Min liste

Det er en ære å bli granted en plass på den lista, sa jeg til mamma da hun sa at hun skulle sette på lista si over helgens aktiviteter å reparere yndlingsbuksa mi. Det er noe merkelig, dette med å komme seg inn i, eller rettere sagt, presse seg inn i en liste. Man må være insisterende og pågående, man må få fokus satt på en annen måte. Det er antagelig det som er settinga når folk på sykehus klager og presser på, når pårørende skaper bråk, når foreldre er vanskelige i skolesystemet. De vil endre på ting, sette fokus på noe. Så er det dessverre slik at om man ikke gjør det – vel så skjer det ikke noe. Eller det skjer kanskje en gang i framtida, en gang når man har tid, en gang det høver – men ikke akkurat nå. Slik tror jeg der er på alle plan. Yndlingsbuksa ville blitt liggende der på vent av et høve som ville komme en eller annen gang. Yndlingsbuksa mi representerer og setter lys på mikroplanet.

Noen burde tipse verden om at det er slik. Vent litt – verden vet det allerede. det er derfor det er så mye stå-på i saker, så mange interesseorganisasjoner, så mange pressgrupper.

Saken er altså å skaffe seg en plass på lista.

Tenk bare på Schindlers liste.

◊◊◊

Tro det eller ei, men dette ble skrevet en av de første dagene i desember. Da ser man tydelig hvor stor tid som har vært avsatt til min blogging.

Vel, vel nå må jeg tilstå at jeg i store perioder ikke har vært i bloggemodus, og de få gangene jeg har vært i skrivemodus, har jeg hatt en del offentlige brev å skrive. Jeg er pennevenn med en del slike instanser, og jeg må si at det for det aller meste er positive pennevenner. Dessuten har vi hatt et nytt ABR-program vi skulle få opp på beina, og så er det den der jula. Uansett hvor lite man gjør med det, blir det synes jeg en tidkrevende sak før man kan si julaften. Ja, så egentlig er det ikke rart at det er såpass lenge siden jeg begynte på denne bloggen.  

For tiden lytter vi på Kjartan Fløgstads Grense Jakobselv. Det jeg liker særlig ved denne boka, er ikke innholdet. Vi har nå i snart to år lyttet oss gjennom utrolig mange lydbøker omkring siste verdenskrig og da med fokus på Nordkalotten.  Jeg er ærlig talt skit lei emnet og låner knapt en fjerdedel oppmerksomhet til handlingene slik det beskrives i boka. Jeg føler bare et jada, jada, guess who eller guess what her og der. For eksempel at Jonas Lie fra krigshistorien er barnebarnet til forfatteren Jonas Lie. Forfatteren skrev om det mystiske Nord-Norge og barnebarnet herjet i det samme mystiske landet. Guess what.

Man kan hente så mye mer enn handlinger ut av en lydbok. Leserens stemme, intonasjon, utheving og trykk etc. Eller språket til forfatteren. Jeg lytter på språket og undrer meg iblant, riksmålsmenneske som jeg, er på om man virkelig kan dekke et fagemne på nynorsk. Jeg befinner meg på stadiet «nynorsk passer for lyrikk». Dette er en diskusjon jeg ikke gidder ta her i huset der én er ihuga dialektskriver og den andre skriver på et slags forkvaklet modernisert bokmål. Samnorsk heter det visst. Men altså, Kjartan Fløgstad skriver på nynorsk og er visstnok ihuga nynorsk-mann. Han fikk Nordisk råds i 1977 og delte summen til nynorsksaken. Går det virkelig an? Det er litt parallelt til det en gjest en gang sa – en gjest som hadde barn i samisk undervisninga og sto på for æ holde dette i gang å bygge opp om videre utvikling. Hun sa: Jeg lurer virkelig på hva norske foreldre gjør for å bygge opp under norskundervisninga? Det er nok litt samme sak. Joda, jeg innser at det går an. Jeg har sett det i praksis. Believe me. Det er uanede mekanismer som trer i kraft i slike språklige sammenhenger. Heller ikke tør jeg nevne det tull-arbeidet Ivar Åsen utførte med å fly rundt og berge nynorsken og samle gud vet hva, siden jeg også her sitter i et glasshus. Det vil si, noen her har også flydd rundt og gjort tull-arbeid hva angår samiske ord og uttrykk. Lediggang, lediggang…

Eller man kan henge seg opp i detaljer løsrevet fra handlingsrekka. Jeg har fra oppstart av denne boka fundert på ulike kroppslige hilsemåter, eller hilse med kroppen. Der i boka hilses med «tyskhilsen» som jeg antar er armen opp a la heil Hitler. Jeg kjenner jo den vanlige høflige ta i handa og hilse samt læstadianernes halve omfavnelse som hilsen.  Ellers kan man jo neie og bukke som hilsen men jeg må si at jeg ikke har sett det annet enn når man knikser for kongelige noe jeg synes er aparte. Skal man knikse for noen kan man knikse for eksempel for min bestemor som virkelig var verd et kniks. Så husker jeg en meget spesiell hilsemåte jeg opplevde på Domaninstituttet. Gamle Glenn Doman pleide alltid ta seg en tur ned på venterommet. Da skjedde alltid det samme. Som på kommando sto alle foreldrene på geledd foran ham med barna sine. Så var det barnet i fanget på Glenn Doman. Bilde, bilde. Så bilde av Glenn Doman med barnet på fanget og foreldrene på hver side av ham. Men en gang skjedde noe spesielt. En tamilsk far sa at han ønsket å hilse Glenn Doman slik man i hans kultur hilste en stor mann. Så la han seg flat på gulvet og bøyde seg mot Domans føtter. Så har man ulike kysse-hilsemåter, på kinn, på hand..Ellers kjenner jeg ikke til andre hilsemåter der man hilser med kroppen og ikke stemmen.

Det er masse man kan spekulere over i romjula. Jeg satt for en stund siden i en begravelse og ble fanget inn av setninga sammen vil vi overgi…. i … hender. Jeg har ikke tidligere hørt den slik jeg hørte den da. Det er virkelig en sterk setning som impliserer at man går over i en annen tilværelse. Noe å tenke på for meg som er kjettersk hva angår det man tror på her i huset om liv etter døden. Faktisk tror jeg vi tre har ulike «trosretninger» i så måte, men vi lever godt med det. Vi har et lite økumenisk fellesskap.

Jeg nevnte at jeg har pennevenner i det offentlige systemet. Jeg har rukket å få tilbakemeldinger og vet nå at vi har økonomisk fundament for neste år. Da kan vi hoppe inn i det nye året.

Der setter jeg punktum for 2015, takker for meg og ønsker overlytt et godt nytt år der jeg fortsatt blogger – om enn ikke ut i det store tomrom.

domantrener

PS ! Pappa og jeg svittet over til Erikstad og hilste på hytta. Vi liker å lode, og hva kunne være bedre enn å lode dit. Mamma liker ikke å lode. Bra. Da kan pappa og jeg lode og lytte til musikk eller bare lode. Ddet er en grei ordning. Da kommer vi heim til ferdig middag. Alternativet ville være at det tok litt tid før man får mat – og mamma drar nesten alltid den historien om --- som satte seg ved kjøkkenbordet klar straks mora begynte å lage mat – og det bare fordi jeg henger rundt ovnen og er sulten. Nei, da er det å foretrekke å komme heim til dekket bord. I dag nyttårsmiddag: Fisk i kokos med tomatmarienerte makaroniskruer og appelsinsalat.  Du tror det ikke før du har smakt det!

