Smått og stort fra Ditt og datt

Faen så fort tida går. I dag er det lørdag, og den bloggen jeg skrev forrige søndag, er ennå ikke på nett. Årsaken kan muligens være

• Vi har hatt overnattingsbesøk, og de hadde en hund med seg, og den kjeklet jeg med på en spesiell frekvens. Vi var to big babies. Jeg er dette husets big baby, og hunden også sitt hus’ big baby. To big babies omgikkes i blant høglytt. Men til min og hundens unskyldning må jeg si at det finnes utrolig mange og verre big babies. De leker seg i politikken, næringslivet, you name it. Der kalles de pamper, og de er akkurat så pampete som miljøet gir dem armslag for. Hvis alle slutte å handle i Rimi-Hagen sine butikker og begynte å handle i Coop…Sett i det lys er hunden og jeg også de pampene miljøet gir oss lov til å være.
• Vi har sendt en bok i trykk nyss og skal sende en til før vi reiser til USA

Apropos USA; om to uker på denne tida ligger vi på Highway fra New York til Philadelphia der vi hyrer oss inn på Hyatt Summerhill. Søndag legger vi oss på hjul igjen i retning New York til New Jersey og Summit som skal være en spesiell by. Der skal vi treffe en spesiell lege.

Det som virkelig er trasig er at Anka har to netter igjen her i skogkanten før hun reiser til Obnova. Vi har bodd oss sammen og har hatt det så hyggelig i lag. Hun har allerede sendt en stor postpakke til Obnova og tar resten med seg som bagasje. Forresten ikke helt riktig. Hun setter resten på rommet sitt og har det klart til hun kommer tilbake til sommeren. I Obnova skal hun legge nytt tak op huset sitt, hun skal utvide huset med et bad, skal skifte noen vinduer… Men i kveld skal vi spise yndlingskveldsmaten til Asenova og Skåden; Vafler med brunost og appelsinmarmelade. I kveld er det Anka som skal lage røra med supervision, hun vil lære seg det. I Obnova skal hun kjøpe vaffeljern, og da trenger man ikke store fantasien for å skjønne hva kveldsmaten blir der i blant. Vi har kjøpt brunost i gave til ”bestemor” i Obnova – til vaflene. Ellers har vi hatt stor glede av å lage pakker til Nargis og Pamela også.

Jeg glemte å si at våre gjester var de enegiske urtesankerne vi besøkte i Gdansk – og de fant blant annet myrhatt og en del andre urter like ved her som nå ligger og tørker her. Har i blant tenkt på hvor mye man kunne lære om man hospiterte ett år hos slike mennesker. Kanskje ville noen lære av å hospitere her hos oss med våre finurligheter. Ikke mange har forlag i kjelleren og Institutt med trykktank, laser og nevrofeedback-utstyr oppe – på bekostning av vindusvask, sier mamma.  Så heller ikke her trenger man stor fantasi for å skjønne at vi igjen skal smugle 75 % vodka fra USA. Vi kjøper det på Chestnut Hill. På Chestnut Hill finner vi alt i trenger – Farmer’s marked inklusive med lokalproduserte ting. Forrige gang slepte vi med oss heim en del spesielle oljer – og ikke engang en flik av nye klær. Gremme, gremmes ! Men siden lille Emma Margret er med, blir vi kanskje å besøke den så beryktede og sagnomspundne King of Prussia denne gangen.

Nå går nå ikke ting alltid slik man tror det skal, og planer kan falle som korthus. Kanskje også planen om en dag i Amishland der vi blant annet skal besøke den farmen vi bodde på da Signe og Kanya var med i 2007.

I blant googler mamma og jeg. Denne gangen har vi googlet gråor siden det står et stort tre like utenfor her. Nå har bjørka kastet bladene, vel, kastet og kastet, fraktet klorofyllet som gir grønnfarge ned til røttene - siden grønnfargen forsvinner, kommer den gulbrune til sin rett, og bladene faller av. Men gråoren står like krønsk og grønn her ute – og årsaken sier google er at den har en symbiose med en sopp som lever i knollene på treets røtter. Denne soppen tar opp nitrogen fra lufta, så gråoren trenger ikke frakte ting nedover nå om høsten. Soppen sørger for tilstrekkelig nitrogen.

