Vi leier bil, og fuglene får eg et bad

Her i Deset september nr. 14, i veien til Sofia, skjer det ting.  Anka kjøpte som sagt et gammelt hus – ganske stort – og restaurerer det fra bunnen av. Helt ubegripelig. Det var jordgulv og elendighet da hun overtok og i dag ser man et moderne lite hotell vokse fram. Veien heter altså 9. septemberveien og er hovedveien til Sofia. Den har navn etter den dagen i 1944 da kommunistene drev facistene ut. En annen vei der Anka har «gammelhuset» heter Pionerska. Jeg er ikke typen til å vedde, men ville tro at siden gatenavn endret seg da kommunistene overtok vil de snart endre seg igjen ettersom kapitalismen vokser fram her og landet assosierer seg med EU-land.

Vi sitter ute, og et nektarin-tre gir oss skygge. Takk og pris for det for det, er fy søren meg varmt her. Heldigvis er et murhus kjøligere så man kan rømme inn hvis det blir for ille. Det er på grensen av hva jeg i alle fall klarer av varme. Jeg svetter såpass mye at nesten all kroppsvæske som skal ut av kroppen kommer ut som svette. Det holder jevnt 38 grader, og er etter hva folk her sier en uventet hetebølge. På denne tida av året skal temperaturen være ca. 25 grader og følgelig til å leve med, men klimaendringene merkes nok her også.

I går da vi var i Pleven for å leie bil, måtte vi vente mens bilen ble klargjort. Blant annet vasket de den utvendig med en vannslange, og på gårdsplassen ble det små sølepytter. På et knips kom det småfugler som enten drakk vann eller badet. Jeg tror helst det første, før de fløy opp og satte seg på noen ledninger. Etter en stund kom de ned igjen og besøkte de små vanndammene. Jeg vil anta at de tørket fort i heten.  Jeg tror ikke det leies ut så mange biler der. Utleieren hadde et slags verksted og utleiefirma. Han snakket litt tysk, hadde jobbet i Tyskland og antagelig lagt seg opp penger til å starte med noe her, for her vokser jobber jammen ikke på trær. Man må lage seg sin jobb slik Anka gjør med det hun bygger opp her i Obnova. Han insisterte på å forklare ting på tysk, og fort gikk det. Det tror jeg er en felle mange fremmedspråk-brukere faller i – for fort for å vise at man kan. Heldigvis var Anka og Lochu der, så de spurte jop også,  og da måtte han bruke bulgarsk.

I går kveld inviterte jeg ut på en kafe. Folk sitter om kveldene med et eller annet glass på kafeer og så også vi. Noen flere kom til. Anka kjenner hele Obnova, i alle fall kjenner hele Obnova henne synes det som.

Bak oss smeller det i spiker, pistoler eller et eller annet redskap. Siste del av kjøkkenet settes opp. Utrolig at dette var et gammelt og forfallent hus med jordhauger og rotter før hun heiv seg over det.

Anka spiser ikke om morgenen, og i morges dro vi alene ut for å spise frokost. Jeg elsker det, men det spørs hvordan det blir når kjøkkenet blir komplett. Får jeg det som jeg vil, spiser vi frokost ute slik vi gjorde på Chestnut Hill iblant mens vi bodde på hotellet der og frokosten besto av sukker og mel pluss melk pluss, pluss. Da enten kjøpte vi inn på Farmers marked og laget eget frokostbord på spisesalen der eller vi gikk ut og spiste på frokost- restauranten der. Det liker jeg når vi er på ferie. Det er min form for ferie luksus. Og i dag var det bare vi tre som dro ut siden Anka som nevnt ike spiser frokost. Og jeg ble nesten forbannet over at mamma så suverent bestilte alt vi skulle ha på bulgarsk – de fleste her snakker ikke engelsk. Bare en ting ble feil i den meget varierte frokosten vi fikk – vi fikk gulost i biter i tillegg til den raspede hvite, men det var kanskje en bonus siden vi bestilte en så variert frokost. Jeg satt og tenkte: Når har hun der lært seg så mye? Ok, jeg vet jo at hun har laget seg en egen bulgarsk ordliste som hun stadig oppdaterer, men likevel.