Nå skal jeg halle litt før rakettene antagelig smeller noen steder. I fjor stod vi på taket på Airport Hotell i Tirana og så på fyrverkeriet i sentrum.

...hamler mot land...

Vi sitter på Kastrup og venter på at Oslo-flyet skal ta av. Vi kom i går kveld hit siden vi skulle reise rimelig tidlig om morgenen. Joda, joda, vi hadde nok rukket det om vi dro tidlig fra Fredensborg og dersom alt gikk etter en rett linje. Men det skal bare en liten glipp til så havner man i et uføre man nok kommer seg ut av, men som tar tid. Og da er det rimelig lite hyggelig å ha akkurat avsatt tid til flyavgang.

Og eitto. Som sagt. Den lille glippen kom da vi nærmet oss BB-hotellet på Kastrup, det billige sjølbetjente hotellet vi hadde bestilt overnatting på. Der koder man seg inn til et rom med do og dusj på gangen, reint og rimelig når man bare skal sove en natt. BB- Bed and Breakfast – har frokost, så vi spiste en frokost med ost, syltetøy, musli + vårt eget brød fra nærbutikken i Fredensborg.

Men hvor var jeg nå egentlig? Jo, alt gikk ikke i rett linje da vi nærmet oss hotellet - 3-4 kilometer unna - da ble navigator i baksetet og Frøken GPS uenig om når å svinge av. Det var nemlig slik at frøken GPS mente vi skulle svinge til venstre akkurat der akkurat da, mens fru Navigator mente vi skulle ta den lille sidegaten ca 10-15 meter lenger fram. Vi lystret jo selvfølgelig frøken GPS.  Hva skal man med maskinene om de ikke skal være til gagn og nytte? Vel, denne gangen ble det 1-0 til mankind kontra roboter. Pappa er forresten litt av en GPS sjøl. Han kan kikke på kartet, legge det bort og så hamle seg fram i en storby som Køben. Han er litt av en sjåfør og ville nok bli en duganes sjåfør i Chicago. Mamma og jeg er helt imponert. Mamma pleier si: Baksetet gratulerer. Jeg pleier fra redersetet grynte et samtykke.

Jeg har før når jeg har reist rangert Kastrup flyplass lavt sammen med Boston. Nå må jeg revurdere Kastrup og oppgradere den mange hakk etter dagens opplevelser her.  Vi hadde god tid og tok assistanse sjøl med lånt rullestol. Siden vi hadde så god tid, ruslet vi til nærmeste tax-free og handlet de faste ting: 3 kartonger sigaretter (guess for whom), 1 flaske vodka ( guess for what – og forresten er jeg glad for det, ellers begynner vel mamma og Vigdis å brenne sjøl til sine tinkturer),  + sjokolade i gave sånn histen og pisten. Fremdeles var ingen gate kommet for vårt fly. Mamma stakk inn på SAS-lounge og spurte om de kunne sjekke hvilken avdeling dette SAS-flyet til Oslo gikk fra. Det er litt langt å gå til de ulike avdelingene, og vi ville gjerne starte gangen. Nei, det kunne de dessverre ikke, men vi var velkomne til å vente hos dem om vi ville. Vi takket høflig nei. Vi ville begynne å gå mot utgangen vår. Mamma ga seg ikke og gikk tilbake til fast track og spurte om de kanskje kunne finne utgangen – av samme grunn som sist. De fant den – og vi ruslet mot B2.  Der sitter jeg og skriver.  

Fortsetter på Gardermoen her vi sitter og venter på neste reinraide nordover.

Jada, jada, jeg vet at jeg maser og skriver overalt, men det er en erfaring jeg har dratt gjennom mange år. Når vi kommer heim, blir det den første uka null tid til de litterære ting. Da venter masse post, aviser, regninger, skittentøy fra turen, regnskap og rapport fra ABR, - og det nye og veldig forekjellig fra sist ABR-programmet  skal opp på føttene for så å gå. Dette i tillegg til å holde dagen generelt i gang. Derfor ser jeg etter skrivesmutthull der smutthull er.

Vel, vi satt altså i ro på B2 og ventet sammen med andre, herunder nordmenn, herunder noen sjauende og bramfrie nordlendinger med et direkte språk. Da det nærmet seg avgang, kom høgtaleren med beskjed om at vårt fly var flyttet til A18 og at vi rakk det om vi gikk straks. Folk føk opp og la i vei. Vi prøvde å samle oss til samme innsats, men var nok ikke så rask som de andre. Jeg kastet et blikk mot skjermen der det burde stått SAS til Oslo. Der stod det nå avgang til Düsseldorf.

Det kan jeg godt forstå. I disse tider er det viktig at EU-kameratene står skulder ved skulder. Så får vi heller stå utenfor. Noe vi forså vidt allerede gjør uansett om Stoltenberg prøver seg her og der. Men jeg er i alle fall glad vi ikke står utenfor Nato. Jeg vil anta at om dette var i Sveits, ville fly til Oslo og Reykjavik få ha sin gode utgang mens EU-kameratene måtte løpe.

For løp gjorde vi etter fattig evne og kom som de siste pesende til A18. Men som den gode bok sier – de første skal blive de siste – en mild variant av Golda Meir bak skranken oss fram, og før vi fikk summet oss, satt vi på flyet som de første.  Og de første ble de siste. Dette er en av hendingene som gjør at Kastrup ikke rykker ned på grunn av dette med utgangen. Flyplassen var full av hjelpsomme og hyggelige dansker, akkurat slik man mener prototypen på en danske er.

Akkurat nå kommer jeg på at vi traff en som ikke helt var prototypen. Vi skulle fylle bensin før vi leverte leiebilen siden den må leveres med full tank. Noe annet blir dyrt. Pappas GPS kjørte oss rett til en stasjon nær flyplassen og kjørte opp ved en pumpe. Så langt var alt greit. Men så var det å få åpnet bensinlokket. Der dugde det ikke med nøkkel, følgelig begynte han å lete etter knappen som åpner bensinlokket. Vel, først åpnet panseret og diverse seg som pappa måtte gå ut og lukke. En danske bak oss ventet på plass ved pumpen og kjeftet på pappa at han fikk se til å bli ferdig. Der traff han bom om han trodde det hjalp. ” Finn deg en annen pumpe om du har sånn hast!” snerret pappa tilbake. Og med snerret mener jeg snerret. Mannen tok poenget og kjørte til en annen pumpe. Bensinlokket føk opp, og vi tanket. Deretter gikk pappa inn på bensinstasjonen for å få kvittering siden den helvetes maskinen ikke ga noen.  Merkelig nok, eller rimelig nok, var det ingen kø bak oss ved pumpen.

domantrener

Antar vi snart må rusle mot utgangen.

Det bærer mot landligge

Jeg er Mr. Loose. Slik føler jeg det her jeg sitter på Ørretfiskeriet etter dagens første runde på Scandinavian Center of Neuromovement. Practioner Andrew Tarr har i dag på et besynderlig vis halt sakte i kroppsdeler og fått pelvis løs, hoftene bevegelige og rib-cage loose. Så er det opp til hjernen å huske den gode følelsen, bevare den og gjerne henge mer på den knaggen.

