Doting

 Det er fredag, og fredags-følelsen holder på å senke seg. Dere vet, den spesielle snikende følelsen av at det snart er helg. Snart har man fri. Samtidig med at fredagsfølelsen sniker seg inn gjør man seg mentalt klar til helg, både fysisk og desslike. Arbeidslysta er omvendt proporsjonal med nærmende helg. Fysisk går man «langsommere» i sitt arbeid. Man doter en del. Dote er et gammelt ord fra Markebygda og kanskje det er fra samisk, man arbeider så sakte man kan. Det er om å få tida til å gå ikke arbeidet. Akkurat nå doter jeg. Denne bloggen fyller dotingens hensikt: få tida til å gå. Det er samme prinsipp når enkelte bedrifter har noe de kaller fredagskaffen klokken to. Da har man egentlig avsluttet arbeidet mentalt. Man tar denne fredagskaffen og etterpå gjør man i praksis skit og ingenting før man tar helg.

 

Nå lurer jeg egentlig, vel jeg prøver desperat å finne noe å blogge om – dere vet, doting. Jeg må dote litt til.

Så er jeg så heldig at vi har besøk, noe som gjør en naturlig doting.  Snakk om griseflaks. Det er virkelig en flott doting, for man blir så glad for det, og tida går fort i hyggelig selskap.

 

Men nå har jeg tøyd strikken langt nok. Tøyer jeg den mer smeller den tilbake i fjeset på meg.

TAKK i Tromsø

Endelig er jeg i gang med en blogg etter en aktiv og flott helg. vi dro nemlig lørdag til Tromsø og returnerte på mandag. Emma Margret sitt kor hadde samisk-bulgarsk aften, og vi dro for å høre på dem. Egentlig ble helga kortere enn planlagt siden Anka valgte å ikke dra med. Vi hadde opprinnelig tenkt å kjøre fredag hvis hun ville fintrø i Tromsø lørdag. Nå ble det ikke slik. I vår framdriftsplan lå at vi skulle ankomme Fagerliveien til ferdig middag hos Sigrid og Sigbjørn til et visst klokkeslett. Da skulle hele bølingen samles der.

Så hadde den del av bølingen som kom E6 dit planlagt en halv times pause et eller annet sted. Nå er ikke dette så enkelt hvis man med en pause inkluderer en kakesmule. Det går nesten ikke an å stoppe og ta pause verken i Bogen, Bjerkvik eller på Lapphaugen. For nær. Familiehistorien inneholder en fortelling om da vi var barn og skulle kjøre til Kautokeino. Vi spiste et dugelig måltid før vi dro og hadde med oss en like dugelig matsekk med ferdig påsmurt mat. Planen var matpause i Kiruna. Slik ble det ikke. Første rast var i Evenesmark, en mil hjemmefra. Der satt vi og koste oss med matpakka.

Det er klart det kunne vært mulig med en rast i Bjerkvik, men siden jeg ikke er barn, har jeg ikke den gjennomslagskraft et barn som holder på å sulte i hel har. Dessuten, vel også jeg har endret meg.

Da ligger Setermoen i løypa eller Andselv. Nå er det slik at noen av oss, jeg nevner ikke navn, har et spesielt syn på akkurat de områdene og mener seg ikke berettiget til å stoppe der. I et jubileumsskrift der de feiret X antall år siden det kom folk til det dalføret, anførte de samtidig at de måtte ha tolk til å snakke med dem som var der. Ja, og noen av oss er følgelig i den definisjonen ikke folk. Og siden man må anta at kafeene der er for folk, er følgelig vår posisjon usikker. Vanligvis kjører vi forbi og tar kaffepausen lenger nord, men ikke så langt nord som Vollan, for går man inn på Gjestehuset der, lukter kjøttkakene så godt at det blir vanskelig å ta en kakesmule bare. Dessverre er det nå slik at kafeer har lukket på strekningen, og vi måtte om vi skulle ha pause, stoppe på Setermoen. Vel, siden vi nå sitter her i skogen og skriver skjønner dere at vi overlevde det – denne gangen.