Klokka nærmer seg sju bulgarsk tid. Jeg har nettopp satt til livs en eller annen slags frukt jeg ikke vet hva heter. Størrelse som druer og i smak en mellomting mellom plommer og nektariner.

Her må jeg sette et punktum, for vi skal selvfølgelig ut – det er lørdagskveld.

Endelig det Obnova vi har hørt så mye om

En virkelig hubavo den her i Obnova.

Det er tidlig kveld, og vi har nettopp kommet tilbake til Ankas nye hus der vi bor. Det som holder på å ta form til et lite hotell.

Vi kom hit til Obnova i går kveld, men for å gripe fatt i tauenden der jeg slapp den i går på Evenes flyplass: Balkan Air fraktet oss kjapt til Burgas. Bare fire timer, og muligens var vi de eneste med alt medbrakt. Ellers spiste og drakk de fleste. Men vi orket ikke betale for flymat vi antagelig ikke kunne spise. Pytt, pytt, vår matpakke duger. I Burgas ble vi fraktet i en spesiell flyplassbuss jeg husker fra Pula da vi besøkte Anja og kom med fly dit. Også da fikk vi den spesielle flyplassfrakten jeg ikke har opplevd før. Og også da med to tilknappede assistenter. Senere anslo Anjas familie at de var så mutte fordi pappa spralet i t-skjorte med «I love Slovenia» og de der i Kroatia elsker absolutt ikke de flinke slovenerne – storebroren. Men denne gangen hadde pappa en nøytral t-skjorte – Tårsdag-dagens t-skjorte - og jeg må formode de ikke visste hva Tårstad-dagen er og at de ikke var tilknappet av den grunn, for tilknappet var de der de kjørte oss fram til bagasjeinngangen og lempet oss av der – ok, med en medbrakt rullestol. Vi hamlet oss da fram til bagasjen som sistemann siden vi måtte bruke litt tid på do. Følgelig var vi de siste gjennom passkontrollen, og da vi fikk passene tilbake sa mamma kjekt «blagodareh». Hun i passkontrollenkom med en tirade på bulgarsk og så forbløffet ut da mamma på engelsk og bulgarsk måtte si at kunne «malko bulgarski», bare litt bulgarsk.

Selvsagt sto Anka og ventet på oss da vi kom gjennom tollen, men hun måtte vinke og rope, for ingen gjenkjente den elegante kvinnen i skjørt og høyhælte sko.

Anka hadde egen sjåfør, hennes gode venn Lotcho. Jeg har aldri kjørt eller sittet på verken moped eller motorsykkel men jeg har hørt at man må ligge med i de knappeste svingene. Følgelig når svingene ble knappe, og jeg fra baksetet så sjåføren legge seg mot siden, gjorde jeg det samme der vi fløy over den fjellkjeden som deler Bulgaria. I alle fall måtte vi over den for å komme til Obnova som ligger ganske langt mot nord i landet. Den første timen fra flyplassen kjørte vi gjennom flatt, steppeaktig terreng, men da vi svingte av for å fly over fjellkjeden, ble terrenget et annet. Obnova er også flatt, men likevel ulik terrenget på den andre siden av Stare Planina (fjellet). Ankas familie hadde kveldsmat klar da vi kom skymninga. Hyggelig å få ansikt på folk man bare har hørt om, samt se huset Anka har drevet og restaurert før hun kjøpte hus nr. to som hun nå gjør om til et lite hotell. Hun skal bygge sykehjemsavdeling på samme tomta. Og vi bor altså her i hotellavdelinga som også blant annet er sykehotell mens det jobbes for fullt rundt oss. En ekstra opplevelse å se innredninga ta plass. I morges prikket og gikk vi til sentrum av Obnova for å spise frokost før vi prikket tilbake hit for husinnvielse etter bulgarsk tradisjon. Anka hadde satt på en hane til det bruket. Denne hanen ble slaktet på trappa, og Anka gikk rundt huset med den etterpå. Da var huset innvidd. Dette får meg til å tenke på samisk tradisjon om å sove på tomta før man bygger hus for å vite om man har tillatelse til det. Tante Amalie kom og gikk rundt muren da vi bygde hus, og det blir en for lang historie og hører ikke denne bloggen til om følgene av dette. En ganske spesiell historie.