Vi er vel havveis i oppholdet her. Her treffer vi danske familier. Noen av dem traff vi på Domaninstituttet. Det er et voksende nettverk og ditto erfaringsutveksling. Heime er vi faglig og aktivitetsmessig ensomme. Det er bare vi i Skånland og kommunene rundt som holder på med det vi holder på med. Vi har ingen å prate jobb med. Det er når vi kommer i slike settinger som nå at vi virkelig ser hvor faglig isolerte vi er og ensomme i vårt virke.  Ikke i generelt sosialt liv, men i vårt yrke. Tidligere, for 6-7 år siden var vi to familier i Skånland, men så flyttet Jonathan.

Nå er det jo ganske ok på mange måter å være spesiell og særpreget i sitt virke, men alt med måte. Det hender jeg ynkes Kongen og hans spesielle yrke. Han kan neppe som meg blogge om det, men jeg antar han stikker over til sine yrkesfeller i Europa i blant. Et treff for de ensomme konger på haugen.

Vi kom hit i sandalvær. Jeg pleier måle været delvis etter hva mamma har på seg, og hun har gått i sandaler og lett innejakke lenge. Pappa og jeg er mer ordentlige og kler på oss, og jeg må tilstå at iblant ønsker jeg et vær som gjør at hun må skifte fottøy om ikke annet. Og så skjedde her. Det lå litt snø i lufta akkurat som det var meldt og akkurat så mye at man kunne lukte snø. På senteret her var noen dansker på sommerdekk, og de var naturligvis orientert om været og visste at det nå skulle bli 30 cm snø. Følgelig dro de i full fart heim mens de ennå hadde sommerføre. Nå er jo ikke avstandene her enorme, så de rakk nok heim. Vår lille lekre leiebil har vinterdekk, men selvfølgelig ikke hva vi nordlendinger akter og ærer – piggdekk. Det ble merkelig å stå opp neste morgen. Da lå de vel 30 centimetrene våt og tung snø på bakken. For at vi skulle komme oss her fra Ørretfiskeriet til senteret gikk pappa ut for å se om bilen. Joda, den var selvsagt nedsnødd i like med den private veien inn hit. Av alle ting måtte han veget balga – kjøre att og fram for å lage vei opp den bakken som var startpunktet vårt. Da mamma og jeg kom grunnende, hadde han kommet opp den bakken, og bilen sto på toppen. Men ikke var det den brede vei videre. Dette var søndag morgen, og det syntes som om snøfallet ikke ennå hadde utløst aksjoner overalt. Tvert om, det var dype og vanskelige spor etter hovedveien og ganske rikholdig med biler som sto fast – jeg antar på sommerdekk. Vi sneglet oss fram til der Langstrupveien begynte, siste strekket før senteret. Denne veien er smalere og var faktisk brøytet for det som ble vår venstre side mens vår høyre side av veien var ditto oppfylt. Her kom vi som inn i en diktatorstat: man har bare et valg: å følge den av myndighetene opptrukne linje og håpe på det beste. I vårt tilfelle å håpe på at vi ikke møtte noen biler. Hvilket vi ikke gjorde, og veien inn til senteret var godt brøytet.

Etter første sesjon der valgte vi å forbli på senteret og avvente avbestillinger slik at vår neste sesjon ble før 16.30 som planlagt. Joda, siden mange hadde forlatt, fikk vi time 13.00 og la oss til å sove på et av behandlingsrommene.

Da vi returnerte, var det et annet kjøreliv. Veiene var brøytet, og bilene på sommerdekk borte. Mens vi spiste i ro og mak på Østens spiseri i sentrum, fortalte mamma om da bestefar en gang skulle gjøre en meget spesiell frakt med hest og slede til et nedsnødd lite småbruk i Markebygdene. Først måtte han veget balga, kjøre att og fram med tom slede for å lage vei, og så kunne han hente sin spesielle last. Fan for den der sensuren, for denne historien er spesiell og burde fortelles.

Det var faktisk veldig koselig å sitte i ro på Østens spiseri. Gode og mette og småprate om alt.

 

Dagene har gått og gått. I morgen tidlig pakker vi inn i bilen og forlater Ørretfiskeriet. Etter endt sesjon på senteret kjører vi til København, så bærer det heim til mer snø og landligge.

 

domantrener 

- som alltid rykker i fortøyningene

Uden mad og drikke

 

Uten mat og drikke duger helten ikke – selv ikke vi tre musketerer, eller skulle jeg si – særlig ikke vi tre musketerer.

 

Da vi forrige gang var på ABM sesjon her, bodde vi i Hillerød og hadde svare strev med glutenfri kost både på hotellet og i nærbutikken. Nå bor vi i Fredensborg, og hva nærbutikk angår skulle man tro det var et annet land enn der Hillerød er. Nærbutikken vår her er virkelig velassortert hva glutenfri mat  angår. De slår ut selv Coop Evenskjer som er godt utstyrt hva glutenfri angår. For eksempel har de et mykt og godt mørkt fiberbrød jeg elsker, og harde brød a la pumpernickel, men av mais, erter etc som hertingene elsker. Man skal ikke ha store deduktive evner for å skjønne hva de vil hamstre og ha med i koffertene heim. Men tilsvarende trenger man ikke være deduktiv for å vite hva jeg vil ha med meg. Jeg har faktisk sluttet med den villmanshandlinga jeg drev med før. Jeg antar det var et resultat av det å plutselig sjøl kunne bestemme hva jeg skulle kjøpe. Nå er jeg nesten som hertingene som i USA overrasket meg da de slo til og kjøpte en hel t-skjorte hver. Jeg liker ikke å måtte innrømme det – men fan slik jeg er blitt lik dem hva overdreven klekjøp angår. Faktisk overdreven handel i alle henseender. Vi var fire dager i Oslo og har vært tre dager her uten at jeg har handlet, men i morgen skal jeg kjøpe inn og lagre det nydelige glutenfrie brødet de har i vakuum-pakkede sådanne.

På Hillerød hotell fikk vi noen harde muffins som morgenmat-brød. Nå tør jeg ikke klage på morgenmaden her på Ørretfiskeriet, for den lager fru Herting mens herr Herting og jeg dusjer. Men så har vi jo den supre nærbutikken som forsyner oss med alt vi trenger.

Når vi er heime lever vi spartansk. Vi ikke engang kjøper verken mat eller drikke på en bytur. Vi har med det vi trenger. Dette er et ledd i min økonomistyring. Men når vi reiser, er vi generelt mer rause. Jeg antar at vi da er som gjennomsnittsnordmannen, men for oss er det rein luksus. Vi spiser middag ute for eksempel – noe som er helt uhørt når vi er heime med fryserne fulle av råvarer. Her i Fredensborg er det en Østens restaurant eller spiseri der man har lunsjbord. Der var vi ofte i sommer da Anka var med. Da spiste vi ved et utebord naturligvis i den 27 grader sprengvarmen det var da. Da pleide vi etterlate tips på bordet når vi gikk. Nå spiser vi inne, og eieren var tydelig veldig glad for å se oss igjen. Vi hadde dessverre glemt hele greia med tips og betalte kun det som sto på regninga. Da vi kom tredje gang, var eieren ikke helt så forekommende som han pleide. Vi la ikke noe i det før vi så regninga etter et godt lunsj-måltid. Der var det satt av plass til tips, i tillegg hadde vannet vi drakk til maten økt i pris med 20 kroner. Det antok vi var den manglende tipsen. En annen artig sak der - det var den første gangen vi var der på denne runden – kom eieren og spurte i den fortrolige tonen han bruker, om vi ønsket «traik». Nå visste vi ikke hva «traik» var, men vi antok det var noe østensk han fortrolig bød oss. Etter litt att og fram, øyekontakt oss tre imellom, ble vi enige om et høflig nei takk. Så viste det seg at «triak» var hva ønsket å drikke.

