Norske Auschwitz-leire. Konsentrasjonsleire på norsk jord

Vi kom i går kveld til Karasjok og hyrte oss inn på Den hvite rein. Nå har vi nettopp spist en god frokost med godt glutenfritt brød til. Ikke verst. OBS – jeg glemte å si at det er tyskere som driver dette stedet. Hyggelige tyskere. Denne turen fikk utilsiktede elementer som blant annet sekvenser om krigen og det gamle Jugoslavia. På turen hit lyttet vi enda en gang på boka om Mamma Karasjok og hennes rolle da tyskerne flyttet jugoslaviske krigsfanger hit som slaver (mitt ord) i 1942, tror jeg det var. Vel fire hundre kom hit. I løpet av vinteren ble antallet under 50, og de resterende ble slavetransportert til Narvik. Man hadde altså serberleiren her med folk fra store deler av Jugoslavia. Tyskerne som vakter var forskjellige – som folk er. Man husker best de på ytterpunktene, de som så bort når mamma Karasjok ferdes med den kvite sekken sin og lurte mat til fangene – og de som absolutt ikke så bort. Det ytterste ytterpunkt var kanskje leirkommandanten som etter jul i kuldens måned sendte krigsfangene ut i elva for å vaske seg sjøl sine klær. Det kunne bli opptil en halvtime i kaldt vann. Iskaldt elvevann.

De nye jødene

Alt dette tenkte jeg på under frokosten. Der var vi samlet i matsalen, tyskere, jugoslaver samer og nordmenn, pluss noen svensker som også i denne settinga gjorde svensker av seg. Jeg har faktisk lenge hatt lyst til å vite hvor denne serberleiren lå og lurte på hva som ville skje om jeg spurte disse tyskerne som drev dette stedet. Jeg spurte ikke. Jada, jada jeg vet jo at man ikke kan laste enkeltmennesket for en nasjons politikk. Samtidig satt jeg ved frokostbordet og funderte over dette med forsoning. Det er in i dag. Staten Norge har bedt samene om unnskyldning for fornorskningspolitikken. Kongen har i en tale hedret partisanene og slik gitt dem aksept som det de var – motstandsfolk minst på linje med Gutta på skauen og ikke suspekte kollaboratører. Har man mon tro bedt taterne om unnskyldning? Og min tanke ved frokostbordet: har nasjonen Tyskland beklaget det krigen medførte av terror, grusomhet og ydmykelse? Har staten Norge beklaget det som skjedde i serberleirene med norsk vakthold?

Det var også tyske gjester der vi bodde, og gjester og vertskap utvekslet kommentarer om at tyskere i dag levde overalt. Wir fahren gegen…. Anja sa hyggelig senere at hun visste om en dokumentar om tyskere som de nye hotelleiere over hele verden. Og jeg tenkte: Som jødene som var forretningsfolk over hele verden før tyskerne gikk for den endelige løsning.  Så får man håpe at historien ikke gjentar seg med den endelige løsning av dyktige forretningsfolk.

Det ble som jeg ønsket. Etter at vi hadde spist middag dro vi for å se på minnelunden for Serberleiren. Den ligger like ovenfor den videregående skolen. Det underlige var at det var slik fred der, tenkte jeg, med tanke på hva som hadde skjedd der. Senere hørte jeg at selve leiren ikke lå der, men lenger oppe i haugene.

Ifølge Google som er mitt sannhetsvitne i den del ting, lyver google så lyver også jeg, var det totalt 5 store serberleire i Norge og mange små leire. Bare mellom Korgen og Narvik var det 50 leire med rundt 30 000 fanger. Dette var Nacht und nebel-leire på norsk jord, og mens man hører om Auschwitz og dess like, hører man lite om konsentrasjonsleirene/utryddelsesleirene på norsk jord. I dag reiser busslaster med norsk skoleungdom til Auschwitz for å få et bilde av utryddelsesleire. Kanskje på tide at man studerer det som skjedde på norsk jord. Og man hører lite om den norske hirdvaktbataljonen med ungdom for unge til fronten som ble satt til å vokte fangene. De yngste var 14-16 år. Det samme var enkelte av fangene. Den norske hirdvaktbataljonens grusomheter var så store at hirdsjef Oliver Møystad i et brev ber Qvisling avvikle denne vaktordningen. I Karasjok hørte jeg også at det ble mindre grusomt da tyskere overtok vaktordningene, men da hadde også Røde kors kommet på banen.

