Genetisk forhold til elg

Da er vi kommet heim og vel så det.

Selvsagt hadde vi noe annet med i kofferten enn det vi dro med. Glutenfri pumpernickel er en klar vinner og er alltid med heim. Men denne gangen hadde vi med en del økologisk diverse fra butikken i et økologisk kollektiv vi besøkte. Men det viktigste – ha, ha, ha – er en eske med glutenfrie sjokolademuffins. Riktignok en liten eske, men den inneholdt fire rimelig store muffins. De andre tre trodde det var en gjentagelse fra dagen før. Da handlet jeg kaker til vår felles dessert, men jeg understreket dette var noe jeg skulle ha med meg heim og kose meg med heime. De trodde det ikke, kakemonsene, men nå er kakene i kjøleskapet og stor-kakemonsen sjøl eter av dem her og der. Noe annet vi hadde med oss heim var en forkjølelse – ikke av den verste sorten – men dog en forkjølelse vi plukket med oss fra ABM-senteret. Noen var syke der. Den slo oss litt ut alle fire da vi kom heim.

Det er merkelig at ingen av oss blir syke her heime og plukker opp viruser her, men straks vi beveger oss til utlandet, hvis man da kan kalle Danmark utland, står virusene der med åpne armer. Det er ikke første gangen vi har kommet heim med blindpassasjerer i kroppen.

Vi reiser til Hasselt i Belgia om to uker via Brüssel, og jeg håper det eneste som vil plage oss der er små, uskyldige virus.

I dag satt vi ute ved bålet og sløvet på reinskinn. Vanligvis er det en fredelig syssel, i alle fall skjer det ikke så mye der bak huset – noe uventet i alle fall. Men i dag satt jeg ikke helt bekvemt på reinskinnet. Her må jeg gå litt tilbake og fortelle at da mamma i går morges grytidig, gad vite hvorfor hertingene orker stå opp så tidlig helt frivillig, det overstiger min fatteevne, - men i alle fall grytidlig i går satt mamma med kaffekoppen og sudokoen, vanlig morrasyssel, da et hode stakk fram og kikket inn gjennom det stuevinduet som vender mot øst. Det vinduet ligger rimelig lavt mot bakken. Dere vet, når man ser noe uventet må man først romstere i hjernen og sjekke om man ser det man ser. Derfor tar det gjerne noen sekunder etter at man ser noe uventet før man virkelig ser det. Det var de sekundene mamma trengte for å registrere den elgkua som sto ved vinduet og kikket inn. Pappa satt og leste og ble alarmert av dette, og han hadde selvsagt også sine to-tre sekunder på først og se, så og virkelig se. Elgkua giddet ikke reagere da de sto ca. en halv meter fra hverandre med vinduet mellom seg. Hun bare betraktet dem og kameraene overbærende før hun tok et par steg og åt av ripsbuskene i stor ro. Så skrittet hun elegant over gjerdet og luntet nedover veien. Heldigvis var det brøytet, så hun hadde grei vei og gå på.

Ved bålet i dag var det ikke til å unngå at dette dukket opp i hodet. Like ved bålplassen er det en skråning mot vest. Den er nesten skogløs nå siden vi snauet den for noen år siden. Ned denne bakken kom to sett elgspor. Det kunne se ut som om de hadde kommet spaserende i lag, de to elgene, men jeg tror egentlig ikke det, for ved foten av bakken noen få meter fra bålplassen delte sporene seg. Det ene settet gikk mot øst og om hushjørnet, og det var nok sporene til den elgkua som i går kikket inn til oss. Det andre settet, den andre elgen, hadde gått mellom lavvoen og bålplassen, passert mellom huset, stabburet og varka – en rimelig trang passasje - og så luntet videre. Men enda trangere var passasjen til den tredje elgen. Det kom nemlig et spor ut av skogen i nordvest over gjerdet som er et par meter fra bålplassen, så luntet sporet over potetåkeren og videre nedover mellom stabburet og gjerdet, og der er det trangt. Men elgene er atletiske dyr. Et fjerde spor kom fra øst og krysset mellom huset og garasjen.

Bålplassen lå altså i en trekant av elgspor, noe som fikk meg til å føle at jeg satt som i en atomtrussel. En gang hørte jeg om lagring av atomvåpen og at vi i en krisesituasjon befant oss i en farlig trekant med et hemmelig lager på Andøya og militære baser i området her. En eventuell bombing ville rette seg mot dette – og der satt vi i trekanten. Jeg må si jeg stadig så etter om noen kom luntende ned bakken. Hva skogen angår satt jeg med ryggen til. Og så var det dette med at vi satt på reinskinn, og reinen er elgens frende. Hvis dyr tenker og vurderer som jeg tror de gjør, ville neppe elgen like dette synet. Og siden reinen er atskillig mindre enn elgen, kunne skinnet vi satt på bli tatt for skinn av elgkalv.  Men ingen elg kom mens vi satt der.