Uvisst av hvilken grunn kom vi likevel for seint til avtalt tid i Tromsø, men gryta var varm og heimelaget potetmos flott. Vi slo oss til der i Fagerliveien med alt vårt pikk-pakk.

Dagen etter på søndag hadde fru herting et forslag om å ta en runde på Kvaløya. Konserten skulle ikke være før om kvelden. Vi pakket oss inn i Yeti’en og la i veg over Sandnessundbrua via Eidkjosen til Kaldfjorden der jeg ville fotografere en del. Jeg er tross alt født der og har bodd der knapt ett år og er døpt i kirka der. Jeg antar siden jeg ikke kan huske noe av min korte tid der at årsaken til at Kaldfjord har en helt annen posisjon enn andre fjorder er at hertingene trivdes der. Og gode minner smitter – i dette tilfellet til meg. Vi fulgte Kaldfjorden utover, passerte Tromvik og Grøttjord mot Rekvika som er endestasjon.  Der skulle vi sitte i snøen en halv times tid, men også her hadde tida forvrengt seg og vi måtte heade mot Fagerliveien siden yours sincerely måtte sove før konserten. Dette med tid er et merkelig fenomen som NRK 2 fått oppleve disse dagene. Reinflyttinga minutt for minutt kunne ikke starte på gitt dato og gitt klokkeslett, antagelig fordi reinen verken kunne klokka eller forsto viktigheten av en fastsatt sendeplan. 

Nå har jeg ferdes litt, men bare litt på Ytre Senja men hadde nok et bilde av at Ytre Kvaløya ville være omtrent slik, noe den ikke var. Fjellene var mer forrevne og kvassere noen steder som skåret med en kniv. Neste gang vi er i Tromsø skal vi kjøre andre veier til Ytre Kvaløya. Man kan visstnok dra til Kattfjord og derfra til Sommerøya.

På Ytre Kvaløya så vi folk gå på ski både på flatene og end fjellsidene. Pudderføre. Det minner meg om noe jeg har hørt. Mens man i  Kristiansand spiser reker på kaia, går man på ski i shorts og singlet i Tromsø – og alle er såre fornøyd med sitt liv.

Før Emma Margrets kor begynte måtte jeg duppe meg litt. Så bar det ned til Verdensteateret der de skulle ha konserten. Jeg har vært der en gang før og husker kafeen ved inngangen før salen. Den gangen var saken å se verdensfjern og livstrett ut. Et ansikt som fortalte at man ikke kunne bli imponert.

Jeg forventet samme sak denne gangen, men slik var det ikke. Nå var saken å være delvis levende. Kanskje det skyldes en annen type publikum enn forrige gang vi var der. Faktisk tror jeg det. Den konserten var virkelig flott selv for meg som ikke kan mye om korsang. De bulgarske tonene imponerte og jeg følte at koret burde ha hatt en pause og spist en halsepastill, for dette måtte ta på halsen. De fikk virkelig applaus for hvert innslag, og jeg la merke til en fyr noen rader foran oss. Etter enkelte sanger klappet han enormt med hendene nesten over hodet. Jeg antok han med det signaliserte til noen i koret: her er jeg og ser på flott. Lille Emma Margret hadde solo på sangen Abifrouva. Det er Karen anne Buljo sin – Samisk forfatterlag s eminente leder.

Etter konserten stoppet sikkert mange i kafeen, men vi dro rett til Yeti’en og til Sigbjørn og Sigrid. Dagen etter på mandag heimsøkte vi lille Emma Margrets arbeidsplass på Sametingets Tromsøkontor. Sametinget virkelig breier seg midt i Tromsø i gå-gata. Fy fasan, de samene. Nå er de i Nordens Paris også med avdeling av deres parlament.

