Så feil kan man ta og så ubevisst kan man bruke språket. Nå akkurat sa jeg: «Æ e ikkje i modus tel å skrive om krigen i Markebygda.» Og det var sant. Jeg var ikke i modus til det, men jeg er i modus til en blogg. Så gjorde jeg det galtestykke å google ordet modus for å få en presis definisjon av det. Da finner jeg at det er en svensk TV-serie. et grammatikalsk uttrykk pluss et sted i Narvik. What!!! Nytt søk i Bokmålsordboka/Nynorskordboka. Der var det litt mer uten at det legitimerte min bruk av ordet. Datamaskinen kan stå i modus …etc Altså må jeg konkludere med at jeg bruker ordet feil. Vel, feil og feil – om datamaskinen kan stå i et modus kan vel jeg også gjøre det. Konklusjon: Jeg fortsetter å bruke ordet modus om min tilstand for øyeblikket.
Språket endrer seg og betydning av talemåter likeså. Ordet bjørnetjeneste er en velment tjenste med fatal utgang. Bakgrunnen er bjørnen som ville slå i hjel en flue på sin herres hode og klasket til flua med et fatalt resultat. I dag forstås dette av mange som en stor tjeneste siden bjørnen er stor og sterk og man ikke kjenner til talemåtens bakgrunn. Kanskje man assosierer til ordet bjørneklem som er en stor klem.
Noen ganger blander man uttrykk. Velkjent er å bøye seg i hatten. Der endrer dog ikke innholdet seg, men når man snakker om Pandoras krukke blir det galt uansett. Pandoras eske var en utrivelig sak. Ifølge gresk mytologi var Pandora den første kvinnen på jord, Skapt som en straff –ha, ha, ha. Hun fikk med seg en eske som hun ikke fikk lov til å åpne. Alle skjønner hva som skjedde. Hun, som Bibelens Eva, klarte ikke å motstå fristelsen og åpnet esken og ut føk pest, sorg, fattigdom og kriminalitet. Resultatet ser vi ennå i dag her vi sitter corona-fast. Hadde ikke den šŋagga gáiča, den nysgjerrige geita Pandora, åpnet esken hadde vi i dag ikke hatt pest. Her må jeg bare gjøre en liten omkrok og undre meg over den forskingas som sier at kvinner har en suprim hjerne. Det tror jeg må være bestilt forskning.
Tilbake til uttrykket Pandoras eske som ofte kalles Pandoras krukke og forveksles/blander sammen Sareptas krukke. I Bibelen kan man lese om enken i Sarepta hvis melkrukke og oljekrus aldri ble tomme. Litt ala det man tror om oljen og oljefondet. Pandora og enken i Sarepta står ikke for det samme.
Og i disse skammens tider der man skal skamme seg over utrolig mye har man ordet skamros. Det betyr ifølge Språkrådet å rose noen ufortjent – ikke å overøse noen med fortjent ros.
Så har man spesielle familiære talemåter og uttrykk. På pappa sin side snakker man om at det var mor skikka meg til ler-gøk. Betydninga tok det lang tid før jeg skjønte. Det betyr at ting holder akkurat. I blant spiser jeg luksus i forhold til de andre, og da må jeg minnes min gudfar-onkel og hundevalpen de hadde en gang. Bestemor dulla med den bortskjemte valpen som ikke spiste hva som helst. En gang hadde hun stekt en kotelett til den, men det bortskjemte hundesvinet bare lukta på det. Da kom det tørt fra min gudfar-onkel: «Hvis hunden ikke spiser det, vil ha det.» Noen ganger er jeg som den valpen og får spesial forpleining. Allerede mens jeg spiser sier mamma: «Hvis det blir noe igjen vil æ ha det.» Det ligger en historie bak det men den går ikke gjennom sensuren.
Språk påvirker også språk. Man skal ikke gå langt tilbake i tid før det gikk et språkskifte over deler av Norge, særlig Nord-Norge. Man ble norsktalende i stedet for samisktalende.