Tenk at elgene er ny her i området. De første kom på 70-tallet og var en kuriositet. Det å se en elg var spesielt. I dag har de tatt over, og så mye elg som i år har jeg aldri sett før, særlig ikke så husnært, så ofte og så mange. For oss er det i alle fall slik at huset ennå i alle fall er et trygt reservat for homo sapiens. De har ennå ikke kommet inn, elgene, men her må jeg banke i bordet, for det er fullt mulig for dem å steppe innom gjennom vinduene mot øst. Og der har de jo allerede vei, så et steg til sides, og de er inne.

Nå er jo elgene egentlig med i min familiehistorie, som bjørnen er det. En av mine tipp-tipp- kanskje en tipp eller to til – var bjørnejeger. Når det ryktes at det var bjørn, dro han ut med spydet sitt. Jeg tror det var slik at folk i området betalte ham en slags bjørneskatt for hvert felte dyr. En gang ryktes det igjen at bjørn var observert øverst oppe i Skjomdalen, og han la i veg med bjørnespydet. Et sted hørte han det braste inne i krattskogen, og han gjorde seg klar med bjørnespydet. Nå kjenner jeg ikke alle enkelthetene, detaljene, rundt hvordan han forberedte seg til å ta imot den bjørnen som nå ville komme brasende mot ham. Men det som kom mot ham, var verre enn bjørn. Det var han Tykje sjøl med klover og horn. Gubben hadde bare bjørnespydet å verge seg med da han Tykje la imot ham. Men på et vis fikk han felt ham. Så dro han ned til Skjomen sentrum for å fortelle dette, for det var jo litt av en fangst han hadde gjort. Og fortelle gjorde han. Han skulle visstnok være en mann som likte å fortelle og kanskje spissformulere seg litt. Akkurat der kjenner jeg meg igjen og har nok noen av hans gener. Hva er vel en fortelling uten salt og pepper til? Gubben ble selvfølgelig utflirt da han beskrev sin kamp mot han Tykje, men han lot seg ikke stoppe av det. Han gjentok stadig det som hadde skjedd og endte alltid opp med å beskrive stedet der han Tykje lå og si at hvem som helst kunne sjøl dra og se. Til slutt var det noen unggutter som la i veg oppover Skjomdalen og til det omtalte stedet. Ikke fordi de trodde på historien, men mest for å stoppe kjeften på «den finnkallen». Men de fant han Tykje på omtalt sted. Der lå han med klauver og horn. Guttene dro tilbake, og nå var det de som oppøst beskrev han Tykje. Det ble mannvandring dit, og de fikk fraktet han Tykje ned til sentrum der han ble beglodd. Han lå på en slags lid de parade. Så kom øvrigheten som den gang var mer belest enn allmuen – muligens – i alle fall visste lensmannen at dette var en elg. Den første elgen man i det hele tatt hadde sett i området. Jeg vet ikke om lensmannen rapporterte dette videre i systemet eller om han sjøl visste at det var fellingsforbud på elg. Min forfar kom så på fengsel i Trondheim for dette. Der var han i ett år. Nå var det jo ikke vanlig at folk i Skjomen ferdes i Trondheim på den tida, så da min forfar kom tilbake derfra, hadde han virkelig et helt arsenal å øse av når han nå fortalte. Og fortalte gjorde han visstnok om alt han hadde sett og opplevd i Roandem, det samiske navnet for Trondheim. Til slutt ble folk så lei av det at de bare kalte ham Roandem. Visstnok er det Roandem som i dag er blitt Ronte.

På mange vis kjenner jeg Ronte-blodet suse og bruse. Også jeg driver å forteller fra her og der. Jeg vil tro min forfar hadde vært en ivrig blogger om han hadde levd i dag.

Noe annet: vet myndighetene montro at fellingsforbudet mot elg er opphevet? Hvis jeg hadde vært av den beskaffenhet at jeg kunne tatt et spyd og gått ut, hadde jeg vært fristet nå.  Jada, jada, jeg vet at miljøavdelingene hos myndighetene har et ord med i laget hva felling av elg angår. Slik jeg ser det må disse være etterkommere av de myndighetene som sendte min forfar i fengsel for å ha felt en elg.

Nå er det jo så mange Ronte-etterkommere her i området at man skulle kunne gå ut mot han Tykje slik vår forfar gjorde det. Noen kan gjøre det med våpen, noen med sprøyter og noen av oss med ord. Så ronter, gå ut og gjør som dokkers forfar !

Hvordan å måle avstand

 

Dette er historien om han som ikke er og aldri har vært så langt hans minne går, en morgenfugl, og som sleper seg opp med oppbydelse av alle de kreftene som burde være reservert for resten av dagen. Men så er saken at denne stakkars B-mannen har noen sesjoner på senteret her før min venn Fanden har fått fumlet sko på beina – noe som tar tid siden noen mener å vite at han har hov i alle fall på den ene foten.