Jeg må hoppe bare litt tilbake. Mamma og jeg begynte å gå til Sametinget mens pappa parkerte, og jeg regnet med at hun s om har bodd i årevis i Tromsø måtte kunne finne stedet om så i blinde.  Nix. Vi måtte i stedet sette oss på en benk og ringe til Emma Margret. Mens vi satt der stoppet en fyr og spurte ka som feilte han. Før vi rakk å summe oss til svar og hvilket svar det skulle bli svarte han sjøl: Parkinson. Så gikk han da vi satt halvt numne og ikke kunne svare for vi måtte grave opp blokka som lå i lomma. Dette ventet han ikke på. Følgelig fikk jeg ikke svart  og det var like bra for hva skal man egentlig svare på slikt.

På heimtur stoppet vi på Vollan selvfølgelig og spiste middag der. Så bar det heim til hverdagslivet. 

...og det mest krevende av alt, motivere...

Nå får mitt stakkars hode det travelt. Det krever sin mann å omorganisere sine planer og tilpasse dem nye forutsetninger. Slike ting har bedrifter konsulenter til å gjøre. Jeg har bare mitt stakkars hode. Jeg tumler alltid med planer for hva som skal skje utenom hverdagen på instituttet. Der trenger ikke jeg gjøre annet enn møte på jobb. Men hva fritid og reise angår er jeg alene – føles det som – å drive verket framover. Hvis ikke jeg var pådriver der, satt vi her i skogen glad og fornøyd 2/3 av oss.

Jeg har jo en liste over reiser. Vi skal besøke Ernesto i Pisa og Nermin i Bosnia. Så ligger Island på lista. Dette er i tillegg til offisielle reiser – noe jeg ikke teller som ferie – noe det heller ikke er.

Nå er det jo slik at Bosnia og Pisa dessverre ligger i de middelhavsstrøk mamma nekter å reise til på minst ett år. Hun sier kroppen må få glemme at Palma ga henne en matforgiftning der ting rant alle veier. Kroppen må få koordinere de nye opplysningene og innarbeide dem. Følgelig, hvis jeg skal få henne med på noe i løpet av vel ett år…. Så der står saken. Jeg må nå kaste om på planene, finne nye mål og det mest krevende av alt, motivere for mine nye mål.

Vel overstått påske med et sukk

domantrener

Det å like søtt

Hvem fant på talemåten «striskjorta og havrelefsa»? Vedkommende burde fått seg et rapp over kjeften, for det er et negativt uttrykk som ikke fremmer lysten til å arbeide. Striskjorta og havrelefsa signaliserer til tilbake til hverdagslig og hverdagskost. Jeg prøvde et kjapt google-søk på hvem som innførte det begrepet, men fant det ikke. Det motsatte er «Arbeid macht frei» og sannsynligvis er det Hitler eller han har lånt det fra noen, men i dag knyttes det mot ham. Men et kjapt google-søk bekrefter at Hitler har lånt det fra Heinrich Beta. Flere tyskere etter ham fant bruk for det. Blant annet var det en parole satt opp ved konsentrasjonsleirene under krigen for å stimulere til innsats.

Av en eller annen grunn tror jeg at arbeid gir frihet har vært et politisk slagord i et parti en eller annen gang, men google fant det ikke.

Og hvorfor er jeg akkurat i dag, 18. april, opptatt av dette med arbeid, frihet, striskjorta og havrelefsa? Blant annet har jeg i dag min personlige striskjorte på - molliidressen som hamrer svakt på noen av kroppens muskler. I dag åpner vi Instituttet etter lang tids lukking. Vi stengte 23. mars og dro først til Oslo på ABR så videre til Palma på ABM før vi reiste heim og tok påskeferie.  Men nå er altså varmen satt på på Instituttet og uansett om «Arbeit macht frei» eller om det er havrelefse – off I go.

Vi har hatt en fredelig påske i betydning av at vi bare har gjort et minimum for å opprettholde eksistensen. Jeg for min del har påsett at jeg har fått den teinten Matthew Newell på FHC hevder jeg skal møte med uansett årstid. Neste møte er i august, og jeg skulle ønske jeg hadde mot til å la skjegget gro, rake hodebunnen helt glatt og gni meg inn med litt skokrem. Kanskje kunne det stoppe flabben på den teint-elskeren. Mamma og jeg har ligget noen timer i en snøhule, ellers har den tida på året kommet at vi sitter ute ved de anledninger vi kan. Sesongen for å spise ute er begynt her i skogen.