Det er faktisk språklige diversiteter broderlandene mellom. Neste dag bestemte vi oss til å prøve noe GPS’en anførte som «Det gode landkjøkken», et spisested ute på landsbygda. GPS’en anga rute og veinummer. Da vi kom dit, var det en hestestall i dag med tydelige spor etter noe som kunne ha vært et spisested. På tur tilbake så vi et lite spiseri og stakk innom. God landsens mat og tydelig et sted hvor man kom innom og kjøpte med seg det man ville ha.. Men vi spurte om vi kunne spise der, noe vi gjorde, og  vi mesket oss her på kald rødkål og kald ribbe, pluss diverse kalde matretter. I tillegg kjøpte vi med oss noe vi kan varme her i Ørretfiskeriet. Eieren var fra Nord-Sjælland, og ikke bare hadde vi vanskelig med å forstå henne, det var vise versa. Vi prøvde oss på engelsk, men nei. Det synes som om dansker har en sperre hva angår å bruke engelsk til nordmenn. De tenker vel på at vårt bokmål er modifisert dansk, og at vi følgelig burde forstå. Min oldemor skrev dansk når hun skrev noe høytidelig. Det samme om hun skulle snakke høytidelig. Da dansket hun, sies det, og mamma husker fra sin barndom ordet «å danske». Med den hyggelige kvinnen der fikk jeg et deja vue med det jeg før har skrevet om det danske tungemål. Alle tungemål synes å bli som landskapet, for danskenes vedkommende betyr det å legge ting like flatt ned i munnen og halsen som landet er flatt. For oss nordlendinger med fjorder og fjell betyr det å svinge fra sjøhøyde til fjelltopp. Det kaller andre syngende nordnorsk. Så treftes syngende nordnorsk og dansk flatlender-språk der på Gittes mad. Vi spurte om glutenfritt uten å bli forstått, selv ikke da vi gjentok bare ordet gluten fritt alene. Til slutt gikk et lys opp bak disken, og hun: «å ja» - her må man tenke danskenes langt-nede lyder der en -g legger seg langt ned og blir nesten ustemt i strupen og -l følger med mens -t-en blir -d. Følgelig hørtes det ut som om hun sa: hark. hark udenfri. Vel, vi forsto da hverandre, og maten var god.

I dag lurte fru Herting seg unna første sesjon på senteret og dro inn til Fredensborg sentrum for å småhandle. Jaggu sa jeg småhandle. Da pappa og jeg kom to timer senere, satt hun på «Frøkens Hansens kafe» og drakk kaffe og leste. Men siden vi nå likevel var der i sentrum, spiste vi likegodt der.

Det er ikke så mange alternativ, og vi havnet på en italiensk sak der vi var de eneste som spiste oppe i andre etasje med utsikt over Fredensborg. Jeg antar at vi reddet dagen for dem og doblet statistikken på formiddagsgjester. Så var det det der glutenfrie, og minst like mye plunder som dagen før. Men vi fikk det til. Jeg slo til og bestilte eplejuice til maten, og mamma tok cola light. Pappa holdt fanen høgt og ba om vann, og det merkelige er at det ikke ble forstått. Men via en omkrok på engelsk fikk han vann. Nå surket han litt siden han fikk et alminnelig vannglass, mens vi andre fikk elegante stettglass. Der ser man hvor høgt vann rangerte der.

domantrener

P.s. I morgen må vi vel krype til korset og dra til den Østens spisestedet med en eier som nå ikke er så forbindtlig. Men da skal vi i alle fall huske tips.

Er det virkelig vanlig med tips i Danmark? i USA er det et krav og en del av ansattes lønn, men her ?

Dagen etter:

Nei da, det ble ikke i dag vi krøp til den Østens restaurant. Vi venter gjester og valgte å lage oss noe enkelt her på Ørretfiskeriet. Da vi kom hit, ble vi naboer med en norsk familie som bare hadde to dager igjen på ABM. Vi rakk da kaffebesøk hos dem. Dagen etter oss kom en annen norsk familie, og nå er det vi som inviterer på kaffe.

Pappa har bestemt at vi skal catre et sabla dansk julebord fra Gittes Mad en dag. I tillegg er kjøleskapet vårt her rikholdig, så jeg vil foreslå at vi ikke kryper til Østen før vi ser at kjøleskapet ikke byr oss noe.

Apropos mat. Det har vært lite rognebær å få tak i i år. Solvår og Vigdis reddet oss med hvite rognebær. Fru Bærkjerring fant ut at hun skulle sjekke rognebæråret her på Sjælland, noe hun da også har prøvd uten hell. Tips fra meg er å spørre Gitte på Gittes Mad. Om noen skulle vite må det være hun om et rognebærtre et eller annet sted.

Og mat. Daglig passerer vi et epletre med røde og råtnende epler på. Det er vårt - om ikke klagemur - så i alle fall sukke-tre. Tenk alle eplene som ble ødelagt der framfor nesene våre. Søren at vi ikke rapset det med oss i august da Anka var med.

 

 

Endevending

Hvis dette skulle ha vært et teaterstykke der man skulle begynt med en scenebeskrivelse, ville denne for vårt vedkommende nå vært slik: Nyoppført feriehus i Fredensborg, innklemt mellom masse annet. Utsikt alle veier: Neste innklemte feriehus. Innomhus: greit og moderne stue-kjøkkenløsning. Rimelig godt bad med dusj og toalett. Oppe to greie soverom under skråtaket. Trapp er vi vant med. det gir gratis trening. Meget ålright sted å bo.

Mamma hengte ut på verandaen oppe – den er stor og romslig – dynetrekk og putetrekk til lufting før vi la oss. I henhold til hennes meget fine nese luktet det billig og mye vaskepulver, og vi ville ikke ta sjansen for et allergiutbrudd her.

Da er vi altså igjen i Fredensborg, og har denne gangen valgt å bo i Fredensborg og ikke i Hillerød slik vi gjorde sist. Scenen er helt ok hva beliggenhet angår, siden vi ikke skal hverken ligge på stranda eller gjøre andre eksotiske ting. Vi skal to ganger daglig innom Scandinavian Centre of Neuromovement, og det blir ikke tid til så mye annet enn at att og fram mellom senteret og vårt danske feriehus.