Men i alle fall – før han har fått sko på beina sitter jeg klar på senteret – noen dager. Så går det som det går. Straks jeg legger meg på behandlerbenken, sovner jeg. Det skal man helst ikke på ABM. Man skal være seg bevisst de bevegelsene som skjer, og hjernen skal få finne plass å lagre dem, en knagg å henge dem på. Der er det forskjell på ABM (Anat Baniel Method) og ABR (Advanced Biomechanical Rehabilitation) der man gjerne må sove mens noen jobber med strukturene.

Vel, slik var den en gang, en morgen, der jeg sovnet. Neste gang vi skulle møte tidlig slo Plan B inn siden Plan A – en naturlig våken Magne grytidlig på en benk ikke førte til annet enn at jeg sovnet, og da var mye av den sesjonen ABM bortkastet. Men som sagt, en ny plan, en ny strategi, ble igangsatt. I morgenjuice fikk jeg to spiseskjeer kaffe. For denne kroppen var det krutt, og jeg var våken og klar.

Nå er det morgen, og atter møter jeg tidlig, og atter har jeg hevet inn to spiseskjeer kaffe. Så nå er jeg fit for fight og på god vei til å bli drug addict. Er det ikke sånn det begynner? Først litt, så krever kroppen mer og mer for å holde tempoet.

Men nå må vi komme oss ut i bilen og ta de ti minuttene det krever gjennom dansk og pent landskap fra Ørretfiskeriet til ABM-senteret.

Hei sitten.

 

Dager har gått her i Fredensborg. Vel, ikke akkurat bare i Fredensborg. Vi har nemlig gjort en oppdagelse av de helt store og som vil med tiden komme i norske historiebøker: Danmark er et lite land. Ok, ok, det vet alle, men saken er at man må sette ting inn i proporsjoner. Hva er egentlig et lite land? Man må ha noe å måle det mot, en slags målestokk for å si det slik. Og her er vår oppdagelse. Vi setter som målestokk en gjennomsnittlig skånlendings generelle utfart. Vi bor altså her i Fredensborg, og i går var vi så tidlig ferdig på ABM-senteret at vi bestemte oss for å kjøre først mot øst til vi traff Øresund. Så nordover langs kystlinja til den svingte mot vest og fram til Gilleleije og Kattegat. Dette hadde vi funnet ut var en gammel fiskerihavn – naturlig når ser på kartet – og man hadde der idylliske fiskerestauranter. Der skulle vi spise proklamerte en av oss. Jeg bare nevner at det var personen bak rattet, så er ingen nevnt ved navn. Av alle de flotte og tradisjonelle fiskerestaurantene i Gileleje ble restauranten Far til 4 valgt. Vi programmerte GPS’en dit og snek oss sakte langs kystlinja mot Gilleleje. Ja, hva kan man si. Da vi kom til målet, var det et byggeområde med utsikt til store kraner – jada de hadde mat. Nå blandet baksetet seg inn i forsetets disposisjoner og antydet at det var litt sært å ha kjørt til Gilleleje for å se inn i et par byggekraner. Pappa og jeg i forsetet er kloke og vet når vi er slått, så vi snudde og kjørte 200 meter tilbake til en kinesisk restaurant. Der spiste vi noe som ikke på noe vis minnet om dansk fiskertradisjon. Etterpå drakk noen kaffe, og noen spiste dessert. Jeg nevner dette for å anskueliggjøre at vi brukte en god del tid der på restauranten før vi fortsatte rundturen sørover mot Essrum sø og Fredensborg.

 

Da er jeg tilbake til dette med en målestokk på lite, og at Danmark er et lite land. Vi brukte totalt knapt fire timer på dette, og enda måtte vi stå på grunn av en ulykke da vi kjørte mot Helsingør, og så måtte vi ta en omkjøring. For så å komme til konklusjonen, det man måler mot, er dette omtrent tida vi ville brukt om vi kjørte til Nupen for å spise, og siden vi skulle turiste ville vi brukt gammelveien inn til Harstad langs kysten.

Opplivet av den store oppdagelsen om at man kunne legge en nordnorsk hverdag som mal på hva et lite land er, la vi i dag etter at vi var ferdig på senteret i veg mot vest i Nord-Sjælland. Siden vi i går hadde vært ved Sjællands nordligste punkt, Gilleleje, bestemte vi oss for i dag å ta vestligste punkt, Hundested som ligger ut mot Kattegat  på spissen av en halvøy som minner om Kolahalvøya i Russland, men selvfølgelig atskillig mindre geografisk og med snuten mot vest mens Kola vender snuten mot øst.