Fangene i de norske Nach und Nebel var i tillegg til at de skulle tilintetgjøres også billig arbeidskraft for SS-staten. Man hadde tilgang på nok arbeidskraft fra okkuperte land. I Karasjok hørte jeg at mange ligger begravet langs veien mot Finland. Falt man om, ble man drept hevet inn i veifyllinga.

Ved rettsoppgjøret i Beograd i 1946 ble 32 vakter stilt for domstolen. Jeg vet ikke om det også var nordmenn som sto foran domstolen i Beograd. Google omtaler noen SS-offiserer ved navn. I  Norge hadde man et tafatt rettsoppgjør sommeren 1947. 363 nordmenn stod for domstolene, og dommen deres – om den enn var hard da, ble senere mildnet og mildnet. Man anså visstnok ikke dette som noen viktig forbrytelse (mitt syn). Ikke før Nils Christie som ung student i 1950 av professor Johs. Andenæs og riksadvokat Andreas Aulie ble bedt om å finne ut hva som egentlig skjedde. Dette ble i 1952 hans hovedoppgave i sosiologi med tittelen «Fangevoktere i konsentrasjonsleire». Oppgaven vakte liten oppmerksomhet i sin samtid før den i 1972 kom ut i bokform på Pax forlag.

Da vi i Karasjok var på besøk på en gård, lå boka Til Norge for å dø på bordet. Den var skrevet av en av de jugoslaviske krigsfangene.  

En annen nifs opplysning jeg fikk i Karasjok, var at norske nazister fra ca 1960 hadde en dag for året der de ringte rundt til tidligere motstandsfolk og folk som blant annet hadde sittet i Falstad-leiren. De kom med trusler og terroriserte dem psykisk. En av disse som ble terrorisert av gammel-nazistene klarte ikke mer. Han fikk psykiske problem.

God morgen, rettsstaten Norge.

domantrener

PS! Håper ikke noe av dette har forbindelse med den terrorsiktede som ville hit til Karasjok?

PS 2! I løpet av dagen i Karasjok, vel jeg må tilstå at den for mitt vedkommende ble litt god tid i senga om morgenen, jeg hadde lært av dagen før og lagt lista litt lavere. Hvem sier at jeg ikke er opplæringsdyktig?  Vi delte oss en del der. Anja dro på Sametinget pluss, pluss. Mamma dro på et eller annet med bøker og pappa og jeg valgte det gode liv på Den hvite rein. Da det nærmet seg middagstid og troppen var samlet, dro vi for å spise middag. I Karasjok har man et koselig spisested som har som en slags tårn. De serverer en middagsbuffet: Dagens middag med tilbehør. Da vi var der, var det kjøttkaker med tilbehør. Man spiste så mye man ville, og både kjøttkakene og sausen var glutenfri. Forskjellen på dette spisestedet og kafeen Shanghai i Svendborg er: I Karasjok betaler de som spiser, i dette tilfellet pappa, mamma og meg. Anja er som kjent veganer og fikset sin egen mat. I Svendborg på Shanghai (de hadde også buffet) måtte alle som kom inn der betale. Anja fikset sin egen mat, men vi måtte betale for fire.   I tidligere tider ble sjømann i Shanghai shanghaiet, man ble dopet og lurt om bord i en båt. Når man våknet langt ute på havet, var det lite man kunne gjøre. Det var nemlig mangel på sjøfolk i enkelte fartøy og en fiffig måte å øke bemanninga på. Så også på kafeen Shanghai i Svendborg. En fiffig måte å øke omsetninga på. Var man først innafor døra, var det å regne som om man hadde spist.

Hardt liv...

Hardt liv å være på tur – og notabene, det er forskjell på tur og reise.  Vi reiser til Danmark på f.eks.  ABM-senteret. Vi reiser dit. Joda, jeg har hørt man reiser jorda rundt og kan akseptere at man bruker ordet reise for noe som egentlig er å være på tur.