Etter innvielsen kjørte Ankas venn oss til Pleven der vi leide bil – en prosess som tok litt tid, men ikke verre enn at vi rakk mammas tannlegetime i Levski. Jeg våger påstanden om at det ikke var bare varmen som drev svetten fram der i baksetet hos fru Tannlegeskrekk. Vi andre ventet i skyggen ute i hagen mens hun svettet på venterommet. Da det ble hennes tur, gikk Anka inn som translatør, og det var bra, selv om jeg nok tror at denne tannlegen ikke uten videre trekker 11 tenner slik sen tannlege i fjor gjorde med hjerneskadde Marcus mens han lå i narkose og familien ikke hadde kontroll av den grunn. Og apropos tannleger så har vi en kjenning som pleier gjenta det folk sier. Han kom fra tannlegen og gikk rundt og sa «En idiot skulle ikke hatt tenner, en idiot skulle ikke hatt tenner». Hans eldre TV-bror var heime akkurat da og heiv seg i bilen til den tannlegen. Jeg vet ikke om han ville gjøre et intervju for nyhetene eller noe slikt, men denne tannlegen mamma var hos, var visstnok en helt annen type, og i løpet av prosessen lærte han tre ord på norsk. Han ba mamma åpne munnen, Anka oversatt, og neste gang brukte han «åpne» på norsk. Det samme ned «spøtt». Fru Tannlegeskrekk kom dansende ut på tærne. Hun hadde null hull og var pusset og stelt. Dette fikk frøken Tannlegeskrekk til å bestille time, og hun møter 4. september. Da er det påatt med svetting.

Neste stopp var et slags sanatorium der Anka hadde tidligere spurt om vi kunne få mineralvann-behandling eller noe slikt, og hun hadde også spurt om vi trengte papirer med fra Norge. Neida, de hadde egen lege som undersøkte og skrev prosedyren, ble det sagt da. Det var da. Da vi nå kom, hadde saken endret seg, og man var vanskelig og krevde epikrise, som vi selvfølgelig ikke hadde med. Ellers kunne vi ikke bruke deres tjenester. Anka som kjente lusa på gangen, visste at her var det snakk om å smøre systemet godt først. Da ville man ikke trenge epikrise. Et spørsmål fra Anka til legen der om hun ville kunne lese en norskspråklig epikrise gjorde at hun satte opp et froskeansikt og smelte døra igjen etter seg da Anka i tillegg også antydet at vi ikke betalte annet enn tjenesten.  I Markebygda har vi et uttrykk om å gompe og gå, og det passet egentlig godt på denne legen, for hun gompet inn på kontoret sitt.

Og her sitter vi mens det begynner å skymres ute etter en meget innholdsrik dag i Obnovas og omegn.

...med tynnslitte nerver...

Fasan og fy. Vi sitter på Evenes og venter på et innsmett til Bulgaria. Det er første gang jeg reiser fra Evenes internasjonale avdeling – og det skal jeg si: her koker det slik det ikke koker på Gardermoen internasjonale. Skal jeg bruke et forslitt uttrykk må det bli at det er stemning her. Jeg føler meg ikke i feriemodus. Antar det kommer når vi er ca 5 kilometer fra Burgas Airpot og header mot Obnova. Anka har ordnet skyss fra Burgas til Obnova. Regien er hennes. Vi skal gjøre alt hun mener vi trenger. Mamma skal til tannlege og øyelege. Vi skal alle på et kurbad og til en tradisjonell healer eller behandler.

Flyet fra Balkan Air står her, så det er nok straks klart.

Jeg er en god nordmann i betydninga at  jeg går med ryggsekk. Jeg husker da Alex fra Ukraina var au pair hos oss. Han ville først ikke bruke ryggsekk, men etter noen måneder var det fast at han brukte det. Det er dette med  When in Rome, do as the Romans do. Så spørs det om vi klarer det. Egentlig tror jeg det, for vi er god på å ikke turiste – tror jeg da. Jeg har aldri vært på et typisk turiststed. Mamma og Emma Margret var en gang to uker, og de holdt på å kjede seg i hel. Til slutt tok de busser på måfå og så seg om. Man skulle visstnok ikke mange hundre metrene fra stranda og turisthotellene før bebyggelsen ble en annen.