I den prosessen tok man med seg enkelte samiske strukturer og delvis samisk tonefall, er min påstand. I Nord-Norge sier vi «ka du sei». Vi setter subjektet først der slik er på samisk. I andre deler av landet sier man «hva sier du». Et eller annet sted har jeg lest (men nu orker jeg ikke google mer) at nordnorsk har et annet tonemønster i spørrende setninger. Med den store flommen av innvandrernorsk kan man på nært hold studere det samme fenomenet. Man kan få unorsk ordstilling, aksent og uttale. Om hundre år vil dette kunne være en del av akseptert norsk. Så har man ord som kebab-norsk der ungdomsgrupper adopterer deler av det. Mens akademia adopterer engelsk. Google sier at cirka 10% av doktorgradsavhandlinger blir levert på norsk. Hva gjør det egentlig med engelsk som språk når så mange klodrer i det?
Her i Markebygda har vi gått gjennom et språkskifte som er nyere i tid enn språkskiftet i de gamle sjøsamiske områdene. Det betyr at det knytter seg ennå levende minner om pussige ting som kanskje i den prosessen. Men dette er hemmeligstemplet enn så lenge hva angår min bruk av det i en blogg. I dag går det delvis et skifte mot tospråklighet – norsk/samisk. Også her er sikkert pussigheter å finne.
Helt til slutt må jeg si at jeg ser på min egen språkutvikling at språk ikke er statisk. Tidligere da jeg begynte å skrive ser jeg en annen ordstilling her og der enn den mine foreldre har i skrift. Men jeg holder på å miste det om jeg da ikke allerede har gjort det. Jeg ser også at jeg ikke er påvirket av den samnorsken som brukes mye her i huset i skriftlig arbeid. Samnorsk er ikke min greie. I blant opplever jeg at facebook-språket påvirker meg når jeg skriver på facebook – dialekt og forkortninger. Et språk jeg ikke ville drømme om å ta inn i generelt skriftlig arbeid.
domantrener
PS! Det er interessant, dette med familiære talemåter der innhold og betydning bare blir forstått av en engere krets. Et eksempel hos oss er «ballkjole» som har en betydning i tillehh til den generelle.
Jeg hører gjerne fra deg om dine familiære talemåter.
tirsdag 31. mars 2020
fredag 27. mars 2020
"Den nordnorske våren har sala sin hest" (Stangnes)
På Facebook ser jeg at snøen smelter villig vekk i bakkene i Borkskogen. Det er våren som kommer. Hvordan det er i bakkene eller bergene her ved Magnebo vet jeg ikke for vi har i vinter ikke vært på den siden av huset.
God skolelærdom er at mars, april og mai er vårmånedene. Et kikk ut av vinduet synliggjør at den oppdelinga ikke er laget her, like lite som at blåveisen er den første vårblomsten. Det er nemlig også et folkelig syn på våren når den første blomsten kommer. Her er det hestehoven. Astrologene definerer våren som perioden mellom vårjevndøgn og sommersolverv. Hvis wikipedia har rett, er det i år perioden fra 18. mars til 20. juni. Dette gjelder på den nordlige halvkule. Meterologene har en annen inndeling. Våren er fra den dagen gjennomsnittstemperaturen på ett døgn er over 0 grader og til det overstiger 10 grader.
Et annet vårtegn leser jeg, er når knoppene brister på trær. Det gjelder ikke her for når bjørka spretter er det plutselig sommer. Jeg tør nesten ikke i disse corona-tider nevne et annet helsemessig vårtegn. Hvis man er syk og skral, gammel og veik-helset tenderer man å dø om våren. Det er som om menneskekroppen ikke klarer følge vårens tempo. Dette gjelder særlig i nord. Her er jo våren så intens at man nesten kan miste pusten. Man holder pusten – og plutselig er sommeren her.
For mange er det et tegn på vår at man får lyst til å plante og styre med jord. Her i huset er det potetåker. Det er et sikkert vårtegn når den kommer på tale. Følgelig er det vår nå selv om det er snøskavler ute. Vi har med ett unntak alltid hatt en liten åker nær huset der vi kunne hente dagens nypotet. Selv den sommeren vi bodde nede i gammelhuset, fikk vi laget oss en liten åkerlapp på bakkekanten. I fjor hadde vi ikke åker, for det var umulig her. Det var en byggeplass med materialer og grusdunger. Men nå begynner det å klø i potetfingrene siden den nord-norske våren er på tur. «Den nordnorske våren har sala sin hest» sier Helge Stangnes i et dikt noen nettopp leste, inspirert av tanken på potetåker. Vi vet ikke helt hvor vi kan ha åkerlappen her. Her er mye berg, men kjenner jeg hertingene rett i denne saken bestiller de omså jord tilkjørt og skjøtter ikke penger uansett kor knipen de ellers kan være. At den poteten koster mer enn gåselever og russisk kaviar tør i hvert fall ikke jeg antyde. Jeg bare flirer av hele potetåker-opplegget. Og dette i en tid da trendene Fedon og lavkarbo. Til og med klarte mamma s i ved middagsbordet en dag da jeg ikke var så lysten på fisken vi hadde til middag: «Fisk er sunne proteiner. Potet er bare karbohydrater. Ha ha ha.