Ikke for å ødelegge kronologien, men bare for å ta et kort tilbakehopp. Det er en opplevelse å erfare Leonid Blyum når han gjennomgår kroppen, knokler, bein, muskler og strukturer synes selv jeg som er den som blir gjennomgått bit for bit. Han er meget dyktig og kunnskapsrik, og det er han som leder ABR Belgium. Jeg vil anta det er interessant også for de som ser på når han demonstrerer på kroppen min strukturelle endringer siden hans sesjon forrige november. Det tas masse bilder, Han kommer en gang for året til en undersøkelse og etter hva den viser strukturerer han neste års ABR-trening. Det ville sikkert vært interessant for noen og enhver som driver med trening og en gang om året få en gjennomgang av det fysiske legemet. ABR og Leonid Blyum gir en god dag i annet enn den fysiske kroppen. Skal man ha sjekket noe annet, må man innom en annen ikke-godkjent behandlingsform,  for eksempel cranio sacral som jo også jobber med fysisk kropp, men med flyten av spinalvæske.

Vi pleier jo ha assistanse på flyplasser når vi reiser, og i Danmark har vi til nå blitt møtt med en flyplassbil. Det syns jeg er mye tøffere enn å bli møtt med en rullestol. Da vi kom i går, tenkte jeg på noe vi hørte da vi kom til Oslo torsdag. På Gardermoen er det alltid 20 fulltidsassistenter på jobb. Folk reiser mer og mer, også de som trenger assistanse fra flyet. I flyplassbilen tenkte jeg på akkurat dette – folk reiser mer og mer, og behovet for flyplassassistanse blir tilsvarende stor. Den unge føreren av flyplassbilen måtte delvis tute seg fram. Akkurat det var ikke så rart, men han måtte mange ganger tute flere ganger før de foran ham langsomt ga plass. Man er blitt så vant med flyplassbilene og tutingene at man er blitt som elgene rundt huset hos oss. Man flytter seg ikke ved første tut.

Dette stedet er visstnok et ørretfiskeriopplegg. Her skal være en ørretdam man ikke får lov til å gå til  sånn uten videre, står det. Muligens betyr det uten å ha betalt for å få lov til å fiske x antall ørreter samt å leie en fiskestang. Strøm og vann leier vi med 50 danske kroner på dag. Luften vi puster i gratis.  Pussig dette med strøm og vannleie. Det er første gang jeg har opplevd det. Totalt sett svarer det ikke til bildet jeg har pluss erfaringer med dansker som rause og romslige folk. For eksempel fikk vi da vi ankom Kastrup vår leiebil oppdatert uten tilleggskostnader antagelig siden vi er trofaste Hertz-kunder. Det har vi vært siden vi forlot Avis etter at vi med mye plunder fant den bestilte leiebilen under en snøhaug på Sola lufthavn. Det ble dråpen. Siden har vi vært fornøyde kunder hos Hertz.

Nå antar jeg det er manipulert ørret, et slags ørretoppdrett man fisker fra i den dammen like ved her.. Høres tvilsomt ut at den lille dammen er full av naturlig ørret i fri tilstand. Dette må være – om de ikke allerede er i gang med det – et tips for revejakta i England. Det må etter hvert ha blitt tynt med rever der. Sannsynligvis har de et reveoppdrett, en revefarm man kan hente ressurser fra til revejakta.

domantrener

P.s. Min lillebror i ånden, Simen, har kommet ut med sin første CD med egenproduserte tekster og musikk. Dette er et hett julegavetips folkens.

Vi opplever ganske mye, vi tre. Det viktige er å ha alle sansene åpne, både de fem fysiske og alle de andre. Det er utrolig hva man da kan erfare. For eksempel pleier vi leie fastpris/lavpris drosje til Gardermoen fra hotellet. Det blir billigere enn flere bussbilletter, og mer praktisk også. Som vanlig pleier vi be hotellet bestille. Denne gangen fikk vi en drosje som ikke hadde noen godkjent drosjemerke eller noe slikt. Men til gjengjeld hadde den en del rimelig synlige bulker og delvis endret dørfasong. Nå er ikke jeg den rette til å vurdere en bils utseende. Der sitter jeg i glasshus. Men på tur til Gardermoen fikk vi bekreftet at både gassen og bremsa fungerte og at sjåføren var kjapp mellom filene. Ikke noe å si på reaksjonstiden der. Men vi ankom Gardermoen safe and sound. Likevel mumlet noen om at vi neste gang sjøl skulle ringe etter fast lavpris-drosje.

I morgen tidlig bærer det til Scandinavian Centre of Neurofeedback.

God natt

Begynnelse på en endevendt kropp

En reisebeskrivelse kan ikke være en kronologisk oppramsing kun. Man må krydre kronologien om man velger å følge den. Eller man kan, slik mange forfattere gjør det sjonglere mellom ulike tidsepoker. Det siste passer ikke inn i denne bloggen så jeg går for punkt 1: krydre kronologien og kanskje spissformulere til det ytterste.

Vi dro altså torsdag morgen med de vanlige rundene fra mamma (og vel også fra meg) om at man skal møte i tide. SAS har mange gode sider, men det å vente på enkeltpassasjerer er ikke en av dem. Følgelig hadde vi de normale reiseforberedelsene hva møte i tide angår. Denne gangen hadde alle skjerpet seg. Jeg skjerpet meg grundig slik jeg alltid gjør – men dessverre vises det ikke at jeg gjør mitt beste. Noen ganger gjør jeg mitt beste så grundig at pendelen slår andre veien, med et resultat enhver kan tenke seg. Jeg anbefaler ikke folk å gjøre sitt beste. Det holder med bare å gjøre. Det var jeg. Mamma gjorde også sitt beste. Hun var ferdigpakket kvelden før vi reiste. Vanligvis pakker hun om morgenen mens jeg varierer mellom å være oppgitt og fly forbannet for det. Pappa gjorde også sitt beste. Han er den vi alltid må mase på for å komme i tide. Denne gangen hadde han bestilt drosje så tidlig at vi satt ved utgangen en og en halv time før flyavgang. Neste gang skal jeg ikke mase på ham om dette med god tid.

Apropos, uansett tidligere hensikter hopper jeg nå litt i tid. Det er lørdag formiddag og vi sitter på et stille fellesrom på P-hotell og blogger. Vi skulle ha hatt sesjon med Leonid Blyum klokken 9.30. Nå er klokka 11.30 og rette vedkommende kom akkurat nå uten noen hast og hentet seg kaffe. Nr to, vi, skulle egentlig startet halv ni. Hva sier man om det sett i lys av dette med å komme i tide. Akkurat nå starter han med dem han skulle starte med 8.30, så vi har en times venting til. Men heldigvis har vi bloggen, og om det blir for langsomt, kan jeg sette meg og betrakte de eksotiske omgivelsene utafor her – i alle fall etter de lydene jeg hørte i går kveld da jeg prøvde å sove på vårt faste rom her. Det rommet har vi bodd på i minst fem år hver gang vi er på ABR, så vi vet for eksempel lett hvor å finne de få kontaktene som er på dette meget nøkterne hotellet. Stikkontakt for C-pap-en for eksempel: dra fram den ene senga så finner du den. Nå leter vi ikke lenger, vi vet.

Da hopper jeg tilbake til kronologien, og vi er ankommet Gardermoen, har dratt inn til sentrum, sjekket inn for å bli kvitt bagasjen før vi dro videre til den nålestikkeren vi stikker innom når vi er i Oslo. Jeg hadde etter det planlagt å spise hos kurderen på hjørnet rett nedafor her. Han har utmerket fish and chips. Men ting skar seg, for en av oss nektet å gå ut å spise og ville sitte med føttene på en krakk på vårt velkjente hotellrom. Følgelig gikk pappa ut og hentet take-away hos kurderen på hjørnet.