Jeg er litt trett, men mest lettet over at jeg har klart å få oss så langt. Hadde det ikke vært for at jeg liker å reise, hadde jeg sluttet. Jeg har nesten ikke nerver til dette pakkeopplegget her i huset. Pappa og jeg pakker og har alt klart kvelden før. Men noen sier hun pakker om morgenen. Så legger jeg meg på nåler og irriterer meg over dette opplegget. Hadde jeg trodd det hadde noen hensikt, ville jeg bråket og truet med å ikke bli med hvis ikke alt var pakket om kvelden. Så jeg skjærer tenner og lever med tynnslitte nerver til vi er på flyplassen.

En tid for alt

26.08.15

Da vi ennå var i Danmark, begynte jeg på en blogg jeg ikke gjorde ferdig. Dermed starter jeg på nytt. Jeg gruer meg på en måte alltid til evalueringer på Family Hope og ABR. Det er ikke så enkelt å evaluere seg sjøl og sin innsats synes jeg. Da har jeg skuldrene helt opp under ørene og senker dem ikke før evalueringene er gjort. Jeg er jo i min beste alder, og det å gå framover krever mer slit av meg vil jeg tro enn av jevnaldrene generelt. Likeså er det som med enhver: Det man ikke vedlikeholder, det går tilbake. Mamma pleier si at en gang kunne hun tysk såpass godt at hun klarte seg blant tyskere. I dag kan hun ikke noe, sier hun. Det var dette med vedlikehold.

Da vi møtte på Family Hope denne gangen, kom vi rett fra ABM. Vi tilbrakte ti dager på ABM senteret i Danmark. Det var helt fantastisk, og Anka påpekte at dette skulle vi gjøre mer av. Muligens var det etterslepet av ABM treninga som gjorde Matthew Newell på Family Hope svært glad. Han påpekte at jeg behersket hodebevegelsene mye bedre og var rettere i blikket.  Så evalueringen gikk flott, og skuldrene sank. Etter lunch ble jeg kalt inn til Matthew, sjefen, som sa at de i lunchen hadde snakket om meg og det de hadde sett denne gangen. Han var nesten bibelsk da han sa at det var en tid for alt, og i dette tilfellet en tid for å så og en tid for å høste.  Før hadde jeg sådd, og nå skulle jeg høste. Følgelig fikk jeg et meget spesielt program fram til neste møte i januar. Jeg skal høste. Det betyr i praksis at jeg kun skal sørge for oksygenet – maske, gass og hyperbaric. Vel, ABR er jo et eget program. Ellers skal jeg leve det glade slaraffenliv – jeg skal nyte tida, gå på kino, teater, festivaler og reiser. Det passet jo perfekt i det jeg allerede hadde planlagt. Vi skulle ta en tur til Tromsø til Emma Margret og se nyleiligheta hennes, og så skulle vi ta to uker i Obnova, Ankas heimby.

Jeg har siden vi kom fra Danmark knallet hit og dit i ATV’en. Deriblant en ny tur til Svartvatnet. Mamma og tante Millaug badet og sa vannet var deilig varmt. Nå stoler jeg ikke helt på deres vurdering av hva deilig varmt er, siden de bygger sine erfaringer på bading i Storelva straks isen gikk – og med klaprende tenner. Jeg la merke til at heller ikke pappa lot seg lokke av dette deilig varmt.

Fredag dro vi til Tromsø og hadde full klaff med at Tromsø hadde en musikkens dag. I alle corner og kvartal var det ulike typer musikk. Emma Margret sitt kor deltok også i dette. Så lærer man jo litt her og litt der. AV det akademiske mannskoret som stilte i pingvindress og studentluer lærte jeg om hvorfor denne studentlue kom i bruk. I de nasjonalistiske strømmingstider mente man at man i Norge burde ha sin egen studentuniform. Man begynte med lua – og kom ikke lenger. Derfor har man altså den svarte studentduskelua som i tidligere tider ble brukt blant annet i 17.maitoget, og nå altså av Tromsø akademiske mannskor. Tromsø har siden sist jeg var der -(eller kanskje det har vært der hele tida) – fått et nytt spisested «Hildr». Det holder til i et gammelt hus, og har også uteservering. Bord plassert rett på gresset omgitt av tromsøpalmer, reinfann og nysådde urter. Rundt var det gamle hus og nye hus om hverandre. Dette gir byen et sjarmerende ansikt og virker ikke rotet, som man skulle tro.