Jeg har også fundert på dette med årstidene og de spor de setter i navnetradisjonen. Vår er den eneste årstida man finner igjen i fornavn, Vår, Vårin, Vårild, Vårunn. Man finner ikke Vår som etternavn. Det finner man derimot med de tre andre årstidene, Høst, Vinter, Sommer. De tre årstidene finnes ikke som fornavn,
Vi satt nettopp ute på verandaen og lyttet til Jan Guillous foreløpig siste bok om det store århundret. Snøen har sunket og vi hørte det dryppe. Noen påsto det var vann som levde under snøen. Andre at det dryppet fra taket ned i takrennene.
Men skitt au og kakken til. For meg er det vår når jeg kommer ut og det lukter vår.
domantrener
God skolelærdom er at mars, april og mai er vårmånedene. Et kikk ut av vinduet synliggjør at den oppdelinga ikke er laget her, like lite som at blåveisen er den første vårblomsten. Det er nemlig også et folkelig syn på våren når den første blomsten kommer. Her er det hestehoven. Astrologene definerer våren som perioden mellom vårjevndøgn og sommersolverv. Hvis wikipedia har rett, er det i år perioden fra 18. mars til 20. juni. Dette gjelder på den nordlige halvkule. Meterologene har en annen inndeling. Våren er fra den dagen gjennomsnittstemperaturen på ett døgn er over 0 grader og til det overstiger 10 grader.
Et annet vårtegn leser jeg, er når knoppene brister på trær. Det gjelder ikke her for når bjørka spretter er det plutselig sommer. Jeg tør nesten ikke i disse corona-tider nevne et annet helsemessig vårtegn. Hvis man er syk og skral, gammel og veik-helset tenderer man å dø om våren. Det er som om menneskekroppen ikke klarer følge vårens tempo. Dette gjelder særlig i nord. Her er jo våren så intens at man nesten kan miste pusten. Man holder pusten – og plutselig er sommeren her.
For mange er det et tegn på vår at man får lyst til å plante og styre med jord. Her i huset er det potetåker. Det er et sikkert vårtegn når den kommer på tale. Følgelig er det vår nå selv om det er snøskavler ute. Vi har med ett unntak alltid hatt en liten åker nær huset der vi kunne hente dagens nypotet. Selv den sommeren vi bodde nede i gammelhuset, fikk vi laget oss en liten åkerlapp på bakkekanten. I fjor hadde vi ikke åker, for det var umulig her. Det var en byggeplass med materialer og grusdunger. Men nå begynner det å klø i potetfingrene siden den nord-norske våren er på tur. «Den nordnorske våren har sala sin hest» sier Helge Stangnes i et dikt noen nettopp leste, inspirert av tanken på potetåker. Vi vet ikke helt hvor vi kan ha åkerlappen her. Her er mye berg, men kjenner jeg hertingene rett i denne saken bestiller de omså jord tilkjørt og skjøtter ikke penger uansett kor knipen de ellers kan være. At den poteten koster mer enn gåselever og russisk kaviar tør i hvert fall ikke jeg antyde. Jeg bare flirer av hele potetåker-opplegget. Og dette i en tid da trendene Fedon og lavkarbo. Til og med klarte mamma s i ved middagsbordet en dag da jeg ikke var så lysten på fisken vi hadde til middag: «Fisk er sunne proteiner. Potet er bare karbohydrater. Ha ha ha.
Jeg har også fundert på dette med årstidene og de spor de setter i navnetradisjonen. Vår er den eneste årstida man finner igjen i fornavn, Vår, Vårin, Vårild, Vårunn. Man finner ikke Vår som etternavn. Det finner man derimot med de tre andre årstidene, Høst, Vinter, Sommer. De tre årstidene finnes ikke som fornavn,
Vi satt nettopp ute på verandaen og lyttet til Jan Guillous foreløpig siste bok om det store århundret. Snøen har sunket og vi hørte det dryppe. Noen påsto det var vann som levde under snøen. Andre at det dryppet fra taket ned i takrennene.
