beveggrunn, finger, lite, rolig, St. Peter

Anonyms fem ord:

beveggrunn, finger, lite, rolig, St. Peter

Vårherre og ST. Peter foretok en av sine vandringer på jord. De gjorde det ofte. De vandret over de ulike områder av moder jord. Vårherre så etter hvordan hans skapninger hadde det. Noen ganger virket han fornøyd, noen ganger tok han en finger i noe og endret på situasjonen. Vårherres finger pleide sette spor etter seg. Noen ganger grøsset han. St. Peter visste aldri om han grøsset i avmakt, eller om han grøsset fordi han så hvordan menneskene gjennomlevde sin intensjon på jord. St. Peter spurte aldri.

Ofte gikk de innom GOKK, GudsOgKainsKaanan. Vårherre så vel ofte innom der, syntes St. Peter som nok kunne tenke seg å vandre andre i sørligere og varmere egner, mer fruktbare egner. Dette ordet han da også frampå om rett ofte. Men Vårherre svarte rolig, om han da svarte, at han hadde gjort en avtale med Kain da han ledet han til dette landet og gav det til ham og hans etterkommere. St. Peter innså at han verken kjente eller forsto Vårherres beveggrunner. Hadde han, St. Peter, ledet Kain, nei, forresten, han tvilte på at han ville ha ledet denne Kainen og det var uansett før hans tid, men hadde han nå sånn hypotetisk ledet Kain, ville han ha ledet ham til et annet område, et varmere område. St. Peter var varmekjær. Han sukket. Nei, han forsto ikke Vårherres beveggrunner like lite som han forsto Jesu beveggrunner da han ville skape sitt eget og laget den voksende øya, på alle måter levende øya ute i storhavet. Slik ville ikke han, St. Peter, ha gjort det om han skulle ha skapt sitt eget sted som han ville følge spesielt, ei heller ville han ledet noen til et slikt område.

Vårherre betraktet St. Peter. Han visste hva han tenkte.

- Min venn, sa Vårherre. Velg deg et folk og følg dem til det stedet du skaper til dem. Skulle du angre, skal jeg én gang hjelpe deg å avvikle det. Én gang.

St. Peter ble ettertenksom. Han kunne velge seg et folk, følge dem og skape dem et sted. Hans folk! Hans sted!

St. Peter var stille på resten av turen. Han gikk i dype tanker, som det heter, og Vårherre forstyrret ham ikke. De ruslet rundt på Tellus og vendte så heim igjen. St. Peter var lite observant denne gangen. Han var opptatt av den oppgaven han hadde fått lov til å utføre, og det underlige var at han nå følte ulyst for den. Var det noe for ham å herje og skape? Han var fisker både på jorden den gang han var der og her. Sjelefisker hadde Jesus sagt han skulle være.

Det gikk uker, og St. Peter begynte ikke på sin nye oppgave. Vårherre iakttok ham, men sa ikke noe.

Nye uker gikk. Intet skjedde. Til slutt spurte Vårherre ham hvordan han hadde tenkt seg det han skulle skape. St. Peter tidde lenge før han sa:

- Jeg er fisker, sjelefisker. Jeg er ikke skaper og ønsker ikke å være det. Det skjønner jeg nå jeg har muligheten til å prøve å skape. Jeg er glad for tilbudet, og jeg ber om å få slippe å gjøre det.

Vårherre sa rolig:

- Det ante meg. Hva vil du da gjøre, min venn?

St. Peter svarte:

- Jeg er fisker, sjelefisker. Through and through. Gi meg et oppdrag der jeg kan gjøre det.

Vårherre så på ham, så rakte han ham en nøkkel og sa:

- Heretter er du den som vokter porten til vårt rike. Du skal påse at flest mulig kommer seg inn. Ser du noen få problem på livsveien hit til oss, slenger du ut fiskeredskapen og gir dem litt drahjelp. Du fisker dem opp. Du vet, det sitter noen og trekker ned de som ferdes på livsveien vår. Det blir din jobb å hjelpe dem. Du er sjelefisker.

St. Peter nikket. Akkurat det var han, sjelefisker, og han skulle sitte ved porten og fiske sjeler. St. Peter var fornøyd.

Så om du på din livsvei i slit og møde plutselig får uventet drahjelp fra ingensteds, da er det St. Peter som har kastet ned fiskeredskapen sin, kroket den fast og så haler deg framover.