Sigbjørn var heime, og han og jeg har tatt noen flotte scooterturer på min nå sukkerfrie scooter. Etter å ikke å fått start på den fant vi ut at det var helt sukker på tanken. Scooteren måtte inn til Trama som renset den grundig, og de smakte på det hvite i bunnen av tanken: sukker. En godhjertet sjel har tatt med seg sukker hit og øst av sin store sjenerøsitet noe søtt til scooteren. Neste gang håper jeg vedkommende tar en glutenfri kake og øser av sin sjenerøsitet over meg – kakemonsen. Til forskjell for scooteren liker jeg søtt.

domantrener

Mr. Lettvint på tur 8. Oppsummering.

Da jeg i morges sto opp og sjanglet på kjøkkenet for å spise frokost – jeg er en ekte samisk sofagutt, på norsk en Fleksnes – som bor heime og lar moderen kokke og stelle med seg.

Altså sjanglet jeg ut på kjøkkenet til ferdig frokost. Riktignok får Flekses det på senga, men så langt har jeg ikke tøyd det. Allerede i gangen begynte lukter å fortelle at uvanlige ting var på gang – eller egentlig vanlige - men uvanlige for de siste uker.

Her må jeg spole ca en uke tilbake, og da er vi i  Palma. Nå har vi her i huset en todelt oppfatning av akkurat det - Palma. Jeg syntes ting var perfekt om det ikke var for bakkene og at vi bodde så usentralt. Fra meg var det tommelen opp, men det skal faktisk litt til før jeg vender tommelen ned for noe som har med reise å gjøre. Pappa sin tommel vendte ned fra første dag. Det skyldes nok de trange overparkerte bakkene vi skulle ferdes i – og lukeparkere i. Nå er jo ikke vi i Skånland vant til å måtte lukeparkere i en bratt kneik der resultatet skal være ca 15-20 cm til neste bil. Max. Men vi fikk da presset og knadd den bilen inn i en luke hver gang selv om det måtte to lukeparkerere for å gjøre det. En bak rattet og en i gata som dirigerte vinklene på hjulene. Neste steg var å komme seg ut av denne luka når vi skulle på ABM senteret. Bakkestart der du kunne gli max 15 cm bakover. Det var ingen fin liten fisebakke der vi bodde. Det var et stup. Rundt ABM senteret var det tre reserverte parkeringer i gatene, og de var respekterte og ikke misbrukte. Ikke som på Skånland der tøffeste idrettsmann kan slenge bilen på reservert parkering, og om han blir tilsnakket for det, bare gneldre at han bare skulle stå litt her. På Evenes flyplass likeså. Jeg kjenner en tøff tøtte som om hun kommer til et reservert sted og der står noen parkert uten tillatelse tar hun opp kortet som viser parkeringsrett og sier først ingenting. Hvis stakkaren som er feilparkert ikke tar hintet og flytter seg ruller hun ned vinduet. Skal du eller jeg ringe parkeringsvakten?

Men som sagt i Palma respekterte man denne plassen – det var bare det at det ikke fantes noen slike i den ura der vi bodde. Det betydde at hver morgen var en spent. Kommer vi oss ut fra parkeringsplassen uten å skade bilen bak, og hver ettermiddag var en ny spent. Ville vi finne en plass i det hele tatt eller måtte vi parkere enda mer i huttiheita? Nei, mamma hadde tommelen ned for Palma fra første parkering. Hun mintes hun hadde hørt om en ungdom som var erstatningslærer på en av øyene utenfor Harstad. Det må være minst 70 år siden og med de kommunikasjonene som rådde var han stuck. Og ikke fantes det noe å forlyste seg med heller. Da hans siste skoledag var gjennomslitt, tok han første lokalbåt vekk, og da lokalen la fra kaia, trakk han opp en flaske og glass, skålte og sa: Måtte hele den helvetes øya velte seg i Vågsfjorden med bunnen opp! Mamma mente hun skulle gjøre det samme når hun forlot vår øy, men tilfeldighetene gjorde at hun glemte det, antar jeg, for jeg så ikke noe slikt. I tillegg kom de helvetes duene: korr, korr, korr skvatret det i ett. For hvert menneske var det minst hundre duer. Jeg personlig syntes duene var allrighte dyr.