Nei, jeg skal IKKE fundere over hvorfor gråor har det og ikke de andre lautraærne rundt om her.

Selv om jeg selvfølgelig undres…

Må man ikke undres på hvorfor den allmektige skaper plasserte gråor og den soppen i en symbiose?

domantrener

De store overraskelser vil ikke komme fra høyden, fra ufoenes verden. de vil komme fra dypet.

Fredelig søndag 15.09.13 her i skogen. Mamma og jeg sitter og googler og leser, i dag om verdenshavene. Artig.

”Og han skilte land og vann…” sies det, og det må jammen ha vært litt av en jobb å ut av det kaoset som hersket lage kosmos. Men han klarte det.  Jord et sted, vann et annet sted. Eller det vil si; fast jord her og der og flytende her og der fordelt over jordkloden. Før det var alt som en grøt der ting er blandet til det ugjennkjenbare. For en oppgave det var å hente ut like komponenter av denne grøten, for eksempel vann, for så å spre det utover kloden som saltvann og ferskvann, saltvannet som hav og ferskvannet som vatn og elver!

Nå kjenner jo ikke jeg komponentene i den grøten kaos var før noen begynte jobben med å skille land og vann, men resultatet er at ca 70 % av jordoverflata på denne kloden vi skal leve på, er hav. De resterende 30 % er vatn, elver, fjell, myrland og flatland, herunder store ørkenområder. Dette er området klodens vel 6 millarder mennesker og dyr har å boltre seg på. Generelt har vi i Norge god plass på vår andel av de 30 %, vi har Lebensraum. Ikke å undres over at Hitler kastet blikket over hit, og vi fikk ”Nordfronten, Hitlers skjebneområde”. Men dette var en digresjon.

Jeg formoder og har stor tiltro til at den allmektige hadde en plan da han gikk inn i kaos og laget kosmos, at han, allerede før han begynte, så for seg resultatet. Hvis han hadde ønsket seg et annet resultat, kunne han sikkert valgt seg ut et annet kaos å lage kosmos av. Antar det er massevis å velge mellom der ute i den evigheten av muligheter bak de stjernene vi ser. Men uansett, han valgte oss, dvs. han valgte det kaos som ble Tellus eller Jorden som vi sier, og han befolket, bedyret og beplantet denne sin Tellus.

Som nevnt befolker vi tobeinte + en del firbeinte 30 % av Tellus. Egentlig ikke 30 %, fra dette går elver og vatn til fratrekk. Elver og vatn tar jammen også plass. Tenk bare på Det kaspiske hav alene. Det er også store, ubrukelige fjellområder hvor det kanskje bor en og annen Zeti, avskyelige snømenn. Likevel er det store ubefolkede og ubefolkbare fjellområder, vatn og elver i de 30 % av tellus.

Det gir noen perspektiver på fordelinga.

Så har jeg prøvd å kalkulere. Hvis man antar at 20 % av Tellus er for oss tobeinte, homo sapiens (tror jeg må holde apene utenfor her, for jeg vet ikke hvor mange de er, og da kan kalkulasjonen min bli for kalkulativ). Vel 6 milliarder boltrer seg på 20 % av Tellus. Men siden den allmektige nok hadde en plan, han gjorde nok ikke noe på slums, antar jeg at han hadde en plan for også de 70 % som er saltvann / hav. Å tvile på det ville etter min vurdering være å tvile på hans skaperevne. Han befisket, bedyret og beplantet også de 70 %. Det vet vi. Vi spiser av dem slik vi spiser av det han bedyret og beplantet de 20 % med.

Kjernen i alt dette?

Årsaken til at jeg blogger?

Jeg får liksom ikke fred for at noe er galt her, at det er noe vi ikke vet om skaperverket.