Men skitt au og kakken til. For meg er det vår når jeg kommer ut og det lukter vår.
domantrener
onsdag 25. mars 2020
Noe må vel være bra?
I disse corona-tider er det mye filosoferinger rundt om fra de mange sofakroker. Så også fra sofakroken her i Magnebo. Nå blir man gjerne litt sløv av sofakroking, så følgelig slenger jeg ut filosoferinger uten å belegge det. For så vidt tror jeg ikke jeg er alene om det.
Ser regjeringa øker lengden på krisetida til over påske. Det betyr at skoler og barnehager holder stengt. Jeg vil tro at rundt om i landet koser mange barn seg nå heime med foreldrene, og skoleelever får heimeundervisning. Home schooling. Det så vi en del av i USA, og Janet Doman sa en gang at det en unge lærte på skolen av kunnskap var meget lite i sammenligning med hva man lærte heime. Foreldre var de beste lærere. Mange har heimekontor, og det synes å fungere godt. Samtidig med kontoret kan du steke brød, sette i gang en vaskemaskin etc. Mange blir permitterte og får god krisepakke og kan følgelig uten økonomiske problemer ordne seg heime. Ser på facebook at folk snekrer, baker , strikker, syr, rydder.
Og så lurer jeg på hvordan AS Norge – les Mæland – skal få pisket skomakrene til en annen lest enn den vi nå er ved når korona er over. Unger som koser heime – ut med dere til barnehagene. Permitterte – ut i arbeid. Skoleelever – kom dere til pultene. Jeg vil tippe på at dette blir Mæland sin jobb. Hun melder seg nok. Hun er jo erfaren i å herske. Hyttefolk kan ikke dra på hytta i en annen kommune, da belaster de den kommunen. Søringer kan oversvømme Nord-Norge. Hun har glemt ambulanse-problemer, avstander til helsehjelp, manglende og dårlig lege-dekning etc. Nei forresten, hun skiter i det. Jeg har nominert henne til Magnes PH-pris og hun er den første som får den.
Ellers så jeg på TV en type gi råd til oss i sofakrokene, pluss til alle i isolasjon og karantene pluss til alle andre: «Oppfør dere som om dere har koronasmitte. Si til dere at dere er koronasyke.» Der datt jeg av og fikk ikke med meg begrunnelsen for dette. Jeg skvatt, oppvokst som jeg er med at klager seg syk i utide, så blir man syk. Hjernen tror det er en beskjed om syk og setter i gang prosessene. Nå vil jeg ikke tro hjernen kan hente inn virus, men den kan kreere tilstander som ligner coronasmitte, og resultatet er flere som oppsøker lege for det. Her i huset påstår noen at de føler seg terrorisert av det koronasymbolet som dukker opp litt vel ofte.
Jeg personlig i min karantene skal bli vanskelig å få jaget i vei, men nå tror jeg ikke Mæland på den måten bryr seg om oss hjerneskadde like lite som hun bryr seg om nordlendinger.
Jeg trekker delvis tilbake ting jeg sa innledningsvis – dette med å sofakroksløve. Jeg ser på facebook at kreativiteten øker på mange felt.
domantrener
PS. Her i Magnebo har vi startet forhandlinger om skattepengene. Det vil si: Jeg har startet forhandlinger om en eventuell restskatt. Jeg mener at siden hertingene betaler strøm, breiband, brøyting er det naturlig at det også betaler restskatten i samme slengen. (DVs jeg betaler en liten slant, jeg også, men her i huset deler vi ikke utgiftene på antall hoder. Enhver betaler i forhold til sin kroppsvekt). Jeg har delvis lagt forhandlingene på is da argumentet dukket opp om det da var slik at eventuell skatt tilbake tilfalt dem. Nå tygger jeg på motargumenter. Det er en uting at man skal være så bonjis, så vrien og vrang, så utangsaktig.
Ser regjeringa øker lengden på krisetida til over påske. Det betyr at skoler og barnehager holder stengt. Jeg vil tro at rundt om i landet koser mange barn seg nå heime med foreldrene, og skoleelever får heimeundervisning. Home schooling. Det så vi en del av i USA, og Janet Doman sa en gang at det en unge lærte på skolen av kunnskap var meget lite i sammenligning med hva man lærte heime. Foreldre var de beste lærere. Mange har heimekontor, og det synes å fungere godt. Samtidig med kontoret kan du steke brød, sette i gang en vaskemaskin etc. Mange blir permitterte og får god krisepakke og kan følgelig uten økonomiske problemer ordne seg heime. Ser på facebook at folk snekrer, baker , strikker, syr, rydder.
