer ham en gang om året, neste gang blir i november, og merkelig skulle det være om det ikke kom noen antydninger om hårlengden min. Det skulle i så fall være første gangen han ikke sterkt antydet noe slikt. Faktisk ville jeg bli nesten bekymret om han ikke gjør det. Jeg ville tro at han da var litt utafor. En annen sak er hva hårlengde har med strukturer i kroppen å gjøre siden ABR jobber med nettopp strukturer.
2. Matthew Newell er leder på Family Hope Center. Han er ikke skallet, men er nøye med hva han mener er perfekt utseende, og herunder hører en Putin-sveis. Man skulle i farta kunne ta ham for en russer. Også han gnåler om hårlengda min, og hans argumenter er at jeg da ville se mer elegant ut. Sikkert riktig. Jeg er elegant-søkende av natur, men setter grensa ved hår og kan ikke forstå at snauklipt er mer elegant enn lokker bak ørene. Nå er nå enkelte miljøer i USA opptatt av ytre eleganse. Jeg husker da Rumiko på Doamanisntituttet ga som program at jeg skulle gå i blazer og dressbukser. Jeg prøvde å forklare at om jeg kom jevnt spankulerende i blazer og dressbukser etter veiene her i Planterhaugen, var ikke elegant ordet som ville bli brukt om meg. Tvert om. I tillegg til å se ut som en avviker etter veiene her ville jeg stikke meg ut i den halv-lurvete familien min.
3. Haldor Sjåheim på Smartbrain er den eneste som har en delvis faglig grunn til å påpeke at det ville være praktisk med kort hår. I deres program sitter jeg med en tett hette på hodet, og kontaktgele skal gjennom hull tilføres hodebunnen. Selv jeg skjønner at det ville være enklere om man ikke måtte grave seg ned gjennom sammenpresset hår, men jeg skjønner det ikke så godt at jeg viker fra prinsippene mine.
4. Så er det her på heimebane. Jeg drister meg ikke av frykt for represalier til å bruke navn her, men kan antyde forsiktig at en av dem nesten ikke har hår sjøl annet enn i ørene. Jeg sier ikke mer. En annen her har riktignok hår, men forhindrer ikke at vedkommende har store-bokstavers-mening om mitt hår og antydninger om at en nedklipping ville være sunt for de to stakkars seborréene jeg har i hodebunnen. Dette støttes av en assistent som heller ikke er i fanklubben til mine to seborrér. Den fjerde er frisørutdannet og går med saks i lomma hele dagen, tror jeg. Rett som det er kommer saksa truende fram. Hittil har det gått bra,og neglene blir stusset, men jeg føler at håret er det egentlige målet.
I blant misunner jeg Harald Hårfagre som – antar jeg – fikk gå i fred med hårprakten sin mens han virret rundt og samlet Norge til ett rike. Sier historieboka. Norge og Norge fru Blom. Hvor langt nord kom han egentlig med det lurvefakset han måtte ha på den tida uten sjampoer og dess like? Jeg vet ikke engang om man kokte såpe da. Like bra at han ikke kom hit nord med alt han sikkert hadde opp i det kråkereiret sitt. Nå er jo mange samer av kongelig byrd, i alle fall tidligere, og hadde en omrekende tronpredent som stamfar. Det gjelder dessverre ikke meg, så jeg kan ikke påberope meg noen kongelig tradisjon. Nå tror jeg nok unge samer i dag ikke trenger noen tronpredent, og jeg regner meg som ung i så måte.
domantrener
Jeg må stadig stålsette meg for å ikke bli overkjørt hva håret angår. Ok at håret er litt langt. Jeg liker det slik. Jeg gyser når jeg ser bilder av meg fra den tida da jeg var klippet ned til hårrota. Det kan jeg takke mamma for - om det da er noe å takke for. Nja, kanskje, for intensjonen var at det skulle være greit å sjekke meg for lus da lusepidemiene gikk over skolene i Skånland. Gad vite om de enda gjør det, og om det er årsaken til at enkelte korthårete individ er på skolene.
Hvem er så disse alle som bryr seg med håret mitt?
1. Leonid Blyum er leder av ABR. Han er nesten hårløs sjøl og synes nok alle skulle være halvskallet som han sjøl er. Han unnser seg ikke for å påpeke at jeg kler kort hår. Han har sett bilde av meg da jeg var snauskalle. Jeg treffer ham en gang om året, neste gang blir i november, og merkelig skulle det være om det ikke kom noen antydninger om hårlengden min. Det skulle i så fall være første gangen han ikke sterkt antydet noe slikt. Faktisk ville jeg bli nesten bekymret om han ikke gjør det. Jeg ville tro at han da var litt utafor. En annen sak er hva hårlengde har med strukturer i kroppen å gjøre siden ABR jobber med nettopp strukturer.