 I den målestokken jeg nå synes skal bli innført som standard, var dette et sjokk å se da GPS-en kalkulerte avstanden: 34 km. En liten Harstadtur for oss i Planterhaugen. Vel framme skulle vi ta en liten kaffe-juice pause, og baksetet så seg ut en enkel kafe, men jeg er et luksusdyr og skyndte meg å bryte mot en kinesisk restaurant. Siden det var en restaurant, gikk det ikke bare an å ta en enkel kopp kaffe og et glass juice, så atter en gang spiste vi vel og lenge en frokost – NB frokost i Danmark er lunch på god nordnorsk eller formiddagsmat som det hette før vi i Nord-Norge lærte å snakke internasjonalt. Også her ble det kaffe og dessert, og oppholdet ble ytterligere forlenget av at restauranten ikke tok visa-kort. De tok dan-kort som vi ikke hadde, og heller ikke hadde vi kontanter nok. Følgelig gikk pappa ut til en minibank. Jeg nevner alt dette for å vise at vi brukte tid i Hundested.

 Så snudde vi heimover, og denne gangen ville vi nord for Arressø. Følgelig fant vi en høvelig by og en høvelig adresse og ba frøken GPS om å geleide oss dit. Slik var vi sikker på å komme på nordsida av innsjøen siden vi på tur til Hundested kjørte sør for den. Så ble frøken GPS programmert til Helsinge, og derfra skulle vi kjøre hit. Nå aksjonerte frøken GPS på alt dette og gikk stå-modus. Uten GPS la vi så i veg med kart og lupe, og med bare en liten feilkjøring kom vi hit til Ørredfiskerriet i god tid til å sitte på verandaen og nyte ettermiddagssola. Målestokken også denne gangen er en knapp Harstad-tur med innlagt feilkjøring mot Kvæfjord.

 

Da er jeg kommet til den konklusjon at en tur over til nordspissen av Jylland, til Skagen, er en dagstur en veg. Ikke at vi tar det denne gangen, men hvem vet. I alle fall proklamerte baksetet at Helsinge syntes å være en flott by og at vi neste gang skulle ta en dag der. Og så ligger det bare vel to mil unna.

 

domantrener

nei, sol-isten

for jammen er det blitt flott vær her.

 

PS. Det spønky i denne settinga er at ingen tør snakke om hvordan vi skal komme oss til Amager og Kastrup hvis ikke GPS-en begynner å fungere igjen.

PSS.  En sak jeg har sett er alle de flotte små tjerna som ligger her og der i et ellers ganske flatt landskap – om man da legger skånlands mal på det.

Tenk bare på det supre lille tjernet vi or ved siden av. Den neste som antyder ar Danmark har et lite nyansert landskap skal få seg en dragar midt på kjeften

• oi jeg får begynne med min egen sleivkjeft, men så er det slik at jeg ofte sleiver det jeg liker.

Påstand: Heldigvis kan man ikke...

 «Heldigvis kan man ikke manipulere været.» «Heldigvis er det noe vi mennesker ikke kan kontrollere.» Dette og lignende utsagn kan man høre her og der om været, og hører man det ofte nok, blir det en sannhet. Akkurat dette er litt nifst, dette at påstander som gjentas og gjentas blir en sannhet. Gjenta lenge nok, ofte nok, i ulike variasjoner og alle mulige settinger påstanden om at f.eks. jøder er skyld i et lands krise, økonomi, hva som helst. Til slutt blir det en sannhet.

Dette er skremmende, og i blant pleier jeg tenke når hører slike sannheter; Påstand. Påstand. En påstand: Nordlendinger er umoralske, hva nå enn umoral er. Samer er drikkfeldige. Den påstanden er hardnakket selv om forskning viser et annet bilde. Slik kan det fortsettes.

Faktisk tenker jeg i blant at det skulle være artig å starte en påstand og se hva som skjer. Men så er saken at jeg ikke kommer på en eneste påstand jeg kunne prøve å markedsføre. Påstanden skal ikke inneholde en sannhet. Jeg tar i mot tips på en god påstand.

Tilbake til tråden om og påstanden om at man ikke kan manipulere været. Visst kan man det, og her tenker jeg faktisk ikke på de menneskeskapte værforandringene man ser i dag. De som er kommet av uforsiktig bruk av miljøet rundt om på kloden vår. Selv om dette faktisk er med på å underbygge at det er en påstand å ikke en sannhet at mennesket ikke kan manipulere været.

Jeg tenker på de manipulasjonene man kan gjøre av tankens kraft. Den noaider, sjamaner og andre har gjort i generasjoner eller så langt tilbake i tid som man har dokumentasjon for. Her viser jeg bare til Regine Normanns fortellinger fra Vesterålen, Kåven og andre noaider.