Jeg prøvde, selv om jeg visste det var tapt kamp, å antyde at om vi bodde i mer turistvennlig strøk med strender og masse flate parkeringsplasser ….. Ingen tomler snudde seg.

Så pådro hun seg en diare der ting gikk begge veier. Vi reiste heim med bleier og spypose hun jevnt måtte bytte. Rutinert flypersonale sa ikke noe, men jeg antar de var glad da de fikk lempet oss og ansvaret for oss over til et anna crew i Oslo.

Slik kom vi heim, og alle gikk rett til sengs. En av oss ble der i tre dager.

Men tilbake til begynnelsen. Da jeg sjanglet til frokost i dag, luktet jeg at noen hadde stått opp. På kjøkkenet sto erter og trakk. Geiterams-gele ble laget og en kasserolle appelsinmarmelade sto og surret. Kjøttdeig klart for kjøttkaker.

Aha, tenkte jeg, noen er oppe. Her gjelder det å nytte høvet å få innsmett for en blogg.

 domantrener

Mr. Lettvint på tur 7. Måfå og måfå fru Blom.

Der ble jeg bedt om å klappe til kai - hvilket jeg håper betyr at jeg setter meg i ro og gjør den bloggen jeg har meldt jeg vil gjøre før vi legger ut på måfå i dag.

 

Vel, måfå og måfå, fru Blom. Sjåføren har en plan, og selv om han sier vi skal diskutere hvor vi drar, har jeg en følelse av at det er klappet og klart og at denne diskusjonen bare er et spill for galleriet. For når vi reiser slik og leier bil, er pappa den eneste som kjører. Følgelig føler alle at sjåføren har de privilegier det er å bestemme rutene. Mamma i baksetet pleier si hun sitter på og vet ikke annet enn å avlese GPS’en. Selv jeg i forsetet blander meg ikke opp i det.

 

Da er dagens  – morgenens - korte blogg gjort, og vi skal nå liksom diskutere hvor vi drar i dag. På en slags måfå.

 

domantrener

Mr. lettvint på tur 6. When in Rome..

Søndag kveld i bergene ovenfor Palma.

Vi er i dag ferdig på ABM og har til en avveksling spist middag heime. Men siden vi gjorde det, dro vi ned til byen for å henge på en fortausrestaurant. Er man i Roma så er man i Roma. Der drakk vi diverse som romerne drikker pluss selvfølgelig raidet suvenir shopen rett over gata. Det artige er at da vi kom ut av denne sjappa og hadde satt oss på benken utafor – det tar på å bruke penger man må kvile etterpå – vinket en drosjesjåfør iherdig til oss. Det var hun som forleden kveld freste oss hit etter at vi hadde spist middag i sentrum.

 

Jada, jada vi lever et luksusliv i betydninga av at vi drar ut og spiser for det meste, unntatt frokost som vi lager sjøl, og vi tar oss turer for å henge på fortausrestauranter slik vi gjorde det i dag. Når vi er heime, har vi stramt regime på økonomiske utskeielser hva angår å spise og drikke ute. Ikke engang en kaffekopp er det tillatt å kjøpe på for eksempel bytur. Vi tar med oss mat og drikke. Men dermed smaker dette livet ekstra godt siden vi lever nøkternt heime.

 

I morgen er det fridag, og vi skal ut på måfå her på øya. Nå er det natt og jeg setter det samme lille punktumet.