2. Matthew Newell er leder på Family Hope Center. Han er ikke skallet, men er nøye med hva han mener er perfekt utseende, og herunder hører en Putin-sveis. Man skulle i farta kunne ta ham for en russer. Også han gnåler om hårlengda min, og hans argumenter er at jeg da ville se mer elegant ut. Sikkert riktig. Jeg er elegant-søkende av natur, men setter grensa ved hår og kan ikke forstå at snauklipt er mer elegant enn lokker bak ørene. Nå er nå enkelte miljøer i USA opptatt av ytre eleganse. Jeg husker da Rumiko på Doamanisntituttet ga som program at jeg skulle gå i blazer og dressbukser. Jeg prøvde å forklare at om jeg kom jevnt spankulerende i blazer og dressbukser etter veiene her i Planterhaugen, var ikke elegant ordet som ville bli brukt om meg. Tvert om. I tillegg til å se ut som en avviker etter veiene her ville jeg stikke meg ut i den halv-lurvete familien min.
3. Haldor Sjåheim på Smartbrain er den eneste som har en delvis faglig grunn til å påpeke at det ville være praktisk med kort hår. I deres program sitter jeg med en tett hette på hodet, og kontaktgele skal gjennom hull tilføres hodebunnen. Selv jeg skjønner at det ville være enklere om man ikke måtte grave seg ned gjennom sammenpresset hår, men jeg skjønner det ikke så godt at jeg viker fra prinsippene mine.
4. Så er det her på heimebane. Jeg drister meg ikke av frykt for represalier til å bruke navn her, men kan antyde forsiktig at en av dem nesten ikke har hår sjøl annet enn i ørene. Jeg sier ikke mer. En annen her har riktignok hår, men forhindrer ikke at vedkommende har store-bokstavers-mening om mitt hår og antydninger om at en nedklipping ville være sunt for de to stakkars seborréene jeg har i hodebunnen. Dette støttes av en assistent som heller ikke er i fanklubben til mine to seborrér. Den fjerde er frisørutdannet og går med saks i lomma hele dagen, tror jeg. Rett som det er kommer saksa truende fram. Hittil har det gått bra,og neglene blir stusset, men jeg føler at håret er det egentlige målet.
I blant misunner jeg Harald Hårfagre som – antar jeg – fikk gå i fred med hårprakten sin mens han virret rundt og samlet Norge til ett rike. Sier historieboka. Norge og Norge fru Blom. Hvor langt nord kom han egentlig med det lurvefakset han måtte ha på den tida uten sjampoer og dess like? Jeg vet ikke engang om man kokte såpe da. Like bra at han ikke kom hit nord med alt han sikkert hadde opp i det kråkereiret sitt. Nå er jo mange samer av kongelig byrd, i alle fall tidligere, og hadde en omrekende tronpredent som stamfar. Det gjelder dessverre ikke meg, så jeg kan ikke påberope meg noen kongelig tradisjon. Nå tror jeg nok unge samer i dag ikke trenger noen tronpredent, og jeg regner meg som ung i så måte.
domantrener
torsdag 2. august 2012
Mags feriestafett, del2
Jeg stod på kanten av Helvetesstupet i alle betydninger av ordet, Det skjønte jeg. Det jeg ikke skjønte, var hvordan jeg hadde kommet i den situasjonen at jeg stod der jeg stod, hvordan jeg hadde kunnet utføre den ugjerninga? Jeg ante heller ikke hvordan eller hvorfor jeg var der. I et annet liv hadde jeg sikkert passert Onkel-Per og hans velbrukte kikkert da jeg krysset jordene ned mot Storelva. Kanskje, kanskje ikke. Men var det noen Helvetsstup der ved Storelva? Jeg visste ikke, men jeg tvilte på det. På vift? Desidert ikke en slik tur, det kjente jeg på alle muskler i kroppen og i alle psykiske systemer i kroppen. Dette var ingen lettlivet viftetur. I min tilstand fløt mine liv sammen. Derfor, bakerst i hodet tvilte jeg på at det var i dette livet, for i dette livet stod jeg som Jobs hustru – en saltstøtte – på kanten av stupet. Som Jobs hustru hadde jeg sett meg tilbake. Mens Jobs hustru gjorde det av nysgjerrighet, gjorde jeg det av fortvilelse. En siste sjekk for å se om det fantes en vei tilbake for meg. Men veien var enveis – mot Helvetesstupet.
Hvorfor var jeg ved Helvetesstupet. Tips, tips. Tips belønnes på den mest sparsomme måte. Svar på mail. Premien denne gang går til Nora Nilsen for forslaget om at jeg stod på Helvetesstupet og til Arn, ikke tempelridderen, men den ekte,for forslaget om at jeg gikk på jordet nede ved Storelva på tur ut på vift en tirsdags natt, godt troende om at her ville nok ikke onkel-per oppdage deg i det du passerte huset hans... men neida. Med sin utdaterte kikkert sto han i stuevinduet og fikk med seg selv dette.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