Og så lurer jeg på hvordan AS Norge – les Mæland – skal få pisket skomakrene til en annen lest enn den vi nå er ved når korona er over. Unger som koser heime – ut med dere til barnehagene. Permitterte – ut i arbeid. Skoleelever – kom dere til pultene. Jeg vil tippe på at dette blir Mæland sin jobb. Hun melder seg nok. Hun er jo erfaren i å herske. Hyttefolk kan ikke dra på hytta i en annen kommune, da belaster de den kommunen. Søringer kan oversvømme Nord-Norge. Hun har glemt ambulanse-problemer, avstander til helsehjelp, manglende og dårlig lege-dekning etc. Nei forresten, hun skiter i det. Jeg har nominert henne til Magnes PH-pris og hun er den første som får den.
Ellers så jeg på TV en type gi råd til oss i sofakrokene, pluss til alle i isolasjon og karantene pluss til alle andre: «Oppfør dere som om dere har koronasmitte. Si til dere at dere er koronasyke.» Der datt jeg av og fikk ikke med meg begrunnelsen for dette. Jeg skvatt, oppvokst som jeg er med at klager seg syk i utide, så blir man syk. Hjernen tror det er en beskjed om syk og setter i gang prosessene. Nå vil jeg ikke tro hjernen kan hente inn virus, men den kan kreere tilstander som ligner coronasmitte, og resultatet er flere som oppsøker lege for det. Her i huset påstår noen at de føler seg terrorisert av det koronasymbolet som dukker opp litt vel ofte.
Jeg personlig i min karantene skal bli vanskelig å få jaget i vei, men nå tror jeg ikke Mæland på den måten bryr seg om oss hjerneskadde like lite som hun bryr seg om nordlendinger.
Jeg trekker delvis tilbake ting jeg sa innledningsvis – dette med å sofakroksløve. Jeg ser på facebook at kreativiteten øker på mange felt.
domantrener
PS. Her i Magnebo har vi startet forhandlinger om skattepengene. Det vil si: Jeg har startet forhandlinger om en eventuell restskatt. Jeg mener at siden hertingene betaler strøm, breiband, brøyting er det naturlig at det også betaler restskatten i samme slengen. (DVs jeg betaler en liten slant, jeg også, men her i huset deler vi ikke utgiftene på antall hoder. Enhver betaler i forhold til sin kroppsvekt). Jeg har delvis lagt forhandlingene på is da argumentet dukket opp om det da var slik at eventuell skatt tilbake tilfalt dem. Nå tygger jeg på motargumenter. Det er en uting at man skal være så bonjis, så vrien og vrang, så utangsaktig.
tirsdag 17. mars 2020
Stundom hører og stundom hører ikke
Planterhaugen har en åsrygg som deler bygda i en østre og en vestre del. Den østre delen der jeg bodde før hadde en gjevn senking ned mot myrene. Deler av denne var dyrket. Nå bor jeg på vestre del av åsryggen og før åsryggen flater ut i eng er den ganske bergete og ubør. Jeg har ikke helt klart å definere området her slik jeg definerte Borkskogen og gammelflaten. Jeg tar gjerne mot tips på hvor Magnebo ligger og da tenker jeg ikke på den store enheten Planterhaugen.
Tips! Tips!
lørdag 14. mars 2020
Vi har rigga oss til,,,
Da har vi tatt en sjølvalgt karantene på to uker. Det passer mange. Nasim får to ukers uventet ferie med lønn. Jeg får også to ukers ferie og avveksling fra tralten.
Foreløpig bruker jeg den til å subbe slik mange subber. Jeg våkner til vanlig tid, men har meddelt adm at jeg står opp når jeg står opp. Det kan bli en time lenger i senga, så når jeg endelig beveger meg ut av senga, står jeg mentalt på en fot og vurderer hva nå? Skal jeg gjøre nødvendige do-ting som krever at jeg sitter litt? Skal jeg gå i dusjen? Skal jeg gå på kjøkkenet der sein frokost er klar? Eller skal jeg hive meg ned i sofaen? I dag ble det sofaen og enda mer forsinket frokost.