Vi er nå i Guovdageaidnu. Vi er på tur, og å være på tur er noe annet enn å reise. Helt klart et annet liv. Vi er på tur i Finnmark og har første overnatting her i Guovdageaidnu. Man merker på kroppen at man er på tur. Jeg for eksempel kan ikke ta en «litt til» i senga om morgenen fordi jeg har vært dum nok til å ha en del ønsker om hva å gjøre her. Følgelig er dette med litt mer tid i senga ikke noe som hører til i en tur, i alle fall ikke i denne turen. Grunn god nok. Skal man ligge i senga, kan man gjøre det heime.

Vi startet i går på vanlig vis. En av hertingene, jeg nevner ikke navn, mente vi skulle sitte i bilen kl. 10 for å komme fram til Guovdageaidnu i rimelig tid.  Da klokka nærmet seg ti, lempet den samme hertingen kofferter og mat inn i bilen med dødsforakt. Resterende turgjengere måtte bare løpe halvpåkledd og halvsulten med mobilen i handa for å komme seg inn i bilen før den rullet ut av gårdsplassen. kl. 10.04. Egentlig ikke noe å skrive om. Det er dagligdags når vi skal på tur.

Ser jeg bort fra en nødvendig tissepause – noe som måtte skje fort – raste vi non stop til Kiruna og inn på Samegården der vi var for sein til en avtale. Sier ikke mer om den saken.

Da dette var gjort, ble temperaturen såpass mild at vi kunne spise middag i ro og mak. Vi durte inn på kulturhusets store og flotte kafé. Stor, flott og matlaus slik det var på en gård der min bestemor i sin meget pure ungdom var tjenestejente. Stor, flott og matlaus. Den gården hette bare Matlaus på undergrunnsspråket. Anja klarte å kreiste ut en kopp kaffe fra dem før vi sjanglet til en liten thai-kafé for å høre om de hadde middag. De hadde. Nydelig mat som Kongen av Thailand var øverste beskytter for der han tronte på veggen like overfor bordet vårt. Dronningen var ikke der. Kulturforskjeller. Kulturforskjeller. Her i Norge troner Dronnngen vel så mye som Kongen.

Tradisjoner tradisjoner sa Tevje i Fiddler on the roof eller var det selve fiddleren som sa det der han balanserte på et hustak med fela si. Uansett, tradisjonen er at vi aldri kjører forbi Den goda härdens kyrka i Øvre soppero. Nå er det to år siden vi var der. Da overnattet vi, husker jeg. Jeg aner ikke når vi første gang stoppet der, men siden har det blitt en tradisjon, noe man alltid gjentar. Det fortelles at en gang i min pure ungdom sovnet jeg i rullestolen mens vi var der. Følgelig lånte de oss omkostningsfritt et rom i kjelleren. Der har de utleierom, og der kunne vi sove før vi dro videre. En annen gang var det stengt og de holdt på å rydde etter et lukket lag. De så oss, åpnet og bød oss på rester etter dette selskapet – omkostningsfritt. Denne gangen var det også lukket, og de hadde ikke mat, men da de så matkista vår, lånte de oss et kjøkken hvor vi laget mat og spiste. Tips: Stikk innom denne kirka. De har matsal, dvs de er også en kafé. Bygget er meget spesielt, kirka likeså.

Senere skjedde ikke noe før vi seint på kveld eller mot natt snublet inn på ei hytte i  Guovdageidnu og rett i seng.

domantrener

Fast om løst

Dette er begynnelsen på en blogg jeg ikke vet hvor langt jeg kommer på. Vi er nemlig på tur til EU for å handle det «Nei til EU» ikke synes vi skal ha billigere. Unnskyld, unnskyld. Det var en dårlig fleip – men den kan passere for en som er medlem i «Nei til EU» og har deres valgplakat fra 1994 hengende på dodøra. Det er nemlig et sikkert sted der folk bare må gå, og slik se og lese den. Om man tar inn det man leser, er noe annet. Nå er det jo mange toaletter der man må trikse for å komme seg inn, og jeg vurderer et system der man koder seg inn, og samtidig koder man seg inn i Nei til EU. Hva syns du om det, Sigbjørn+ Det kan være en videreføring av plakaten fra 1994.