Ville en allmekitig skaper fikse Tellus med så store havområdet for kun fisker, hval, sel, alger, kråkeboller, you name it?

Lite sannsynlig, synes jeg.

Han må ha hatt en plan for de 70 % som et større enn de liv jeg nevnte ovenfor.

Er det bare jeg som tviler på at vi vet alt om skapelsen og om hvordan liv ble fordelt på jordkloden?

Ta for eksempel Stillehavet, The Pasific Ocean eller Mare Pasificum som Magellan kalte det i 1521 fordi det var så rolige værforhold da han ferdes over det.  Dette samme Mare Pasificum, Stillehavet, er det største av alle verdenshav, 46 %, og det dekker ca 32 & av den totale jordoverflata. 32 % ! Stillehavet alene er større enn såkalt tørt land, inklusive elver og vatn ! ! !

Noe rimer ikke her.

Det rimer absolutt ikke.

I tillegg vet vi ganske lite om det samme Stillehavet. Det er generelt ganske dypt, ca 4000 m  med mange dype kløfter, den dypeste er  Marianargropa på ca 11 00 m. 2000 meter dypere enn Mount Everest er høg. Såpass godt som det fjellet er utforsket fra foten opp mot toppen, vet vi ganske mye om hva som befinner seg der, dyr, planter, menesker, og hvordan de har tilpasset seg de ulike livsvilkår.

Tilsvarende er ikke kløftsidene av Marianergropa utforsket for alt som har tilpasset seg ulike livsvilkår der av dyr, planter og … menensker? Marianergropa er ikke tilgjengelig for oss som har utviklet oss på de 20 % tørt land. Riktignok har man prøvd seg med ubåter, både bemannede og ubemannede, for å utforske Marianergropa.  En av dem, den som gjorde den beste undersøkelsen, var på bunnen i hele 20 minutt, og man kunne fastslå at 100 % var utforsket og der intet var. Høres kjent ut med de kjappe observasjonene med påfølgende bastante konklusjoner.

Til sammenligning sånn i forbifarten er de 20 % godt sjekket, mener man, og likevel dukket det opp for mindre enn en menneskealder siden en ukjent folkegruppe på Ny Guinea. Og her ahr vi sjekket og undersøkt i hundrevis av år og likevel finner man en ukjent folkegruppe og man finner stadig nye dyre-og plantearter.

Hva kan man da ikke finne langs veggene i for eksempel Marianergropa?

Hva kan den allmektige ha satt der?

domantrener

 Konklusjonen er min overbevisning:

De store overraskelser vil ikke komme fra høyden, fra ufoenes verden. De vil komme fra dypet.

Sann mine ord !

Hvordan skille de ekte profeter fra de falske?

Det er alltid ”i går” når jeg blogger, og så blir det ”mange dager senere” når bloggen blir sendt ut i mørket.

Men altså, i går var vi i Harstad på Lisa Williams sitt show om verden på den andre sida. Man kan mene hva man vil, så også jeg. Jeg erkjenner dess eldre jeg blir at jeg ser familietrekk hos meg sjøl fra tidligere generasjoner, denne gang generasjonen over meg. Min gudfaronkel pleide blåse til det alt alternativt, herunder dette med en verden etter døden. Jeg er likeens, men kanskje er det med min gudfaronkel som med meg. Jeg blåser i orkansstyrke offentlig, men inne i mine innerste gjemmer… vel, der er det knapt nok flau vind, om det da er noen vind i det hele tatt.

Men altså, Lisa Williams imponerte i går. Hun showet, ja, og kanskje litt for mye, men i bilen heim ble det pratet om at showet på en måte avdramatiserte dette med et liv etter døden. Jeg sa av naturlige grunner ikke noe. Jeg satt på min faste plass i bilens redersete (les; forsetet). En bra plass, men uten mulighet for å jabbe, for ingen kan fasilitere der. Men det er ikke aktuelt å avgi redersetet uten at det er skjellig grunn til det. En av de få gangene jeg gjorde det var da søskenbarn Kristin var på besøk og trengte å strekke et bein i bilen. Da følte jeg meg som verdens beste søskenbarn. Det er sjelden jeg føler det slik.