Jeg satt der på «Hildr» og filosoferte over dette at Tromsø også er blitt MIN by selv om jeg ikke har noen lang fartstid i den. Ti måneder for å være nøyaktig. Jeg er født der og flyttet da jeg var 10 måneder. Men hertingene har jo bodd der ganske lenge, særlig fru herting, og de elsker den byen. Jeg satt som sagt og undret meg over at jeg også elsket den. På en måte er den mitt nordnorske Chestnut Hill. Jeg elsker bydelen Chestnut Hill i Philadelpia. Det er en egen følelse å komme dit. så også med Tromsø.

Koffertene her i huset har ikke rukket å bli kalde mellom hver pakking. Nå står de klare og skal pakke for av reise til Obnova på  i morgen.

Jeg antar at neste gang jeg er i eteren, er det med noe er det fra Obnova.

domantrener

Det haker seg på

Kan noen gi meg et begrep på det fenomenet at tenker du på en ting, dukker det plutselig opp mer om det sånn helt tilfeldig. Eller er det tilfeldig? Da vi for vel et år siden var i Levanger på Tomatis hadde vi som vanlig med oss en lydbok. Det var i den perioden vi lyttet på lydbøker om krigen – siste verdenskrig. Og selvsagt – mens vi var i Levanger kom boka opp med informasjon om Rinnan-banden og all den grusomhet som fulgte dem - og vi var i Rinnans område!

Nå lytter vi på en bok av Oliver Sachs – De fargeblindes øy. Den dreier seg i hovedsak om øya Pingelap i Mikronesia der folk var ikke bare vanlig fargeblinde men akroatope. Akromatopsi er fullstendig farveblindhet. Det er sjeldent. Ellers er man rød/grønn – farveblind eller gul/blå. Som en biopplysning dukket det opp at man på den danske øya Fur hadde samme situasjon. Da vi var i Levanger kjørte vi til Rinnan. Denne gangen dro vi ikke til Fur. Det ville bli for langt. Fur ligger i Limfjorden.

Da vi kjørte over den lange broen over Storebelt og så alle vindmølllene som svingte seg ute i havet, tenkte jeg at det jammen var bra det ikke var rein her i Storebelt. ellers ville Sametinget selvsagt vært ute med skarpe noter, konsultasjoner og vedtak. Og hva ser jeg straks jeg åpner facebook neste dag? Joda, Sametingsrådet skal reise langs kysten av Finnmark for å sette seg inn i forholda der. Jeg lo inne i meg og tenkte at nå kunne man ikke uten politiske følger sette opp vindmøller i havet utenfor Finnmark. Det ville skremme torsken og andre nyttbare vesener i havet, og samiske sjøfiskere ville være på hælene etterfulgt av Sametinget. Da undres jeg: Hvem protesterer her i Danmark mot diverse hva angår urfolk? Selvsagt inuitter, men er det bare på Grønland de legger ned protester? Jeg innser at jeg vet for lite om dansk urfolkspolitikk. Minner meg om politikeren – hvem? som kjapt repliserte da det ble nevnt at Færøøyene, Island og Grønland egentlig skulle vært norsk, men ble ved en feiltagelse igjen i Danmark da Norge i 1814 ble krigspant etter napoleonskrigen. Danmark måtte avgi Norge til Sverige, og svenskene fikk av ukjent grunn ikke med de norske besittelsene Færøyene, Island og Grønland. Tilbake til politikeren med den kjappe replikken: - Takk og pris for det, sa han. Ellers ville vi nå hatt også inuittene på nakken. Det holder med samene.

...ingen haikere med til Fyn..,.