Kjøkkenet er veldig svingen i denne tida. I dag var det arme riddere i tillegg. Ellers har vi masse tillegg jeg ikke spiser. Heimelaget fermetert ketchup smaker pyton. Det samme gjør tyskernes sauerkraut. Til nød kan jeg spise rognebær, rødbeter og agurk. Det gjelder å nyte mens det varer. En morgen var det stekt gomba som tillegg.
Nå er jeg ikke så naiv at jeg tror at kjøkkenet vil holde den menyen med for eksempel arme riddere mer enn et par dager til.
Ellers tapte jeg runden med kjøkkenet om hvor maten serveres. Kjøkkenet var beinhard på at Mais kjøkkenbord var spisestedet. Jeg prøvde å presse mitt poeng med å ikke gå på kjøkkenet å spise. Satte meg til i sofaen og regnet med at før eller senere ville kjøkkenet kapitulere. Stakkars, tynne Magne måtte få mat uansett kor i huset. Mine forbilder her var Mahatma Gandhi og Martin Luther King. Gandhi var kjent for sine metoder som sivil ulydighet og ikke-vold. Metodene fikk the United Kingdom i kne. På den andre siden av havet organiserte Martin Luther King ikke-voldelige demonstrasjoner og sivil ulydighet i kampen om svartes borgerrettigheter. Man kan sin at han oppnådde mye. Blant annet har USA hatt en farget president. Nå hadde både Gandhi og King et folk i ryggen når de drev sivil ulydighet mens jeg hadde rapportere om dette. Det jeg ikke liker i saken er at både Gandhi og King ble skutt. Sivil ulydighet er ikke helt ufarlig.
Men hva skjedde her i Magnebo? Kjøkkenet gikk og la seg for å strekke ryggen og sa at det bare var å si ifra når jeg var klar. Kan dette kvalifisere som mishandling tro?
Ellers ser jeg at sosiale aktiviteter øker på facebook i disse corona-tider. Noen har lurt seg innom en butikk og kan i ord og bilder rapportere om tomme hyller på toalettpapir, brød, hermetikk ,,,, Vi er jo så jævlig gammeldags og bakstreversk her i Magnebo at vi naturlig har lagre for vinteren av det som tåler lagres. Likevel freste pappa ut lenge før krisemeldingene, inside information, og fylte på lageret. Nå håper jeg bare ingen drister seg innom døren her og fotograferer tre fulle frysere, et velfylt kjølerom pluss ditto velfylt bod.
Jeg har hørt om hamstring under krigen. Det var noe annet. Da var tomt tomt. I dag er tomt en sak med påfyll.
Det er enkelte ulemper med dette at jeg valgt å definere karantenen som ferie. Vi kommer i en usynkronisert dagrytme. Pappa står opp som vanlig i fem-seks tida og går en skikkelig tur. Så legger han seg. Kjøkkenet står opp i seks-sju tida går ut og er klar for senga omtrent nu – midt i en blogg der jeg er lys våken. Jeg vet ikke helt hvordan å få oss synkronisert og tar gjerne imot tips.
Vi har rigget oss til med blant annet lydbøker og lytter nå på Jan Guillous 9. bok i serien om det store århundret. Kan det virkelig være hold i Sepos forfølgelse av folk på venstresiden?
Her må jeg stoppe. Den usynkroniserte dagen slår til.
Foreløpig bruker jeg den til å subbe slik mange subber. Jeg våkner til vanlig tid, men har meddelt adm at jeg står opp når jeg står opp. Det kan bli en time lenger i senga, så når jeg endelig beveger meg ut av senga, står jeg mentalt på en fot og vurderer hva nå? Skal jeg gjøre nødvendige do-ting som krever at jeg sitter litt? Skal jeg gå i dusjen? Skal jeg gå på kjøkkenet der sein frokost er klar? Eller skal jeg hive meg ned i sofaen? I dag ble det sofaen og enda mer forsinket frokost.
Kjøkkenet er veldig svingen i denne tida. I dag var det arme riddere i tillegg. Ellers har vi masse tillegg jeg ikke spiser. Heimelaget fermetert ketchup smaker pyton. Det samme gjør tyskernes sauerkraut. Til nød kan jeg spise rognebær, rødbeter og agurk. Det gjelder å nyte mens det varer. En morgen var det stekt gomba som tillegg.