 

domantrener

 

PS. Det er faktisk mye billigere å ta ABM her enn for eksempel i Danmark. Behandlingene er billigere, huset er billigere og maten likeså. Leiebil er billigere, men det er litt dyrere å fly hit.

Mr. Lettvint på tur 5. En fot i hver leir

Nå har jeg sett hvordan man som lazy bones her i varmere strøk. Ikke urfolka her, men vi andre. Vi fra de kaldere regioner som ikke setter pris på det vi har. På denne turen har jeg stiftet side. Jeg vil ikke lenger bare sette pris på det jeg har. Jeg vil ha en fot i hver leir – i hvert klimalag – og vi fra de kaldere strøk er jo velbeslåtte når vi kommer til de varmere land med våre oljepenger.

 

Dette er gjennomtenkt, og jeg vil nå kjøpe meg hus i et varmere land. Her er det selv for meg altfor fullpakket og jeg antar det samme er med de fleste havstykkene her.

 

Heller ikke skal det være i et område med potensiell trussel. Jeg mener jeg vil ikke rush in where angels fear to thread.

 

Jeg har begynt prosessen og har googlet meg litt opp på eiendomssalg i sørligere land. Selvsagt skal jeg ikke flytte. Jeg skal bare være velstandspendler. Jeg vil nyte godt av det norske systemet, så dum er man ikke at man takker nei til det. Hens en fot i hver leir.

Mr. Lettvint på tur 4. Full fart i svingene

Da er jeg igjen i sofaen i Paradis 17 etter det som virket som en hasardiøs drosjetur. Vi bestemte oss nemlig for å dra ned til sentrum for å spise middag, og der er det ikke bare å finne en parkering når man er ukjent og ikke engang vet hvor man skal spise. Jeg har for min del aldri sett slik bilmengde i gatene, parkert med 15-20 cm til neste bil. Følgelig tok vi drosje ned, sa vi skulle spise middag, og ba hertingen kjøre oss til et høvelig sted. Han lempet oss ut in the middle of nowhere hvis man kan kalle sentrum i en by det. Men det var in the middle of nowhere for det vi skulle gjøre, for han lempet oss ut i et område der man bare pimpet, men mat var det ikke. Anka hadde fått kortet hans siden han regnet med at han skulle kjøre oss heim etterpå. Etter at vi hadde travet og gått og leita etter et sted med mat, sa mamma at om han så var den siste sjåføren i verden, måtte helvete fryse til is før han var aktuell. Nå var dette lett å si, det for det er svært lett å få drosje her. Fem minutter - og de er på pletten.

Vi hinket og lette etter et sted med mat. Pappa begynte å danne en egen speiderfortropp som dro ut og rekogniserte. Speideren kom til slutt tilbake og hadde funnet et sted et stykke unna. Der hadde han reservert et bord til oss. Luksuriøst og med havet like ved. Lukseriøse priser og seigt kjøtt. Men skitt au. Det var i alle fall mat. Og om man ikke ble mett av det seige kjøttet, hjalp prisene godt på så man fyltes opp til halsen.

Da vi var ferdig og skulle dra heim, dro Anka opp kortet hun hadde fått, men helvetet hadde enda ikke  frosset til is, så restauranten fikset oss en drosje. Og som sagt: fem minutter etter var hun der. Nå kjører folk fort her, men denne tøtta tok prisen. Hun hadde full guffe, og der hun måtte bremse, var det en fingerlengde fra bilen foran oss. Men hun var proff, og jeg var ikke redd. Dessuten hadde jeg vært på do, så det var ikke jeg som holdt på å tisse på seg i svingene.

 

Og nå er vi her og jeg skal snart i seng. I morgen møter vi på ABM en time senere. Det synes som om hele kvartalet der ABM holder til huser alternative praktikere. En svær park med fontene er like utafor. Der kan man om man vil slå i hjel tid mellom sesjonene – noe vi har gjort et par ganger. Vi har til og med sovet der. I morgen har vi nest siste dag på senteret så tar vi to dager ferie før vi snur heimover.

 

domantrener