Siste frokost etter11 dager i Hillerød og på ABM-senteret. Bilen er pakket og vi header mot vest til Fyn og Svendborg. Skal vi hit flere ganger vil jeg foreslå at vi bor i Fredensborg. Denne gangen var det frokost inklusive, veranda og parkering som lokket oss til trivelige Hotel Hillerød. Litt langt unna ABM-senteret, ca 15 minutter med bil. Det er merkelig at jeg knapt har hatt tid til å blogge. Jeg har stort sett sovet mellom hver økt på ABM-senteret. Men litt har jeg da sett av Nord-Sjælland. Blant annet har jeg beundret de flott anlagte rundkjøringene mellom Hillrød og Fredensborg. En har en labyrint av hekker inne, en annen har form som er fjell, en liten steinlagt jelltopp. For en fjellape som meg er det rimelig greit å forstå at rødpølsene vil lage litt humper i sitt flate fjell-løse land for å kompensere for fjell-løshet. Vi fjellaper gjør det motsatte. Vi graver oss gjennom humpene som vi har mer enn nok av, men ikke noen  å miste.

Senere

Da har vi ankommet Svendborg og er vel plassert på hotellet her. I morgen starter vi på Family Hope, og jeg håper de ikke spør for mye om trykktanken vi ikke har brukt på et halvår. God knows why.

Selvfølgelig følger det en nitid reisebeskrivelse fra reisen fra Hillerød og hit til Fyn og Svendborg. Det er tross alt vel 23 ml hit og hele den lange, store Storebelt, så det sier seg sjøl at mye kan skje. Vi planla å spise middag underveis. Det var blitt litt utpå dagen før vi startet, siden vi hadde to sesjoner på ABM-senteret før vi kjørte videre. I baksetet satt dronningene av logistikken. Den ene med kart, den andre med GPS. Etter en stund sa min mage mat, og de begynte å søke etter spisesteder. Vi fant en Monarch et stykke lenger fram og svingte kjekt inn der. 

Det var et typisk truck-stop opplegg med ganske mange utebord. Der heiv vi oss ned, og jeg la merke til at vi var de eneste, men reagerte ikke på det siden vi gjennom glassdørene inn til lokalet så at det var rimelig tynt ved bordene der inne også. Vi bestilte mat. Vel, vi la merke til noen små runde insekter som var litt nærsøkende. Først. Så økte antallet. Et par hadde slått seg ned på nabobordet. De forlot i full fart mens de peivet og børstet av seg før de rømte inn i bilen. Vi hadde tross alt betalt for maten, så vi sto han av. Dette var ikke den ryddigste uteplassen jeg har sett. Vel mye søppel fløt rundt om. Anka sa det var søppelinsekter. Et par kråker satt avventende et stykke unna. Til slutt rømte vi fra halvspist mat. Det var etter at mamma kom til å se ryggen min. Den var svart av disse insektene.  Anka sa de søkte mot grønt, og jeg hadde en grønn t-skjorte på. Full fart med børsting vekk av svina og på med langermet skjorte.  Mamma mente hun måtte være grønn i ørene, for nå strømmet de inn der. Vi sprang til bilen og prøvde å koste mest mulig av oss før vi rømte inn og lukket hermetisk helt til vi var i fart og kunne åpne vinduene og blåse ut noen. Likevel ble noen igjen, og baksetet drev intens krig mot dem. 

Da vi kom til brua over Storebelt, skulle vi stoppe litt, men da vi så hvem som banket på ruta og ville ha skyss over til Fyn, åpnet vi ikke hverken dører eller vinduer. Ikke ville vi ha dem inn i bilen, og slett ikke ville vi ha ansvar for å innføre dem til Fyn. Man vet jo hvordan det gikk med han som innførte kaniner til Australia og hvor populær han ble. Vi skal jo flere ganger til Fyn og må ha et uplettet rykte hva slik innførsel angår. Dessuten har Danmark en strengere politikk enn vi hva angår smugling av andre inn i landet.  Enda en grunn til å ikke lage noen sprekk i bilen.

Vi tok en liten omvei via Odense for å avtale picknic med Gitte, Lis og Per før vi suste mot Svendborg. Alle følte sterkt behov for en dusj der vi småklødde i bilen. Da jeg dusjet, kom noen uinviterte gjester fram og gjemte seg nede i sluket – og forhåpentlligvis dro videre som Karius og Baktus på jakt etter nye muligheter.