Men en sak har jeg spesifikt i minne. En nålevende sjaman satt på Gardermoen og skulle heim nordover, og siden han sjøl har fortalt historien, kan jeg vel si at det var Eirik Myrhaug som ventet på at tåka over Gardermoen skulle lette såpass at flyet kunne ta av. Nå er det fare for at jeg gjengir deler av historien feil, men essensen er at han organiserte de som satt og ventet til en felles tankeinnsats om at tåka skulle lette. Noe den gjorde og flyet nordover tok av. Jeg har faktisk hørt denne historien av en av dem som ventet sammen med Eirik Myrhaug.

Og her kommer jeg endelig til bloggens hovedpoeng som er dette med å endre været. Jeg har tenkt og tenkt på været rundt meg og at jeg skulle få en uke i sol her ved Ørredfiskeriet. Så får man se. I morges lå tåka over vannet noe som skulle være et godt tegn for det var en lett og myk tåke ikke en som tung våt ull. Hvis dette betyr værendring skal jeg signere bloggene har med

sol-isten.

Men foreløpig er det

domantrener

Å flagge noe

Hørt om den tyske soldaten  - han som var nazist i sitt hjerte – og kom til Norge i 1940 for å frelse landet og rense det opp? Han kunne ikke skjønne at man ikke flagget når de kom, og dette mælte han da også om. En nordmann sa: Nei, men bare vent til dere forlater. Da skal vi flagge. Dette tenkte jeg på da flyet landet på Kastrup. regn og tåke pluss snøbyger mens vi kjørte hit til Fredensborg. Sånn var det forrige gang også da vi var her – tåke så tett som våt ull, is, hålke, snø… Men da vi gikk om bord i flyet på Kastrup på tur heim, skinte plutselig sola som om man flagget for at vi dro. Jeg skjønner ikke dette med at det er godt sånn værmessig å være norsk i Danmark.

Masse annet er flott. ABM, Ørredfiskeriet er supert, det lille jeg ser av butikker etc.

All denne flaggpraten gjorde at jeg fikk lyst til å google flagging slik man av matprat får lyst på mat. Jeg googlet flaggdager. I Danmark fant jeg at her var mange – med mange mener jeg mange – militære flaggdager til minne om slag, muligens vunne slag. Det vet jeg ikke. Men tilsvarende har ikke Norge disse samme militære flaggdagene. Disse var mens vi var i union med Danmark, og siden vi ikke flagger dem, betyr det vel disse ikke regnes som våre slag.

Men kom igjen i 1814. Da flagget vi for 17.mai, noe vi ennå gjør så det suser, mens Danmark kom med sin grunnlov 5. juni 1849. Faktisk fikk de grunnloven etter Norge. Feiringa av den avviklet de etter hvert.  De har ingen offisiell nasjonaldag – og følgelig snyter de skoleungene for en ekstra fridag med is, brus og pølser. Samtidig redder de ungene for overspising, kvalme og mageknip. Ikke vet jeg hva som er best.

'

En annen interessant dag er nasjonaldager og flaggdager generelt. Og det ble ekstra, ekstra interessant  da jeg leste at Danmark avviklet å feire sin grunnlovsdag. Hvorfor i all verden det? Mens lille Norge feirer to nasjonaldager, 17.mai og 6.februar. Andre ting jeg fant som forundrer og morer meg er for eksempel at Finland feirer noe de kaller «Svenskedagen», og det er ikke på «Svenska flaggans dag» 6. juni. De har en egen dag for det. Ganske så raust å feire et land man var i union med der man var lillebror i unionen. Men jeg fant ikke at de feiret Sovjetunionen-dagen. Vi i Norge var jo i union med Danmark og burde om vi var rause, feire en Danmarksdag. Dette er  de tøffe sisu-finlenderne. Dyktige folk. Så googlet jeg Islands nasjonaldag og fikk – vet ikke om det var hakeslepp eller artighet som steg opp – men Islands union med Danmark skulle revideres i 1943. Da lot det seg ikke gjøre siden Danmark var okkupert av Tyskland mens Island ikke var det. Følgelig slo de luringene på Island til og proklamerte at Island nå var uavhengig og selvstendig siden unionen ikke kunne revideres. Så i 1944, 17. juni, var de selvstendige, luringene. Dette må man kunne kalle å se sitt snitt.

Så var det dette med bursdager. Pappa briefer med at på hans bursdag kom kronprinsen tilbake til et fritt Norge, og mamma på sin side skryter av at hun og han Gamle-Erik, Dyret i Bibelen , har samme dato. Her står jeg svakt. Jeg googlet min dato og fant selvfølgelig en masse jeg ikke tillegger verdi annet enn at det er Moldovias frihetsdag. Da løsrev de seg fra Sovjet. Men en annen pussig sak var oppført på min dato – at Ole Gunnar Solskjær la opp i 2007 på den datoen. Hvis ikke det er noe å slå i bordet med så vet jeg ikke. Kronprinsen og Fanden kan ikke måle seg med Solskjær.  Der har jeg virkelig noe å flagge med.