Joda,joda, jeg vet kronologi er kjedelig, men nevner likevel at kronologisk dro vi neste dag og prøvde cranio sacral her i Oslo, pluss også en runde på Smartbrain. Cranio sacral har vi tidligere bare tatt på Family Hope Center. Om kvelden kom Sigbjørn innom hotellet. Han er i Oslo på et seminar, og jeg fikk presentere min forfatterstorebror for mine kolleger her.

Hver gang vi reiser enten på ABR som nå eller på FHC som vi gjør i januar, har jeg det jeg for meg selv kaller kollegatreff. Kolleger jobber gjerne med det samme, og her treffer jeg dem som gjør det samme som meg. Vi utveksler erfaringer og gir hverandre gode tips slik kolleger gjør det. Ellers har jeg i det daglige langt til kolleger. Den nærmeste holder til utafor Tromsø, så er det noen i Karasjok og sørover må jeg til Ålesund for å treffe kolleger. Det sier seg da sjøl at disse treffene her er virkelig verdifulle også av andre grunner enn nytt program eller nye øvelser.

Tida har gått. Det nærmer seg min tur tror jeg for evaluering hos den dyktige, men akk så morgentrege Blyum. Etterpå er det praktisk program og tilrettelegging av det. I morgen reiser - vi når vi likevel er i området - til Danmark på Scandinavian Centre of Neuromovement.

Dette er årsaken til at jeg ikke fikk beveget oss til å reise i jula i år som i fjor. Noen, den samme som nektet å gå ut torsdag kveld, nektet å reise bort i år siden vi reiser i midten av januar på Family Hope Center. 

 

domantrener

 

 

Dessuten mener jeg at Kartago bør ødelegges

Som jeg har nevnt snur vi opp-ned på en del ting her i huset. Ikke bare rydder vi i mine bokhyller og finner en masse interessante ting som jeg muligens kommer til å omtale mer. Vi har også gått gjennom Instituttet. Som i mine private og interessante bokhyller finner jeg også på Instituttet ting det artig å bla seg tilbake på. Hertingene har også her systematisk kopiert ut bl a mailer jeg har fått. Det er gjerne mailer som har kommet etter at jeg begynte å fasilitere, etter at Jeg er fri  kom ut og etter at dokumentaren om min domantrening gikk først i Norge og senere i en del andre land. Jeg har fått innblikk i andres liv enten ved at foresatte eller den hjerneskadde sjøl har mailet meg.

Man kan si at gjennomgangstemaet er at det ikke er noen sammenheng mellom hjerneskade og intelligens, mens det er en gigantisk sammenheng mellom hjerneskade og mulighetene til å kommunisere ut sin intelligens. Mange er fanget i det fengselet en hjerneskade kan gi uten å komme seg ut av det. Veiene inn til hjernen er de fem sansene. Veiene ut av hjernen er helt andre. Har man ikke tale, tegnspråk eller lignende – og man ikke fasiliterer – er man stuck.

Sjokkerende er det også at for fagfolk på høyere nivå i systemet synes det å være en ikke-sak at noen er stuck. Heller får noen være stuck enn at de bryter ut av sin vernede status og i alle fall lukter på fasilitering.

Et eller annet sted leste jeg at alt som ikke står in the little book of yours ikke teller. Da blir utfordringa å få enkelte sannheter inn i den lille boka  til de der den burde være. Som han som stadig gjentok at man burde ødelegge Kartago, gjentar jeg at sannheter endrer seg når nye kunnskaper kommer til ved at sta uredde vitenskapsfolk kommer med den. Som et Kartago gjentar jeg også at nye sannheter går gjennom tre stadier. Først latterliggjøres de,  så motarbeides de og så blir de akseptert som en sannhet man tror alltid har vært det. Sitat fra Schopenhauer.

Jeg må her jeg sitter og funderer etter å ha lest gjennom gamle mailer si at jeg i min situasjon er heldig. De for meg viktige personer, familie, venner, fagfolk og politikere tror på meg. Slik føler jeg at mitt fengsel er brutt opp.

Likevel er det masse annet jeg gjerne skulle sett brutt opp, masse sperrer jeg skulle ønske å komme over.

domantrener

PS. I morgen reiser vi til Oslo på ABR og så på ABM i Danmark. Tidene endrer seg. I mitt forrige liv reiste jeg til og fra Dagsenteret. Nå reise jeg på ABR, Advanced Biomechancal Rehabilitation, ABM, Anat Baniel Method og FHV, Family Hope Center.

Da sier jeg ha det, for jeg regner med at det går en stund før vi høres igjen.

Hold an litt

N å har jeg løsninga på alle intrikate slekts-spørsmål-. Det er rimelig ofte - vel, det hender nu og da – at man treffer på folk som er i slekt med kongen via en fjern linje eller har en av kongene som forfedre. Har man ikke det, kan man gå for det nestbeste alternativet; man er av gammel adelsslekt. Nå ble heldigvis adelen i Norge avskaffet i 1814, men det betyr ikke at de ikke lever blant oss ennå. Det er som med de utenomjordiske menneskene.  Jeg så faktisk et program på H2, en amerikansk kanal pappa og jeg ofte beærer med å følge. Programmet tok for seg den enorme tekniske utviklinga Nazi-Tyskland gjennomførte. Programmet antydet at de hadde hjelp fra oven og da ikke Gott mit uns,  hvis de da ikke med Gott mit uns mente utenomjordiske vesener. Programmet meddelte videre at selveste Adolf Hitler hadde antydet så. Svastikaen, hakekorset, skulle være et symbol fra de med denne enorme teknologien. Da Tyskland falt i 1945 – helt utrolig enda de hadde både Gott og hjelp ellers fra oven – rasket amerikanerne med seg disse teknikerne fra oven og tok dem med til USA. Dette må man kalle vrakplyndring. Uansett så er dette i følge TV-programmet årsaken til USAs store framgang hva angår å markere seg i verdensrommet  samt ta de første steg på månen. Stalin stakkars var nok for pragmatisk til å rappe de fra oven med seg. Hvis han fikk noen var det etter at USA hadde besøkt vraket først, men til gjengjeld rasket han med seg store deler av Øst-Europa. Der var ikke USA langt-tenkende nok, og England hadde vel nok med alle de problemene de hadde i koloniene om de ikke skulle få Øst-Europa på nakken.

Søren, der rotet jeg meg bort igjen fra dagens tema som sannsynligvis er DNA i slektsforskning. Men skitt au, jeg har hørt at i de gamle skolestilers tid ble man iblant oppfordret til å skrive begynnelsen og slutten helt sist og så gi saken en overskrift. Men i mitt tilfelle skal det dreie seg om DNA i slektsforsking.

Vi var nemlig lørdag på et interessant foredrag på Harstad bibliotek om nettopp DNA i slektsforskning. Nå sovnet riktignok pappa og jeg sånn halvveis i foredraget der vi satt bakerst siden vi kom seint og salen var full. Men vi fikk nå med oss begynnelsen og slutten og nok til at jeg kan belegge mine synspunkter på dette foredraget. Vi forskere og synsere belegger iblant våre synspunkter på temmelig ustøtt fundament, så det er helt plausibelt å gjøre det her.