Out for lunch

Da er vi besittende i Hotel Hillerøds meget koselige spisesal. I det hele tatt et koselig hotell, alle rom har veranda rett ut på plenen. Vi treffes der så ofte vi kan.  Det er ikke rett ofte. Dagen er slik at vi må mase opp om morgenen (vel, er ikke det typisk!) for enema, cd, frokost (unnskyld; morgenmad) før vi durer i vei til ABM-senteret for første sesjon – som er ugudelig tidlig. Deretter  kjører vi et eller annet sted og har picnic på lord-vis, hvit duk, etc. slik lordene som dro opp Reisaelva eller til Kilimanjaro spise i det fri. Hvor vi har den hvite duken fra? Det er selvsagt standard procedyre når vi reiser å ta med en linduk for påkommende tilfelle.

Vi har totalt seks senger til disposisjon og er kun fire personer. Trenger jeg si mer?

Så durer vi på andre sesjon på ABM-senteret. Deretter durer vi til hotellet og sløver ute på verandaen eller sover alt etter som. Dagen avsluttes med  middag. Vi prøver ulike typer og har spist kurdisk, spansk og italiensk. I dag skal vi spise dansk. Men det sier jeg bare: Intet har slått kjøttkaker i brunsaus med ertestuing og poteter klemt i sausen. Alt uten han gluten og han melk.

Det er et pjask å få til denne CD-protocol til fulle her på hotellet. I tillegg er vi i gang med en PP, den tredje totalt. Men hertingene (inkl Anka) får alt til, kreative folk man ferdes med.

Og bare så det er sagt: Jeg stortrives her i Hillerød. Det er jammen godt å være meg her. Vi har ordnet opp med gluten og tar med eget brød til morgenmad. 

En spesiell hendelse har fått meg til å tenke på ord og talemåter man kan knytte til helt spesielle mennesker – beskrivende talemåter.  Practioner Naomi på ABM her kommenterte tørt da hun hørte min offisielle diagnose fra Harstad. «They are out for lunch! They don’t count!» Out for lunch er en meget god beskrivelse av fagfolk som ikke synes å være tilstede i faget sitt.

En annen talemåte frisket mamma opp en dag: «Æ ska berre smyge non maske.» I dette tilfellet betydde det at hun skulle i de ti minuttene før vi måtte dra sjekke litt i manuset til den nye Qvigstad-ordboka. Emma Margret og Sigrid har lest korrektur. Hun skulle rette opp manuset i forhold til skrivefeil de hadde funnet. «Smyge noen masker» har vi fra Vigdis. Det betyr å gjøre litt i små ledige stunder. Av å smyge noen masker her og der blir det etter hvert et produkt. Å utnytte noen ledige minutter her og der til noe som skal bli et bra produkt.

«Ta en Gro Harlem Brundtland» er kanskje velkjent. Hun sa en gang at hun var tilhenger av nyttelast.  Når man likevel skulle noen steder tok man med noe som likevel skulle dit. Hvis noe skal ned i kjelleren heime, setter vi det ved kjellerdøra. Neste gang vi har et MÅ-ærende til kjelleren tar vi dette med. Det er nyttelast.

Pappa har med seg en talemåte fra sitt barndomshjem. «Det var som mor skikka meg til lergauk.»  Betydninga er at det var virkelig høvelig, helt passelig, helt i tide, perfekt. Hva lergauken kommer av vet jeg ikke. Kanskje talemåten er så gammel at betydninga er ukjent i dag? Som med enkelte stedsnavn har jeg ikke kunnet unngå å høre. Eller at den er så lokal og i sin tid at den nå er ukjent.

domantrener

PS. Mamma påstår at varme er oppskrytt og går halvnaken.  Anka går godt påkledd. Det samme gjør jeg. Pappa går i det samme uansett. Temperaturen må variere svært mye for at han skal skifte klær.

..forflytte seg fra A til Å...

