brutal, hard, luring, ha ha

Mai Skoglunds fem ord: brutal, hard, luring, ha ha

Han var ikke brutal, langt i fra! Han var bare i blant nødt til å være hard i klypa. Sånn var det bare. Noen ganger måtte man bare være fast og bestemt. Men brutal? Nei, aldri.

Han avskydde brutalitet i alle former og var derfor medlem av Amnesty International. Han deltok aktivt i protester mot fengsling av opposisjonelle i andre land. Han samlet underskrifter. Han stod på stand og agiterte for menneskerettigheter. Han var på barrikadene mot vold og undertrykkelse.

Han var en mann man lyttet til, en hvis mening talte. Han argumenterte saklig og gjennomtenkt for demokrati, fellesskap og samvirke på alle felt i livet. Hans veltalenhet kombinert med karisma gjorde at hans budskap nådde fram. Han var en kapasitet i forhold til anti-vold. I blant pleide han i godt lag spøksomt si at han burde vært født på Gandhis tid. Tenk å kunne være med i Gandhis tropper! Eller i Martin Luther Kings bevegelse! Det hadde vært noe. Virkelig fått uttrettet noe, fått oppleve å være med i de store endringer i samfunnet og utvikle likeverdighet og selvstendighet både på individplan og på samfunnsnivå. Øynene hans glødet mens han snakket om det. Han utstrålte engasjement.

Dessverre måtte han i blant være hard i klypa selv om det stred mot hele hans oppfatning av mellommenneskelige relasjoner. Han måtte i blant være hard i klypa. Det såret ham at han måtte det. Det gjorde ham både småsint og arrig. Det provoserte ham at han måtte ty til vold for å bli hørt og forstått heime. Det var jo der ting skulle begynne. Heime skulle være et forbilde for et godt og solidarisk verdenssamfunn. Men han ble motarbeidet på heimeplanet. Familien saboterte alle hans forsøk på solidariske forordninger. Foran ham var de enige. Bak hans rygg var de noen luringer alle sammen. Han la handfast energi i å få dem til å forstå at solidaritet startet heime. Han visste hvordan, og han ville dele av sin viten heime og organisere sin heim ideelt.

Men de var noen luringer. Han måtte bli stadig hardere i klypa. Særlig var eldste sønn en kilde til fortvilelse som gjorde ham opprørt og arrig. I øynene til sønnen leste han opprør og forakt for hans prinsipper. Han følte øynene le av ham. Ha ha, lo det mot ham. Ha ha!

Han mistet beherskelsen totalt.