Men altså, vi er på tur til EU for å proviantere blant annet vinterens behov for glutenfrie produkter, og det er ikke så rent lite det går av det her i huset med tre glutenfrie gramser.

Vi er nettopp kommet heim fra sesjon på ABM (Anat Baniel Method) og FHC (Family Hope Center) i Danmark, og man kan jo ikke starte hals over hode. Denne gangen skrev jeg et notat til FHC om hvordan min hverdag tilrettelegges og av hvem. Slik jeg ser det er det fire parter inne og har sitt ord med i laget. I alfabetisk orden er det ABM (Anat Baniel Method), ABR (Advanced Biomecanical Rehabilitation), FHC (Family Hope Center) OG Magne Skåden. Vi fire må enes om forbruk av dagen. Jeg tror jeg er blitt voksen siden jeg nå har valgt å i skrift å melde alle mine hjelpeorganisasjoner om mitt syn – sånn at man forholder seg til at det er flere aktører på feltet. Og om man ikke forholder seg til det, vil fjerde aktør – Magne Skåden – sjøl gjøre valg fra programmene til de andre tre.

Mens man er i reisemodus har vi lenge tenkt at vi skulle dra til Finnmark slik at Anja fra Slovenia kan møte også denne delen av Nord-Norge. Her må jeg prøve å ordne tankene mine, for jeg leste nettopp i  «Ságat» at en terrorsiktet (jeg tør ikke nevne navn, for om noen googler ham, kommer  min blogg opp, og jeg kan få en molotov-cocktail inn  vinduet) … at han kunne tenke seg å flytte til Karasjok i stedet for fengsel. Han anså altså Karasjok hakket over norsk fengsel. Her må jeg tenkte på en historie jeg hørte fra en av markebygdene i Ofoten/Sør-Troms. Jada, jada, jeg er som miss Marple og knytter alt til kjente omgivelser. Hun løser mordgåter ved å gjøre det. Jeg eksemplifiserer. Altså en historie fra en av markebygdene. En ungdom i 1960-åra fikk aldri bra nok hus uansett hvor ho/han bodde. Det var alltid noe som ikke var helt bra. Standarden holdt ikke. Muligens fordi ho/han var vokst opp i en rissjå. Jeg mener, man sammenligner automatisk med det kjente. Sannsynligvis kunne intet hus måle seg med rissjåen.

Nå vet jeg ikke hva slags rissjå den terrorsiktede har forlatt i sitt heimland siden fengselet ikke er bra nok, men Karasjok kan holde.  Mener han å bo i lavvo der?

Jeg er motsatt den terroristsiktede, - og lik ham. Jeg liker Finnmark. Den landsdelen har noe jeg ikke klarer definere. Skånland er i det Nord-Norge jeg elsker (dere husker dette med å være født inn i et verdisyn. Muligens er det det). Vidda er også Nord-Norge og så forskjellig fra Skånland – og så likt i mange ting. Kan det være den udefinerbare følelsen Idar Kristiansen har satt ord på i diktet Her bor mitt folk. Men jeg vil ikke bo i lavvo. Der er jeg min bestefars barnebarn. Han hadde sin egen tolking av hvordan han ville leve som same – og same var han. Man skal ikke være lenge sammen med hans og bestemors barn før skjønner hva slags heim de har vokst opp i. En lavvo er bare røykos og pjask for meg – så der er jeg ulik den terrorsiktede. Hvis det da er for dette han velger seg Karasjok. Eller vil han hive seg inn i den eviggående debatten om Finnmarkseiendommen?

Men uansett, i morgen kjører vi til Finnmark. Jeg gler meg. Jeg har ikke vært det siden 2014.

 domantrener

P.S. Jeg undres på hva den terrorsiktede kunne tenke seg av tilbud i Karasjok. I fengselet har man rettigheter. I ULOBAS utmerkede medlemsavis «Selvsagt» kan man i siste nummer i ledersida lese en sammenligning mellom fengselstilbud i Trondheim kontra tilbudet til hjerneskadde. Alle deler av fengselet skal til enhver tid være godt rengjort og vedlikeholdt. Man skal kunne bade eller dusje helst daglig. Fengselsinnsatte skal ha mulighet til fysisk aktivitet og kulturell virksomhet. De skal ha mulighet til gym og idrett. Og fengselet skal tilrettelegge for hobbyvirksomhet og for fritidsaktiviteter tilpasset innsattes behov med formål å unngå isolasjon og skadevirkninger av dette. Innsatte skal ha et aktivitetsprogram for å få tilstrekkelig menneskelig og sosial samhandling. De skal ha tilbud på dagtid i form av arbeid eller opplæring for å ha en normal arbeidsdag og samvær med andre.