Det var altså dette med å dokumentere at man var av adelsslekt. Adelen er avskaffet såpass seint at man lett dokumenterer det via generell slektsforskning. Men dersom man vil ha noe mer kraftig å smelle i bordet når man oppsøker dem som ennå bærer adelsetternavnet, for eksempel Darre, kan man bestille en DNA test forutsatt at noen av darrene har vært så dumme å teste seg før og finnes i arkivet. Man kan også i de tilfeller der man tviler på hvem faren til ens oldeforeldre egentlig var, bestille en DNA test. Sånn helt avslutningsvis – det kom etter at jeg våknet der på bakerste benk – er vi alle fra Afrika og utvandret derfra for titusener av år siden  og spredde oss rundt om i verden. Dette skjedde jo for himla, himla lenge sia. Men det har ikke syrerne, somalierne og andre forstått. De har fortsatt å spre seg fra Afrika.

 Man kan i dag lett foreta en del tester. Men y-DNA tester man farslinjen tilbake de titusener av år til Adam, om han da var den første mann. Det interessante her er at om kvinnene vil teste sin farslinje, må de få far, farfar, oldefar, en bror… til å ta den testen. Men hva har nå kvinnene med å grave i menns forhold også hva slekt angår. De graver og styrer da nok i nåtiden. Talemåten Det står kvinner bak  er ikke blitt til i et vakuum. Så kan man teste sin kvinnelinje tilbake til Eva i9 Eden via mt-DNA. Man får her også en oversikt over formødres geografiske vandringer gjennom tiden. De forble jo ikke i Eden, ikke sant.  Så kan man ta en autosomal test. Den tester 5-8 generasjoner tilbake og er super når man vil sjekke hvem oldefars far egentlig var.

De to første testene viser også etnisitet. Jeg må på det sterkeste fraråde at man i Norge ber om at den også skal vise etnisitet. Jeg frykter nemlig at samemanntallet da vil bli sprengt. Eller man kan alternativt kutte samemanntallet og opprette et manntall for de som ikke har samisk blod i seg.

Et besøk vi hadde for ca 15 år siden fortalte noe jeg ikke klarte rydde ut av hodet. Han siterte en av områdets nazister som pleide si til samer: «Når vi er ferdige med jødene, begynner vi med dere.» Nå kommer jeg til noe jeg bare vagt husker, og hertingene er ikke til noen hjelp her. De husker det ikke. Altså må jeg ha hørt det en gang de ikke var der. Det var et slags møte for å organisere samer. Man skulle samle navn til noe. Dette var under krigen. En eldre mann advarte mot dette med begrunnelse at det da var lett for nazistene å vite hvem å rydde ut. Hadde det vært i dag, ville Hitler kunne bestille en DNA-test.

Hold an litt. Denne her tankerekka henger ikke på greip. Hvis tyskerne og nazistene var ferdige med jødene hadde de vel tatt Hitler også siden han visstnok hadde jødeblod -  og dermed var et problem løst.

Hold enda en gang an. Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 avskaffet adelen og var forutseende nok til å få en jødeparagraf om at jøder ikke hadde adgang til riket. Denne ble dessverre fjernet i 1851 etter at bla Wergeland stod på for å få den bort. Hadde den paragrafen vært gyldig i 1940, ville Hitler ikke hatt noe i Norge å gjøre med sitt etniske DNA.

Bokhyllene taler

Periodevis liker jeg å lese. Dette er en slik periode, og siden jeg har harvest passer det bra. Jeg bestemte meg til å gjøre som pappa: Lese gjennom egne bøker en gang til. Jada, jeg har lest alle mine bøker før – vel, det meste – vel, deler av det. Jeg har bokhyller som går fra golv til tak med mine bøker. Om den kan man bruke ordet variert innhold både språklig og emnemessig, både harde permer og paperback, bøker, rapporter og diverersiteter. Det er diversitetene som er interessante. Jeg talte sju studentoppgaver der jeg figurerte i mitt forrige liv. Og kanskje skal jeg engang få disse «klarsynte» til å hjelpe meg med det som finnes fra mitt forrige liv. Jeg fant ut at der er grunnlag for Magne-arkivet a.la. for eksempel Qvigstad-arkivet eller arkiv etter andre samlere. Her i regionen er det nærliggende å nevne Kvandahl-arkivet etter den jævla stabukken i Ballangen som for ca 100 år siden samlet og skrev om samiske ting.

Her må jeg bare få gjøre en avstikker fra bokhylla mi og si at takket være jævla sta og egenrådige samer som samlet og tok vare på alt de mange ville kaste, har vi kulturelle og språklig ting bevart. Jeg vil foreslå at Várdobáiki får satt opp en statue til ære for de samiske Espen Askeladder som for rundt til spott og spe og samlet alt Perer og Påler ikke ville ha og som halsstarrig holdt på med sitt uansett om det rundt dem lød: «Kast det. Hva skal du med den gamle skiten».

Nå må jeg prøve å finne tilbake til hovedtråden som var denne bokhylla og blant annet Magne-arkivet. I Magne-srkivet ligger blant annet tjuefem år med med meldebøker jeg alltid hadde i sekken til og fra barnehage, skole og dagsenter. Jeg åpnet ingen av dem. De skal jeg overlate til Åndenes makt å vurdere. Der lå også brev og rapporter pent satt i kronologisk rekkefølge i permer. Likeså lå der sju oppgaver skrevet av studenter der jeg blant annet har deltatt. Så ligger der en del fra mitt nåværende liv. Da jeg i 2005 begynte å facilitere, tømte jeg av meg 27 år på godt og ondt om alt og alle. Den som tror alt er med i «Jeg er fri» tar feil. Jeg trodde disse permene var båret opp på kvisten for å la andre vurdere hva som skulle skje med dem, men jammen sto de i mine private bokhyller.

Så har jeg min offisielle bokhylle på arbeidsrommet på Instituttet mitt med fagbøker og ting fra Domaninstituttet, Family Hope og ABR, pluss de fagbøkene som ble satt der den tid man – i 2005 – lagde faktabøker til meg. Dette varte helt til juni 2005 da vi var på Domaninstituttet og de sjekket at jeg leste og ikke trengte disse enkle, lettleste faktabøkene. Men faktabøkene som ble laget har vi ennå. En av de frivillige sa at de burde vært for bruk i skole og barnehage. Men det er ikke disse bokhyllene jeg roter i og følgelig heller ikke skal omtale.

Denne gang tar jeg for meg en interessant sak jeg fant der. Visste dere at det i Skånland før krigen – og muligens etter, det vet jeg ikke – fantes et Skånland barneblad? Slik det kan se ut som, sendte skolene i kommunen inn elevtekster, eller det vil si elevene skrev til dette barnebladet og en redaktør luket så ut stoff. I min bokhylle er tre årganger, 1937, 1939 og 1940. I 1940 årgangen står det at dette er femte årgang. Jeg har bare tre av dem.

Innledninga til Skånland barneblad 1939 fortjener virkelig omtale. Her får man vite at Sandmark skole er påbygd siden sist, samt at elevene drikker tran og havresuppe hver dag. Dette med tran gjaldt nok alle skolene, for mamma husker godt den tranen de var pålagt å ta de første skoleåra. God og varm ettersom den sto på klasserommet. Hver elev hadde ei skjei med seg i sekken. Jeg vet ikke om havresuppe var vanlig skolemat overalt og når det eventuelt ble slutt med det. Vår variant av Oslo-frokosten.