Men tilbake på sporet. Lisa Williams imponerte, og nå sitter jeg her og lurer på om man bestille en reading. Sikkert umulig å få til noe med henne, men her i Norge finnes sikkert også slike medier eller hva de kaller seg. Utfordringa er her som i alle ander sammenhenger; hvordan skille de ekte profeter fra de falske?

domantrener

Som i Rallkattlia

Før valget.

Det er merkelig med dette valg-livet og dette med å bestemme seg for parti. Hørte på nyhetene at 1 av 10 ennå ikke hadde bestemt seg. Her i huset har vi det som i Rallkattlia. Jeg er usikker på hvem av oss som er Emma og hvem som er Oluf. Uansett, pappa og jeg hadde ting klart og dro og forhåndsstemte. Nå tror jeg nok mamma også har ting klart, men hun nekter å innse at hvis hennes hjertesaker er Sameting, bestående kommuner og bestående nasjonal sjølråderett (Nei til EU ) er det bare ett parti å stemme. Men så gnages det om Nei til EØS og litt mer private tiltak på f.eks helse for å se om ting kan bli bedre. Hva fan er det for tull !

Pappa og jeg reprsentere den sunne fornuft her i huset. Jeg er usikker på om vi da er Oluf eller Emma og tar gjerne mot tips.

De dårlige nyhetene her i skogsbrynet er at Anka reiser heim til Bulgaria om knappe to uker og kommer ikke tilbake før langt utpå vinteren eller til neste sommer. Vi har bodd oss så godt sammen her i skogen (Anka bor også her) og får til både felles liv og individuell handlingsrom. Vi liker alle (vel, vel, ikke jeg, men jeg føyer meg) å spise ute. Så alle måltider er enten på verandaen eller ved bålet. Anka er bålmenenske eller rettere sagt bål-fantast og synes alt kan lages der. Søndag skulle vi ha ribbe – julemiddag med alt tilbehør – og Anka og mamma drøftet hvordan dette kunne lages ute. Pappa prøvde seg med en antydning om at juleribba var en flere timers sak med jevn varme. Jeg prøvde meg med at noen arter ikke skulle svis, men mesterkokkene hørte ikke noe der de la planer for søndagens gourtmetmat. Jeg sover lenge på søndagene, men våknet tidligere nn vanlig denne søndagsmorgenen av en juleduft i huset. Familiens A-menneske drev og stekte ribba etter oppskrift fra et eller annet riv-ut hefte. ”Så er det bare å varme den opp på bålet. ” Det der var et elegant kupp. Faktisk tror jeg de andre to, mesterkokkene, var lettet, for jeg aner at de ikke helt visste hvordan å lykkes i deres prosjekt. Faktisk tror jeg også mesterkokkene var glade for det. Kan ikke akkurat forestille meg at halvrå (helrå?) ribbe er en delikatesse.

Det høstres her. Snart vintres det, og vi går som vanlig vinteren i møte med masse fisk, kjøtt, bær og kråkebærsaft. I tillegg slo pappa til på Tårstaddagen og vant kjøttproduketer for 2000 kr. Jammen ikke dårlig. Han satt lenge ventet, og 10 minutt før frist reiste han seg og kjøpte lodd på timeslotteriet. So om han visste akkurat når det skulle kjøpes lodd.

Sånn går nu dagan her – og de kan ikke gå fort nok – slik lengter jeg til USA. Var det ikke en eller annen i norsk mytologi som lengtet så veldig? Hjelp meg. Tips, tips. ’

domantrener

Dagan har gått

Valget er overstått

Resultatet ble flott

(til Sametinget)

Det andre vil vise seg så smått

Det kommer alltid noe godt ut av alt

Vi har vært to dager i Tromsø. Mamma hadde lyst til å følge et kurs om kommunikasjon holdt av to svensker. Dermed dro vi og meldte oss riimiin ramiin på alle tre. Jeg falt av etter en time, fikk kjør av god knows what, så pappa og jeg gjorde som Maria, vi valgte den gode delen og dro og sov mens mamma forble Marta og skomakeren ved sin lest i to dager.