Siden det er medlemsbladet for ULOBA, sammenligner man med tilbudet for hjerneskadde. Jeg siterer: Det er vanskelig å forstå at levestandarden for straffedømte som har begått alvorlig kriminalitet skal være bedre, og omtanken større, enn for funksjonshemmede som ikke har gjort annet galt enn å pådra seg eller bli født med et assistansebehov. Sitat slutt.

Når man ser hvilket tilbud som venter den terrorsiktede i fengselet – og man ser at han tydeligvis forventer et bedre tilbud i Karasjok – må man lure på hva han forventer seg der.

Busy days are here

Jeg har hatt en travel dag. Først til Johannes for ABM, så raste vi non stop til Retro Shopen for å treffe Camilla Holm som residerer der sammen med mann og datter. De sistnevnte var i full sving i bakgården med restaurering av en eller annen gjenstand. Camilla, eller Retrodamen herself, tok imot oss med åpne armer bokstavelig talt og spanderte kaffe til pappa og Anja og sannelig banan til meg. Hun er et funn. Tenk å treffe noen som trakterer meg også. Det er slett ikke noe jeg er vant til når vi er ute og reiser i den store verden. Men verden blir liten når man treffer slike mennesker som ønsker en hjertelig velkommen. Og det er jeg sannelig hos Retrodamen, Camilla Holm herself. Hun sa strengt at jeg ikke måtte reise til Danmark uten å besøke henne i Retro Shopen. Så dermed vet vi det. Og på toppen av alt fortalte hun at hun hadde drømt om meg og at jeg i drømmen førte en samtale med ord. Det er jo noe jeg også drømmer om i alle fall når jeg er våken. Men Camilla Holm sier at hennes drømmer går i oppfyllelse, og hun lurte på hva jeg kom til å si som mitt første ord. Da før det en djevel i meg og jeg sa at det ble kanskje ”fanden”. Dermed overrasket jeg henne, og på elegant vis trakk fram min bok om nettopp fanden. Så nå fikk hun den å studere. Pappa passet på og smette inn å si at når det sto om gamle Erik i boka var det synonym for fanden i den nordnorske talemåten.

Tilbake til Scandinavian Center of Neurodevelopmental Movement ble jeg kastet rett inn i det svære nevene til Johannes uten å ha fått tid til å få igjen pusten. Han var i storform og la meg flat på benken og ville at jeg skulle heve meg opp etter armene. Jeg var på forehånd ganske matt, så der ble jeg nesten sjakk matt. Likevel klarte jeg å komme gjennom denne sesjonen også og var heldigvis ikke gått helt opp i liminga.

Etterpå var jeg skrubbsulten og spiste en stor porsjon av Anjas havregrøt med rikelig innslag av svisker og ved siden av enkelte godsaker som hun pleier å servere slik som avokado, kokte rødbeter og litt tomat og egg. Hun insisterer på at jeg selv skal fylle skeia med grøt og bruke gaffel mest mulig selv når jeg forsyner meg av det andre. Hun er også streng når det gjelder at jeg selv må åpne bildøra. Jeg prøver å gjøre meg svak og hjelpeløs, men hun viser ingen nåde. Skal jeg inn i bilen må jeg selv åpne døra. Jeg vet at du kan, sier hun. Det vet jeg også, men viljen er jo ikke alltid der. Men når det gjelder Anja så vet jeg at det ikke finnes noen snillisme i slike situasjoner, så jeg kan likeså godt åpne bildøra først som sist. Ja slik går nå dagene.

domantrener

Forskjeller i tid og språk

Nå er vi halveis i lpet her på Ørerdfiskeriet. Nå er vi kommet til det stadiet der dagene forsvinner som dugg for sola. Plutselig er det som i starten syntes som en lang sesjon, over. En dag er altså ikke det samme som en dag. Når det lakker mot slutten er det tilsynelatende kortere og kortere. Snakker du med eldre folk, sier de det samme. Et år går mye fortere enn før. Tida er altså relati. De som måler vitenskapelig, får det ikke med seg.