Nå er jeg ikke så naiv at jeg tror at kjøkkenet vil holde den menyen med for eksempel arme riddere mer enn et par dager til.
Ellers tapte jeg runden med kjøkkenet om hvor maten serveres. Kjøkkenet var beinhard på at Mais kjøkkenbord var spisestedet. Jeg prøvde å presse mitt poeng med å ikke gå på kjøkkenet å spise. Satte meg til i sofaen og regnet med at før eller senere ville kjøkkenet kapitulere. Stakkars, tynne Magne måtte få mat uansett kor i huset. Mine forbilder her var Mahatma Gandhi og Martin Luther King. Gandhi var kjent for sine metoder som sivil ulydighet og ikke-vold. Metodene fikk the United Kingdom i kne. På den andre siden av havet organiserte Martin Luther King ikke-voldelige demonstrasjoner og sivil ulydighet i kampen om svartes borgerrettigheter. Man kan sin at han oppnådde mye. Blant annet har USA hatt en farget president. Nå hadde både Gandhi og King et folk i ryggen når de drev sivil ulydighet mens jeg hadde rapportere om dette. Det jeg ikke liker i saken er at både Gandhi og King ble skutt. Sivil ulydighet er ikke helt ufarlig.
Men hva skjedde her i Magnebo? Kjøkkenet gikk og la seg for å strekke ryggen og sa at det bare var å si ifra når jeg var klar. Kan dette kvalifisere som mishandling tro?
Ellers ser jeg at sosiale aktiviteter øker på facebook i disse corona-tider. Noen har lurt seg innom en butikk og kan i ord og bilder rapportere om tomme hyller på toalettpapir, brød, hermetikk ,,,, Vi er jo så jævlig gammeldags og bakstreversk her i Magnebo at vi naturlig har lagre for vinteren av det som tåler lagres. Likevel freste pappa ut lenge før krisemeldingene, inside information, og fylte på lageret. Nå håper jeg bare ingen drister seg innom døren her og fotograferer tre fulle frysere, et velfylt kjølerom pluss ditto velfylt bod.
Jeg har hørt om hamstring under krigen. Det var noe annet. Da var tomt tomt. I dag er tomt en sak med påfyll.
Det er enkelte ulemper med dette at jeg valgt å definere karantenen som ferie. Vi kommer i en usynkronisert dagrytme. Pappa står opp som vanlig i fem-seks tida og går en skikkelig tur. Så legger han seg. Kjøkkenet står opp i seks-sju tida går ut og er klar for senga omtrent nu – midt i en blogg der jeg er lys våken. Jeg vet ikke helt hvordan å få oss synkronisert og tar gjerne imot tips.
Vi har rigget oss til med blant annet lydbøker og lytter nå på Jan Guillous 9. bok i serien om det store århundret. Kan det virkelig være hold i Sepos forfølgelse av folk på venstresiden?
Her må jeg stoppe. Den usynkroniserte dagen slår til.
mandag 9. mars 2020
... som sand mellom fingrene...
Dagene renner bort som sand mellom fingrene. Jeg prøver å gripe om dem, sandkorna, men de renner ned mot sitt ulitimate sted, vil jeg tro.
Visstnok er vi nå et godt stykke ut i mars, og selv om jeg gjennom de store vinduene her i Magnebo ser rett mot store snøhauger vet jeg at snøen også vil renne bort som sand mellom fingrene.
For noen uker side var vi på et foredrag i Grov om krigen sett fra vårt område. Blant annet ble det fortalt at man ved krigsstart ville anlegge en flyplass på Skånland. Det samme leste jeg om i Martin Buviks artikkel fra krigen. Snøen var hard, og man spadde og kjørte vekk snø fra flyplassen. Da man endelig var ferdig med det hadde all anna snø rent bort som sand mellom fingrene. Nå ble selve flyplassanlegget en ukjent del av krigshistoria. kanskje fordi den ikke fungerte etter formålet.
For noen år siden var vi i Harstad på et foredrag om Finnmarksleiren. Jeg visste faktisk ikke om den enda den er en del av vår nære historie. I bilen på veien heim ble jeg sittende og tenke over hva jeg egentlig visste eller ikke visste om vår nære historie, denne gang om krigen. Dette ble startskuddet til at jeg begynte å småskrive om det jeg hadde hørt fra krigen samt det jeg kunne hente ut av det arkivet vi da hadde.
