fly, hutiheita, giraff, politi, kjæreste

Alfred Skoglunds fem ord: fly, hutiheita, giraff, politi, kjæreste

Endelig hadde politimannen funnet den kvinnen som kunne matche ham på alle vis. Det var ikke hans første kjæreste. Langt der i fra. Han hadde hatt mange. Noen heiv han ut etter en stund. Andre stakk av. Det var ikke hans arbeid som politi som gjorde det. Det var heller det at han hadde søkt seg til politiet fordi han var som han var. Slik ble det, og det passet ham fint. Her kunne han med skiltet i lomma fly i strupen på folk.

Men nå hadde altså nykjæresten flytta inn, og hun syntes som den som kunne matche ham på alle vis. Kanskje litt mer enn matche ham, men akkurat den tanken torde han ikke helt slippe fram. Han var redd den. Han var macho, om man da ville bruke ordet macho om handlingskraft og styrke. Hun raget over ham i det skikk en giraff raget over en antilope. Hun var macho, en helt annen type macho.

Slik en giraff hadde bedre oversikt enn en antilope, hadde hun også det. Som giraffen nådde hun høyere opp og fikk tak i det antilopen ikke nådde til. Som giraffen beveget hun seg raskt over avstander selv om antilopen også var rask. Som giraffen med et kraftig spark kunne tilintetgjøre en løve, ville hun kunne tilintetgjøre ham. Hun var giraffen. Men henne i livet var han blitt forvandlet fra løve til antilope, men heller ikke den tanken torde han tenke høgt. Gjorde han det, ville han måtte innse at hans nye kjæreste reduserte ham. Likevel ville han ikke gi slipp på henne. Et lite øyeblikk streifet det han at det ville holde så lenge til hun hav slipp på ham, sparket ham ut.

Han kunne ikke helt forstå hvordan dette hadde gått til. Han visste kollegene lo av ham bak ryggen på ham. Pitbullen var båndsatt, hadde han kommet til å høre en yngre kollega, en aspirantvalp, si. Jo da, han visste de kalte ham pitbull bak ryggen på ham. Hva kunne han si? Flere og flere kommentarer kom for hans ører, det virket som om kollegaene hans turde det nå, pitbullen jo var båndsatt. Klipt ballene av, gjeldet, klipt hornene av… Han overhørte alt. Han hadde ikke annet valg. Alt var rett, Han var en båndsatt pitbull i stram line.

En dag var lina så stram at han visste han måtte handle om han noen ganger skulle det. Faktisk likte han seg sammen med den kvinnelige pitbullen fra nowhere, fra hutiheita. Han ante ingenting om henne, ikke den minste skit. Hun fortalte ikke noe og svarte ikke på de spørsmål han i begynnelsen av forholdet hadde hatt.

Nå var han ved et vannskille i livet. Enten fortsatte han samme løp og fortsatte som pitbull i band. Da ville han etter hvert bli en puddel i band. Han visste det, og det underlige var at tanken på det var blitt forlokkende. Han visste ikke hvorfor.

Eller hans livsvei kunne ta et annet løp. Skulle så skje, måtte det skje nå. Det usikre her var at han ikke helt visste hvordan hans livs vannvei skulle kunne ta et annet løp. Om så skulle skje, måtte han både handle raskt og ha en god gjennomarbeidet plan.

En dag var avgjørelsen tatt. Hans livs vannvei måtte endres. Puddel-in-spe måtte bli pitbull igjen. Lenken måtte erstattes med ekstra kvasse tenner.

Han kunne nok leve med lenken, men han kunne ikke leve med kollegenes hån og spott. Så mye macho var han ikke.

Tida kom for ham til å ta et veivalg, og ingen av de veiene han ville kunne velge, ville bli lette. Det føltes som valg mellom pest og kolera. Han måtte velge, og han hadde gjort sitt valg. Han trengte noen tid til planlegginga.

Han eide en liten steinhytte i en fjellskråning. Den lå slik i terrenget at man ikke så den før man gikk seg på den ved slump, og selv det var usannsynlig. Den lå utafor slumpveier. Han inviterte gjester til denne hytta til ulike tidspunkt i løpet av helga. Snart alle hans politikolleger lenket til steinveggene.

Ingen syntes det var rart at da alle på politistasjonen forsvant, var han den alene igjen. Han pleide ikke menge seg med dem i helgeforetak, og man antok at de hadde dratt på et helgeforetak som endte i en for dem ukjent katastrofe siden det forsvunne politikorpset aldri ble funnet.

Nye politifolk be ansatt. De kjente ikke hans historie. Han gjenopptok sitt liv som pitbull på stasjonen og som antilope privat. Dersom han trengte ekstra spenning i livet, hentet han det i steinhytta.