Det er forresten ikke alt som lar seg måle vitenskapelig slik som mennesker er skapt. For de menneskelige følelser gjør alle beregninger uforutsigbare. Se bare i politikken, for eksempel i valget i USA hvor alle kloke og lære dømte "the Donald" nord og ned. Der gikk hele ekspertpanelet fem på. Nå vet ingen hvordan valegt ender, så vi må bare 

Her i huset venter en god frokost, nei forresten, siden dette blir dagens første måltid må vi kalle det morgenmad slik de sier her i landet. Frokost er som kjent lunch på dansk. Språket er jo ellers en slags norsk bortsett fra at de fleste setter ordene i halsen når de skal uttale dem. Ikke alle, for det er forskjell på Johannes på instituttet og Jørgen som bestyrer her på Ørredfiskeriet. Danskene sier forresten ”Jørn” i stedet for å uttale det som vi gjør: Jørgen, som er den fullstendige uttale. Anja så et epletre ved utkjørselen fra Ørredfiskeriet og fikk lyst til å forsyne seg. Pappa spurte Jørgen eller Jørn om vi kunne plukke. Han sa: ”Hvad sa du?” og pappa fant ut at han måtte danske og sa: ”Må vi plukke epler fra treet?” Da svarte Jørgen eller Jørn at det møtte vi gjerne. Altså en nyanseforskjell mellom dansk og norsk det er viktig å være klar over. Gruble på den kjære lesere. Nå må vi kaste oss over frokosten før det blir for sent. Nei, hva sa jeg? Morgenmaden, selvfølgelig.

domantrener

En god runde på ABM

Jeg har hatt en god runde med Kathy O'Neil på ABM, og nå har vi allerede fått lekser med oss heim av henne. Det er bra å kunne følge opp hennes gode arbeid med meg. Jeg føler at det hun gjør, løser opp her og der. Så jeg håper vi får se mer til henne neste gang.

Ellers går livet sin vante gang. Pappa liker å kjøre små turer rundt på de svingete små veiene, og de skal vi nok få mere av for på lørdag er vi tidlig ferdige. Og da kommer han med ville forslag om kjøring til København eller andre byer rundt omkring. Jeg orker ikke det stresset etter to runder med ABM. Man blir jo trøtt av det. Så for å avlede ham skal jeg gå med på et besøk på et loppemarked her i nærheten - noe som forhåpentligvis kan tilfredsstille hans virketrang.  Men hvem vet hva han kan finne på å dra med seg derfra.

Dette var hele rapporten for denne gang.

domantrener

Fra Frederikshavn til Fredensborg på to dager

Ja, da er Danmark tilbakelagt. Det vil si; vi har rast gjennom store deler av landet fra Frederikshavn til Fredensborg. Det begynte for tre dager siden. Da vi gikk den lange marsjen fra båten i Fredensborg til parkeringsplassen i enden av verdens lengste landgang på cirka 2 kilometer. Underveis fant vi heldigvis en benk hvor vi kunne sitte og ha en rast. Skiltet over benken var litt artig, for det sto noe om at det var forbudt å sitte her og drøye tida. Kanskje var det en fotballdommer som hadde satt den opp.

Siden vi ikke kunne få leiebil i Frederikshavn gikk pappa til togstasjonen i nærheten for å sondere terrenget, som han sa. Til min store forbauselse kom han tilbake med drosje. Jeg hadde sett for meg at jeg måtte slepe meg et par kilometer fram til togstasjonen også.