En annen del av ukjent og lite omtalt krigshistorie er den evakueringa som skjedde fra sjøkanten opp til Markebygda da bombinga av flyplassen begynte. Hele familier evakuerte med buskapen med, og plass var det til folk og dyr som søkte vern.
Nå er det slik at om jeg hadde null kunnskap om Finnmarksleiren og lite kunnskap om flyplassen i Skånland, fantes det likevel mye stoff om dem og man kunne om for eksempel om 100 år begynne å grave i arkiv og skriv om dem. Dette gjelder ikke evakuering opp til Markebygda ved krigsstart. Om det i det hele tatt finnes noe arkivstoff om det, tror jeg det må være fint lite. Det er muntlig kunnskap, og som sådan hurtig døende. Jeg vil tippe på at det om hundre år skulle bli vanskelig å skrive om dette fenomenet.
Jeg frykter at dette er historie som renner bort som sand mellom fingrene om ikke noen tar et ansvar. Klokka er fem på tolv.
Det er interessant om det var ringvirkninger av dette i årene etter krigen. Fikk det noen ringvirkninger i det hele tatt? I tilfelle hvilke? Hvordan påvirket dette Markebygda sitt syn på sjøkanten? Enn sjøkantens syn på Markebygda? Endret det totale samfunnsbildet seg etter evakueringa?
Jeg har tenkt å skrive litt om dette til neste årbok for Skånland. Og by the way: tar gjerne mot tips i den anledning – korte historier etc. Jeg kommer nok etter hvert til å legge ut spørsmål på sida Hørt og uhørt fra Markebygda.
Visstnok er vi nå et godt stykke ut i mars, og selv om jeg gjennom de store vinduene her i Magnebo ser rett mot store snøhauger vet jeg at snøen også vil renne bort som sand mellom fingrene.
For noen uker side var vi på et foredrag i Grov om krigen sett fra vårt område. Blant annet ble det fortalt at man ved krigsstart ville anlegge en flyplass på Skånland. Det samme leste jeg om i Martin Buviks artikkel fra krigen. Snøen var hard, og man spadde og kjørte vekk snø fra flyplassen. Da man endelig var ferdig med det hadde all anna snø rent bort som sand mellom fingrene. Nå ble selve flyplassanlegget en ukjent del av krigshistoria. kanskje fordi den ikke fungerte etter formålet.
For noen år siden var vi i Harstad på et foredrag om Finnmarksleiren. Jeg visste faktisk ikke om den enda den er en del av vår nære historie. I bilen på veien heim ble jeg sittende og tenke over hva jeg egentlig visste eller ikke visste om vår nære historie, denne gang om krigen. Dette ble startskuddet til at jeg begynte å småskrive om det jeg hadde hørt fra krigen samt det jeg kunne hente ut av det arkivet vi da hadde.
En annen del av ukjent og lite omtalt krigshistorie er den evakueringa som skjedde fra sjøkanten opp til Markebygda da bombinga av flyplassen begynte. Hele familier evakuerte med buskapen med, og plass var det til folk og dyr som søkte vern.
Nå er det slik at om jeg hadde null kunnskap om Finnmarksleiren og lite kunnskap om flyplassen i Skånland, fantes det likevel mye stoff om dem og man kunne om for eksempel om 100 år begynne å grave i arkiv og skriv om dem. Dette gjelder ikke evakuering opp til Markebygda ved krigsstart. Om det i det hele tatt finnes noe arkivstoff om det, tror jeg det må være fint lite. Det er muntlig kunnskap, og som sådan hurtig døende. Jeg vil tippe på at det om hundre år skulle bli vanskelig å skrive om dette fenomenet.
Jeg frykter at dette er historie som renner bort som sand mellom fingrene om ikke noen tar et ansvar. Klokka er fem på tolv.
Det er interessant om det var ringvirkninger av dette i årene etter krigen. Fikk det noen ringvirkninger i det hele tatt? I tilfelle hvilke? Hvordan påvirket dette Markebygda sitt syn på sjøkanten? Enn sjøkantens syn på Markebygda? Endret det totale samfunnsbildet seg etter evakueringa?
Jeg har tenkt å skrive litt om dette til neste årbok for Skånland. Og by the way: tar gjerne mot tips i den anledning – korte historier etc. Jeg kommer nok etter hvert til å legge ut spørsmål på sida Hørt og uhørt fra Markebygda.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