En annen interessant opplysning i forordet i 1939-utgaven er at siden forrige nummer av Skånland barneblad kom ut, hadde det vært språkskifte i Kjønna, Trøssemark og Boltås krinsar. Dei øvrige krinsane skulle ha avrøysting i januar 1940 om det spørsmålet. Eg veit ikkje korleis det gjekk. Artig å se at barnebladet for 1937 er skrevet på bokmål av noen elever mens versjonen av 1939 er på nynorsk. Disse barnebladene inneholder artige ting i tillegg til at de er informative. For eksempel er det i 1939-bladet et innlegg med headinga «Korleis eg likar nynorsken»:

 «Nynorsken er det målet som har framtida føre seg i Norge. Vi er han Ivar Aasen og han Arne Garborg stor takk skyldig for at dei hjelpte fram nynorsken. Eg synes nynorsken er mykje lettare å skrive enn bokmålet. Det er mange som seier at nynorsken er tong å forstå, men det er berre tøv. I Kjønna skole har vi nynorsken til hovedmål. Vi tok til med han i haust. Vi har skreve mykje på nynorsk i denne tida. Alle barna i Kjønna likar nynorsken. Eg ønskar at nynorsken skulle ha vore innført i alle skolekrinsane i Norge.»

Så vet man altså det. I 1939 likte alle ungene på skolen i Kjønna den da nyinnførte nynorsken. Så vidt jeg vet er det i dag noe annet man liker hva skriftspråk angår. Jeg vil tro Kjønna en eller annen gang gikk tilbake til bokmål. Det samme med Boltås. Da mamma var elev der, hadde Boltås skole bokmål mens Trøssemark skole ennå var en nynorsk-krets. Skulle vært interessant å vite når man skiftet og hvilke årsaker dette hadde. Men da må man nok ha tilgang til andre kilder enn det jeg har.

 Det er bare helt umulig å reflektere til dagens situasjon. Kjønna, Trøssemark og Boltås kretser har ikke den minste skit hva målform angår. De har ikke verken skole eller skule. Da er vi ved det faktum at de samiske kretsene som gikk over til nynorsk er blitt radert ut. Nå vet jeg ikke hvordan det har gått med øvrige nynorskkretser i landet.  Jeg må tilstå at jeg sjøl liker best et korrekt og velkledd språk, og der passer absolutt ikke nynorsk inn, synes jeg. Man kan si mye om den målformen, men velkledd er den ikke. Så har jeg kontrastene her i huset, bakstreverske søsken og mor som skriver mye på dialekt. Jeg gremmes og undres i blant på om jeg er adoptert. Jeg husker en gang vi var i USA. En dag spiste vi helt tilfeldig lunsj sammen med virkelig velkledd svart upper class.  Vi var de eneste hvite, og 2/3 av oss hvite var lurvete spisegjester. Dane etter spiste vi like tilfeldig sammen med kinesiske arbeidere. Vi var de eneste hvite, og en av spisegjestene så ikke ut som om de kom rett fra grøftegraving.

Så var det å finne tilbake til tråden.

Nå har nå disse markebygdene stor øving i språkskifter ville jeg tro. Fra enspråklig samisk til tospråklig samisk pluss haltende norsk - til tospråklig samisk norsk - til norskspråklig i offisielle sammenhenger og samisk språklig heime i trygge omgivelser - til norskspråklige som forsto samisk med samisk som passivt språk (som min mor og hennes søsken) - til enspråklig norsk. Så på att igjen. Enspråklig norsk med samisk som andrespråk - så samisk som førstespråk pluss norsk som førstespråk. Og i tillegg skifte av norske skrivespråk på skolen.

En oversikt over skoleåret 1938-39 er også opplysende. Hvis jeg tar min krets, Boltås, ser jeg at læreren er Andreas Boltås, pedell er Susanna Olsen og Andreas Norlund er kretsformann. Fraværet ligger blant de øverste på 4,8%. Man ser også at Grøneng-brødrene Herleif og Olav var lærere på henholdsvis Trøssemark og Kjønna skoler og at elevene i Skånland skolekrets dyrket ca. 2000 kg gulrøtter av de frøene som ble utdelt på skolen. Melk var ikke populært blant de største elevene. Jeg må si de var forut for sin tid hva melk angår. Men i oppsummeringa av skoleåret 1940-41 står det at melk var populært. Kanskje kan man i det som i masse annet både da og nå kan takke tyskerne for. En annen ting med melk er at det skrives både melk og mjølk av samme elev i nynorskkrinsane, så heilt fast var nå nynorsken ikke – forresten ikke så rart da det var første år med nynorsk.

I heftet ligger det også en vurdering av skolelegen om framgang i helsetilstanden blant skoleelevene. Nå vet jeg jo ikke hvordan man målte helsetilstanden og framgang. Det skulle vært interessant å vite det. I denne oversikten scorer Sandmark best med pluss 40. Jeg vet ikke hva dette pluss springer ut av, hva som er måletallet. Sandmark skole skulle så få et diplom om at de var best på helseframgang. Mon om dette diplomet finnes ennå i dag og hvor er det eventuelt? Jumbo er Skånland skole med pluss 3 (enda de har spist en masse gulrøtter!).

I 1940 står det i forordet at dette er femte gang bladet gis ut. Kanstad er redaktør. Krigen bryter ut, men det er ikke omtalt i innledninga, rimelig nok. Man kunne nok ikke sette på trykk noe om irriterte våre uinviterte gjester fra den gang. Men i oppsummeringa våren 1941 skriver Kanstad diplomatisk at skolene har hatt en del vansker med å holde driften i gang da enkelte skolehus ble brukt av andre.

Her må jeg bare ta en liten avstikker og si at jeg har hørt en del historier fra da tyskerne bodde på skolen i Boltås. Og om ting som skjedde, blant annet at en tysker forsvant etter en belivet aften med mye slåssing. Bygdefolket mente han var gravd ned oppafor Tverrelva. Dette er nok årsaken til at Tverrelva ble sagt å være et hustrig sted å passere den gang man ennå gikk mellom bygdene og det ikke var veilys.

Det høver å avslutte med ved å sitere litt fra Skånland Barneblad 1940, skrevet av en elev ved Boltås skole. Overskrift: «Vi markefolk.”

«Vi er eit fjellfolk. Heimen ligger fleire kilometer frå sjøen, og det er langt å fare for å hente den vesle rasjonen vår, kaffe og mjølerstatning, m.a. Vi er eit folk som er vant å traske lange vegar, så det har så lite å segje om vegen er lang. Vi er eit træna folkeslag, vi fjellfolk. Eg kan hugse når eg for ein liten fjelltur om sommaren og hausten for å leite krøtera og sanke bær. Ja, og ta ein fisketur med stong oppetter den lange Kvitforselva – som har utspringet sitt frå Risdmålstinden, er fint. Er trur vi er eit folk som står mykje i trening enn sjøfolka som traskar berre etter gata og breie vegar.»

domantrener

 PS! Jeg forsetter å lese og grave i min lokalsamling og jeg tar gjerne mot utfyllende opplysninger.