Overraskelse nummer to: han hadde besluttet at vi skulle ta drosja helt fram til Aalborg lufthavn hvor vi var lovet en leiebil. Pappa kan av og til gjøre det helt rette. Så fikk vi etter litt fram og tilbake en skikkelig rommelig leiebil. Anja sier at det er en Renault, og hun satte seg bak rattet med den største selvfølge med meg ved siden av i forsetet. Pappa ble henvist til å små duppe i baksetet. Reiseleder var han likevel for han insisterte på å komme til Silkeborg innen klokken ett for å se den berømte Hjuldamperen som etter ruta skulle gå derfra til Himmelbjerget på denne tida. Vi hørte en litt skuffet mumling der bak oss etter hvert som det ble mer og mer klart at vi ikke rakk fram i tide. En bitter undertone om at dette var en gang i livet - og likevel 20 minutter for sent. For å gi pappa et plaster på såret gikk jeg med på en tur innom det lokale museet hvor det visstnok befant seg et historisk lik gravd opp fra myrene i nærheten. Vi hadde nettopp satt oss til ro utenfor museet mens Anja var kjørt for å finne en parkeringsplass. Da satte pappa i et skrik og rente av gårde mot havna med meg på slep. Det viste seg at den berømte hjulbåten nettopp var lagt til kai. Vi kom oss fram til elvekanten og kunne beskue båten på den andre siden.

Museet var ikke min drømmeopplevelse, men vi fikk se det berømte liket av en mann som ble hengt trehundre-og-femti år for Kristus. Men jeg synes repet rund halsen så ut til å våre nyere dato, og liket så ut til å være av plastikk. Men ifølge museet var det altså ekte. Etter slik å ha sett Nord-Jyllands største attraksjoner, var pappa fornøyd og ga oss to i forsetet fripass til å kjøre videre sørover. Det viste seg at solen snart stod i nord og snart i sør alt ettersom vi dreide rundt på landeveiene. Til slutt ga vi opp å finne veien og stanset ved en enkel landevegs-kro. Jeg var skrubbsulten og kunne spise hva som helst. Det ble fish & chips. Etterpå fikk Anja GPS-en til å lose oss til et hotell utenfor en liten by lenger sør. Det nærmet seg kveld da vi kom dit, og pappa gikk inn for å høre på priser, for dette som så ut til å være et dyrt og eksklusivt hotell. Han kom ut med et halvpristilbud som enhver ville takket lykkelig ja til. Men den gang ei, pappa ville sveipe en tur langs kysten for eventuelt å finne en liten utleieleilighet ved havet. Etter en drøy halvtime uten noen annet enn en nokså øde landevei, kom vi til et lite sted ved havet som het Juelsminde. Der fant vi et billig bed & breakfast som tilbød rom med køyesenger og do og bad på gangen. Jeg fikk hjertet i halsen, men enda en gang viste pappa seg fra den rause siden og ba oss vende tilbake til hotellet. Så fikk vi endelig slappe av og sove komfortabelt på et firestjerners hotell med en god frokost før vi startet på dag to i Danmark.

Det ble en regnværsdag hvor vi stort sett suste langs motorveiene fram til Svendborg for å hendte solisten hos Greg på Family Hope Center. For kvelden nådde vi Ørredfiskeriet og fikk installert oss der i kjente omgivelser. Snipp, snapp, snute så var ferieturen ute. Nå begynner hverdagen med ABM, solisten og senere møte i Family Hope Center.

domantrener

Hip-en med hua

Da er Márkomeannu  over – og fy fasan, jeg skulle legge ut en video  av meg der jeg kjekt danser foran scenen. Men så blir det ikke  - jeg mener, en video. For det var lill, bare litt, surt og pappa dro på meg lue – som jeg glemte å rive av meg og kaste slik jeg vanligvis gjør ufrivilling. Dermed danset jeg foran scenen med en stor gråull-lue godt nedover øra, og selv om Emma Margret og Anja præver å overbevise meg om at det er hipt, nekter jeg å legge den videoen ut. Jeg er hipen med hua på den videoen.

På mange måter er after- Márkomeannu flott. Da skjer det gjerne en del spesielle ting, og det dukker gjerne opp noen her. Det er mer ro over ting, inklusive småpraten. I går kom først Isak samuel, så Ida og Niko og til slutt noen jeg ikke kjenner. Men da rømte jeg i seng – underskudd på søvn.

Det er mandag morgen og vi er nesten på tur ut døra og til Danmark. Nå må hipen med hua løpe. Flyplassen neste.

domantrener