Tilbake til tråden.

Jeg sov dessverre mer eller mindre fra trappa heime til flyet landet på Gardermoen. Slik gikk jeg glipp av viktige deler av reisen – observasjonene. Forskjellen på meg og i alle fall mamma er at for henne er reise å komme fram til målet, intet annet. Hun sier hun kunne tenke seg å reise som en e-post: et tastertykk heime, og så ankomst. Det kan jeg ikke tenke meg til. Å reise er en egen opplevelse som ikke kan sammenlignes med opplevelsene når man er geografisk fast i et punkt, det være seg stort eller lite. Derfor var jeg frustrert da jeg våknet til bevissthet da flyet landet på Gardermoen.

Men deretter tok jeg det igjen i fullt monn. Det var ikke så mye å hente hos de som steg av før oss med sine store flybagasjer, annet enn at jeg observerte at luer er på tur inn for ungdom. Og ikke hvilke som helst luer. Strikkede. Og ikke på hvilken som helst måte på hodet. Dratt godt ned over ørene. Så dermed dere med lua kjekt øverst oppe: Det er ikke in. Ved utgangen til København ble ting litt mer interessant hva observasjoner angikk. Der satt nemlig en buddistmunk i rullestol. Han var kledd som Dalai Lama og hadde samme utstråling, om jeg skal dømme etter TV, da jeg aldri har truffet Dalai Lama eller noen annen buddist-munk for den del. Det første jeg la merke til ved siden av klærne og alt det ytre som signaliserte en buddhistmunk, var dette med å se så vennlig ut  - om jeg kan si det slik. Pappa fikk øyeblikkelig det ansiktet som fortalte at han hadde tenkt å ete seg inn på denne munken. Pappa er god på å ete seg inn på hvem som helst. Husker en gang på gamle Domaninstituttet. Han gikk på do og ble borte i det som føltes som timesvis. Da hadde han ett seg inn på Kathy og Glenn Doman.

Jeg fulgte nøye med for å se angrepsvinkelen, for jeg visste det ville skje noe. Joda, munken hadde også assistanse, så vi ble sittende litt igjen etter at flyet var parkert i Køben. Da var pappa frampå med en gang. Så allerede før vi var manøvrert ut i flyplassbilen, hadde pappa en solid posisjon. I bilen var det plass til fire å sitte, og vi overlot plassen framme ved siden av sjåføren til munken. Der var det best plass. Mamma og jeg plasserte oss på setet bak med ryggsekkene til alle mellom beina. Sjåføren av flyplassbilen – en ungdom med lua godt trukket ned – var redd jeg skulle falle av. Dette sa han et par ganger – at vi måtte passe på gutten. Nå var det to ståplasser bak på bilen, og Marsha sto på den ene. Pappa ville ikke det. Han ville gå ved siden av for å passe på gutten. Så la vi i veg. Sjåføren kjørte sakte så gutten ikke skulle falle av. Samtalen gikk på engelsk, og han spurte flere ganger om vi passet på gutten. Til slutt sa han irritert til pappa som selvfølgelig gikk attmed setet det buddhistmunken satt, og pratet. Jeg kunne falt av flere ganger for den del, og sjåføren sa: Du skulle jo passe på gutten, og går bare der og prater. Det prellet av på pappa. Jeg tror ikke han engang hørte det. Da vi kom til transfer-senteret, skulle munken av, men det hadde han ikke tid til, for nå var han og pappa inn i en dypsindig samtale om meditasjon, og mens sjåføren prøvde å påkalle deres oppmerksomhet, utvekslet de e-post adresser. Jeg hadde en følelse av at den unge sjåføren var glad han var kvitt munken og oss.

Dette førte i alle fall til at jeg skal google og lese litt om buddhismen og dette med å utstråle vennlighet. Jeg har ikke truffet mange buddhister, men de jeg gar truffet, har hatt dette til felles.

Endelig hadde vi da fått parkert oss ved leiebilskranken til Hertz. Pappa og Marsha gikk for å hente leiebilen og kjøre den fram – dette pleier ta litt tid. Mamma og jeg satt der med pickpakket og ventet imens. Vel, jeg telte antall ungdom i luer som gikk forbi. Mens jeg gjorde det, kom en eldre mann og ville ha 20 kroner til en billett til Malmø – noe han ikke fikk enda han ikke ga seg med første nei. Til slutt gikk han videre, og etter en stund kom han tilbake og sveivet oppunder nesene på oss med en 20-kroning og sa at han hadde fått det. «Thank you», la han så til. En annen jeg begynte å telle mens jeg talte passerende luer, var en mann i boblejakke og vide bukser snørt igjen nede. Han spankulerte att og fram mens han snakket i telefonen. Han passerte oss 23 ganger.  23. Mamma sa hun ikke likte dette, men at vi heldigvis satt ved leiebilskranken. Jeg var også litt ubekvem med dette.