Jeg vet ikke hva hun fikk ut av kurset, men da vi kjørte heim, beskrev hun for pappa og meg den underlige situasjonen da kursdeltakerne skulle lage et program for en fiktiv Henke og fikk en del opplysninger om denne Henke. Hadde dette vært for 12 år siden, ville nok mål og aktiviteter vært mer i samsvar med fasiten som ble utdelt senere.  Nå ble hun og en annen elternativt-trenende-mor sittende og fundere på om Henkes kost var i takt med nyere forskning omkring gluten, melk, sukker, salt og e-stoffer? Selv om dette var et kurs omkring kommunikasjon, er ernæring meget viktig. Ta søppel inn og man får søppel ut, sier Domainstituttet. De fortalte om en familie som ikke lyktes i programmet etter forventningene, og det viste seg at kosten var skral i betydningen innehold av uheldige komponeter. Denne familien ble bedt om å i en måned legge alt annet til side og få kostholdet på plass. Som et apropos så pappa dagen etter at vi kom heim, en snutt fra det samme Sverige der et fagmenneske på en eldreheim uttalte at kosten til eldre ikke ga dem det de trengte for å fungere optimalt. Det er da jeg forundrer meg på hvilke ressurser krigsfanger hentet ut for å f. eks, bygge Blodveien med den kosten de hadde? Kanskje de hentet ut og brukte sine psykiske ressurser og overlevingsbehov og omsatte det i arbeid.

Henkes oksygenforråd? Uten godt med oksygen fungerer ikke kroppen optimalt, særlig ikke hjernen. Burde Henke maske, ta gass og sove i trykktank i blant?

Hvor var skaden lokalisert i hjernen? Etter det skulle Henke trenge spesielle fysiske treninger som utviklet den delen av hjernen.

Var refleksene intergrerte? Hos mange hjerneskadde er ikke refleksene integrerte. Ville han trenge et slik program?

Detoxification? Ville han som mange andre trenge avgiftende epsom-bad eller kurer?

Slik ble de to sittende til tida var ute og fasitsvaret kom. Det sammenfalt ikke med deres svar. Stryk for de to mødrene på bakerste benk.

Jeg vet ikke om det jeg nå sier er helt riktig, men det er i Norge og Danmark man er progressive på alternative hjerneutviklingsprogram. Jeg vet at man i Danmark og Norge driver ABR-trening, men vet ikke hvordan det er i Sverige.

Men mamma ønsket å orientere seg innen kommunikasjon generelt.

Apropos kommunikasjon. Vi fikk kopi av en dokumentar laget i Nederland om en gutt ved navn Niek Zervaas. Lik meg, syntes jeg. Han fasiliterte. I dokumentaren ble fasilitering forklart veldig godt. Vi pleier si at man må lære seg å fasilitere. Det er en kunnskap man må erverve seg for å få en ferdighet. Som det er å lære å kjøre bil. Har man aldri sett en bil, ikke kjenner til funksjonene, ikke behersker bruken – da går det ikke å sette seg inn og kjøre. Slik er det med fasilitering også. Man må lære seg å beherske teknikken. Det er minst tre ukers hardt arbeid.  Men har man lært å kjøre bil, kan man ta hvilken som helst annen bil og klare det, om enn ikke så godt som med egen. Slik er det med fasilitering også.

domantrener

Det kom selvsagt noe godt ut av dette, som av alt annet. Det komemr alltid noe godt av alt. Noen ganger ser man det ikke før i ettertid.  intensjonen ble nådd, for vi har lenge ønsket en gjennomgang på Hjelpemiddelsentralen omkring kommunikasjon, men har ikke gjort noe med det. Nå skal vi det.

Hørt om å kaste stein når man sitter i et glasshus?