Da er vi i Danmark der det er godt å være norsk, og det stemmer sikkert i enkelte henseender enkelte steder. Det stemmer prosentvis også for oss her i Hillesrød her vi kombinerer jobb og ferie. Mens vi spiste frokost i morges og senere da vi raidet noen matvarebutikker her, herunder Rema 1000, tenkte jeg at det måtte være godt å komme herfra for en med cøliaki og til Evenskjer. Det er godt å være dansk i Norge. Vi raidet som nevnt blant annet Rema 1000 etter glutenfritt brød. Etter å ha spurt, var det en som visste at de visstnok hadde noe, og nederst i en fryseboks fant han noen pakker glutenfrie rundstykker. På hotellet her er glutenfritt brød = noen merkelige muffins med hard overflate og deig inni. Spønky at Coop Prix på Evenskjer er så vel assortert hva matallergi angår. Det får en til å undres på om man her i Hillerød ikke har cøliaki eller glutenintoleranse. Og hvis det er slik må man spørre seg hvorfor. Hvorfor trenger ikke hillerødene glutenfri mat mens skånlendingene gjør det? Kan det ha noe med EU å gjøre?

Vi kom altså hit i går etter en reise som er slik som  jeg kan like - det skjer noe annet enn bare å frakte kroppen sin fra A til B. Det begynte allerede på Evenes. Anka har fått eurobonus-medlemskap og skulle registrere sine poeng siden hun ikke hadde dette medlemskapet da reisen ble bestilt. Det gikk greit, men så mistet hun kortet og klarte å gå att og fram gjennom sikkerhetskontrollen og lete – og jammen fant hun det til slutt.

Jeg vet ikke om det var dette med mistet kort som fikk meg til å sjekke min eminente lommebok med både debet- og kredittkort. Jau du, debet-kortet var  borte! Telefon til Ofoten sparebank som hurtig sjekket hvor kortet var brukt sist - og det var av meg sjøl – og ikke misbrukt siden. Ok, for sikkerhets skyld sperret banken debetkortet og sa at jeg kunne bruke kredittkortet i Danmark. Grei skuring, men på flyet ble skuringa ikke helt grei, for vi hadde ikke tatt med passene, for pappa mente pytt, pytt til Danmark trenger man ikke pass. På flyet begynte mamma å lure på om det var så lurt egentlig. Følgelig glemte hun veska igjen på flyet. Men den kom  etter oss i full fart.

Anka er jo som kjent vant til å krysse att g fram gjennom sikkerhetskontrollen, og det gjorde hun på Gardermoen for å få en velfortjent tilføring av tjære til lungene. Men hun rakk da å bli med flyet til Danmark. På Kastrup skulle vi hente leiebilen, og mens pappa petlet med det, skulle mamma og jeg ta ut dansk mynt. Jau du, da mitt kort kom inn i maskinen, slukte maskinen kortet og meldte at det var meldt stjålet. Derfor beholdtmaskinen det. Ja, så nå er jeg kortløs og må låne her og der. Nå skjønner jeg jo godt at denne maskinen slukte kortet mitt, et ekte norsk kort slukt av en dansk maskin. Same prosedure. Danmark slukte Skåne, Jämtland, Härjedalen, færøyene, Grønland etc fra Norge.

Faen, jeg glemte jo at flyet fra Gardermoen til Danmark hadde samme oppstartlyd som naboens traktor da han prøvde å få den i gang etter en lang siesta, og jammen filte flygeren like lenge som naboen. Litt nifst. Vel opp i lufta svingte flyveren kjekt så bratt at vi satt på skrå. og den samme manøveren gjorde han før vi landet på Kastrup. Jeg lurte på om han planla å sope den ene vingen over Øresundbrua. Det så nesten slik ut.

Men som den observante leser har skjønt, gikk det bra siden vi sitter her på trivelige hotell Hillerød og skriver.

Se det, se det. Positiv begynnelse og positiv slutt. Bedre kan ikke Sametinget gjøre det. De har tradisjon på nettopp det. Alltid si noe positivt først, så komme med alt det andre, for så å avslutte med en positiv klapp på skuldrene.

domantrener

P.s. Sa jeg at nettopp en slik reise er helmax siden nettopp det å forflytte seg fra A til B også blir en opplevelse, ikke bar det å komme til B..

Vi reiser så mye at vi er blitt nonsjalante. Snart bestiller vi ikke engang flybilletter, men regner med pytt, pytt.