Vi skulle bo første natt på Hillerød hotell siden det ikke var plass i hus E her på Ørredfiskeriet før dagen etter. Hotellet hadde slått i bordet med et inklusive som var helgetilbud: Tre retters middag. Jeg var skrubbis da vi sjekket inn, hadde ikke spist siden morgenen.  Klokken 18 satt vi klar for 3- rettersen. Etter en halv time fikk vi forretten: noe gress og noe rødt som så ut som det var malt på tallerkenen. To basale behov slo inn: Sult og trøtthet. Trøttheten vant, så da hovedretten kom etter en ny halvtimes venting, satt jeg og mer eller mindre sov og bare ville i seng. Så den hovedretten ble urørt.

domantrener

PS. Nå er vi altså innlosjert her på hus E I vannkanten på Ørredfiskeriet og er i gang på ABM. Vi har rukket å ta den obligatoriske middagen hos kineseren. I dag er dag 3, og vi er kvartveis i oppholdet her.

PSS! Vi er nettopp kommet tilbake etter å har spist middag i toppetasjen i den italienske restauranten her. Jeg liker den måten vi lever på. Heime lever vi som rever. Jakter på halvprisvarer og nesten, går i søppelboksene for å overleve. Ok, den var litt drøy. Når vi reiser, spiser vi ute ca annen hver dag, koser oss lenge med middagen på en restaurant etc. Helt super livsstil.  

Vidas Extremas

Tirsdag var på i Harstad på Beivváš Sámi Teahter sin forestilling 

«Vidas extremas», Dette var i regi av den kulturelle skolesekken og 

slik en forestilling for ungdomsskoler. Det var da også den gjengen 

som fylte storsalen – men utrolig nok atskillig mindre støyende enn 

jeg hadde forventet. Hva har skjedd siden min ungdomsskoletid? Er 

ungdommene mindre støyende? Hvis så, hvorfor? Er det fordi Ipaden 

skaver av litt av aktivitetsnivået eller er det jeg som husker dårlig?  Hvis så, orker jeg ikke tenke på grunnen. 

 

 Forestillinga trakk paralleller mellom Guatemala og Sápmi samtidig som disse parallellene var forskjøvet i tid. I Guatemala forekom noe 

man kan kalle et folkemord på 90-tallet. 200 000 ble drept, 45 000 

forsvant. De fleste var fattige mayaindianere. Aktualiteten til i dag 

for Guatemala er at den sittende presidenten har koblinger til de mest aktive fra denne tida, narkotikahandlere og næringslivets mest konservative fløy. Forestillinga var ikke bare et historisk

tilbakeblikk. Det var også en advarende pekefinger til verden. I 90-

åra brydde verden seg ikke om folkemordet. 

 

Man hadde en parallell til samiske forhold i en annen tid." I Sápmi 

2016 lever menneskene i materiell velstand. … Det er gått over 

hundre år siden våre religiøse ledere ble torturert og drept, våre 

trommer kastet på bålet og våre hellige steder rasert. Det er gått 

førti år siden statsmaktene i Norge, Sverige og Finland sluttet å skille generasjon etter generasjon fra foreldre og familie for å plassere dem på internatskoler for på ulike måter, også ved bruk av psykisk og fysisk vold, innprente dem at deres eget språk og kultur ikke duger, at deres verdier ikke holder mål. Det er gått en generasjon.» (Sigbjørn Skåden: Sitat fra Beaivváš’’ hefte om forestillingen). 

 

 

Sigbjørn var den samiske forfatteren til stykket. ellers var det fire forfattere fra Guatemala. Dette var egentlig årsaken til at vi sendte en mail til Harstad kulturhus og spurte om vi kunne komme til denne forestillinga, siden Beaivváš ikke hadde vakre Skånland på sin turnelista denne gangen.

 

 Unnskyld, unnskyld, jeg klarte ikke la være å bruke facebookspråk. Vakre Skånland, fine NN. gode NN. osv. Fra min side var det litt 

ironisk da jeg ikke helt skjønner hva disse adjektivene viser til. Mens man på den ene siden forbanner bannskap og skjeller det ut som ordfattigdom, omfavner man de litt intetsigende adjektivene som 

fremmes av sosiale media. Hva er fine N. N. egentlig? Minner meg litt om svaret man kan få når man spør hvordan det går. Bra. Hva er bra 

for noe? Og alle disse fine, vakre gode foranstilte adjektivene – hvis ikke dette er ordfattigdom vet ikke jeg.