Jeg har fått på pukkelen så hatten virkelig passer for mine upassende harselleringer omkring nasjonalisme og nordnorsk patriotisme. Det føles litt ubehagelig å ha fått på pukkelen. Eller kanskje det ikke er det likevel? Kamler fikk på pukkelen hver morgen som en påminning om at de var store, dumme dyr, til og med med pukkel.

Jeg pleier i blant assosiere enkelte mennesker med ulike yrker. Jeg kjenner to tøffe kvinner. Den ene ser jeg for meg som kameldriver, den andre som bjørnetemmer. Kom på det siden jeg fikk på pukkelen. Så om jeg skulle i neste liv bli et dyr, stod ikke de to dyra på lista. Om jeg stod som en fredelig kamel ved floden og fylte pukkelen med vann, kunne jeg kanskje høre plutselig bak meg Vadiha, og så var jeg i gang med å frakte tømmer. Om jeg var en bjørn som fredelig gresset i en blåbæreng, kunne det plutselig lyde et Harasjå, og så ble det slutt på å gresse blåbær.

Da er det litt bedre å få så hatten passer. Et kjapt søk på det antydet at betydningen kanskje er at man beinhardt har blitt korrigert og belært, og den nye kunnskapen har økt hjernevolumet. Dermed har hodeomkretsen økt, og ergo passer hatten. Det negative med det er antydningen om at hatten ikke har passet før, at jeg har gått med den ned i øynene og slik ikke har hatt verken gangsyn eller sidesyn når jeg slenger ut mine halseløse, grunnløse og generelt løse påstander. Gad vite om det hadde vært noe bedre om det var halsefaste, grunnfaste og generelt faste påstander. Da hadde gamle Peer Gynt fått rett igjen: om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal det jamres.

Jeg brukte ordet subjektiv i headinga på forrige blogg. Jeg velger her å ikke forsvare meg subjektivt kontra objektivt. Jeg sa jo i min forrige blogg at ting var en subjektiv sak. Men jeg vi absolutt ikke bruke det som argument siden grensen mellom subjektivt og objektivt er ganske flytende og synes å være avhengig av personlig (subjektiv?) definisjon. Dette kan jeg belegge med egne erfaringer og observasjoner. Når vi her på Magne-instituttet (ansatte, pappa, mamma, jeg) over tid ser noe og beskriver det, er det en subjektiv sak i følge Habiliteringsenheten. Når fire fra dem sjøl i løpet av noen timer beskriver noe, er det objektivt observasjon. I følge dem sjøl.

Derfor vil jeg ikke belegge mitt forsvar rundt subjektive kontra objektive vurderinger og utsagn, Det eneste jeg kan beklage der er at jeg brukte ordet subjektiv i headinga i den forrige bloggen min. Jeg kunne like gjerne i stedet for En subjektiv nasjonalist skriver  sagt En objektiv nasjonalist skriver.

Når det gjelder ordet nasjonalist er det litt mer kinkig. Der vil jeg belegge mitt forsvar i krigshistorien her i Nord-Norge (oops, er det nasjonalisme å vise til Nord-Norge?). Som enhver vet – og jeg belegger dette med hva en major i fosvaret sa om kapituasjonen. Ordet kapituasjon dekte ikke det som skjedde i Nord-Norge i juni 1940. Man kapitulerte i sørligere deler av Norge for tyskerne, ikke i nord. Han brukte et annet ord, som jeg har glemt, på det som skjedde her. Uansett, allerede dette indikerer forskjell på Nord-Norge og resten av landet. Og som om det ikke er nok, ble Nord-Norge først befridd og ble i blant i begynnelsen av 1945 kalt Det frie Norge. Så hvis det er bedre kan jeg i stedet skrive En sub / ob Det frie Norge-ist skriver.

Til slutt må jeg ile til med å si at det ikke er noen fra sørligere deler av Norge som har gitt meg på pukkelen. Det er en av de jævla sta, sjølgode, udannede, uforskammede og oppblåste nordlendinger som ville framstå som rettferdigheten sjøl og som moralens vokter. Hørt om å kaste stein når man sitter i et glasshus?

domantrener