 

 

Apropos internat for å kultivere samebarn, så var det planer om et i 

Markebygda, men kretsfedrene som møtte for kretsen Trøssemark, 

stoppet dette. Min bestefar står oppført som stor motstander. Kanskje man kunne ta opp tanken om internat for alle de som vil kultivere sine barn? Boarding-schools? Eller privat internasjonal 

skole i Oslo?

 

 Forestillinga var moderne, men ikke slik at lyden plaget min sensitive hørsel. Skulle jeg si noe om den ellers er det at jeg synes ikke budskapet kom klar fram.

 

 domantrener

 

 P.S. Vi er endelig ferdige med den gørr kjedelige lydboka jeg ikke engang husker navn på og gir oss i kast med neste når vi er vel 

innlosjert på hus E på Ørretsfiskeriet i Fredensborg

 

Har du berre en skjorta?

Har du berre en skjorta?

 Den replikken kom jeg til å tenke på i går da vi var innom Stormberg i Harstad. Stormberg har klær jeg liker. For ganske mange år siden kjøpte jeg en bukse på samme Stormberg i Elverum. Nå er det at jeg kjøper klær her og der ikke noe uvanlig. Tvert om. Det er stort sett da vi har tid og ro til slike for andre trivielle ting. Jeg har kjøpt klær her og der i verden, og har et rimelig velassortert klesskap selv etter at jeg på gamle Domaninstituttet hadde som program å gjøre klesskapet mitt personlig. Jeg var begunstiget med et utvalg klær som gjenspeilte alle som ville meg vel. Alle kjøpte til meg det de mente jeg trengte – og selvfølgelig blandet kjøperens smak seg inn. Det er antagelig ganske så naturlig. Jeg likte det og så på det som omsorg. Men en gang på Domaninsntituttet ba min eminente advokat Rumiko meg om å gå gjennom klesskapet og kaste det som ikke var min stil. Deretter skulle jeg begynne å kjøpe det jeg likte. Jeg husker ikke foranledninga til dette programmet, men det fikk et artig etterslep jeg ennå husker. Det ble en offentlig tømming av klesskapet en helg. Jeg sorterte ut det jeg ikke likte, og av alle ting – noe som forundret meg – plukket Anja, Emma Margret og Sigbjørn noe av det jeg kastet som ikke min stil. Det var tydeligvis deres stil. Smak og behag og alt det der. Men det meste var i ingen sin smak. For eksempel oransje dungeriaktige pinetrange bukser og en del andre håpløse ting. Til jul pakket jeg inn noe av dette håpløse til alle og skrev at det var fra «Klekko» - klekode.

Så fulgte andre del av programmet. Jeg handlet og handlet det jeg likte i vilden sky, og snart var klesskapet igjen fullt. Riktignok var det klær jeg likte, men blant det jeg likte var noen yndlingsklær, og de ble eller blir mest brukt. Så jeg er tilbake på status quo: et fullt kleskap der jeg bare bruker litt av det som er der. Og her er jeg tilbake ved begynnelsen. Buksa jeg kjøpte på Stormberg i Elverum ble en favoritt og alltid brukt når jeg dro ut, forutsatt at den var rein. Alt og alle yndlings får navn, så den var Elverumsbuksa, og Elverumsbuksa ble etter hvert ganske velbrukt. Men i går dro vi altså innom Stormberg i Harstad for å se etter noe jeg håpte skulle ligne min gamle Elverumbukse. Wonders of wonders, miracles of miracles som man sier i Fiddler on the roof. De hadde den buksa, og den passet perfekt. Følgelig kjøpte jeg tre med en gang. Hvorfor skal man ikke det når man finner noe man liker. Så får et allerede velfylt og lite brukt klesskap fortsette å være det.

Nå er det litt på kanten å avsløre dette med yndlings-.I vår veldressede og veldresserte samfunn har man ikke favoritter eller yndlings-, det være seg offentlig altså. Hva man gjør i det private rom er noe helt annet. men så er det dette med kartet og landskapet, politikk og praksis. Jeg støtter meg til gjeldende om enn ikke offentlig anerkjente praksis når jeg har yndlings-. Men jeg må ta et lite forbehold her om dette med besjelethet – at alt er beskjelet og henger sammen.  Gitt at dette er tilfelle med innholdet i mitt kleskap. er det ubehagelig å ha yndlingsplagg.

Men så tilbake til begynnelsen. Der på Stormberg husket jeg en artig sak jeg hadde hørt fra en skolesituasjon. En småskolegutt var ikke helt fornøyd med det læreren sa da han ble rettledet. Men gutten var høflig og veloppdratt, så han fant sin måte å melde på at han ikke var fornøyd. Har du berre en skjorta? sa han til læreren.

Og her er historien lik min der jeg sto på Stormberg. Endene knyttes sammen. Denne læreren pleide når han fant noe han likte kjøpe flere stykker av det, og han hadde fem like skjorter han gikk i på skolen